VELG DEG SELV

Noe one is you, and that is your power ♥

Er det ikke rart hvordan vi mennesker alltid kjemper for å passe inn? I studiene mine har jeg nettopp skrevet en oppgave om ulike teorier rundt dannelsen av identitet. Mye peker på at vi danner en identitet ut fra der vi ønsker å høre til, ønsker å prestere og hvilke personer vi ønsker å være som. Altså kan det nesten se ut som at vi er nødt til å la oss rive med av saueflokken – i alle fall til å begynne med. Et eller annet sted har vi derimot et valg, men å ta et helt bevisst valg om å ikke prøve å være som andre krever mye selvtillit og mot. Alltid blir man pekt på om man ikke er som alle andre, men det hender at det ikke er så dumt å svømme mot strømmen, for det er da det ofte skjer magiske ting.

For å være tydelig. Da jeg var ungdom brukte jeg mye tid på å lete etter hvilken gruppe jeg hørte til. Fordi jeg hadde brukt noen år på sorgen etter å ha mistet pappa, så glemte jeg å “henge med” i hvilken gjeng jeg skulle høre til og hvem jeg passet inn sammen med. Faktumet var at jeg ikke følte at noen var som meg, for det var ingen å snakke med om å miste pappaen sin, og det var heller ingen som ville diskutere filosofi eller sorg, for de andre på skolen var mer opptatt av sminke, fotball eller karakterer. Jeg levde i min egen boble og var alene om mye følelser og tanker.

Etter hvert begynte jeg å gjøre mer som de andre. Jeg kjøpte klær som var kule, brukte samme språk, gjorde de samme handlingene, kopierte humor… Altså alt. Plutselig var jeg en del av fellesskapet, og jeg ble plutselig tatt inn i varmen. Allikevel ble det vanskelig. Vi hadde ulike grupper på skolen. Emoer, sosser, røykere/unnasluntrere og nerder. Jeg likte alle sammen og kunne relatere noe til hver gruppe – problemet var at det ble forventet at jeg skulle velge, for jeg kunne ikke ha sosseklær og henge med emoene eller røyke og få gode karakterer…. Jeg stod altså midt i en rollekonflikt der jeg følte at jeg var en mix av alle de ulike typene personer som jeg ville henge med, men de tilhørte ulike grupper, så jeg ble aldri 100% del av noen av gruppene, men jeg kunne vingle fra gruppe til gruppe basert på hva som passet.

Litt etter litt ble jeg lei av grupperingene på skolen, og jeg ble mer påvirket av internett og andre referansepersoner, slik som bloggere, musikk og andre påvirkere. Jeg begynte å danne en identitet uten å være med gruppene jeg ville tilhøre. Personene på skolen var ikke spennende nok, og jeg ville bli noe ingen andre var, for hva var vel mer spennende enn det? Jeg gikk på en del rare trender jeg skapte for meg selv i form av holdninger, ord og uttrykk, klesstil og så videre. Plutselig hadde jeg snudd alt opp ned, for i mitt hode var det jeg selv som bestemte hva som var kult å si og gjøre, og ikke de rundt meg. Selvtilliten suste til himmelen, for jeg trengte ikke lenger samme type anerkjennelse.

Poenget mitt er at du må gjøre det du kan for å bli det du vil. Det er ikke alltid riktig å se opp til andre rundt seg, av og til bør du prøve å finne ut av det selv. Vi vil alltid ta inn informasjon rundt oss og la oss påvirke, men prøv å kjenn inn i hjertet ditt på hvem DU er, og ikke hvem du tror andre mener du er eller skal være. Jeg er så vanvittig glad for at jeg ikke er som alle andre, og at jeg i det minste er original. Det fineste i verden der mennesker som våger å være seg selv, og som ikke fotfølger og prøver å kopiere av andre. Vi skal alltid kunne lære og inspireres av hverandre, men innerst inne har vi en kjerneperson som kan komme frem, og når du klarer å finne den personen vil du både oppleve økt selvtillit og selvbilde. Med en gang vi mister kontrollen på den vi er og lar andre bestemme, så er vi miserable…. Når du elsker deg selv, det er da du er perfekt. Perfekt finnes i mine øyne, og det perfekte er jo det uperfekte: Det rare, det snåle, det forunderlige.

I disse coronatider har mange av oss mer tid til å stoppe opp og tenke. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvem prøver andre å få meg til å være? Hvem føles det rett å være? Vi kan vokse på oss selv, utvikle oss i en sunn retning og få frem all kjærligheten vi innehar. Hver gang jeg klarer å være 100% meg selv er det som om hele kroppen kribler av kjærlighet og energi, for da innser jeg at jeg selv faktisk er ganske bra, og jeg ser det vakre i alle rundt meg, og jeg ser så tydelig sannhetene, nemlig at jeg må lytte til hjertet mitt.

Neste gang du lurer på om du skal begynne å gjøre som den “kule” gjengen, spør hva du selv har lyst til. Velg deg selv og let etter det du har i hjertet ditt, ikke hva du tror andre synes er best. Det er hos deg selv du finner selvtillit, og du er selv din største konkurrent. Se heller opp til deg selv og dyrk dine gode egenskaper og feltene du kan forbedre. Om du prøver å være en annen, så vil du bare bli sittende igjen som et spørsmålstegn

FØLG MEG PÅ SOSIALE MEDIER:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

5 kommentarer

Siste innlegg