Til den ensomme jenta

Jeg har vært ensom så fryktelig mange ganger. Jeg har vært ensom på fest, på bussen, i bilen, i badekaret, på café, på skolen og på jobb…

“Jeg er en 22 år gammel jente. Og jeg lurte på om du har noen tips mot ensomhet? Jeg har mange venner og alt, men jeg føler meg fortsatt ensom og tom, som om jeg mangler noe og jeg kjenner det så dypt. Jeg føler også at samtidig som jeg er glad i livet og alt, så blir jeg ikke eller er ikke glad i noen. Og noen ganger føler jeg at jeg har masse selvtillit og alt, mens andre dager nærmest hater jeg meg selv. Det er så vanskelig å sette ord på, og jeg tenker ofte på om det bare er jeg som har det slik eller også andre.”

Det er mulig jeg ikke kunne svart på dette, om det ikke var for at jeg forstår hva som menes. Jeg tror også at veldig mange flere enn meg og den som sendte inn kommentaren har opplevd dette. Jeg husker at jeg for første gang kjente på ensomhet da jeg var ganske ung, kanskje bare 12 år. Jeg var ensom fordi jeg følte meg alene i sorgen rundt å miste en forelder, for det var ingen andre i klassen som hadde opplevd det samme, og derfor følte jeg meg ensom i alle følelsene. Andre ganger jeg følte meg ensom var da jeg drev med hest. Det stod ikke mange andre på ridesenteret, og det gjorde at jeg red veldig mye alene, så jeg følte ikke at jeg hadde noen å dele oppturer eller nedturer med, annet enn en trener jeg hadde. Jeg følte meg også ensom på bussen om kvelden, fordi jeg bodde langt ute i landlige omgivelser, og mange gikk av bussen lenge før meg. Da jeg begynte i ny klasse på videregående var jeg også ensom, fordi jeg ikke kjente noen. I den siste tiden opplever jeg ofte å føle meg ensom midt i en fest eller i sosiale sammenhenger. Men hvorfor det?

Jeg tror at ensomhet er veldig normalt for de av oss som er ekstra sensible og følsomme. Hvem du er som person kan avgjøre hvordan du føler deg. Om du er som meg, så er du både intro- og ekstrovert. Dette gjør at du er sosial, har en del venner og bekjente, men også har en usosial side der du tenker innover i ditt eget hode, og ikke ut på alt som skjer i omgivelsene dine. Introverte personer er kjent for å tenke veldig mye, og kanskje ikke alltid være så sosiale. Jeg tror at man derfor kan kjenne seg både ensom og verdiløs til tross for hundre venner rundt en, om en er både introvert og ekstrovert. På norsk: Du er både sosial og usosial på samme tid… Om begge sider er sterke, så vil disse to sidene sloss litt om plassen, fordi du kanskje tenker innover (med den usosiale siden), imens den sosiale siden din vil du skal henge med. Da kan man føle seg ensom, fordi du blir litt for bevisst på at du er alene – imens en vanlig usosial person trives alene. Det er altså enklere å være enten eller, men flere av oss har to sterke sider som begge brukes. Det er derfor for eksempel jeg klarer å være på tv og tulle veldig mye, men på den andre siden være en skikkelig nerdete student. Jeg bruker sidene til en fordel.

Ensomhet handler også om aksept. Klarer du å akseptere det å føle deg ensom, eller blir du så plaget av ensomheten at du glemmer det fine? Når du er 22 år er det mange retninger som drar i deg, og du holder på å forme en ganske fast personlighet. I tillegg er det ofte mye som skjer i verden rundt deg, hva angår studier, jobb, venner, samliv og slikt. Det er veldig viktig å lære å like seg selv, for den du er bør få lov til å skinne. Så kan du tenke på… Hva gjør deg glad? Er det en hobby, en fysisk ting eller en opplevelse du savner eller føler at du trenger? At du kjenner et tomrom betyr som regel at noe mangler. Min måte å rette opp i en slik følelse på, er å gjøre ting som jeg vet at gir meg lykke og glede, som for eksempel å drive med ridning, eller å være sosial. Tenk over hva som gjør deg ekstra glad, og gjør mer av det.

Det er ikke sikkert jeg har en fasit, men jeg har flere ting som er verdt å prøve. Om du er glad i å lese, så anbefaler jeg blant annet “The Secret” av Rhonda Byrne, som hjalp meg til å snu hodet mitt trill rundt for mange år siden. Om ikke tenker jeg at det er viktig å omfavne seg selv, være bevisst på at du omgås mennesker som får deg til å føle deg bra, og gjør mer av ting du har kjærlighet for. Skulle ting være enda vanskeligere, kan du også høre med legen din om å gå til psykolog, noe som mange (inkludert meg selv) mener gir underverker ♥

Jeg blir lei meg av å høre at andre kan ha det slik, og håper virkelig dette kan være til hjelp for noen ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

1 kommentar
    1. Jeg har hatt det tungt i mange år. Sliter med sårbarhet og for mye sympati med andre som har det vondt, så jeg slet meg selv helt ut. Har mange venner, men orker ikke gå over dørstokken å besøke de og heller ikke at de kommer hit. Jeg har diagnosen ME. Men for meg virker det mer som en ubalanse i hjernen + hormonforstyrrelser i kroppen og at dette henger sammen. Jeg har plutselig en god dag og innmari mange dårlige. Som en følelse av å miste livet uten av å ha gjort det. Jeg er uføretrygdet og lever et trist liv. Er egentlig ikke deprimert heller, men blitt følelsesmessig avstumpet etterhvert, sikkert fordi det har skjedd så utrolig mye vondt i familien min. Det er ingen hjelp fra psykolog her, da de har lang ventetid og dps er fullt opp av de aller, aller dårlige og psykotiske pasientene. Sånn er det blitt nå. Gikk til psykolog i mange år noe som hjalp. Men de skulle skrenke inn på pasienter og altså velge de verste. Trist, men realiteten.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg