Sannheten om min «fobi»

Etter å ha sett episoden av 71 Grader Nord som gikk på tv i går har jeg hatt mange følelser i kroppen og hodet. 

For det første er det ekstremt rart å for første gang for min egen del være så sårbar på tv, foran ganske mange mennesker. Jeg er så og si alltid meg selv når jeg er på tv, men dette er vel første gang jeg har hatt grunn og anledning til å dele noe som jeg ikke har snakket ordentlig om før. De fleste lo godt eller skakket på hodet da jeg sa at jeg skal dra på 71 med en fobi mot fjell. Jeg lo til og med selv, for jeg ante ikke om det kom til å fungere, for det er en ting jeg ikke tidligere har våget å konfrontere. Før innspilling forsøkte jeg å gå inn i mitt eget hode og forstå hva som egentlig var bakgrunnen for en slik type fobi. Jeg lagde mine egne hypoteser, og fant ut at det ikke er annet å gjøre enn å teste dem. I tillegg måtte jeg mentalt bygge meg opp, og satset på at konkurranseinstinktet i meg skulle gjøre saken lettere – noe som stemte.

Hver eneste gang det ikke var press på å vinne eller gjøre noe crazy kom følelsene. Jeg lærte fort at jeg ikke kunne unngå dem, for da ville det heller gå til angrep på kroppen i form av pustebesvær og at kroppen stivner – noe som er verre enn å gråte og konfrontere følelsene. Allerede på bussturen på vei til start kom angsten, og allerede da måtte jeg gråte ut en god del av følelsene for å ikke skape større problemer for meg selv. OG JEG ER SÅ GLAD at jeg hadde så kontroll at jeg skjønte dette med en gang. Mange som får panikkanfall og angst klarer ikke gjøre det på denne måten.

Jeg har bare lyst til å forklare litt om denne fobien en gang for alle, nå som jeg vet hvorfor den finnes. Da jeg var barn og mistet pappaen min taklet jeg det på en dårlig måte. Jeg låste meg selv inn i mitt eget hode og ville ikke snakke om det som hadde hendt. Desperat jobbet jeg hardt for å holde livet sammen og prestere i skole og idrett, og å gråte var noe jeg helst gjorde helt alene når ingen kunne se meg. Slik holdt det på helt til jeg ble voksen – først da begynte ting å føles ok å snakke om, og jeg kunne begynne å fortelle “min” historie uten å ville knekke sammen og gå til et annet rom. Det har vært skikkelig tungt. På grunn av denne måten å takle pappas bortgang på har jeg skapt meg mange symboler som vekker opp sorgen, deriblant fjell. I tillegg skriker det i meg hver gang jeg kjører forbi skiltet til radiumshospitalet, når noen sier ordet kreft, når jeg ser utover en utsikt med et vann, når jeg er på et sykehus, når noen jeg er glad i gråter… Listen er eviglang. Jeg har plassert sårbarheten i omgivelsene mine, fordi jeg satt så mye alene i sorgen og observerte verden. Av en eller annen grunn er fjell noe av det verste, sikkert fordi leirskoleturen jeg hadde to år etter han døde var veldig skummel og vanskelig, all den tid var så utrolig lei meg innvendig, og fordi pappa skadet seg da vi var blant fjell bare et år før han døde.

Jeg ber ikke om at noen skal komme løpende og trøste meg, men jeg ber om aksept for at vi mennesker er veldig kompliserte individer. Hver og en av oss har en historie. Noen har kanskje ikke opplevd ting som dette enda, men vi alle opplever til syvende og sist ting i løpet av livet som kaster sjelen vår utfor et stup og lar oss svømme i blinde. Dette er ting vi lærer av, men som også setter dype spor. Jeg er takknemlig for hver eneste dag i livet som jeg har de jeg er glad i, og som jeg lever i trygghet og med bena på bakken. Man vet aldri når livet tar løpefart og løper fra oss.

Grunnen til at jeg valgte å gripe muligheten til å vise en slik side av meg på tv er fordi jeg har en drøm om å gjøre forskjell for andre. Jeg har tidligere vist veldig mye av mine morsomme og rare sider, men har nå fått et brennende ønske om å bidra med å hjelpe andre. Kanskje gjennom et nytt tv-program, foredrag eller noe annet? I hvert fall tror jeg at åpenhet om ting kan hjelpe og bidra i samfunnet vårt. Vi må ta livet av alle de forutinntatte holdningene våre for å være bedre mennesker♥

Ellers håper jeg dere nyter programmet. Det er en veldig fin gjeng som jeg er blitt veldig veldig glad i!

Foto: Tor Lindseth
Foto: Tor Lindseth
Fantastiske Petter som er så god og snill! Foto: Tor Lindseth
2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg