Sannheten: Erlend Elias

Jeg velger å legge ut dette innlegget litt sent, slik at alle som ser på Camp Kulinaris fast har rukket å se kveldens episode. Det høres kanskje teit ut, men jeg begynte å gråte da jeg så episoden, for den dagen var så rar, tung og trist. Erlend og jeg hadde blitt veldig gode venner under oppholdet vårt. Helt siden Anna Anka reiste delte vi rom, og vi hadde mange fine øyeblikk og samtaler dere ikke får se på tv. Dere skulle bare visst hvor fint vi hadde det sammen.

For eksempel snakket Erlend og jeg masse om pappaen hans, og vi snakket om hvordan det er å miste noen. Èn dag dro Erlend meg ut av kjøkkenet og tok meg med til svaberget. Vi satt oss ned, og han fortalte meg om en sang som faren hans likte. Vi sang den sammen, for jeg hadde hørt den før. Samtidig så vi ut mot havet, og Erlend er den første i verden som har fått meg til å se annereldes på havet. På en rar måte har jeg alltid synes det bare er kaldt og litt skummelt. Erlend klarte å få meg til å synes at havet er vakkert, og se helt annerledes på det. Jeg glemmer aldri det nydelige øyeblikket vi hadde da vi satt og så utover havet… Det er selvfølgelig synd å ikke få fysisk se det igjen, det var et sterkt øyeblikk.

Noe som også er helt magisk med Erlend er at han fikk meg til å begynne å tro på engler, og i alle fall energi. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så nær noe uforklarlig som det jeg opplevde imens Erlend var i nærheten. Vi begge opplevde at det spøkte veldig på rommet vi bodde i, og jeg hadde mange rare opplevelser som jeg har blogget om tidligere her. Ettersom jeg ble ferdig med Camp Kulinaris har disse synene og tingene jeg føler og ser avtatt, men det var en dag for noen uker tilbake at jeg plutselig fant en liten sort fjær. ALDRI finner jeg fjær her hjemme. Den samme dagen ringte Erlend meg, og han avslørte at han hadde sendt over noen energier, så om jeg følte noe rart, så var det derfor. Jeg fikk nesten gåsehud da han sa det…

Poenget er at Erlend og jeg antakelig var de som kom hverandre nærmest inne på Camp Kulinaris. Dette hadde stor sammenheng med at vi hadde mye å snakke om når det kom til å ha mistet pappaen vår, men også fordi vi var de mest jålete der inne, hehe, Vi traff hverandre bare så naturlig, fint og bra. Vi kunne snakke om veldig overflatiske ting som ingen andre interesserte seg for, samtidig som vi kunne snakke om tøffe temaer. Jeg elsket å ha Erlend der inne, virkelig.

Og ikke minst… Jeg er den som gråt mest på CK, rett og slett fordi jeg er et skikkelig følelsesmenneske. Dagen etter Erlend dro satt jeg mutters alene imens alle andre var sammen med hverandre. Dere skulle bare visst hvor ensomt det føltes uten ham. Jeg ble ordentlig psyket ut av at han dro, men klatret så klart opp på bena igjen. Riktignok kan dere bare tenke dere hvor glad jeg ble da jeg så ham igjen etter innspillingen ♥

Hva tror dere neste uke byr på?

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

10 kommentarer

Siste innlegg