Ja, han elsker meg.

Jeg var borte i fem uker, og jeg visste hele tiden at det var spesielt én person som stod og trippet foran telefonen sin hver fjerde dag, når jeg fikk telefonen min. Det tok alltid bare noen sekunder fra jeg begynte å ringe til det svarte i den andre enden. Jeg ble så glad, for det var så fint å kunne snakke med en som kjenner meg så godt, og som var villig til å lytte. Samtidig følte jeg meg så langt unna og distansert. Jeg var jo litt fanget av en annen situasjon, og den kunne ikke Haakon forstå 100%, men han kunne lytte, kommentere og snakke rundt ting. Alltid fortalte han meg at jeg var savnet, og at han gledet seg mer og mer til jeg kom hjem. Selv ville jeg helst ikke hjem på en stund, men jeg kunne godt tenke meg å få sett kjæresten min en gang mellom slagene. Underveis spurte jeg Haakon om han kunne kjøre ned med noen ting jeg trengte, slik som varme klær, løpesko og en stor enhjørningbamse. Jeg ble dødsglad for at han orket å kjøre 3 timer for å glede og ta vare på meg! Han fikk ikke møtt meg, for det tillot ikke produksjonen. Allikevel orket han å ta turen! Da jeg fikk tingene hadde han gjemt en beskjed til meg i den ene skoen – eller et slags kjærlighetsbrev. Jeg følte meg plutselig så viktig og verdsatt.

Haakon og jeg er som Mars og Venus. Vi er så veldig forskjellige, og det gir alltid utfordringer i forholdet. Vi er like på et par punkter, og det er at vi er glad i å kle oss pent, vi er ambisiøse og vi liker hverandre. Ellers er vi ofte motsetninger. Jeg elsker eventyr og nye steder, Haakon er hjemmekjær og ikke avhengig av noe nytt. Haakon mener kjærlighet vises med ord og tillit, jeg trenger fysiske handlinger og gester. Jeg har alltid påpekt at vi gjør for lite aktiviteter, reising og slikt, og det har gjort meg trist. I tillegg ønsker jeg kjærlighet vist på en mer overflatisk, men synlig måte. Det er vanskelig for Haakon å møte meg på disse punktene, fordi han er annerledes, og det er derfor vanskeligere å forstå. Jeg har også vanskelighet med å forstå at han krever så lite, og at han ikke har samme behov for å se og oppleve mer. Men slik er vi forskjellige, og det kan være at jeg en dag innser at vi også utfyller hverandre. Det vil i alle fall ikke stoppe opp, fordi behovene våre er så ulike. Vi vil alltid dra i hverandre, og derfor vil vel begge utfordre hverandre, helt til vi lærer mer og utvikler oss. Reisen er sikkert lang, men det er en reise jeg godt kan ta.

Det er i hvert fall klart at Haakon elsker meg, jeg bare forlanger litt mer enn ord, og det er både min styrke og svakhet. Den ene dagen kan jeg føle meg som verdens heldigste, imens jeg føler meg oversett og ikke-eksisterende en annen dag. Er ikke dette rart? Sånn er det tydeligvis, og jeg har innsett at jeg trenger det jeg trenger for å ha det bra. Men er det ikke greit at vi alle ikke er helt like?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg