I møte med en mobber

Jeg vil si at jeg ikke har støtt på noe som kan kategoriseres for en mobber på et par år – i hvert fall ikke som jeg har visst om. Det finnes mennesker i blant oss som både bevisst og ubevisst aldri ga seg med ungdomsskolen, men som fortsetter og fortsetter. «Hvem skal lære barna at de ikke skal mobbe, når de voksne er de verste mobberne?» – Anne Brith Davidsen. Jeg er helt enig. Mobbing på skolen var fælt, men det er ille at de største mobberne ofte sitter på mye makt, fordi de er voksne og har mer kunnskap, og kanskje en stilling i livet der de har overtak på andre. Kjenner du deg igjen, har du møtt en voksen mobber før? Det har jeg, og det er skremmende å se hvordan disse manipulerer sin vei, for så å gjerne i det skjulte drive trakassering og mobbing, uten at andre ser det.

Jeg møtte en voksen mobber for ikke lenge siden. Ved første møte virket vedkommende som en viljesterk, selvstendig og uredd person med mye kunnskap om både det ene og det andre. Personen hadde klare meninger om enkelte ting, men ingenting som jeg ikke kunne fordøye. Etter hvert begynte h*n å gi støtende kommentarer til en person som var mørk i huden. Vi lever jo i et moderne samfunn, så ingen rundt forsto helt at det som ble sagt kunne ha noen baktanke. Jeg skal ikke nevne hvilke ord som ble brukt, men nå som jeg ser det i etterkant, så skulle jeg ha reagert og sagt noe. Det ble kartlagt at også en person som var homofil ble hjemsøkt av små stikk og stygge ord. Disse to personene gikk sammen og fikk delvis stoppet mobberen. Etter kort tid begynte jeg å merke det… Små nedlatende kommentarer, gjerne for hver gang jeg sa noe litt morsomt, eller hadde en annen mening enn andre i rommet. Spesielt merket jeg de nedlatende kommentarene i øyeblikk der jeg var sårbar og allerede ikke følte meg god nok. H*n klarte altså å finne mine svake punkt. Litt etter litt prøvde jeg å si fra om at jeg ikke likte de stygge bemerkningene, men det bare fortsatte… Etter lang tid sluttet jeg å kommunisere med personen, og holdt meg på avstand. Dette ble også feil, for hvorfor skulle denne personen ha så mye makt over meg? Jeg falt i fellen, og forsto alt for sent hvordan de andre hadde følt seg som denne personens ofre..

Jeg synes mobbing aldri må glemmes eller settes til side. Det foregår i alle kriker og kroker, også i voksenlivet. Problemet med at vi blir voksne, er vel at det er enda vanskeligere å si fra, fordi vi tror vi skal tåle mye mer. Men det er faktisk lov å være svak, og lov å stå opp for seg selv eller andre og si at “Dette er ikke greit!”. Mange tror jeg heller ikke forstår at de daglig bidrar til å terrorisere andres hverdag. Det er jo slik at ikke alle mobbere er så smarte….

Har du møtt en voksen mobber før?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

6 kommentarer
    1. Må bare si du skriver så utrolig godt! Men ja kjenner meg igjen alt for mye. Har en mobber fra ungdomsskolen som fortsetter den dag i dag. Skulle tro når man er i 30 åra at man har blitt voksen,men tydeligvis ikke. Skjønner bare ikke greia med å drive på sånn?! Om folk ikke liker hverandre så må det jo gå an å ha respekt. Alle går ikke over ens,sånn er det bare i livet. Men å oppføre seg burde man uansett greie.

    2. Må bare si at du skriver så utrolig godt!💞

      Kjenner meg så veldig mye igjen i det du skriver. Har ei fra ungdomsskolen som fortsetter med mobbinga den dag i dag. Skulle tro når man har passert 30 at man har blitt voksen,men tydeligvis ikke. Skjønner bare ikke hensikten?! Alle mennesker går ikke over ens,sånn er livet. Men må da gå an å ha respekt for hverandre uansett. Oppføre seg som normale folk.

      1. <3 Tusen takk! Det er viktig å dele med seg, for det viser at man ikke alltid er alene om ting som ikke er lett. Tusen takk for fin kommentar, det varmer!

    3. Ja, jobber sammen med en person som har tydelige hersketeknikker. Jeg klarer å se det så tydelig, for jeg ble mobbet hele barneskolen. Personen er 10 år yngre enn meg, har sterk personlighet og veldig blid og karismatisk. H*n er godt likt hos våre kunder, men vi som jobber sammen med personen sliter mye innimellom. For noen dager er bedre, andre dager helt j…. Det kan være vanskelig å forstå at det er mobbing, når noen smiler til deg og samtidig stikker deg i hjertet. Det er alltid personlig og sjelden jobbrelatert. Metodene som brukes kan være humor, ignorering, avbrytelser, tilbakeholden informasjon, latterliggjøring, lar blikket gli på armene til de som prater om noe engasjerende, (f.eks hvis de veiver med hendene når de skal forklare) det gjør den som prater usikker og tar derfor mindre ordet. små kommentarer, stillhet når en kommer inn i et rom, endring av samtaleemne, får andre til å løpe ærender. Og når alt dette er gjort eller sagt, closer h*n Dealen med en klem eller et klapp på skuldra. Det er så vanskelig å oppdage, vanskelig å sette fingeren på. Og derfor blir det slik at en begynner å Grue seg til å gå på jobb.

      1. uff! Det er helt fryktelig om det er noen du daglig må omgåes…. Mobbing på arbeidsplassen er dessverre ganske vanlig, og det er ekstra vanskelig når det foregår i det skjulte. Denne personen virker virkelig vanskelig å ha med å gjøre. Har noen snakket med ledelsen eller HR om dette? Jeg hadde også gruet meg til jobb om jeg måtte omgås en sånn person :/ Leit å høre!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg