Han er død

Klokken var mulig rundt 11 da jeg og venninnen min lurte oss til å snu midt i skituren med de andre barna. Langrennski var ikke noe for meg, men jeg likte derimot å stå på slalom. Jeg følte meg fri som en ørn da jeg suste nedover bakkene sammen med pappa og Fleur i Lillehammer. Allerede på denne tiden var konkurranseinstinket mitt sterkt. Jeg hadde alltid som mål å nå enden av bakken først. På denne dagen var det kaldt. Vi lengtet tilbake til det varme klasserommet, og jeg ville heller sette meg ned og tegne. Jeg tegnet gjerne hva som helst, men helst hester. Pappa hadde lovet å kjøpe en hest av rasen Rocky Mountain til meg om han ble frisk en dag. Å få egen hest var min største drøm på den tiden. Omsider kom venninnen min og jeg tilbake til skolen. Vi satt oss trygt inn i klasserommet, og snakket om hva vi skulle gjøre på skolens talentkonkurranse, og hva vi skulle øve på etter skolen. Vi skulle danse, men jeg husker ikke hvordan dansen gikk eller til hvilken sang. Denne dagen ble oversvømt av en annen hendelse. Døren på klasserommet gikk brått opp, og der stod rektor. Vi begge var nok redd for at vi skulle få kjeft for å ha skulket skituren. Fokuset på skituren forsvant brått da jeg fikk beskjed om å gå ut til parkeringen, der mamma visstnok ventet på meg. Jeg gikk ut, og fikk øye på mammas bil. Jeg hadde alltid likt mamma sin bil, for den var kulere enn mange av de andre foreldrene sin, og den hadde fin farge. Jeg åpnet døren, og skulle til å minne mamma på at jeg skulle bli med venninnen min hjem etter skolen. Jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen. Jeg satt meg inn. Tre ord som mamma uttalte har gjort at jeg ikke enda kan fortelle om denne dagen uten at det brister på innsiden av kroppen. “Pappa er død”. Hva tror du skjer med et ti år gammelt hode når det får vite at den tryggeste personen i livet er borte for godt? Ti tusen hester galopperte gjennom kroppen min, og det var som om de fortsatte inn i hjertet mitt, og ønsket å tråkke ned alle minner fra barndommen.

Han er død, på ekte. Han lever ikke lenger. Han kommer aldri tilbake. Uansett hvor mye du makter å håpe på at han kommer tilbake, så vil det ikke gjøre en forskjell. Du vil aldri se ham igjen. Aldri vil du holde den varme hånden hans igjen. Aldri kommer du til å høre stemmen. Det er gått så lang tid at jeg ikke lenger vet om stemmen jeg hører dypt inne i hodet er ekte eller ikke. Og hvem ville han vært for meg i dag? I følge mamma var dette hennes livs kjærlighet, så antakelig ville jeg hatt to foreldre som stod støtt sammen, om ikke pappa hadde blitt syk. Pappa ble syk, og under ett år senere var han død. Om du ikke har opplevd å miste noen som står deg nært enda, så er det umulig å forestille seg hvordan det er når en av dine bærebjelker blir borte. Verden føles som om den ikke lenger gir mening, tid har ingenting å si, og det føles så forferdelig urettferdig, og du tror aldri du vil slutte å sørge. Aldri igjen i mitt voksne liv har jeg erfart noe så tungt og vondt. Dette har gjort at jeg sjelden tar ting tungt, og det skal mye til før jeg henger meg opp i småting. Jeg vet at ting kunne vært så betraktelig mye verre…

Som en erstatning har jeg lenge følt meg heldig som fikk en så stor del av pappa. Jeg ligner veldig på ham, og jeg har arvet en del personlighet også. Jeg husker barndommen jeg hadde med pappa som et fantastisk eventyr, der alt var mulig, og der kun fantasien satt grenser. Ingenting var for stort å se for seg, ingen drøm var uoppnåelig, og verden stod fremfor mine føtter. Jeg takker ham fortsatt for at jeg fikk lov til å få en del av ham. Hvor han er nå, det vet jeg ikke, men noe sier meg at den varme energien jeg husker fortsatt flyter i årene mine, og at han stadig trekker i noen tråder for meg når jeg trenger det som mest. Den indre stemmen og følelsen av å til tider ikke være alene, og der jeg finner frem til det dypeste i meg selv, da tror jeg at han er der og viser vei. Ingen er større enn seg selv, og på en hard måte lærte jeg at på bare et sekund, kan verden knuse deg. Derfor bør du være bevisst hva du har, for noe er virkelig uerstattelig. Jeg var selv bare et barn som virret rundt på lekeplassen, der problemene mine ikke var større enn frykten for å ikke få det jeg ønsket meg til jul. Nå er fryktene mine større, og jeg er ganske uredd. Det verste som kan skje meg er at de jeg bryr meg om forsvinner. Utenom det, så er livet en lek. Jeg vet heldigvis såpass at om pappa fortsatt levde, ville han vært glad. Jeg følger drømmene mine, er sammen med en kjempesnill person, tilbringer tid med de som betyr noe, og jeg tar vare på meg selv.

Om du synes dette innlegget var rart formulert eller vanskelig å lese, så er det fordi jeg prøvde å skrive rett fra hjertet, og ikke la meg stoppe av noe annet enn følelser.

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

8 kommentarer

Siste innlegg