Det nærmeste jeg kommer angst

Reklame | NA-KD

I går var en vanskelig dag. Grunnen til at dagen var vanskelig, er faktisk ganske absurd. Dagen i går ble tilbragt hjemme. Hjemme foran en tv-skjerm med masse usunt tilskudd, slik som ostepop og iskrem. For noen er vel dette den perfekte lørdagen?

Solbriller her

Problemet mitt er bare blitt større de siste årene. Jeg er besatt av å leve livet til det fulle, og derfor ser jeg på tiden i helgen foran tv som bortkastet. Dette har gått så langt nå at jeg i går kjente at et enormt stress bygget seg opp i kroppen min, og jeg måtte innrømme for meg selv at dette ikke er normalt eller sunt. Jeg ble ganske uvel, og måtte ta skikkelig nakkegrep på meg selv. Jeg valgte å ta meg en dusj, få av all sminke, deretter unngå mobilen litt, for å få litt ro i kroppen. Dette hjalp, men allikevel måtte jeg stadig jobbe mot følelsen av å kaste bort tid. Jeg lover at dette føltes skikkelig ille, men jeg var i stand til å stoppe det på et fornuftig nivå, før jeg ødela hele lørdagskvelden min.

Jeg tror dette syndromet kalles “fear of missing out”, om det ringer en bjelle? Jeg tror at jeg går glipp av ting i livet om jeg sitter for mye i ro. Men gjør man ikke det da? Det er en ting som har streifet tankene, og det er at denne formen for syndrom skyldes sosiale medier. Før i tiden visste vi aldri i øyeblikket hva andre drev med. Om det var lørdag kveld, visste man bare hva som skjedde der og da, og ikke rundt hos alle andre. Da er det vel lettere å nyte øyeblikket, og føle seg bekvem. Jeg har veldig fort gjort for å bla gjennom stories på snap eller instagram, og når jeg ser noen har det gøy, så kjeder jeg meg enda mer. Hadde jeg skånet meg for andres moro, kanskje jeg hadde kost meg litt mer i selskap med Haakon og tv´en? Haakon og jeg er så sykt forskjellige. Han kan fint sitte foran tvén i mange timer uten å føle at tiden er kastet bort, imens jeg føler at jeg må gjøre noe produktivt ganske fort.

Livet, altså. Jeg hadde nok aldri hatt livet som jeg har om jeg nøt en A4-hverdag, men samtidig skulle jeg noen ganger ønske at jeg hadde et litt mer avslappet forhold til livet. Jeg er den som fort tenker “Hva om jeg hadde dødd i morgen?”, også føler jeg meg presset av meg selv til å utnytte hvert minutt på denne planeten. Jeg har en følelse av at jeg alltid kommer til å jage meg selv i en eller annen retning og sannsynligvis aldri slå meg til ro. Fordelen er enormt med personlig utvikling, men jeg vet ikke helt hvor lett det blir for meg å ikke løpe fra omverdenen min. Jeg tenkte ta opp disse tankene med en psykolog, for jeg har mer enn godt av å slå meg litt mer til ro, og i alle fall lære at det ikke alltid mååå skje noe. Herregud.

Er du sånn som meg?

Solbriller//  solpudder// Rød leppestift

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

4 kommentarer
    1. Jeg tror også det er veldig lurt å prate med noen om dette. Ingen god følelse å ha det sånn. For noen år siden, hatet jeg å bare sitte hjemme i sofaen på kveldstid for meg selv! Ikke p.g.a FOMO, men av rastløshet! Jeg måtte seriøst tvinge meg selv leeenge, før det omsider begynte å føles litt lettere! Nå, et par år senere, ELSKER jeg å sitte hjemme helt alene, se hva jeg vil på tv, scrolle på nett, slappe av, ladde batteriene og spise snop (i helgene) Så det kan absolutt snu for deg også! Men du må tenke hva du EGENTLIG vil kanskje? Klem til deg! God Søndag! <3

    2. Jeg tror også det er lurt å prate med noen om dette, du skal kjenne det trygt å prate om med den du prater til om det. .. da vil du kjenne det bedre.. fint bilde..
      sjekk gjerne ut min nye blogg.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg