Snipp, snapp snute…

Så var eventyret ute! Aurora må tute…

“Jeg har vært meg selv, og det er jo det vakreste man kan være”♥

Så ufattelig gøy det har vært å se på denne sesongen av Camp Kulinaris. Tusen takk til dere som faktisk trodde jeg kunne vinne, for det trodde jeg virkelig ikke selv. Jeg begynte selvsagt å få mer troen da jeg kom til semifinalen, men ærlig talt… Jeg var blitt ganske flink, men jeg tror nok at Runar og Michael mentalt sett var mer klare for å gå inn i finalen enn meg. Jeg følte meg på en måte ferdig, og jeg hadde nok ikke taklet presset like bra som Michael i finalen. Å tape for Michael var fint. Han fortjente virkelig plassen, og det var kult å få lov til å stå ved siden av ham i den nest siste kampen.

Så der stod jeg. Jeg var full av livsgnist, og  ingen har vel fått vakrere ord servert fra Kjartan sin munn? Hehehe. Jeg var stolt av meg selv og det jeg hadde fått til, og jeg klarte å akseptere at jeg hadde tapt. Snipp snapp snute. Jeg var 110%(!!!) sikker på at Michael kom til å vinne, og jeg følte at det på en måte ikke var så rart om han skulle gå så langt. Han hadde jo ganske greie meritter når det gjaldt matlaging.

Om vi mimrer litt tilbake….. Jeg kom inn på Camp Kulinaris og visste ikke opp eller ned på kjøkkenet. Jeg var hun blonde jenta alle trodde jeg var en periode, helt til jeg begynte å gnistre til. Plutselig fant jeg ut at jeg ikke er så håpløs, og jeg må kjempe litt hardere for å få bli. Jeg var jo ikke på Camp Kulinaris for å vinne, men for å få en unik opplevelse og utfordre meg selv. Dette fikk jeg til. At jeg nesten vant er jo virkelig utrolig, men det forteller dere kanskje mer om meg enn dere visste. Jeg vet at mange har undervurdert meg, men sannheten er at jeg ikke er så verst. Jeg er både hyggelig, morsom og flink i ting jeg legger litt sjel i. Å bli undervurdert er noe jeg dessverre har måttet lære meg å leve med. Alltid dømmer noen meg etter utseende eller at jeg kanskje ikke sier så mye seriøst. Humoren min har mange av dere skjønt med tiden, så det er jo gøy!

Vi sees på tv igjen snart, men i mellomtiden skal vi ha det gøy på både Instagram, blogg, Snapchat, Youtube og TikTok. Jeg kommer til å gjøre akkurat det dere har sagt: Jeg skal fortsette å være meg selv. Alle som har vist meg støtte og godhet har virkelig vært en inspirasjon den siste tiden, og jeg takker dere for alle varme og fantastiske ord. Jeg har grått gledestårer over hvor mye kjærlighet som finnes i dere! Tusen tusen takk! Dere har løftet meg opp på vonde dager, sett meg for den jeg er, og jeg har sett så mange vakre ansikter og sjeler. Kjærlighet er størst av alt ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

CAMP KULINARIS DE SISTE DAGENE…

Camp Kulinaris er straks over, og jeg skal ta dere gjennom litt av den siste tiden vi var der. 

TIDENES UTFORDRING

Jeg hadde ALDRI trodd jeg skulle komme så langt som jeg har gjort i Camp Kulinaris. Utgangspunktet for min deltakelse var av at det eneste jeg er god på er kyllingfilet. Ellers var jeg virkelig GRØNN. Jeg har alltid vært ekstremt kresen på mat, og jeg har aldri fått slippe til noe særlig på kjøkkenet hjemme da jeg var yngre, som igjen har gjort at interessen for matlaging har dalt. Derfor var det for meg en stor utfordring da jeg takket ja til å bli med på dette eventyret. Det om var gøy var jo at jeg gradvis fant ut at jeg ikke var så håpløs som jeg fryktet, så fremt jeg bare fikk sjansen til å prøve meg frem. Mye kjeft har jeg fått, men det er faktisk sånn at jeg begynte å bli ganske brukbar mot slutten, og jeg følte virkelig at læringskurven hadde gått bratt oppover, og at jeg gikk fra null til hundre. HUSK at de gamle har levd dobbelt så lenge som meg, og den ene er jeger og den andre virket til å ha lagd ganske mye mer mat enn jeg har gjort i løpet av livet mitt.

SOM ET BATTERI SOM LADET UT

Jeg elsker mennesker, og jeg kan telle på én hånd hvor mange jeg ikke ble ekstremt glad i. Mine favoritter var riktignok med tiden Erlend Elias, Abu og Sofie. Allikevel må jeg innrøme at både Stian, Anna Anka, Pia, Daniel og Niklas fikk en spesiell plass i hjertet mitt. Jeg fungerte som et batteri som ladet ut ettersom “favorittene” mine røk ut. Jeg ble tappet for glede og livskraft, og bomben ble sluppet da Abu også dro. Da fikk jeg faktisk en breakdown og måtte ta en prat med produksjonen. Jeg blir alt for glad i mennesker, og Abu var en så fantastisk støttespiller å være rundt, og han hadde alltid noe bra å si når jeg var lei meg.

SÅ MYE MORO

For meg handlet ikke Camp Kulinaris om å være blodseriøs hele veien. Ja, jeg var giret på å vinne, men jeg hadde aldri deltatt om jeg måtte ha vært med mennesker jeg ikke hadde blitt glad i. Jeg skal love at kombinasjonen av mennesker er noe av det beste som kunne skjedd Camp Kulinaris. Dere skulle bare visst hvor mye latter og glede som spredte seg daglig, og spesielt i midten av sesongen. Mot slutten ble det hakket mer seriøst, men heldigvis fikk jeg i alle fall Kjartan til å le godt i kveldens episode.

SKREMMENDE TAKTIKK

Av de som var mest konkurransedrevne, var Michael. Han var allikevel den med høyest moral og toleranse for utfall. Han var en trygg motstander som var mer fokusert på egne resultater, og han var alltid hyggelig og omgjengelig. Til motsetning var Runar ganske spesiell i sin måte å konkurrere på, da det tilsynelatende virket som om han prøvde å psyke ut de han anså som svakere enn seg selv – slik som meg. Han virket sjeldent interessert i å bli særlig kjent med alle sammen, da han på kveldene etter filming alltid forsvant. Det var kun da kameraet var tilstede at han var sosial. Jeg skjønner hele greia virker forvirrende, og at jeg sikkert oppfattes som barnslig, men i alle fall lyver jeg ikke til noen om min opplevelse. Så klart er det alltid flere sider ved en sak, og jeg kommer ikke til å fyre mer oppunder, med mindre noen trenger ting tydeligere forklart.

LITE LUKSUS

Jeg savnet å være meg selv, og derfor begynte jeg å pynte meg mer de siste dagene. Jeg var rett og slett lei av svart bukse og kokkejakke. Det passet kanskje ikke helt inn, men i det minste var jeg meg selv, og det var det som var viktigst for meg. I disse siste konkurransene var jeg virkelig ikke på hjemmebane, haha. Heldigvis klarte jeg å le mye av ting, men jeg var også et nervevrak etter Abu dro, som igjen gjorde at jeg ble litt utålmodig og ville ha ting overstått. Plutselig var det bare meg mot meg, og jeg visste at det kunne bli tøft.

IKKE ALLTID SOM MAN TROR…

Selv om jeg synes at de har gjort en grei fremstilling av min egen opplevelse, må dere alltid huske at det er mye klipp og lim. For eksempel drakk jeg vin før konkurransen der Abu gikk ut i går… Jeg følte meg virkelig som en idiot, for vin+korttidshukommelse er kanskje ikke så bra? Det er KUN FLAKS at det ble Abu og ikke meg som måtte reise. I tillegg har det ikke blitt vist mange ting som er mer følelsesladet, der jeg blant annet gråter mer over ting som skjer. Husk også at noen ting er klippet for at det skal bli morsommere eller drøyere. Det er alltid en forklaring bak det meste der man stusser litt.

SNIPP, SNAPP, SNUTE….

Etter kveldens episode er det kun noen glimt igjen av årets sesong… Etter i morgen vet alle hvem som står igjen som vinneren av Camp Kulinaris 2020. Jeg kjenner at jeg er skikkelig revet med i kroppen når jeg ser på, og det er en sykt flink produksjon som står bak alt sammen. Tv er gøy, og det er søren meg en fantastisk idé å ha puttet sammen en haug av kjendiser som nesten ikke kan lage mat, og faktisk utfordre dem skikkelig. Noen var så klart bedre enn andre, men alt i alt har det vært vanvittig god underholdning med mye humor og nærmere deltakerne. Jeg er stolt over å ha vært en del av dette showet, virkelig.

Så…. Hvordan ender det?

Oppskrift: Sjokoladefondant fra Camp Kulinaris!

I dag skal jeg dele en rett med dere som de fleste jeg kjenner elsker, nemlig sjokoladefondant! Denne lagde jeg på Camp Kulinaris, og den sendte meg et hakk videre i konkurransen. Det viktige her er at kjernen skal være myk og ikke fast, og ikke minst må du smake til røren! Denne oppskriften er til opp til 10 porsjoner, om du ikke er veldig raus med hver porsjon.

INGREDIENSER:

100 g meierismør

125 g mørk sjokolade

50 g sukker

3 stk egg

Formfett eller nøytral matolje

FREMGANGSMÅTE:

 1. Forhåndsvarm ovnen til 170 grader varmluft

2. Smelt sjokolade og smør i en gryte på middels varme.

3. Pisk sammen sukker og egg, tilsett den smeltede sjokoladen og smøret. Her hjelper det å bruke en stavmikser.

4. Smør porsjonsformer med matfett eller matolje. Fyll opp formene litt under halvveis med røren.

5. Stek i 7-10 minutter. Følg nøye med. Det varierer litt fra ovn til ovn. Her hjemme brukte jeg mye lenger tide enn i ovnen på CK. For å sjekke status kan du riste litt i formen. Den skal ha satt seg litt. Om den er for løs kan du steke litt til. Husk at innsiden skal være flytende.

 

(Om du trenger former får du disse rimelig hos Tilbords, Jernia og lignende). 

Første steg, smelte sammen sjokolade og smør.

Bruk en stavmikser til å blende alt sammen

IKKE GLEM formfett, for da vil fondanten falle fra hverandre når du skal ta den ut av formen… 

Ta litt mindre enn jeg har gjort på bildet, for disse ble ikke så pene fordi det var for mye røre i formen.

Voilá! Den digg dessert på kort tid. Veldig god å servere med friske bær + bringebærsorbet eller fløte.

Håper det smaker ♥


FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Camp Kulinaris Behind the scenes: Spøkelser!

Camp Kulinaris var veldig mye mer enn mat. Vi brukte store deler av tiden vår på hytten, og det var ikke rart noen av oss ble sterkt knyttet og gode venner. Personlig ble jeg best venn med Anna, Erlend, Sofie og Abu, og i tillegg likte jeg Pia veldig godt. De jeg kanskje var minst med var Michael, Runar og Johanna. Dette har sikkert noe med alderen å gjøre, for vi hadde ikke like mye å snakke om.

Er det én person som påvirket meg mye under oppholdet, så var det Erlend Elias. Jeg har alltid trodd at det finnes noe mer mellom himmel og jord, men han overbeviste meg skikkelig. Ikke fordi han prøvde så hardt, men jeg tror oppriktig energier følger etter ham… Han fikk meg til å tro på engler fordi jeg i etterkant av å ha vært mye med ham begynte å føle på energier jeg ikke har følt før, og jeg fant stadig små fjær her og der, spesielt om jeg nylig hadde vært i kontakt med ham.

Det jeg skal fortelle dere nå er helt sant, og ikke minst har jeg aldri vært så nær noe overnaturlig før. Erlend Elias og jeg delte rom etter Anna dro. En natt da vi skulle legge oss hadde jeg kommet meg til sengs, og lyset på rommet var på, for jeg ventet på Erlend. Det var like før han skulle legge seg at persiennen foran vinduet i rommet begynte å bevege seg…. Jeg så en form av en hånd som dro gjennom fra den andre siden. Jeg begynte å hyle til Erlend at han måtte komme! Erlend så akkurat det samme som meg, og han var minst like vettskremt. Formen på hånden bak persiennen fortsatte å rolig ta i persiennen. Til slutt tenkte jeg at det var nødt til å være noen som stod ute og tullet med oss, og som koste seg sykt med å skremme oss. Jeg begynte å rope “jeg vet du er der, nå kan du gi deg!”, men merket av en hånd forsvant ikke, og jeg kunne ikke høre noen som lo eller løp bort. Jeg mannet meg opp og gikk bort for å se bak persiennen. Til min store frykt oppdaget jeg at vinduet bak persiennen kun hadde en bitteliten gløtt og stod i låst posisjon. Altså kunne det ikke være noe som tullet med oss…

Erlend og jeg ropte på Abu. Abu rakk å se håndmerket, men han ble sykt oppgitt og mente det måtte ha en forklaring. Håndmerket sluttet å synes etter Abu så det, og Erlend og jeg fikk omsider sove.

Noen kvelder senere ved leggetid hadde Erlend sovnet. Jeg lå med øynene igjen, men kjente akutt en stor frykt som spant gjennom kroppen. Jeg åpnet øynene fordi jeg fikk en sykt ekkel følelse av å bli iakttatt. Jeg kunne ikke se noen i rommet, men merket at jeg festet meg på klesskapet i rommet, og at jeg mente noen stod der. Jeg prøvde snakke til Erlend, men han snakket bare rør tilbake i søvne. Jeg bestemte meg for å lukke øynene og finne et ord å tenke på som kunne distrahere meg. Jeg tenkte “hest”, men så skjedde noe helt utrolig… Jeg mistet faktisk kontroll på mine egne tanker. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde å se for meg en hest, så klarte jeg ikke. Isteden så jeg en liten gutt med mørkt hår, og jeg kunne se antydningene til hav eller vann. Det var som om gutten prøvde å snakke til meg, men jeg skjønte ikke hva han prøvde å vise eller si… Omsider sovnet jeg.

Aldri i hele mitt liv har jeg hatt to slike opplevelser, men begge kom på kort tid under oppholdet på Camp Kulinaris. Jeg opplevde en stund etter oppholdet å se rare ting og høre stemmer i huset hjemme. Sakte har det roet seg betraktelig, men jeg observerer nå og da skygger og litt rare følelser. Dette er altså mine skumle – og sanne historier fra Portør!

Jeg ønsker egentlig å få mer kontakt med denne siden av meg, men det krever kanskje en del meditasjon? Gi gjerne tips! 

Disse bildene ble tatt etter jeg hadde en skikkelig breakdown, haha. Det er en lang historie, men den som tok bildene gjorde dagen så sykt mye bedre, dere skulle bare visst ♥ Bildene er tatt i restaurantsjefboligen som jeg var så heldig å få beholde fordi vi ikke fikk noen ny sjef etter meg – så jeg kunne bo med eget bad og sjøutsikt den siste tiden! Det var sykt deilig.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Camp Kulinaris: Behind the scenes

Jeg tenkte fortelle dere litt om det dere ikke ser på tv på Camp Kulinaris.

De jeg kom best overens med…

Jeg hadde på en måte tre bestevenner inne på Camp Kulinaris. Dette var Erlend Elias, Abu og Sofie. Dere skulle bare visst hvor fin og god Abu er på ekte… Sofie er også en dødsfin person med et stort hjerte. Jeg trodde først at hun var den typen som ikke liker jenter som meg, men det viste seg at hun allerede på bussen til Kragerø gjorde alt hun kunne for å bli kjent med meg. Det varmet veldig, for hun gjorde at jeg følte meg trygg de første dagene. Abu var den som jeg alltid satt sammen med på kveldene, og jeg hadde 100% tillit til ham. Han støttet meg skikkelig om jeg hadde det kjipt, og han sa veldig mye fint til meg, slik som på bildet under.

Drama…

Dere skulle BARE VISST hvor mye drama som ikke kom med på tv, enten fordi det ikke var filmet, eller fordi det ikke hadde noe med handlingen å gjøre i det hele tatt. Det første var så klart alt med Pia Haraldsen som ble syk og måtte reise på legevakten. Deretter oppsto det store gnistringer mellom Anna Anka og Johanna, der det ble mye unødvendig skittkasting. Etter Anna dro var det mye snakk om Erlend Elias en periode fordi han var lat… Deretter sjekket Berit Riise inn, og hun og Erlend hadde en episode der de kranglet. Der er dog venner den dag i dag. Og ikke minst…. Det oppsto en stor krangel natten før min serveringsdag, som gjorde at jeg ikke skjønte bæret av hva som foregikk dagen etter fordi jeg hadde sovet. Et annet drama pågikk videre mellom Runar og meg fordi han stadig slang nedlatende og sarkastiske kommentarer. Mer kan jeg ikke si nå.

Jeg gjorde alltid dette…

Selv om jeg av og til lurer av meg litt greier, var jeg allikevel den som hver eneste dag stod opp og lagde frokost og kaffe som alle kunne ta av. Jeg følte for å starte dagen hyggelig, da jeg selv elsker frokost. Jeg er riktignok sykt morgengretten, noe dere flere ganger har fått være vitner til. I tillegg badet jeg sykt mye i jacuzzien. Det var jeg som brukte den mest, og jeg tok ofte en morgenkaffe og frokost der, bare fordi det var så digg.

På fritiden…

Det ble litt komisk, for vi hadde for det meste kveldene etter 20 ledig. Da gikk ofte Erlend Elias og jeg turer, men det var også tilgang på litt vin. Vi hadde riktignok begrenset med dette, og de første ukene drakk vi opp alt vi kunne få og hadde det fryktelig gøy. Etter hvert prøvde jeg roe det litt ned, da jeg ikke hadde energi til å legge meg så sent hver eneste kveld. Andre ting vi gjorde var å kræsje et 40-årslag på en hytte et stykke borte i veien. Dette ble selvfølgelig ikke produksjonen fornøyd med, for det kunne jo avsløre årets cast. Vi oppførte oss som drittunger, haha. En annen ting jeg likte å gjøre var å høre på musikk når vi ikke filmet. Jeg hadde fått gjort spotify tilgjengelig på en deltakertelefon, og hadde Lana Del Rey så høyt på jeg kunne når jeg var alene. Det ble ren terapi.

Et lite eventyr…

Jeg satt enormt pris på å få være med på Camp Kulinaris. Jeg så på det som en mulighet til å være meg selv i en måneds tid – på godt og vondt, bli kjent med spennende mennesker og ikke minst prøve meg på kjøkkenet. Husk at vi på sett og vis jobber i 12 timer hver dag, og det krever mye psykisk. Derfor går det litt over stag til tider, og man kan bli litt “rar”. Det er der man starter å lære mer om seg selv, og ikke minst sette seg selv på prøve. Bevisst spurte jeg produksjonen et par ganger om å snakke med psykolog underveis fordi jeg ble utslitt av dramaet rundt meg, i tillegg til at jeg følte mye på måten Runar var mot meg på. Man føler seg skikkelig presset opp i et hjørne i en sånn setting, og det er vanskelig å være 100% rasjonell.

Jeg håper dere synes det er litt gøy å høre litt om hva som “egentlig” skjedde her og der! Det er sååå mye dere ikke har fått sett, og det skulle nesten vært ute en egen liten serie med klipp dere gikk glipp av, virkelig!

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Sannheten: Erlend Elias

Jeg velger å legge ut dette innlegget litt sent, slik at alle som ser på Camp Kulinaris fast har rukket å se kveldens episode. Det høres kanskje teit ut, men jeg begynte å gråte da jeg så episoden, for den dagen var så rar, tung og trist. Erlend og jeg hadde blitt veldig gode venner under oppholdet vårt. Helt siden Anna Anka reiste delte vi rom, og vi hadde mange fine øyeblikk og samtaler dere ikke får se på tv. Dere skulle bare visst hvor fint vi hadde det sammen.

For eksempel snakket Erlend og jeg masse om pappaen hans, og vi snakket om hvordan det er å miste noen. Èn dag dro Erlend meg ut av kjøkkenet og tok meg med til svaberget. Vi satt oss ned, og han fortalte meg om en sang som faren hans likte. Vi sang den sammen, for jeg hadde hørt den før. Samtidig så vi ut mot havet, og Erlend er den første i verden som har fått meg til å se annereldes på havet. På en rar måte har jeg alltid synes det bare er kaldt og litt skummelt. Erlend klarte å få meg til å synes at havet er vakkert, og se helt annerledes på det. Jeg glemmer aldri det nydelige øyeblikket vi hadde da vi satt og så utover havet… Det er selvfølgelig synd å ikke få fysisk se det igjen, det var et sterkt øyeblikk.

Noe som også er helt magisk med Erlend er at han fikk meg til å begynne å tro på engler, og i alle fall energi. Jeg har aldri i mitt liv følt meg så nær noe uforklarlig som det jeg opplevde imens Erlend var i nærheten. Vi begge opplevde at det spøkte veldig på rommet vi bodde i, og jeg hadde mange rare opplevelser som jeg har blogget om tidligere her. Ettersom jeg ble ferdig med Camp Kulinaris har disse synene og tingene jeg føler og ser avtatt, men det var en dag for noen uker tilbake at jeg plutselig fant en liten sort fjær. ALDRI finner jeg fjær her hjemme. Den samme dagen ringte Erlend meg, og han avslørte at han hadde sendt over noen energier, så om jeg følte noe rart, så var det derfor. Jeg fikk nesten gåsehud da han sa det…

Poenget er at Erlend og jeg antakelig var de som kom hverandre nærmest inne på Camp Kulinaris. Dette hadde stor sammenheng med at vi hadde mye å snakke om når det kom til å ha mistet pappaen vår, men også fordi vi var de mest jålete der inne, hehe, Vi traff hverandre bare så naturlig, fint og bra. Vi kunne snakke om veldig overflatiske ting som ingen andre interesserte seg for, samtidig som vi kunne snakke om tøffe temaer. Jeg elsket å ha Erlend der inne, virkelig.

Og ikke minst… Jeg er den som gråt mest på CK, rett og slett fordi jeg er et skikkelig følelsesmenneske. Dagen etter Erlend dro satt jeg mutters alene imens alle andre var sammen med hverandre. Dere skulle bare visst hvor ensomt det føltes uten ham. Jeg ble ordentlig psyket ut av at han dro, men klatret så klart opp på bena igjen. Riktignok kan dere bare tenke dere hvor glad jeg ble da jeg så ham igjen etter innspillingen ♥

Hva tror dere neste uke byr på?

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Camp Kulinaris: Respektløst

Om du ikke har sett kveldens episode av Camp Kulinaris, så tar jeg dere gjennom et hendelsesforløp i dette innlegget

Jeg blir rett og slett skuffet og lei meg av å se hvordan enkelte taklet Erlends forsøk på å gjøre noe fint, minnes pappaen sin, og ikke minst i god tro om at han gjør noe som er bra for alle rundt. Åpenhet om sorg og å miste noen er helt avgjørende for prosessen med å takle sorgen, og jeg synes det var utrolig tøft av Erlend å tørre å være så åpen, og være villig til å be om støtte.

DETTE SKJEDDE:

Erlend ber alle ta med en pute og bli med inn

 Erlend spurte om alle kunne være med og sette seg i en ring, med utgangspunkt i å støtte ham siden det var ett år siden pappaen hans døde. Alle var nysgjerrige og villige til å ta med seg en pute inn, og å bidra der de kunne. Hittil visste ingen hva Erlend ønsket alle skulle være med på.

Erlend ber alle sette seg i ring, lukke øynene og holde hender.

Vi satt oss alle ned på hver vår pute og holdt hverandres hender. Erlend har en helt magisk energi, og jeg kjente alle følelsene hans strømme gjennom kroppen. Jeg begynte å gråte selv, for jeg vet hvor forferdelig det er å miste pappaen sin. Tanken på at det bare var ett år siden Erlend mistet sin var helt forferdelig.

Reaksjonene kommer

Det er helt tydelig at Abu har fanget grunnelementene i det som foregår. Selv om han selv ikke ville valgt å gjøre noe slikt som Erlend valgte, forstår han at det i øyeblikket er viktigere å tenke på hva Erlend går gjennom enn at han selv synes det er litt teit… Johanna derimot viser tydelige tegn på at hun misliker det som foregår og omtaler det som “tåpelig”. I tillegg (dette ser vi ikke på tv) sier Mikael at han ikke er komfortabel, og trekker seg fra hele greien, og vil ikke ta del i det vi driver med.

Erlend ønsker å ta et initiativ

Det vi ikke ser på tv er at Erlend ønsker at alle skal si noen ord om noen de savner som har gått bort, eventuelt noen andre de savner. Personlig følte jeg at det ble veldig viktig å si noen ord om min egen pappa, da jeg håpte det kunne hjelpe Erlend å kunne dele sorg over å miste en far. Erlend og jeg er de eneste som sier noen ord om de vi savner. Dette er for så vidt ok, for det er ikke alltid så lett å være åpen og dele ting som er veldig personlig.

Runar ber “Fader vår”

Det er vanlig at minnesermonier foregår i kirken, og jeg antar at det var derfor Erlend ønsket at Runar skulle si fader vår. Personlig er jeg ikke kristen, men jeg følte det var riktig om Erlend hadde behov for dette. Vi var også heldige som hadde en tidligere predikant tilstede som kunne hjelpe til da Erlend trengte det som mest.

Reaksjonen fortsetter

Dette er her jeg reagerer. Det er tydelig at alle ikke var 100% komfortable med det Erlend ønsket, men det er visse ganger man bare bør vise litt respekt for andre og det de går gjennom.

Jeg synes det er respektløst av Johanna å ikke bare holde munn, selv om hun ikke digger opplegget. Det er sykt viktig å snakke om følelser, og det er nettopp dette Erlend gjorde så riktig. Jeg kan selv avsløre at jeg opplevde en mye tøffere og vondere sorg etter å ha mistet pappa, FORDI jeg var redd for å vise følelser og snakke om det som hadde skjedd. Hva slags budskap sender man ut ved å gjøre narr av en minnesmarkering? I lille Norge der vi er så redd for å snakke høyt, vise oss frem, skal vi også være redd for å åpne oss rundt sorg? Dette er et alvorlig tema, og jeg synes det er forferdelig at det ikke får mer fokus.

Jeg vil at alle som leser dette innlegget skal tenke seg om to ganger før dere oppfører dere som Johanna i lignende situasjoner. DETTE ER FAKTA: 1.Erlend prøver å minnes sin avdøde far, og ber alle om psykisk støtte. 2. De fleste respekterer at Erlend trenger å gjøre det på sin måte, men det er én person som nekter bidra, og én person som faktisk mener hele greien er tåpelig. Tåpelig? Jeg klarer ikke legge fra meg ordet… Er det TÅPELIG å sørge? ALLE som har mistet noen ved hvor instendig vondt det føles, og om vi skal bli fortalt at det er TÅPELIG å uttrykke hva vi har på innsiden, så blir det mange mennesker som vil slite. Det er superviktig å snakke om det vonde vi bærer på, og det er helt forkastelig at noen nærmest står og spytter på noen som tør å be om kjærlighet, som tør å åpne seg og som forsøker å dele hva de har på innsiden.

Erlend Elias Bragstad er et fantastisk menneske med så vanvittig mye godt i seg. At han legger fra seg så mange barrierer og er villig til å dele noe så sterkt med både oss som var med ham, men i tillegg alle seerne, det krever MOT. Det er slik ting bør være. Vi skal ikke være redd for å snakke om det vonde, men vi skal heller være redd for å tie. Vi må begynne å tørre å åpne oss, gi hverandre kjærlighet og håp ♥

Vær så snill, husk å ha respekt for det andre rundt deg går gjennom. Kjemp alltid for å forstå, og ta imot med åpne armer når noen er så modige at de åpner seg for deg ♥

♥ Ta vare på hverandre! ♥

 

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg prøvde meg som terapeut

Jeg skulle jo selvfølgelig si ifra om hvordan dere kan få lyttet til podcasten jeg var gjest i på fredag. Dere kan enkelt trykke her for å lytte!

Som tidligere nevnt fungerer jeg i denne podcasten som Niklas og Benjamin sin parterapeut. I hvilken grad mine råd til dem er gode eller ikke, må nesten lytterne avgjøre. Jeg sier i alle fall min mening, og går ikke rundt grøten. I tillegg til selve terapien får dere høre at Niklas faktisk sier unnskyld for det han sa på TV om min iq.

Kos dere masse med poden! ♥

Han ba meg om unnskyldning

Dette blir dere sikkert glade for å høre!

Etter frisørtimen min i går var tiden inne for å gjeste podcasten til Niklas Baarli og kjæresten, Benjamin Silseth. De har en podcast som heter “Baarli og Benjamin går i terapi”. I denne podden får jeg lov å tre inn som parterapaut, og forsøke å løse et problem disse guttene har i forholdet sitt. Jeg synes det er en veldig morsom og kul måte å lage pod cast på, og ikke minst originalt. Jeg ble invitert til dette før jeg visste at Niklas sa på Camp Kulinaris at jeg har halv iq. I og med at Niklas hadde sagt det han sa, og sett blogginnlegget jeg skrev om uttalelsen hans, var han forberedt på å gi meg en unnskyldning i podden.

Niklas har altså bedt meg om unnskyldning for det han sa, og det setter jeg selvsagt pris på. Derimot har jeg aldri fått forklaringen på hvorfor han faktisk sa det… For å gjengjelde kommentaren hans, leste jeg opp et par av meldingene jeg selv har fått der det står et par strofer om ham, blant annet at han assossieres med Frank Løke. For å si det slik, så er vel Niklas og jeg absolutt skuls nå. Det var veldig moro å være med og spille inn podcast, for jeg har vel ikke gjort dette før. Det ligner veldig på slik som man lager radio, bare at det ikke er live. Jeg fikk faktisk litt lyst til å lage pod selv i fremtiden. Dette er noe Erlend Elias og jeg har såvidt snakket om, men nå lurer jeg på om jeg bør mase litt mer på ham om akkurat dette!

Sååå... Om du har lyst til å høre Niklas sin unnskyldning, min payback og ikke minst mine råd til forholdet Niklas og Benjamin har, så kommer episoden ut på mandag ♥ Jeg kommer selvsagt til å dele og legge ut link slik at dere enkelt kan finne det. Det er i alle fall grei underholdning, og det er noe å kose seg med på bussen hjem fra jobb eller på tur med hunden.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Niklas Baarli kalte meg dum

Heisann!

Det er jo naturlig å ta opp Camp Kulinaris, siden det er på TV nå, og mange av dere lesere engasjerer dere ♥ Jeg må bare si jeg blir dødsglad for de fine kommentarene deres, dere skulle bare visst! Jeg kommer til å svare alle, bare vær litt tålmodige! Det er viktig for meg at dere skjønner at dere har en stor verdi, og at det er dobbelt så gøy å være med på et TV-program når det kommer konkrete og fine tilbakemeldinger.

En ting som mange stiller spørsmål ved er kommentaren til Niklas rettet mot Erlend Elias og meg. For dere som ikke har sett, så et det et scenario der Niklas Baarli sier at Erlend Elias og jeg bare har halv IQ, og at det er derfor vi sammen forhåpentligvis får til en Ok dessert…
Først og fremst vil jeg peke på det implisitte, og det er at slike kommentarer er unødvendig, for det er jo verken særlig morsomt eller pent å si. På den andre siden kan det jo hende at Niklas synes det var en morsom spøk, og at han ikke mente å være slem. Personlig har jeg erfaring med Paradise Hotel, og derfor er det ikke nytt for meg å se andre snakke stygt om hverandre når de er alene. Dette betyr jo ikke at jeg synes sånn oppførsel er pent, men det er lettere å tolerere på PH, for der er det gjerne veldig unge mennesker som er satt sammen med hverandre, og det er mye rom for konflikt. Jeg trodde derimot at Camp Kulinaris ikke var fullt så konfliktdrevet.

Jeg selv snakket bare pent om Niklas, til tross for at Erlend ville ha ham ut. Jeg hadde ikke noe imot Niklas, og valgte derfor å kun kose meg i hans nærvær. Jeg blir vel heller litt trist for at han sa noe stygt, i og med at jeg selv likte ham så godt. Men dette skjer alltid med meg… jeg digger noen, også digger de meg mindre enn jeg digger dem, hehe. Jeg binder meg fort til andre mennesker, og kan derfor bli litt blind på min egen kjærlighet.

Alt i alt regner jeg jo med at Niklas sier unnskyld, så dette skal nok gå bra. Da har dere som lurte fått svar på hva jeg synes om saken ♥ Jeg skal se Niklas i morgen i forbindelse med podcasten hans, så jeg kan sikkert lire fra meg en liten payback der, hehe.