La oss snakke om noe plagsomt og ekkelt

Av og til klarer jeg virkelig ikke forstå kroppen min….  jeg har generelt ekstremt god helse, da jeg aldri er plaget av vondter i kroppen, langvarig influensa, og andre vanlige sykdommer. Jeg trener 3-5 ganger i uken, og generelt smiler livet. Jeg spiser for det meste sunt, til tross for noen utskeielser i helgene.

Noe rart skjer med meg når jeg reiser.. Kroppen er ikke seg selv, og dette er så ødeleggende for hodet mitt. Jeg har vært på Tenerife i 3 dager nå, og kroppen føles oppblåst, vannete og seig. Jeg har vært litt fysisk aktiv alle dagene, og har drukket et busslass med grønn te og vann for å prøve å rense ut grumset. Jeg har også vært forsiktig med salt og karbohydrater – som ofte kan bidra til at man kjenner seg slik som jeg gjør. Det føles rett og slett ut som at jeg har lagt på meg 5 kilo siden jeg kom hit.

Kroppen min blir åpenbart påvirket av å reise. Nå kommer vi nemlig til det kleine og «ekle»… Jeg går på p-pillen Cerazette, som har en bivirkning jeg digger: nemlig at mensen uteblir. Jeg har mensen en gang innimellom, men det er ofte om jeg har glemt å ta pillen. Jeg har ikke glemt å ta piller nå, men gjett hvilken tante rød som kom på besøk nærmest umiddelbart etter ankomst i et annet land og klima??? WHYYYY? I tillegg er jeg idiot nok til å ikke ta med tamponger. Jeg synes også det er flaut å kjøpe sånt på butikken, og derfor er Haakon i skrivende stund på en butikk for meg. Jeg vet det ikke bør være flaut, men jeg føler på det allikevel.

Nå håper jeg virkelig at kroppen snart kan slutte å tulle med meg, sånn at jeg kan føle meg som meg selv igjen. Jeg håper mensen stikker av, og at jeg deretter klarer å bli kvitt den oppblåste og fæle følelsen i kroppen. Det er virkelig ikke gøy å gå rundt og føle på at man ikke er seg selv eller komfortabel i sin egen kropp. Bikiniene mine strammer på alle gale steder, magen verker av mensen, jeg er nervøs for et uhell… Livet suger faktisk akkurat nå til tross for at jeg ligger og soler meg i 25 grader og ved er nydelig basseng.


Det var dagens klage fra meg. Takk.

Kleint og skummelt – Kriminelle deltakere

I går sendte en venn av meg denne artikkelen. Den handler om at det er en gjeng straffedømte folk som er med, og har vært med i norsk reality. Artikkelen stiller seg kritisk til om produksjonsselskapene gjør god nok research når de caster deltakere, for psykologene skal blant annet vurdere om deltakerne er psykisk rustet for tiden under- og etter innspilling. Jeg har selv vært skeptisk til dette, og skrev et innlegg tidligere. Men dette var før det kom fra enda flere tilfeller, blant annet en voldtekt, voldsepisoder, og mer. Jeg må si at jeg virkelig synes det er ille at “feil folk” får frontes på tv-skjermen. Som artikkelen i Dagbladet sier, så er det ingenting feil å gi folk en sjanse til å rydde opp i livet sitt, men det er ikke å rydde opp å delta i PH eller andre realityprogrammer.

Jeg synes produksjonsselskapene har et ansvar til hvem og hva som eksponeres, spesielt i programmene som har veldig ung målgruppe. Det er ikke heldig at Fredrik på 15 år har voldtekstmenn med oppblåst ego som forbilde. Da er det muligens bedre med en person som sier mange rare ting, har sex på tv, men som i det minste ikke gjør noe vondt mot andre mennesker. Selvsagt forstår jeg at produksjonsselskapene ikke kan opptre som synske, men det kan være greit å gjøre mer research, stramme inn de psykologiske vurderingene, og faktisk være litt forsiktige. Dette er jo menneskeliv. Kanskje ikke alle har godt av “fame”? Det ser vi jo i andre bransjer enn bare tv…

Ingen er perfekte, det er helt klart. Jeg ser bare ikke helt problemet med å kanskje caste litt mer ryddige personer. Man kan jo ikke gjennomskue alle som lyver, men jeg ville tro at en psykolog har evne til å grave frem underliggende verdier og tankemønstre, for å ta en vurdering på om personen er egnet for norsk tv. Jeg har selv pratet med de mest brukte tv-psykologene ved flere anledninger, og de virker utrolig gode på det de driver med, så jeg tviler ikke på deres kompetanse og profesjon. En eller annen tar et valg et sted, og det får konsekvenser. Om vi analyserer de ulike realityprogrammene, så finner man mange eksempler på deltakere som både gjør en god figur, men som ikke ruser seg, voldtar og sloss, så det er tydelig at det er mye potensiale.

Jeg tror at denne saken provoserer meg mest fordi jeg ikke har lyst til å identifisere meg med den type atferd det er snakk om. Jeg vil ikke at når noen husker meg fra PH, så blir jeg sammenlignet med kriminelle folk. Jeg selv vil påstå at jeg aldri har latt ting gå til hodet på meg, og jeg har alltid vært bevisst på at jeg verken sitter på noen høyere hest enn andre, og ikke minst har jeg ingen grunn til å tro ting ikke får konsekvenser. Jeg har aldri i mitt liv vært blandet inn i vold, rus eller annen slik type kriminell atferd. Jeg tar avstand fra disse tingene, og jeg er heldig som har et enkelt utgangspunkt, og at det skal mye til for å vippe meg av pinnen.

Og du som leser: Be kind, always ♥

Kanskje vi ikke var perfekte på tv, men vi er ganske lovlydige den dag i dag.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Møkk lei av heksejakt

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begrunne det jeg føler, uten om at det blir feil. Kanskje jeg skal benytte meg av muligheten til å ikke være korrekt, men bare spy ut hva jeg føler? Ofte skriver jeg på en måte for å ikke kunne bli “tatt” på noe, kanskje fordi jeg er litt feig og konfliktsky? Omg, yes. Jeg er virkelig ikke den som står og hyler og skriker midt i konflikten. Som regel blir jeg alles pårørende, og vil bare at alle skal være glade og bli venner igjen. Der har du meg…. Aurora i et nøtteskall. Jeg er selvsagt glad for at jeg så sjeldent havner i krangel med folk, og at jeg alltid ser flere sider ved en sak, men det er noen ganger jeg kanskje må velge side til slutt…

Angående overskriften…. I det siste har jeg fått inntrykk av at det er så sykt mange som skal bli “tatt” for alt mulig. Her kan jeg blant annet nevne Sophie Elise, diverse fengselsfugler som Jodel snakker om, Tv2 og Anne Brith…. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg startet med å føle meg litt engasjert, ute etter å ha en mening og å stå for et eller annet. Ha en eller annet korrekt mening som er akseptert å ha… Skulle jeg si meg enig i SE eller Kristin Gjelsvik? Skal jeg mene mye om de som skal i fengsel? Skal jeg danne meg et grunnlag for å hate på Anne Brith? Nei, vet du hva!

Nå har jeg bestemt meg. Etter å ha sett debatten på NRK i går der de stiller frem Kristin sammen med Isabel (hun som legger ut bilder av kroppen sin hele tiden), så begynner ting å bli tåpelig. Ja, det er bra at Isabel har lyst til å gjøre en endring, men det bør kanskje gjøres i form av hva hun legger ut og ikke hva hun bare sier med uttalte ord…. Hele denne Kristin og Sophie Elisa-greien begynner å ligne på et billig PR-stunt for å bare få litt oppmerksomhet og tv-tid ekstra. Jeg klarer ikke lenger ta alt sammen seriøst. Det var vel faren til SE som fikk meg til å innse at dette ikke er noe å bruke tiden sin på. Personangrep er rett og slett bullshit å drive med. Å flagge ting opp i media og henge ut enkeltpersoner – som om de har HELE ansvaret? Blææh. Som om en sak ikke har flere sider og nyanser?

Det jeg mener akkurat nå bunner bare i meg selv og at jeg fort går lei når ting blir useriøst og på så personlig plan som alle disse sakene er. Det er sykt mange måter å nå frem på i media, uten å henge ut andre. Ja, det skaper oppmerksomhet.. Samtidig har jeg heller aldri hatt så lyst til å se SE operere seg på Tv2 som jeg har etter debatten i går. Det gjorde meg nysgjerrig på hvordan dette foregikk, så jeg vil tippe at Tv2 får meg seg litt ekstra seertall takket være denne debatten.

Når det kommer til andre ting, så er jeg rett og slett bare lei av at folk samler seg i grupper og jakter på syndebukker. Det finnes alltids forbedringspotensiale hos folk, men en liten stemme i hodet mitt har lyst til å gå i mot, og nærmest litt på trass støtte der folk angriper mest. Jeg har alltid vært sterkt imot former for mobbing, baksnakk, trakassering, uthenging og så videre, og tenker at man skal “ta noen på sin egen størrelse”. Èn person klarer ikke alltid være større enn den er, og i alle fall ikke om det er 10+ som angriper. Det sier seg selv at dette ikke hadde blitt tillatt på for eksempel en skole, det ville jo blitt sett på som mobbing. Mennesker er dødsfeige. De grupperer seg sammen for å føle seg sterkere. Men så har man disse som klarer å stå imot stormen og gå sin egen vei, de er jammen meg tøffe som orker. Jeg aner ikke hvordan jeg selv skulle taklet alt sammen.

Jeg skriver innlegget her med affekt. Derfor kan vel alltids noen oppfatte det som dårlig resonnert eller useriøst, men helt ærlig er jeg bare dødslei av heksejakt, og ønsker per nå at alle bare viser kjærlighet for hverandre og knekker ting litt ned. Hva driver vi med? Kanskje jeg bør ta meg en ferie, for dette dramaet identifiserer jeg meg ikke med.

OSLO, 20200123; Blogg.no, Metapic. FOTO: MORTEN BENDIKSEN

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Menn kan også amme…

Reklame | Nakd

Jeg vet at du sikkert ikke tror meg når jeg sier det… I helgen ramlet jeg og en venn over dette temaet. Vi fjollet og lo over at jeg mente å ha hørt at menn også kan amme, og jeg endte med å google meg fram. I denne artikkelen hos Dagbladet, og i denne hos KK, ser vi at det faktisk kan være mulig for menn å amme barnet. I mine øyne er jo dette helt nydelig!

Tenk på alle de mødrene som blir helt utslitt av å stå opp døgnet rundt, gi mat til barnet og som kunne trengt en pause i blant! Om mennene kunne overtatt og ammet litt, ville det vært mer likestilt. Jeg er sinnsykt nysgjerrig på om det ville fungert på Haakon… Altså om jeg hadde puttet en brystpumpe på ham daglig over en lengre periode, kanskje han hadde fått melk? Det hadde vært sykt gøy. Ikke bare hadde han kunnet avlaste om jeg noensinne ville hatt barn, men han kunne fått kjenne det sprenge i brystvortene sine, og det ville kunnet gjøre at han forstår mer av hva kvinner går gjennom.

Det er mye fokus på at menn og kvinner skal likestilles om dagen, og da tenker jeg dette hadde vært et morsomt eksperiment, og en unik mulighet for oss til å forandre foreldrerollen litt. Selv om det i våre øyne kan virke litt skrudd, fordi det ikke er gjenkjennelig, kunne det hatt fine konsekvenser for både barn og voksne. Kanskje det kunne ført barnet enda nærmere faren sin? Det er jo superchill om for eksempel en mor er invitert i selskap, og kan dra uten problem fordi mannen kan amme i mellomtiden. Snakk om effektivisering!

Jeg skal gi meg her, for jeg er definitivt ikke mer opplyst enn de fleste på dette temaet. Jeg bare synes det er interessant, og ikke minst litt gøy, i og med at mange ikke vet at dette stemmer.

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

 

BRUK RABATTKODEN “nakdpromo” for 20% avslag på alt utenom salg ♥

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Forbli barneløs?

Noen ganger har temaet slått meg… Kommer jeg til å forbli barneløs? Det finnes dessverre personer der ute som ikke er i stand til å få barn. Personer som kunne gjort hva som helst for å få bære fram, for så å holde sitt eget lite barn, se det vokse opp, og ha en familie. Når jeg skriver om dette, blir jeg trist. Det kunne fort vært meg selv som ikke var i stand til dette. Det sies at et barn forandrer alt, og det er vel nettopp dette jeg er redd for.

Hva om jeg ville blitt en dårlig mor? Hva om det hender noe fælt? Hva om jeg ikke får realisert mine egne ønsker? Å få barn er et sykt stort ansvar, og jeg vet at jeg måtte gitt opp veldig mye om et barn skulle dukke opp i min verden. For eksempel har jeg en drøm om å kjøpe egen hest, noe som jeg ikke hadde følt jeg hadde tid til med et barn og jobb. Jeg har også lyst til å leve et ungt liv der ting kan skje sporadisk, og ikke krever så mye planlegging. Jeg er veldig eventyrlysten av natur, og er redd for å fange meg selv i et liv jeg ikke ønsker meg. På sett og vis har jeg ganske egoistiske tanker, men jeg har også mulighet til å tenke mer egoistisk, siden det ikke er et barn inne i bildet.

På den andre siden… Hvordan ville livet sett ut om jeg aldri får et barn? Vil jeg som gammel føle at det alltid manglet noe? Vil jeg lengte tilbake til å kunne endre på det? Å få et eget barn må være helt fantastisk, for bare det at man bærer det med seg over så lang tid er utrolig. Hva skal det hete? Er det jente eller gutt? Hvordan blir personen som voksen, hva vil hen jobbe med? Da jeg selv var liten føltes livet som et eventyr, fordi mamma og pappa tok meg med på eksotiske reiser, behandlet meg som en prinsesse, og fikk verden til å være interessant. Hva om jeg selv kunne gjøre livet til noen på samme måte? Akkurat det ville være fantastisk.

Hva om jeg egentlig bare er redd? Hva om jeg selv blir syk en dag, og må etterlate barnet mitt i en slik verden som er nå alene… En verden der vi holder på å utrydde oss selv, sprenge hverandre til fillebiter og opererer oss til det ugjenkjennelige? Hvordan vil mitt barn takle disse tingene, og i verste fall uten meg? Jeg har full kontroll på meg selv og eget liv, men å skulle være en mor med ansvar for et annet individ, det er faktisk litt skremmende.

Om jeg velger å ikke få barn, har jeg i alle fall ikke feilet, og i verste fall ikke etterlatt noen en dag. Men om jeg får barn, da åpner en hel ny verden seg, og en slags mini-meg skal bli til. En person jeg kommer til å elske av hele mitt dype hjerte, som kommer til å bli meningen med livet mitt… En person som også kan knuse hele hjertet mitt i en million små biter, og de vil bli umulige å putte sammen igjen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg har bedt om hjelp

I disse tider hvor psykisk helse står i fokus, tenkte jeg selv å være åpen rundt psykisk helse. I dag har jeg vært hos legen, og jeg har bedt om hjelp.

Jeg er “egentlig” frisk. Jeg gjør alle tingene som kreves av meg, både jobb, studier, husarbeid, 4 hunder, trening, kjæreste og så videre. Jeg fungerer, og har ikke ønske om å løsrive meg fra ansvaret mitt. Alle tingene jeg gjør er det som holder meg gående. Skulle jeg blitt sittende uten å gjøre noe – altså sykemeldt, så ville jeg gått på veggen. Jeg trenger ansvar for å ha det bra. Betyr dette at alt under frontallappen fungerer 100%, og at jeg ikke trenger hjelp? Vel, neppe. Jeg har hatt en oppvekst der jeg ble utfordret ekstremt. Å miste faren sin som 10-åring snudde livet på hodet. Ungdomstiden min bar preg av sorg ved siden av skole, lekser, venner, ridning og fritid. Og vet du hva jeg var ekspert på? Fortrengning. Jeg ville ikke røre ved de vonde følelsene, så jeg gjemte dem så langt bak i hodet som jeg bare kunne. Vet du hva jeg er ekspert på i dag? Fortrengning. Jeg vil helst flyte på en rosa sky og bare nyte livet. Nedganger vil jeg helst ikke ha. Så derfor går jeg faktisk enkelt forklart rundt med en verkebyll som det bare så vidt tyter ut av. Dette kan resultere i kjipe ting, og jeg har begynt å merke at det er visse ting som har lyst til å få komme ut. Om jeg ikke tar tak i dem, vil de gjøre vondt verre.

Du trenger ikke være hundre prosent frisk bare fordi du fungerer. I disse tider håper jeg at alle som har noe de grubler på tar seg selv på alvor. Ofte har jeg inntrykk av at man må være faretruende psykisk syk for å bli tatt seriøst. Jeg er av den typen som er opptatt av å ta ting ved roten. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke vil belaste samfunnet, i og med at jeg fungerer supert i jobb, skole og hverdag… men man skal bli tatt seriøst, og det ble jeg i dag. Jeg har åpnet meg opp om hva jeg har på innsiden – og har blitt forstått. Vi er alle ulike, og når jeg selv sliter med noe, er resultatet at det kommer ut i form av tvangsaktige mønstre, rare følelser og ekstra rar energi. Jeg har lært meg en teknikk fra jeg var barn, der jeg vet at jeg “må” gjøre de tingene jeg skal. Jeg må innrømme at jeg er virkelig takknemlig for at jeg ikke har lett for å droppe jobb, studier og andre forpliktelser, men jeg hadde helt ærlig satt pris på å bearbeide følelsene mine mer da jeg var barn, for da ville jeg sikkert sluppet unna en del som voksen. Enda godt er det at jeg har innsikt nok til å lese meg selv. Psykisk helse er dødskomplisert, og ofte vet vi ikke selv hvor kjernen i ting ligger. Det er ikke alltid vi heller vet nok om oss selv, men dette kan man lære om man tar steget ut og spør om en hjelpende hånd. Du må ikke ha selvmordstanker for at problemet ditt skal være “ille nok”. Vi mennesker er så sykt forskjellige, og vi har hver vår historie. Kanskje kjærligheten til det rundt oss er motivasjonen for at vi holder ting gående, og er villig til å kjempe for oss selv, slik at andre kan få lov til å se deg blomstre og bli den du ønsker å bli for andre rundt deg.

Husk at du ikke trenger å være usynlig. Dine følelser og tanker er viktige, og du fortjener å bli hørt. Vi tror gjerne at vi må være synlig berørt av det psykiske, men slik fungerer det ikke alltid. Det er viktig å ha evne til å analysere seg selv og sine egne mønstre, for da vet du når du må ta deg selv på alvor. Noen ganger trenger vi en ferie, imens andre ganger kan det behøves en å snakke med… 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Kom og se på rumpen min

Du må virkelig høre alt om rumpen min. Er ikke det fint og viktig?

Det første dere trenger å vite om rumpen min, er at den er designet av meg selv, eller rettere sagt… Jeg fikk den designet av en personlig trener. Jeg har ikke plassert fettet i den der, det har vært der hele tiden, men det har både vært mer og mindre fett på den periodevis. I disse dager har jeg lagt inn en del arbeid i form av styrketrening og cardio for at den skal se ut som den gjør. Om jeg vil den skal bli mindre, så kan jeg spise mindre kalorier og trene mindre styrke. Om jeg vil den skal bli mye større, kan jeg kanskje spise en del mer. Om jeg bare ønsker en “fin” form, så kan jeg fortsette med en del styrketrening. Det som er så kult, det er at rumpen min alltid har passet til kroppsfasongen min. Når jeg er tynnere er den tynnere, når jeg er rundere, er den større, og når jeg er strammere, er også rumpen strammere. Jeg synes faktisk at dette er den beste rumpen jeg noen gang har hatt. Jeg kommer i alle fall ikke til å gå til feil PT, i tilfelle den ikke blir slik som jeg ønsker at den skal være.

Rumpe er tipp topp, og jeg håper for guds skyld dere fatter budskapet mitt. Jeg er virkelig på randen til flau over hva slags påvirkning unge mennesker tidvis er utsatt for i disse dager. Vanligvis er jeg ikke så fiksert på hva andre bloggere legger ut, men come on… Her snakker vi om en av de desidert største influenserne. I første rekke tar vedkommende på seg forbilde-rollen og går all natural, men ender med å fylle på kroppsdelene på nytt, og ja… Jeg skal ikke si for mye, for det er mulig at denne berømte rumpen ville se helt merkelig ut uten nye implantater, etter å ha vært ganske velproporsjonert, men hele greien bare blir så feil. I tillegg kommer det ut informasjon om at 1 av 3000 dør av den nevnte operasjonen??? Herregud. Og dette reiser folk ned til en useriøs klinikk i Tyrkia for å få sponset? Oh my gaaaad. Jeg har ikke ord. Folk må virkelig få gjøre hva de vil med sitt liv og sin kropp, men det blir litt sinnsykt å gjøre en slik operasjon – og deretter påvirke dette ut til unge mennesker, som kanskje har lyst til å gjøre det samme? BLÆH.

Mitt budskap er at vi må bruke den rumpen vi har, for det er en kroppsdel med ganske mye potensiale. Jeg har oppriktig forståelse for at mange vil ha større og rundere rumpe, men operasjon bør virkelig ikke være løsningen. Det ser faktisk ikke helt bra ut, men i tillegg er det faktisk mulig å trene seg til en bra rumpe. Det handler om mengde trening og riktig kosthold… Det er en langt bedre løsning enn å legge seg under kniven. Presset er stort, men om du trener, så vil du få en bedre helse totalt, og antakelig blir du mer fornøyd med kroppen din da. Jeg kan med hånden på hjertet si at min måte å holde meg psykisk frisk på, det er gjennom trening og sunt kosthold. I periodene jeg ikke tar vare på meg selv, så faller alt annet fra hverandre også. Dere må gjerne si at rumpen min på bildene overhodet ikke er noe ideal, og at jeg er tjukk eller at den er flat, men jeg jobber i hvert fall med rumpen min på den sunneste måten jeg kan.

Det er i hodet vårt at jobben starter, ikke på operasjonsbordet.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Hva skal julegavene koste?

Er det noe jeg har hørt hele livet, så er det at det er alt for mye gaver under treet, og at det er blitt helt vanvidd. Allikevel har jeg alltid elsket at det nærmest renner over av gaver, og åpningen av alle gavene tar flere timer. Det er da man får strukket ut julekvelden, og det føles ikke så tomt tidlig. Det verste ved julen er jo når den er over. Jeg synes julefeiringen skal være storartet, magisk og evig. Da vi var barn fikk vi jo være våkne så lenge vi ville. Som regel tok jeg på en ny pysj (noe jeg alltid fikk i julegave av noen), også åpnet jeg de nye lekene mine. Herregud, det var jo virkelig en drøm – og egentlig synes jeg det fortsatt.

Jeg skal ikke snakke så mye om selve feiringen, for den er egentlig ganske lik hos mange. Julen er basert på tradisjoner som gjerne er gått i arv i generasjoner. En av de største spørsmålene er gjerne hvor viktige gavene er for julen. Noen skal alltid nevne at gavene ikke er det viktigste, men samholdet og god mat. Dette er så typisk Norge. Ja, det hadde ikke vært så hyggelig å feire jul uten familie og god mat, men gavene er jo faktisk blitt en stor greie. Vi nordmenn bruker jo bare mer og mer penger på gaver fra år til år, så ikke kom og si at gavene er uten betydning… Selv snakker jeg et kjærlighetsspråk som bruker gaver for å vise at man setter pris på andre – og derfor elsker jeg å kjøpe julegaver. Jeg elsker det så mye at jeg allerede er ferdig. Antakelig kommer jeg til å dra og kjøpe noen ekstra snart, for jeg er så glad i å gi.

Så hvor mye penger skal vi bruke på julegaver? Selv er jeg slik at jeg baserer dette på inntekten min i tidsperioden rundt jul. Om jeg har tjent godt, da smeller jeg gjerne på ekstra på gavefronten. Har jeg mindre penger, så bruker jeg automatisk mindre. Det siste jeg gjør er å ha et fast budsjett, snu på kronene, jakte på tilbud og rett og slett være gjerrig. Jul er jul, og om det handler om de jeg er glad i, så skal jeg gi dem noe brukbart, og ikke et par sokker (fullstendig brukbart, men kjipt). Jeg forstår at mange sliter med økonomi, og at gaver og mat fort blir dyrt. Alt i alt tenker jeg at man handler etter evne. Noen har ikke råd til svindyre julegaver, og slik er det jo. De som har råd, må jo nesten få lov til å pøse på med det de vil av gaver. Man bør ta stilling til at man ikke alltid kan forvente det samme tilbake fra alle, om man er ekstra generøs. Det er tanken som teller, men uansett synes jeg at man skal få gitt et eller annet, samme om det er dorullnisser eller Gucci-veske.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

7-åringer som vil slanke seg

Verden vi lever i er ganske spesiell. Jeg er glad jeg rakk å leve i en verden uten sosiale medier. Da jeg var liten rettet jeg blikket ut. Jeg så ut mot horisonten der jeg bodde… et vakkert landskap med jorder, et vann, store skoger, høye topper, blå himmel, maur, rådyr og sommerfugler. Herregud, det var flott! Jeg så litt på tv på regnværsdager, men lekte mest med My Little Pony. Jeg har alltid sett på ting rundt meg og ansett dem som vakre. Verden stod liksom foran føttene mine da jeg var liten.

Hva gjør barn i dag? Mange av dem sitter klistret til mobil- pc, eller ipadskjermer. Enten om de spiller spill, er på YouTube, eller bare trykker seg rundt. Jeg føler meg litt gammel som synes dette ikke virker bra, men media har også belyst at barn kanskje ikke har så godt av all denne skjermtiden. Jeg har selv plusset 1+1, og har tenkt meg til at det ikke kan være så bra for utvikling av sosiale ferdigheter, å forsvinne inn i en annen virkelighet store deler av dagen. Et barn bør vel lære å samhandle med andre, rette blikket ut, og heller hente informasjon fra omgivelsene? Bare en tanke… Skriv gjerne til meg om du har utdannelse på feltet og vet noe om temaet.

En annen ting som også har begynt å bekymre meg, er enkeltes målgruppe. Mine lesere og følgere er et flertall fra 18-34, så jeg føler heldigvis at jeg kan snakke til et publikum som er flinkere til å bestemme i hvilken grad de skal påvirkes, og derfor tar jeg også opp flere seriøse emner. Men vet du hva? Enkelte personer (jeg skal ikke navngi noen) har målgrupper helt ned til 7-10 år. Det er seriøst 7-åringer som sitter og ser på YouTube, instagram og blogg.. Dette har jeg snakket med foreldre og familier om, så dette skjer faktisk. En mor jeg snakket med hadde sett barnet se en YouTube-video der det ble snakket om analsex. Her er det et enormt ansvar som skal fordeles. Foreldrene har jo hovedansvaret for hva barna skal se på internett, men herregud, YouTuberen/bloggeren må jo virkelig tenke litt over hvem som ser på?

En venninne av meg er tante til et barn som stadig sier hun er tjukk. HVEM har fått disse tankene inn i hodet til et lite barn? Da jeg var 7 år fantaserte jeg om at jeg kunne være en hest, ikke om hvordan kroppen min så ut? Dette er jo helt sykt. Samfunnet vårt er nærmest blitt giftig å vokse opp i på grunn av tilgangen på informasjon via internett. Om jeg noen gang får et barn, så kommer jeg sikkert til å nekte barnet internett og mobil. Haha. Så blir vel mitt barn mobbet fordi det ikke er kult nok i de andre barnas øyne…

Hva tenker dere om disse tingene? Små barn skal da ikke sitte og glo på jenter som snakker om analsex og kalorier? Gi dem en Barbie-dukke og send dem ut i hagen. Jeg vet at dette overhodet ikke er mitt felt, da jeg ikke har barn selv, men hallo..

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Kriminelle tv-favoritter

Er det én ting som har vært på manges lepper de siste 24 timene, så er det at tidligere Paradise Hotel-deltaker Carl Aksel har svindlet unge jenter for flere millioner kroner. Jeg selv har tidligere vært ærlig på at jeg ikke har hatt så mye til overs for denne karakteren, og dette er av den enkle årsak av at jeg kjente lusen på gangen. Om man er vokst opp med trygge rammer, hatt avstand fra vold, narkotika og kriminalitet, så vil man ofte forstå hvem som er lovlydige og ikke. Jeg har aldri likt personer som lager sine egne regler i samfunnet, og som driver med dop. Det var på sett og vis fint at sannheten kom ut, og at Carl Aksel ikke lenger får gå fritt rundt og ødelegge andre sine liv. Det må være forferdelig å måtte bli lurt på en slik måte, og å føle seg så dum…. Fyren er virkelig flink til å manipulere, noe vi lærte av sesongen av PH han var med på i 2016…

Dette innlegget skal ikke bare handle om Carl Aksel, men det skal handle om en problemstilling som jeg mener produksjonsselskaper og tv-kanalene skal ta på alvor. Det har ved flere tilfeller vært slik at personer med kriminell eller tvilsom bakgrunn får delta på tv-programmer, og får sole seg i rampelyset. Det ble mye fokus på dette da Robin (eksen til Sophie Elise) fikk delta i Paradise Hotel, til tross for voldsdom fra tidligere. I tillegg finner vi flere personer som får mye oppmerksomhet på tv den dag i dag, som har tvilsomme røtter, og som de fleste er nødt til å forstå at ikke bare drikker sjampanje eller øl i helgene, men som tar litt sterkere stoffer. Til og med i min egen sesong av Paradise Hotel, var det flere av deltakerne som åpenlyst snakket om dop – som om det var normalt. Produksjonen måtte be de nevnte deltakerne om å snakke om andre ting, fordi det faktisk ikke er kult å ta dop. Jeg husker det skremte meg, for jeg har alltid vært redd for dop, og mener at det ikke hører hjemme noe sted.

Hvem skal ta ansvar? Hvem er forbildene til unge mennesker? Jeg mener virkelig at de som caster til de ulike tv-programmene må ta MYE MER ansvar enn hva de har gjort hittil. Mange av de som blir med på programmer som Paradise Hotel og Ex on the beach, blir i etterkant ganske kjent, og får mulighet til å påvirke en stor gruppe unge mennesker. Om jeg selv hadde hatt et barn, hadde jeg virkelig ikke villet at hun eller han skulle ha forbilder som tar dop, gjør kriminelle handlinger, og blir anerkjent for helt gale verdier. Det skal ikke være kult å være gangster, herregud. Her må det snart tenkes mer etter… Hva slags ansvar tar egentlig produksjonsselskapene og kanalene når de bevisst gir denne typen profiler ekstra oppmerksomhet? Jeg vil si at de kun er ute etter å tjene penger, og at det blir ren kynisme, der de ser potensial i mediedekning og oppmerksomhet rundt tv-programmene sine. Hva med å finne noen hakket sunnere forbilder, som allikevel er spennende, morsomme og kule å se på?

Man må gjerne gi en sjanse til noen med dårlig bakgrunn, men ikke gjør dem til forbilder eller influensere! Gi dem heller mulighet til å ha en vanlig jobb, betale skatt og tjene rettferdige penger, istedenfor å bygge opp et ego – der det går rett vest når følgertallet synker på sosiale medier. Uten å nevne navn, så vet jeg om en rekke avdankede deltakere av denne “typen” som ikke har taklet overgangen til et vanlig liv, som ender med å ruse seg og gå på NAV. Jeg er oppriktig bekymret for hvilke signaler unge mennesker mottar, når typer som Carl Aksel får 40 minutter av kveldene deres, 4 ganger i uken. Nå er det på tide å være mer oppmerksomme på samfunnsansvaret som ligger i å lage et program som er rettet mot unge mennesker. Jeg mener at dette kan få fatale konsekvenser.

Så… TIME TO TURN THE TABLES?

Jeg hadde ikke noe fint bilde av med og Carl Aksel, så jeg plukket et random bilde av meg selv fra arkivet…

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER