Verdi = Det naboen sier

I går hørte jeg en person snakke om at «Jo, men hun er veldig bra og smart. Hun får bare gode karakterer, har jobbet som….».. Enklere forklart er det ofte slik at når venner skal fortelle om meg til andre, prøver de hente frem informasjon om meg som er sosialt akseptert. Ofte har folk en feil oppfatning av meg, da de tar alt de ser på TV 100% seriøst, og de tror jeg har en ganske snever personlighet, basert på den jeg er i en snutt på 5 minutter på for eksempel Charterfeber. Dette skjønner jeg jo, for de fleste kjenner meg ikke på andre plan, men samtidig er det litt sykt at folk virkelig ikke skjønner at virkeligheten har flere aspekter. Dere som leser bloggen vet jo godt at jeg har et helt liv her hjemme med samboer, dyr, studier, familie og venner. Det ville vært sært om jeg var den jeg er på TV i alle situasjoner her hjemme også. Vi mennesker tar jo på oss forskjellige roller basert på hva vi gjør og hvem vi er sammen med, og det er jo også sånn at personligheten formes av andre rundt oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har møtt kjendiser «alle» synes bare negativt om, men gang på gang opplevd at de egentlig ikke er så verst. Folk må rett og slett slutte å dømme så fælt.

Et poeng med dette innlegget er også at jeg synes det er dumt at jeg og andre personer skal måtte nærmest forsvares av vennene våre når vi ikke er tilstede. «Omg, hun skrev DET på bloggen», «Er hun så dum i virkeligheten??», «Hvorfor sa hun at…?». Går det ikke an å tilnærme seg andre på en annen måte? Hver gang jeg selv møter noen jeg kunne hatt fordommer mot, jobber jeg ekstra med meg selv for å ikke være en sånn dårlig person. Jeg velger å ikke synes noe stygt uten grunn, og heller være interessert i å bli kjent med mennesket bak. Det som også er litt sjokkerende er hvordan folk føler de må bruke studier, jobb og så videre som argument for at noen skal være bra eller smarte nok. Man er da søren ikke et bedre eller smartere menneske KUN på grunn av studier eller CV? Det som bør veie er hvem vi er mot menneskene vi er glad i og de vi omgås. Om man er varmhjertet, omsorgsfull, snill, imøtekommende og god, så er man kanskje bra nok, uavhengig av hva man sier på TV eller hvor gode karakterer man har? Samfunnet dømmer de som stikker seg frem på ikke-normale måter, men moraliserer tørre og verdiløse verdier fordi det er sosialt akseptert. Give me a break. Det finnes så sykt mange fine mennesker, men du finner dem ikke om du ikke åpner øynene litt… Da vil du faktisk kunne finne noen ekte enhjørninger. ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Ja, han elsker meg.

Jeg var borte i fem uker, og jeg visste hele tiden at det var spesielt én person som stod og trippet foran telefonen sin hver fjerde dag, når jeg fikk telefonen min. Det tok alltid bare noen sekunder fra jeg begynte å ringe til det svarte i den andre enden. Jeg ble så glad, for det var så fint å kunne snakke med en som kjenner meg så godt, og som var villig til å lytte. Samtidig følte jeg meg så langt unna og distansert. Jeg var jo litt fanget av en annen situasjon, og den kunne ikke Haakon forstå 100%, men han kunne lytte, kommentere og snakke rundt ting. Alltid fortalte han meg at jeg var savnet, og at han gledet seg mer og mer til jeg kom hjem. Selv ville jeg helst ikke hjem på en stund, men jeg kunne godt tenke meg å få sett kjæresten min en gang mellom slagene. Underveis spurte jeg Haakon om han kunne kjøre ned med noen ting jeg trengte, slik som varme klær, løpesko og en stor enhjørningbamse. Jeg ble dødsglad for at han orket å kjøre 3 timer for å glede og ta vare på meg! Han fikk ikke møtt meg, for det tillot ikke produksjonen. Allikevel orket han å ta turen! Da jeg fikk tingene hadde han gjemt en beskjed til meg i den ene skoen – eller et slags kjærlighetsbrev. Jeg følte meg plutselig så viktig og verdsatt.

Haakon og jeg er som Mars og Venus. Vi er så veldig forskjellige, og det gir alltid utfordringer i forholdet. Vi er like på et par punkter, og det er at vi er glad i å kle oss pent, vi er ambisiøse og vi liker hverandre. Ellers er vi ofte motsetninger. Jeg elsker eventyr og nye steder, Haakon er hjemmekjær og ikke avhengig av noe nytt. Haakon mener kjærlighet vises med ord og tillit, jeg trenger fysiske handlinger og gester. Jeg har alltid påpekt at vi gjør for lite aktiviteter, reising og slikt, og det har gjort meg trist. I tillegg ønsker jeg kjærlighet vist på en mer overflatisk, men synlig måte. Det er vanskelig for Haakon å møte meg på disse punktene, fordi han er annerledes, og det er derfor vanskeligere å forstå. Jeg har også vanskelighet med å forstå at han krever så lite, og at han ikke har samme behov for å se og oppleve mer. Men slik er vi forskjellige, og det kan være at jeg en dag innser at vi også utfyller hverandre. Det vil i alle fall ikke stoppe opp, fordi behovene våre er så ulike. Vi vil alltid dra i hverandre, og derfor vil vel begge utfordre hverandre, helt til vi lærer mer og utvikler oss. Reisen er sikkert lang, men det er en reise jeg godt kan ta.

Det er i hvert fall klart at Haakon elsker meg, jeg bare forlanger litt mer enn ord, og det er både min styrke og svakhet. Den ene dagen kan jeg føle meg som verdens heldigste, imens jeg føler meg oversett og ikke-eksisterende en annen dag. Er ikke dette rart? Sånn er det tydeligvis, og jeg har innsett at jeg trenger det jeg trenger for å ha det bra. Men er det ikke greit at vi alle ikke er helt like?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

I møte med en mobber

Jeg vil si at jeg ikke har støtt på noe som kan kategoriseres for en mobber på et par år – i hvert fall ikke som jeg har visst om. Det finnes mennesker i blant oss som både bevisst og ubevisst aldri ga seg med ungdomsskolen, men som fortsetter og fortsetter. «Hvem skal lære barna at de ikke skal mobbe, når de voksne er de verste mobberne?» – Anne Brith Davidsen. Jeg er helt enig. Mobbing på skolen var fælt, men det er ille at de største mobberne ofte sitter på mye makt, fordi de er voksne og har mer kunnskap, og kanskje en stilling i livet der de har overtak på andre. Kjenner du deg igjen, har du møtt en voksen mobber før? Det har jeg, og det er skremmende å se hvordan disse manipulerer sin vei, for så å gjerne i det skjulte drive trakassering og mobbing, uten at andre ser det.

Jeg møtte en voksen mobber for ikke lenge siden. Ved første møte virket vedkommende som en viljesterk, selvstendig og uredd person med mye kunnskap om både det ene og det andre. Personen hadde klare meninger om enkelte ting, men ingenting som jeg ikke kunne fordøye. Etter hvert begynte h*n å gi støtende kommentarer til en person som var mørk i huden. Vi lever jo i et moderne samfunn, så ingen rundt forsto helt at det som ble sagt kunne ha noen baktanke. Jeg skal ikke nevne hvilke ord som ble brukt, men nå som jeg ser det i etterkant, så skulle jeg ha reagert og sagt noe. Det ble kartlagt at også en person som var homofil ble hjemsøkt av små stikk og stygge ord. Disse to personene gikk sammen og fikk delvis stoppet mobberen. Etter kort tid begynte jeg å merke det… Små nedlatende kommentarer, gjerne for hver gang jeg sa noe litt morsomt, eller hadde en annen mening enn andre i rommet. Spesielt merket jeg de nedlatende kommentarene i øyeblikk der jeg var sårbar og allerede ikke følte meg god nok. H*n klarte altså å finne mine svake punkt. Litt etter litt prøvde jeg å si fra om at jeg ikke likte de stygge bemerkningene, men det bare fortsatte… Etter lang tid sluttet jeg å kommunisere med personen, og holdt meg på avstand. Dette ble også feil, for hvorfor skulle denne personen ha så mye makt over meg? Jeg falt i fellen, og forsto alt for sent hvordan de andre hadde følt seg som denne personens ofre..

Jeg synes mobbing aldri må glemmes eller settes til side. Det foregår i alle kriker og kroker, også i voksenlivet. Problemet med at vi blir voksne, er vel at det er enda vanskeligere å si fra, fordi vi tror vi skal tåle mye mer. Men det er faktisk lov å være svak, og lov å stå opp for seg selv eller andre og si at “Dette er ikke greit!”. Mange tror jeg heller ikke forstår at de daglig bidrar til å terrorisere andres hverdag. Det er jo slik at ikke alle mobbere er så smarte….

Har du møtt en voksen mobber før?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Arbeidsgiveren din kan være en drittsekk

Av og til forteller jeg historier, men denne gangen skal jeg fortelle om noe litt mer alvorlig, og ikke minst trist. Det jeg ønsker å ta opp er arbeidsgivere, og hvordan disse tidvis kan virkelig oppføre seg som tyranner, eller faktisk bryte retningslinjer for hva som er greit og ikke. I og med at jeg studerer HR og personalledelse, har god ledelse og behandling av mennesker blitt ekstra interessant for meg: Jeg kan fortelle dere selv at jeg vet veldig godt hvordan det er å ikke ha det bra på jobb, og ikke minst vet jeg mye om hva som foregår i kulissene enkelte steder.

For det første, så har jeg jobbet steder med skyhøy rate på sykemeldinger. Jeg har også jobbet steder der enkelte ikke en gang er blitt gitt en kontrakt. I tillegg har jeg jobbet steder der enkeltpersoner ikke har fått penger når de skal, og dette er blitt gjort med de personene som “tåler” det… listen er lang. Mitt første budskap er at om du mistenker noe er på grensen eller ulovlig, så er det som regel det. Jeg har blant annet hadde en tidligere arbeidsgiver som var ekspert på å utnytte unge mennesker, da de ikke har like mye kunnskap om arbeidslivet som de litt eldre. Det ble blant annet oppfordret til å ikke “minne” de ansatte på å bruke egenmelding om de var syke en dag, eventuelt få dem til å bytte vakt. Jeg skammer meg den dag i dag, men jeg hadde fått et skikkelig helvete med mine overstående om jeg ikke hadde gjort som det ble fortalt. Et annet “triks” var å oppfordre syke til å komme på jobb, for så å la dem dra hjem igjen, for da kunne de ikke bruke egenmeldingen sin. ALT handlet om å spare hver mulige krone og øre,

En annen gang gikk det direkte ut over akkurat meg. Jeg lå hjemme med feber, og skjønte at jeg måtte kaste inn håndkleet, og ringte derfor til nærmeste leder. Jeg forklarte at jeg ikke kunne kommet. Svaret jeg fikk var helt sykt… Indirekte sa lederen min at om ikke jeg kom, så var det ingen andre som kunne. (Morsomt at en “leder” sier noe sånt, da nettopp en leder skal kunne stille opp i kriser). Det endte med at jeg ikke hadde noe valg, og måtte sitte på jobb kjempedårlig, og i fare for å smitte andre. Den såkalte “lederen” dro selv hjem. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gå til arbeidstilsynet, men igjen var jeg redd det skulle gå direkte tilbake på meg selv, og turde ikke si fra. Aldri turde jeg dette, til tross for flere brudd som ble begått. Jeg var redd, fordi jeg hadde sett hvordan andre tilfeldigvis kunne sakte, men sikkert miste jobben sin. En hyppig brukt teknikk var å forsøke å psyke ut ansatte som ikke var ønsket lenger. Det er jo veldig vanskelig å spare folk i Norge, så derfor gikk teknikkene ut på å jobbe for at enkelte skulle ønske å si opp selv. Ja, ganske stygt.

Budskapet mitt er at man må være forsiktig med hva man finner seg i. Når man er ung er det veldig lett å ikke tørre helt å si noe, og tro på rare ting som blir fortalt. Om du noen gang opplever å ikke få kontrakt, bli tvunget på jobb når du er syk, ikke får lønnen når du skal, eller bare merker at noe er galt, da må du si fra! Enten kan du ringe LO og snakke med dem, eller ta kontakt med arbeidstilsynet for rådgivning. Det er mange ting som man ikke vet om, men det er viktig å tenke at alt som virker litt rart, er som regel det. Det har selvfølgelig vært unntak i mitt a4-arbeidsliv, men jeg vil advare spesielt dere som kanskje ikke har så mye erfaring, eller dere som opplever ting, men ikke vet helt hva dere skal gjøre.

Lykke til i arbeidslivet! På riktig arbeidssted vil det være gull å jobbe, men vær obs på at det finnes vanvittig mange useriøse aktører som gir fullstendig F*** i sine ansatte, og kun tenker på penger. Hadde de vært litt smartere, ville de forstått at glade ansatte presterer bedre, men den gang ei. ♥ 

Hvordan takle kroppspress i sommer

Har du noen gang hatt den følelsen av at du ikke vil på stranden fordi du ikke er fornøyd nok med hvordan bikinien sitter på kroppen din? Det har i alle fall jeg. Det er en av de verste følelsene jeg vet om, og det minner om når jeg ikke heller har klær å ha på, og vil ikke dra på fest. Man er ofte så sinnsykt streng mot seg selv, til tross for at det du ser enten er innbilning eller noe ingen andre vet at finnes.

Jeg kan banne på at jeg har følt mye på akkurat de samme tingene som DEG. Jeg tror ikke det lenger har veldig mye å si hvem man er og hvordan man ser ut, for usikkerheten er blitt så stor rundt dette med kropp, så det gjør at vi aldri blir bra nok. Før i tiden handlet det bare om å være tynn, men nå er det eskalert i en retning der man skal være både tynn, ha pupper og rumpe, mellomrom mellom lårene, fin hals og hake +++. Slik har det gått over streken, og det finnes vel få som klarer å leve ut dette idealet utenfor sosiale medier og redigeringprogrammer. De eneste jeg vet om som har det gjeldende utseendet, de har enten operert eller gjort andre inngrep for å fikse på utseendet sitt, og da blir det for dumt.

Men hvordan skal man takle dette presset? Målet er jo å ha det bra med seg selv, og på sett og vis bygge opp en styrke som sier at du er bra nok. I gitte situasjoner er det ofte oss selv som nærmest mishandler oss med nedverdigende tanker om oss selv. Å klare å hanskes med kroppspress om vi allerede er utsatt, kreves mye jobb. Først og fremst handler det om hva vi sier til oss selv, og hvilke mål vi har. Om du trener på treningssenter KUN for å få fin kropp, så kanskje du skal vurdere om dette er vinnende for psyken din? Trener du derimot fordi du synes det er gøy, eller at du vil holde på helsen, så er motivasjonen sunnere. Helst bør jo trening være gøy slik som da vi var barn. Man gikk på fotball, håndball, ridning +++ fordi det var gøy, ikke fordi man fikk bra rumpe. Bare der kan vi se om det er noen endring å gjøre for å ha en sunnere psyke.. Ellers gjelder det å følge enkle triks som å kjøpe badetøy du synes er fint og sitter bra, sørge for at du er komfortabel og så videre. Det verste i verden er å gå med badetøy som strammer på feil sted eller som ikke føles riktig, da blir dette noe man fort henger seg opp i. Komfort har mye å si for selvfølelse, både på vanlige klær og badetøy. Det er bedre å gå med noe DU liker og som DU synes er fint, isteden for å kjøpe noe som er veldig in, men som ikke sitter som du ønsker. Bruk deg selv og din egen sans for farger og passform, ikke noen andre sin.

Og til sist… Ikke dra på stranden fordi folk skal se på kroppen din. Dra på stranden for å ha det gøy med venner, grille, se familie eller gi hjernen hvile. Det er den du er på innsiden som til slutt avgjør hvor bra du er. Det hjelper ikke å være supermodell om du er massemorder ved siden av.

ER JEG GRAVID?!?!

OMG(!!!!) De siste dagene har jeg følt meg veldig rar. Jeg har sovet mye, vært helt slapp, i tillegg har jeg hatt morgenkvalme. Det var da morgenkvalmen kom flere dage på rad at jeg virkelig fryktet det verste… jeg har prøvd å kjenne på puppene om de er ømme, men jeg synes jeg ikke de har vært. Mensen har jeg så og si aldri på grunn av p-pillene jeg går på, og derfor har jeg ikke kunnet vite om den  er forsinket. For noen er det å bli gravid noe de ønsker seg over alt, men jeg må vel si at det ikke er helt slik for min del. Jeg har ikke livet mitt tilpasset et barn helt enda.

I frykt for at det skulle bli sendt ut et idiotisk rykte uten grunn, så var det Haakon som måtte dra og kjøpe testen for meg. Mitt verste mareritt er om typ se og hør ringer og spør om «stemmer det at du er gravid?». En gang ringte de meg fordi noen hadde tipset om at jeg er blitt singel?! Og jeg var langt fra det, i alle fall. Så Haakon dro på apoteket for meg og kjøpte en test som skal gi tommel opp eller ned….. Jeg er såpass åpen her på bloggen at jeg ville delt begge delere med dere, uansett gravid eller ei. Jeg er ikke noe redd for det.

Ingen er vel mer nervøse enn kvinner som mistenker at de kan være gravide….? Her er mitt resultat:

Heldigvis kan livet gå videre, uten at jeg skal få et renspikket helvete de neste ukene. Til informasjon reiser jeg på en innspilling om litt over én uke. Det er noe jeg virkelig vil være med på, og da måtte jeg rukket å ta abort innen den tid. Det ville vært så SYKT stress, dere aner ikke! Enda mer stress er når man faktisk må innerst inne være sikker på at man ville tatt det bort, det er sikkert krevende å måtte begynne å dvele ved et slikt valg helt plutselig. Hormoner lurer hjernen, og plutselig hadde de vel klart å sende meg også på babybølgen, til tross for at jeg er ganske sikker på at et barn ikke ville fått noen glede av å bli født inn i min verden….uff. Men det ville som sagt være SÅ slitsomt å gå med «abort-smerter» midt i en TV-innspilling, blod og gørr, og sikkert noen rare følelser også. Jeg ville vært et mareritt å være rundt…. En dårlig oppskrift på suksess.

Vi blogges senere, nå skal jeg lettet nyte dagen!

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Vi må skille kroppspress og helse

God kveld. 

I sekundet jeg fikk lyst til å skrive dette innlegget gikk det opp for meg at jeg garantert kommer til å bli misoppfattet eller hatet for dette innlegget, men så får ballen bare rulle, for da må jeg anklage enkelte for å være hårsåre. Jeg har alltid vært opptatt av at kroppspress må bekjempes, og at vi ikke må tro at vi ikke er bra nok grunnet et utseende som ikke samsvarer med det vi ser på for eksempel Instagram. Jeg er helt for at man skal være like mye verdt på tvers av vekt og utseende.

Det som begynner å gå litt for langt er hvor skummelt det skal være å uttale seg om noe som helst som har med kropp, utseende, vekt og høyde å gjøre. I dette innlegget skrev jeg at om JEG hadde veid 70 kilo, ville jeg ment at jeg selv var tjukk. For å presisere: Så mente jeg at jeg dermed var i overvekt, og at fettprosenten min ville blitt for høy. Dette står jeg fortsatt for. Jeg skal ikke legge så mye fokus på akkurat hva min vekt er per i dag, men med min fasong, nåværende tilstand og treningsmengde, så skulle jeg enten spist pizza hver dag eller begynt med fitness for å veie 70 kg uten for mye fett på kroppen. Men dette er MIN kropp, og MIN kropp fungerer slik at den er “normal” der den er nå, og det er slik ting er nå som holder den sunn og frisk og med normale mål. Det kan godt hende at noen andre på 159 centimeter ville tålt å veie 70 kilo uten problemer, men det ville altså ikke min kropp… Blodtrykket ville steget, lungene og hjertet ville måttet jobbe ganske mye hardere, og jeg ville nok slitt med at ingen av klærne mine ville passet lenger – altså ville det blitt dødsdyrt å kjøpe ny garderobe. For at jeg skulle gått opp til den følgende vekten ville jeg også måttet spise dobbelt så mye mat som nå, og gjerne av det usunne slaget. Jeg tror kanskje ikke det hadde vært så helsefrembringende?

Poenget mitt er at vi må kunne skille helse og kroppspress. Å være klar over hva som er bra for kroppen og ikke har ingenting med å skape kroppspress eller være et dårlig forbilde. Akkurat nå spiser jeg pizza så og si hver helg, jeg drikker vin når jeg måtte ønske det, jeg spiser potetgull, brød, pasta og pølser… Men jeg trener og får i meg ting som er bra for kroppen. Å behandle kroppen med respekt og med tanke på at man skal ha den i mange år, bør oppfattes som sunt. Det er ikke sunt å kaste i seg junk hver eneste dag og være stillesittende. Men vet du hva? Du blir ikke mindre verdt av den grunn, heller ikke mindre fin. Jeg synes bare det er viktig at fysisk og psykisk helse også hører sammen. Jeg vet at hjernen min og psyken min har det bedre når jeg får i meg det jeg trenger, og at jeg er fysisk aktiv. Da vil mine komplekser faktisk bli mindre, for da føler jeg meg så mye bedre. Ikke fordi magen blir flat, men fordi hodet og kroppen trenger enkelte ting for å fungere optimalt. Det er ikke galt av meg å påpeke hva akkurat min kropp har godt av, men det ville derimot vært litt sært om jeg hadde en teori om andre kroppers sammenheng mellom vekt og høyde.

Skyt meg gjerne, men jeg synes at vi skal være realistiske. Sykdom og fedme har mange ganger sammenheng, og det må kunne gå an å skille litt barken fra veden. Om noen spiser pizza hver dag og ligger på sofaen, så ligger det i kortene at det ikke er sunt. Da handler det ikke om fokus på utseende, men helse. Beklager til dere som jeg tråkket på tærne da jeg sa at jeg ikke kan veie så og så mange kilo, men det kan jeg ikke uten om å la det gå ut over helsen min slik det er nå. Men jeg gjentar: Det er fullt mulig noen andre med min høyde(159) fint kan veie 70 kilo uten at det er helseskadelig. Kropp er kropp, og kropp er topp, så fremt man også behandler seg selv bra. Noen kan være kjempe sunne men ikke gå så mye ned i vekt, imens noen er syltynne og i toppform. Alle kropper er forskjellige, og de må behandles deretter.

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

JEG MÅ FÅ MEG EN ORDENTLIG JOBB….

Ofte kan jeg som blogger oppleve å bli dømt. Om jeg ikke ordlegger meg godt nok kan jeg få 10 hatkommentarer på et innlegg. Om kommentarene derimot er stygge eller dårlig formulerte er det visst “Helt på sin plass”. Jeg som blogger må altså være politisk korrekt til en hver tid, imens kommentatorene skal få fyre løs både stygge, hatefulle og misvisende meldinger som gjerne inneholder personangrep. Jeg har snart lest ferdig boken til Anne Brith,”Kvinner som hater kvinner”. Jeg er faktisk helt satt ut av at folk får seg til å skrive slike ting som de gjør på Kvinneguiden o.l. Jeg ble nysgjerrig etter å ha lest om dette, og har derfor besøkt Kvinneguiden for å se om det var noen tråd som handlet om meg. Heldigvis er jeg ikke så spennende å slenge dritt om i disse dager, og hadde ingen tråd. Jeg fant derimot tråder om masse andre bloggere. Seriøst, tenkte jeg, er det virkelig folk som sitter sånn og snakker dritt daglig? Jeg har ikke ord.

Også kom det en kommentar her om dagen: “Få deg en ordentlig jobb!”. Vel, helt ærlig inneholdt den et par skrivefeil, men jeg tok poenget. Kan noen fortelle meg hva en “ordentlig” jobb er? Er det snakk on en inntektsgrense, samfunnsnytte eller utdannelse? Jeg tenker at en jobb er en jobb så fremt man har det som levebrød. Vi kan heller være mer relevante i diskusjonen om verdier, utvikling, samfunnsnytte og slikt. Det viktigste ved en jobb er jo blant annet at man skatter, for det betyr at man er med og bidrar til samfunnet. Jeg vil gjerne være med og betale for velferden vår slik at alle kan gå på skole, sykehus, og at veiene vi kjører på er nogenlunde i stand. Jeg er med på spleiselaget. Da kan det gjerne diskuteres om folk ikke synes jeg gjør noe fornuftig, men en jobb er nå en jobb så fremt det fører til en inntekt. Jeg synes det er skikkelig gammeldags å tro at man må følge en A4-oppskrift for å bli akseptert i arbeidslivet. Litt lengre er vi vel kommet? Før i tiden var det annerledes, men nå er det bare å gjøre som man vil, og det er du selv som avgjør om jobben er “ordentlig” eller ikke.

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

STALKEREN VET HVOR JEG BOR

Er det mulig? Jeg føler det nesten begynner å bli teit når folk på død og liv skal finne ut av ting uten at jeg har røpet noe som helst.. (Tidl. innlegg HER). Om man søker meg opp på 1881 og så videre vil man finne mamma sin gamle adresse, så det uskadeliggjør ting. Men tror du ikke… Her om dagen fant jeg ut at dette gale mennesket hadde sendt POST HIT. Ja, du hørte riktig! En svær konvolutt med et sykt brev kom i posten for et par uker siden… Jeg vil fortelle dere at dette gjør meg mer oppgitt enn redd, og det forteller at vi snart er nødt til å anmelde forholdet. I fantasien min tenkte jeg meg at ting ville roe seg ned når vi hadde flyttet, men der tok jeg feil. Denne personen har muntlig truet meg og andre jeg er glad i tidligere, og personen har opptredd skremmende. I tillegg begynte vedkommende å dukke opp i nærområder.

Jeg vet at dere har bedt meg om å anmelde dette, og jeg kommer nok snart til å gjøre det. Jeg har bare hatt så sykt mye å gjøre den siste tiden, og vedkommende har ikke vært i min verden eller prioritet. Men det er klart at ettersom det kommer enda mer dritt både i post og på e-post, så må nok noe gjøres. Jeg vil også si tusen takk til alle som skrev til meg sist det hadde vært noe rundt disse tingene… Det er tyngende å ha en slik person som aldri gir seg, men fortsetter å jobbe for å mørklegge dagene. Det kan hende en anmeldelse virkelig vil roe alt ned.

Så nå kan jeg egentlig fortelle dere hvor jeg bor… Er dere spent, eller har dere stalket dere frem til det? hehe.

PS: JEG HAR KONKURRANSE PÅ INSTAGRAM HER(REKLAME)!

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Bloggere som tar opp plass på listen

En ting jeg ikke klarer å se på er “bloggere” som egentlig ikke prøver å gjøre noe seriøst ut av bloggingen, men som instendig håper på å få litt spons eller “bli oppdaget”. Det jeg synes er veldig dårlig hos noen er at de KUN clickbaiter, og ikke følger opp overskrifter, men skriver korte innlegg der det nesten ikke er sammenheng. Et eksempel er å skrive “Jeg hadde en nær døden – opplevelse”, og referere til at man ble skremt i forbifarten av en kompis. Det er ok å clickbaite, men det finnes grenser for hvor mye man skal svindle leserne for tid: Jeg som leser vil heller ikke returnere alltid til de som gjør for mye clickbait, nettopp fordi det bare er lureri. En annen ting er de som finner på løgnhistorier for å ha noe å skrive om, noe jeg også synes både er desperat og patetisk. En annen type er de som ikke orker å skrive et helt innlegg, men som bare har et par setninger, og deretter et bilde fra 2016. Da har man vel mildt sagt ikke lagt så mye jobb i det?

Poenget mitt er bare at jeg beundrer de som jobber beinhardt hver dag for å holde karrieren sin gående, og som er dedikert til det de gjør. Det er SÅ mange jeg beundrer for alt de gjør, og da er det litt synd at andre på en måte ikke er i samme bås, og gjør en dårligere jobb gansje bevisst. Det er her man ofte må skille barken fra veden for eksempel etter PH. Etter PH er det ofte rundt fem deltakere som prøver seg som bloggere, men ofte ser man at kun én til to er seriøse på hva de driver med, og all kudos til disse! De fleste er ute etter spons og penger, og bryr seg ikke alltid om selve jobben de utfører. Dette er synd, for det sitter andre og svetter for å holde ting gående hver eneste dag. Misforstå meg rett, blogging er for alle, men jeg bare vet at det er noen som jobber hardere enn andre for å få det til, og som elsker det de driver med. Jeg synes hardt arbeid skal lønne seg når man er dedikert og oppriktig interessert i det man driver med, rett og slett!

HVA SYNES DU?