Økonomiske tips i Corona-krise

Jeg tror det skal sinnsykt mye til å ikke bli rammet av Corona-krisen. Jeg selv har merket nedgang i inntekter, simpelthen fordi mennesker ikke kan omgås i samme grad, annonsører trekker seg eller betaler mindre, i tillegg til at matvarer blir dyrere. Hele Norge er jo permittert, og de som driver i skjønnhetsbransjen er jo tvunget til å stenge…Ikke minst bør vi gi en tanke til underholdningsbransjen der for eksempel komikere eller artister ikke har bookinger. Ikke glem treningssentrene. På sentere jeg selv går har de fryst medlemskapet, noe jeg forteller meg at de ikke får inn alle pengene de pleier. Det er nesten så jeg ser for meg at hele Norge er et synkende skip.. Heldigvis har vi en stat som sitter på ganske store beløp og har evnet å rydde opp i bittegrann av tapet folk har. For eksempel får de permitterte full lønn i 20 dager, og godt er det! Allikevel kan vi lure på hvordan det skal gå om krisen varer stort mye lenger.

Jeg har samlet noen tips – både for å hjelpe oss selv og andre rundt oss, for hva gjør vi egentlig nå? 

♥ Blitt permittert eller tapt mye inntekt? Snakk med bankene! Har du billån, boliglån, forbrukslån eller annet, ta kontakt med banken din. De vet om at landet vårt er i krise, og de er ikke interessert i at kundene deres ikke kan betale. Du kan muligens få avdragsfrihet, kun betale renter eller finne andre løsninger. Det dummeste du gjør er å ikke gjøre noe som helst.

♥ Se etter hvor du kan spare penger! Bruker du vanligvis mye på restaurant, lunsj, kaffe? Tenk at du skal spare de pengene du vanligvis bruker når du er på farta. Om du er hjemme er mange aktiviteter mindre kostbare. Å gå tur i skogen pleier være greit rimelig.

♥ Last ned appen “Mattilbud”. Der finner du alle matvarebutikkene og hvilke varer de har tilbud på! Her kan du spare sinnsykt mye om du storhandler der du finner flest billige varer. Husk også at FirstPrice er mye billigere enn mye annet.

♥ Sørg for å sikre deg. Potensielt kan viruset ha ringvirkninger lengre enn vi tror. Sørg for å ha en plan frem til for eksempel juni. I juni får man gjerne feriepenger og eventuelt igjen på skatten, og har dermed en ny buffer å gå på.

♥ Er det noen du kan hjelpe? Om du klarer deg godt og vet du er trygg, se om det er noen andre å hjelpe! Har du familiemedlemmer som sliter, eller kanskje en nabo? Tenk på nestekjærlighet i disse tider. Det finnes mennesker som er helt fortvilet og ikke vet hvordan barna skal få mat på bordet! Vær et medmenneske.

Er du ikke rammet økonomisk? Da oppfordres dett til at du bruker penger NÅ. Hadde du planer om ny sofa eller å pusse opp? Bruk penger! Du kan faktisk bidra til å redde enkelte bedrifter. Husk å benytte deg av norske varer og tjenester om du ønsker å bidra til å hjelpe innenfor Norge. Det kryr av norske bedrifter som trenger kunder mer enn noen gang.

 

Bli inne, ta vare på hverandre og send ut masse kjærlighet ♥

FØLG MEG PÅ:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

De ekte “idiotene”…

Heisann!

I forbindelse med en artikkel som Vida Lill Gausemel hadde delt på Facebook. Artikkelen var i positiv retning til at deltakere i Paradise Hotel har mye personlighet, ikke nødvendigvis er mindre smarte, men at det er en god miks av ulike personligheter med forskjellige positive egenskaper. Jeg er dønn enig, for jeg har jo selv deltatt der for lenge siden, og kan skrive under på at de har med alle mulige ulike deltakere. Personlig har jeg møtt både kjempesmarte og det jeg anser som mindre intelligente personer som deltar, men alt i alt er det ingen som ikke fungerer i samfunnet – uten om de kriminelle, de har jeg ikke noe til overs for.

Uansett… I denne tanken valgte jeg å titte litt i VG sitt berømte kommentarfelt. Jeg begynte faktisk å le da jeg så hva folk skrev. Dette førte til at jeg gjorde en research på litt ulike temaer:

 

PARADISE HOTEL:


POLITIKK ANGÅENDE UFØRETRYGD:


FARMEN KJENDIS:


LOVE ISLAND:


Vel? Hva skal man si? 

Etter min mening er det denne typen mennesker som har lite mellom ørene, som lar seg provosere så meget at de skriver stygge kommentarer på internett om mennesker de ikke kjenner eller har møtt. For eksempel blir influencere anklaget for å skape kroppspress, men hva gjør det med samfunnet om folk skrive slik som “Erik Møystad”? En rumpe er fortsatt ikke bra nok, og jenta har både trent og er stolt av seg selv. Bra jobbet, “Erik”!

Og hva skal vi si om disse som “ikke ser” Paradise Hotel, men som vet ALT om deltakerne og hvem de er. Disse som dømmer mennesker de aldri har hatt mulighet til snakke med? Jeg synes faktisk det er mindrevitende å kalle en person du verken har møtt eller sett noe særlig av for dum… Og på toppen av alt, når du ikke ser på programmet, hvordan kan du vite hva personene har mellom ørene?

Også Farmen Kjendis…. Segmentering er et uttrykk som brukes i forbindelse med markedsføring, og det er faktisk slik at for eksempel blogger Stina er ganske kjent blant unge mennesker, men kanskje ikke hos den eldre garde. Dette betyr ikke at hun ikke er kjendis, men at personen som ikke kjenner henne igjen ikke er i hennes målgruppe.

Ikke glem uføretrygdede. Skal vi tro “Sten-Arvid”, så lyver jo nesten alle om at de ikke er kapable til å jobbe. Hvem skriver sånt? Jeg blir litt satt ut… Dette er tydelig en person som mangler nyanser i livet, og h*n har trolig ikke prøvd å forstå seg på uføretrygdede.

Really? 

De ekte “idiotene” er sånne som vi finner i VG sitt kommentarfelt. De dømmer uten kunnskap, er ikke åpne for å se ting på en ny måte, drar de fleste personer under én kam, oppfører seg generelt ufordragelig, og ikke minst sprer de hat og stygge ytringer om andres utseende og person. Hva slags menneske er du om du er i stand til å spre så mye vonde og stygge ting om andre? Tenk deg om neste gang du skal skrive stygt om noen, for antakelig har du ganske feil. Husk at underholdningsbransjen er skapt for å ikke være lik mannen i gaten. Det er meningen at folk skal mene det er litt overraskende og drøyt, for om ikke hadde ingen sett på. Det kalles TV. Avisene gjør samme jobb – de opplyser, sjokkerer, provoserer og skremmer.

Det var dagens utblåsning. Takk for meg.

Jeg ble bedt om å kle på meg!

Reklame | Na-kd

I går ble jeg ganske overrasket da en mann kommenterte på det ene bildet mitt at jeg må kle på meg. Min umiddelbare tanke var at “hmm, er det for mye kropp?”, helt til det gikk opp for meg at dette faktisk bare er et bilde fra Tenerife der jeg står i bassenget med bikini på. Jeg begynte derfor å undre på hvordan der skal gå med denne mannen om han drar på ferie noengang og synes at alle damene på stranden eller ved bassenget skal kle på seg. Jeg tror det er en sikker oppskrift på å havne i krangel med andre. Han kan derimot holde seg på steder der det er veldig kaldt, slik at han slipper å se kropper rundt om kring. Eventuelt kan han flytte til et sted i midtøsten der det er påpudt med Nikab eller Burka. Jeg er sikker på at et slikt samfunn ville støtte opp hans syn på kvinner og å vise kropp.

Fra spøk til revolver. Det er virkelig ikke rart at samfunnet vårt har forbedringspotensialer når vi oppdager hva slags holdninger som finnes der ute. Hadde enda mannen som kommenterte bildet mitt påpekt at jeg kan skape kroppspress eller at jeg er solbrent (som ikke er så bra), så ville jo saken hatt et helt annet utgangspunkt, og ikke min frihet til å gå i en vanlig bikini. Ville han bedt meg om å kle på meg om jeg stod ved siden av ham på solsengen? Jeg bare undres… Hadde det vært bedre om jeg brukte badedrakt, eller er det fortsatt for mye kropp?

Holdninger som dette hører hjemme i steinalderen. Kvinner bør ha FULL RETT til å kle av seg så mye de vil, og å ha på bikini når man er på stranden eller på ferie bør være et minstekrav for å ha rett på å bestemme over seg selv og egen kropp. Vi skal ikke skamme oss over å ha en kropp, og den er heller ikke forbeholdt enkelte, med mindre vi selv mener vi ikke vil at andre skal se den. Jeg synes kropp handler om frihet, og det er frihet for meg å kunne ta et bilde når jeg føler meg bra, og kunne legge det ut om jeg ønsker. Det er også frihet for meg om jeg hadde ønsket å kle meg litt slutty også. Det er opp til en hver kvinne hvor vi selv har grensene for hva vi liker og ikke.

Snart er kvinnedagen her (søndag), og da tenker jeg at temaet i dette innlegget er en naturlig del av agendaen. Kvinners rettigheter, selvbestemmelse og frihet er fortsatt et tema som må bearbeides, for vi er fortsatt ikke i mål. Kultur endres ikke over natten, men over generasjoner. No offence, men jeg tror at mange av holdningene vi kjemper for bli kvitt henger igjen i den eldre generasjonen, og mange at strukturene i samfunnet bærer fortsatt preg av at ting var annerledes før. Kultur i for eksempel en stor bedrift kan bære preg av at det er mannsdominert, og derfor blir det ubevisst ansatt flest menn i den gjeldende bedriften, om dere skjønner? Det kreves nye retningslinjer, strukturer og verdiskapende tiltak for å endre eldgamle normer og væremåter. Vi er heldigvis på god vei, men det trengs enda mer bevisstgjøring etter min mening, spesielt når man ser kommentarer som den jeg fikk på instagram.

Hva synes du? Bør jeg kle på meg litt mer på instagram? Er samfunnet vårt likestilt?

 

Lignende bikini finner du HER

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg betaler gjerne!

Reklame | Sponset kjole fra Bubbleroom

Det har florert en debatt angående tamponger, mensen og betaling.
Er det én ting jeg hater, så er det mensen. Det er ekkelt, merkelig og ubehagelig, og ikke minst en plage for mange. Jeg selv har nylig hatt en dårlig opplevelse, da jeg plutselig fikk frøken M på besøk over en hel ferie. Why? Det er viktig å derimot presisere at mensen ikke er flaut eller noe vi kikke kan snakke om, men jeg synes det er løgn å si noe annet enn at det er litt ufyselig.

I alle fall… Mensen er i stor grad ufrivillig, men det er også noe som er en slags selvfølge, for de fleste kvinner har det jo. Samtidig er det jo slik at mange andre ting skjer med oss ufrivillig, slik som å bli syke, miste håret, tånegler som gror, tørr hud, og så videre. Ingen får støtte for å ha tørr hud (med mindre det er over gjennomsnittet). Vi går jo og kjøper oss fuktighetskrem for å bevare huden vår. Og har vi rennende nese? Jo, da kjøper vi ofte nesespray eller bruker shitloads med toalettpapir. Poenget mitt er bare at verden er litt kjip i blant. Tamponger er ærlig talt mye billigere enn for eksempel en god bodylotion eller egenandelen du betaler når du har legetime. Ikke minst er det naturlig at folk har diaré, men det betyr ikke at vi får gratis toalettpapir.

Jeg selv er veldig “heldig” fordi p-pillen Cerazette fører til at jeg sjeldent har menstruasjon. Det er en av denne pillen sine bivirkninger, og jeg ser det personlig som en fordel. Vi alle er forskjellige, og det gjelder vel å finne løsninger som passer oss. Noen opplever trøbbel med p-piller, og bruker det ikke, imens andre har det helt fint. Det er jo også slik at p-piller er gratis frem til en viss alder, så kanskje det heller kunne vært slik med tamponger? Ikke all ungdom har mye penger, så kanskje vi kunne funnet en gylden middelvei på tampongkostnadene? Jeg synes mer synd på ungdom som er mye ute og farter og kanskje ikke har full kontroll på økonomi eller tidspunkt menstruasjon inntreffer. Et annet problem er jo forferdelige mensensmerter, som jeg anser som verre å ha enn selve mensen i seg selv.

Er vi nordmenn blitt litt borskjemte? Jeg bare lufter tanken… 

Kjole fra Bubbleroom❤️
«GUDE10» for 10% avslag!

La oss snakke om noe plagsomt og ekkelt

Av og til klarer jeg virkelig ikke forstå kroppen min….  jeg har generelt ekstremt god helse, da jeg aldri er plaget av vondter i kroppen, langvarig influensa, og andre vanlige sykdommer. Jeg trener 3-5 ganger i uken, og generelt smiler livet. Jeg spiser for det meste sunt, til tross for noen utskeielser i helgene.

Noe rart skjer med meg når jeg reiser.. Kroppen er ikke seg selv, og dette er så ødeleggende for hodet mitt. Jeg har vært på Tenerife i 3 dager nå, og kroppen føles oppblåst, vannete og seig. Jeg har vært litt fysisk aktiv alle dagene, og har drukket et busslass med grønn te og vann for å prøve å rense ut grumset. Jeg har også vært forsiktig med salt og karbohydrater – som ofte kan bidra til at man kjenner seg slik som jeg gjør. Det føles rett og slett ut som at jeg har lagt på meg 5 kilo siden jeg kom hit.

Kroppen min blir åpenbart påvirket av å reise. Nå kommer vi nemlig til det kleine og «ekle»… Jeg går på p-pillen Cerazette, som har en bivirkning jeg digger: nemlig at mensen uteblir. Jeg har mensen en gang innimellom, men det er ofte om jeg har glemt å ta pillen. Jeg har ikke glemt å ta piller nå, men gjett hvilken tante rød som kom på besøk nærmest umiddelbart etter ankomst i et annet land og klima??? WHYYYY? I tillegg er jeg idiot nok til å ikke ta med tamponger. Jeg synes også det er flaut å kjøpe sånt på butikken, og derfor er Haakon i skrivende stund på en butikk for meg. Jeg vet det ikke bør være flaut, men jeg føler på det allikevel.

Nå håper jeg virkelig at kroppen snart kan slutte å tulle med meg, sånn at jeg kan føle meg som meg selv igjen. Jeg håper mensen stikker av, og at jeg deretter klarer å bli kvitt den oppblåste og fæle følelsen i kroppen. Det er virkelig ikke gøy å gå rundt og føle på at man ikke er seg selv eller komfortabel i sin egen kropp. Bikiniene mine strammer på alle gale steder, magen verker av mensen, jeg er nervøs for et uhell… Livet suger faktisk akkurat nå til tross for at jeg ligger og soler meg i 25 grader og ved er nydelig basseng.


Det var dagens klage fra meg. Takk.

Kleint og skummelt – Kriminelle deltakere

I går sendte en venn av meg denne artikkelen. Den handler om at det er en gjeng straffedømte folk som er med, og har vært med i norsk reality. Artikkelen stiller seg kritisk til om produksjonsselskapene gjør god nok research når de caster deltakere, for psykologene skal blant annet vurdere om deltakerne er psykisk rustet for tiden under- og etter innspilling. Jeg har selv vært skeptisk til dette, og skrev et innlegg tidligere. Men dette var før det kom fra enda flere tilfeller, blant annet en voldtekt, voldsepisoder, og mer. Jeg må si at jeg virkelig synes det er ille at “feil folk” får frontes på tv-skjermen. Som artikkelen i Dagbladet sier, så er det ingenting feil å gi folk en sjanse til å rydde opp i livet sitt, men det er ikke å rydde opp å delta i PH eller andre realityprogrammer.

Jeg synes produksjonsselskapene har et ansvar til hvem og hva som eksponeres, spesielt i programmene som har veldig ung målgruppe. Det er ikke heldig at Fredrik på 15 år har voldtekstmenn med oppblåst ego som forbilde. Da er det muligens bedre med en person som sier mange rare ting, har sex på tv, men som i det minste ikke gjør noe vondt mot andre mennesker. Selvsagt forstår jeg at produksjonsselskapene ikke kan opptre som synske, men det kan være greit å gjøre mer research, stramme inn de psykologiske vurderingene, og faktisk være litt forsiktige. Dette er jo menneskeliv. Kanskje ikke alle har godt av “fame”? Det ser vi jo i andre bransjer enn bare tv…

Ingen er perfekte, det er helt klart. Jeg ser bare ikke helt problemet med å kanskje caste litt mer ryddige personer. Man kan jo ikke gjennomskue alle som lyver, men jeg ville tro at en psykolog har evne til å grave frem underliggende verdier og tankemønstre, for å ta en vurdering på om personen er egnet for norsk tv. Jeg har selv pratet med de mest brukte tv-psykologene ved flere anledninger, og de virker utrolig gode på det de driver med, så jeg tviler ikke på deres kompetanse og profesjon. En eller annen tar et valg et sted, og det får konsekvenser. Om vi analyserer de ulike realityprogrammene, så finner man mange eksempler på deltakere som både gjør en god figur, men som ikke ruser seg, voldtar og sloss, så det er tydelig at det er mye potensiale.

Jeg tror at denne saken provoserer meg mest fordi jeg ikke har lyst til å identifisere meg med den type atferd det er snakk om. Jeg vil ikke at når noen husker meg fra PH, så blir jeg sammenlignet med kriminelle folk. Jeg selv vil påstå at jeg aldri har latt ting gå til hodet på meg, og jeg har alltid vært bevisst på at jeg verken sitter på noen høyere hest enn andre, og ikke minst har jeg ingen grunn til å tro ting ikke får konsekvenser. Jeg har aldri i mitt liv vært blandet inn i vold, rus eller annen slik type kriminell atferd. Jeg tar avstand fra disse tingene, og jeg er heldig som har et enkelt utgangspunkt, og at det skal mye til for å vippe meg av pinnen.

Og du som leser: Be kind, always ♥

Kanskje vi ikke var perfekte på tv, men vi er ganske lovlydige den dag i dag.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Møkk lei av heksejakt

Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begrunne det jeg føler, uten om at det blir feil. Kanskje jeg skal benytte meg av muligheten til å ikke være korrekt, men bare spy ut hva jeg føler? Ofte skriver jeg på en måte for å ikke kunne bli “tatt” på noe, kanskje fordi jeg er litt feig og konfliktsky? Omg, yes. Jeg er virkelig ikke den som står og hyler og skriker midt i konflikten. Som regel blir jeg alles pårørende, og vil bare at alle skal være glade og bli venner igjen. Der har du meg…. Aurora i et nøtteskall. Jeg er selvsagt glad for at jeg så sjeldent havner i krangel med folk, og at jeg alltid ser flere sider ved en sak, men det er noen ganger jeg kanskje må velge side til slutt…

Angående overskriften…. I det siste har jeg fått inntrykk av at det er så sykt mange som skal bli “tatt” for alt mulig. Her kan jeg blant annet nevne Sophie Elise, diverse fengselsfugler som Jodel snakker om, Tv2 og Anne Brith…. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, men jeg startet med å føle meg litt engasjert, ute etter å ha en mening og å stå for et eller annet. Ha en eller annet korrekt mening som er akseptert å ha… Skulle jeg si meg enig i SE eller Kristin Gjelsvik? Skal jeg mene mye om de som skal i fengsel? Skal jeg danne meg et grunnlag for å hate på Anne Brith? Nei, vet du hva!

Nå har jeg bestemt meg. Etter å ha sett debatten på NRK i går der de stiller frem Kristin sammen med Isabel (hun som legger ut bilder av kroppen sin hele tiden), så begynner ting å bli tåpelig. Ja, det er bra at Isabel har lyst til å gjøre en endring, men det bør kanskje gjøres i form av hva hun legger ut og ikke hva hun bare sier med uttalte ord…. Hele denne Kristin og Sophie Elisa-greien begynner å ligne på et billig PR-stunt for å bare få litt oppmerksomhet og tv-tid ekstra. Jeg klarer ikke lenger ta alt sammen seriøst. Det var vel faren til SE som fikk meg til å innse at dette ikke er noe å bruke tiden sin på. Personangrep er rett og slett bullshit å drive med. Å flagge ting opp i media og henge ut enkeltpersoner – som om de har HELE ansvaret? Blææh. Som om en sak ikke har flere sider og nyanser?

Det jeg mener akkurat nå bunner bare i meg selv og at jeg fort går lei når ting blir useriøst og på så personlig plan som alle disse sakene er. Det er sykt mange måter å nå frem på i media, uten å henge ut andre. Ja, det skaper oppmerksomhet.. Samtidig har jeg heller aldri hatt så lyst til å se SE operere seg på Tv2 som jeg har etter debatten i går. Det gjorde meg nysgjerrig på hvordan dette foregikk, så jeg vil tippe at Tv2 får meg seg litt ekstra seertall takket være denne debatten.

Når det kommer til andre ting, så er jeg rett og slett bare lei av at folk samler seg i grupper og jakter på syndebukker. Det finnes alltids forbedringspotensiale hos folk, men en liten stemme i hodet mitt har lyst til å gå i mot, og nærmest litt på trass støtte der folk angriper mest. Jeg har alltid vært sterkt imot former for mobbing, baksnakk, trakassering, uthenging og så videre, og tenker at man skal “ta noen på sin egen størrelse”. Èn person klarer ikke alltid være større enn den er, og i alle fall ikke om det er 10+ som angriper. Det sier seg selv at dette ikke hadde blitt tillatt på for eksempel en skole, det ville jo blitt sett på som mobbing. Mennesker er dødsfeige. De grupperer seg sammen for å føle seg sterkere. Men så har man disse som klarer å stå imot stormen og gå sin egen vei, de er jammen meg tøffe som orker. Jeg aner ikke hvordan jeg selv skulle taklet alt sammen.

Jeg skriver innlegget her med affekt. Derfor kan vel alltids noen oppfatte det som dårlig resonnert eller useriøst, men helt ærlig er jeg bare dødslei av heksejakt, og ønsker per nå at alle bare viser kjærlighet for hverandre og knekker ting litt ned. Hva driver vi med? Kanskje jeg bør ta meg en ferie, for dette dramaet identifiserer jeg meg ikke med.

OSLO, 20200123; Blogg.no, Metapic. FOTO: MORTEN BENDIKSEN

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Menn kan også amme…

Reklame | Nakd

Jeg vet at du sikkert ikke tror meg når jeg sier det… I helgen ramlet jeg og en venn over dette temaet. Vi fjollet og lo over at jeg mente å ha hørt at menn også kan amme, og jeg endte med å google meg fram. I denne artikkelen hos Dagbladet, og i denne hos KK, ser vi at det faktisk kan være mulig for menn å amme barnet. I mine øyne er jo dette helt nydelig!

Tenk på alle de mødrene som blir helt utslitt av å stå opp døgnet rundt, gi mat til barnet og som kunne trengt en pause i blant! Om mennene kunne overtatt og ammet litt, ville det vært mer likestilt. Jeg er sinnsykt nysgjerrig på om det ville fungert på Haakon… Altså om jeg hadde puttet en brystpumpe på ham daglig over en lengre periode, kanskje han hadde fått melk? Det hadde vært sykt gøy. Ikke bare hadde han kunnet avlaste om jeg noensinne ville hatt barn, men han kunne fått kjenne det sprenge i brystvortene sine, og det ville kunnet gjøre at han forstår mer av hva kvinner går gjennom.

Det er mye fokus på at menn og kvinner skal likestilles om dagen, og da tenker jeg dette hadde vært et morsomt eksperiment, og en unik mulighet for oss til å forandre foreldrerollen litt. Selv om det i våre øyne kan virke litt skrudd, fordi det ikke er gjenkjennelig, kunne det hatt fine konsekvenser for både barn og voksne. Kanskje det kunne ført barnet enda nærmere faren sin? Det er jo superchill om for eksempel en mor er invitert i selskap, og kan dra uten problem fordi mannen kan amme i mellomtiden. Snakk om effektivisering!

Jeg skal gi meg her, for jeg er definitivt ikke mer opplyst enn de fleste på dette temaet. Jeg bare synes det er interessant, og ikke minst litt gøy, i og med at mange ikke vet at dette stemmer.

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

SOLBRILLER HER // SMYKKE HER  // LIGNENDE GENSER HER

 

BRUK RABATTKODEN “nakdpromo” for 20% avslag på alt utenom salg ♥

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Forbli barneløs?

Noen ganger har temaet slått meg… Kommer jeg til å forbli barneløs? Det finnes dessverre personer der ute som ikke er i stand til å få barn. Personer som kunne gjort hva som helst for å få bære fram, for så å holde sitt eget lite barn, se det vokse opp, og ha en familie. Når jeg skriver om dette, blir jeg trist. Det kunne fort vært meg selv som ikke var i stand til dette. Det sies at et barn forandrer alt, og det er vel nettopp dette jeg er redd for.

Hva om jeg ville blitt en dårlig mor? Hva om det hender noe fælt? Hva om jeg ikke får realisert mine egne ønsker? Å få barn er et sykt stort ansvar, og jeg vet at jeg måtte gitt opp veldig mye om et barn skulle dukke opp i min verden. For eksempel har jeg en drøm om å kjøpe egen hest, noe som jeg ikke hadde følt jeg hadde tid til med et barn og jobb. Jeg har også lyst til å leve et ungt liv der ting kan skje sporadisk, og ikke krever så mye planlegging. Jeg er veldig eventyrlysten av natur, og er redd for å fange meg selv i et liv jeg ikke ønsker meg. På sett og vis har jeg ganske egoistiske tanker, men jeg har også mulighet til å tenke mer egoistisk, siden det ikke er et barn inne i bildet.

På den andre siden… Hvordan ville livet sett ut om jeg aldri får et barn? Vil jeg som gammel føle at det alltid manglet noe? Vil jeg lengte tilbake til å kunne endre på det? Å få et eget barn må være helt fantastisk, for bare det at man bærer det med seg over så lang tid er utrolig. Hva skal det hete? Er det jente eller gutt? Hvordan blir personen som voksen, hva vil hen jobbe med? Da jeg selv var liten føltes livet som et eventyr, fordi mamma og pappa tok meg med på eksotiske reiser, behandlet meg som en prinsesse, og fikk verden til å være interessant. Hva om jeg selv kunne gjøre livet til noen på samme måte? Akkurat det ville være fantastisk.

Hva om jeg egentlig bare er redd? Hva om jeg selv blir syk en dag, og må etterlate barnet mitt i en slik verden som er nå alene… En verden der vi holder på å utrydde oss selv, sprenge hverandre til fillebiter og opererer oss til det ugjenkjennelige? Hvordan vil mitt barn takle disse tingene, og i verste fall uten meg? Jeg har full kontroll på meg selv og eget liv, men å skulle være en mor med ansvar for et annet individ, det er faktisk litt skremmende.

Om jeg velger å ikke få barn, har jeg i alle fall ikke feilet, og i verste fall ikke etterlatt noen en dag. Men om jeg får barn, da åpner en hel ny verden seg, og en slags mini-meg skal bli til. En person jeg kommer til å elske av hele mitt dype hjerte, som kommer til å bli meningen med livet mitt… En person som også kan knuse hele hjertet mitt i en million små biter, og de vil bli umulige å putte sammen igjen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg har bedt om hjelp

I disse tider hvor psykisk helse står i fokus, tenkte jeg selv å være åpen rundt psykisk helse. I dag har jeg vært hos legen, og jeg har bedt om hjelp.

Jeg er “egentlig” frisk. Jeg gjør alle tingene som kreves av meg, både jobb, studier, husarbeid, 4 hunder, trening, kjæreste og så videre. Jeg fungerer, og har ikke ønske om å løsrive meg fra ansvaret mitt. Alle tingene jeg gjør er det som holder meg gående. Skulle jeg blitt sittende uten å gjøre noe – altså sykemeldt, så ville jeg gått på veggen. Jeg trenger ansvar for å ha det bra. Betyr dette at alt under frontallappen fungerer 100%, og at jeg ikke trenger hjelp? Vel, neppe. Jeg har hatt en oppvekst der jeg ble utfordret ekstremt. Å miste faren sin som 10-åring snudde livet på hodet. Ungdomstiden min bar preg av sorg ved siden av skole, lekser, venner, ridning og fritid. Og vet du hva jeg var ekspert på? Fortrengning. Jeg ville ikke røre ved de vonde følelsene, så jeg gjemte dem så langt bak i hodet som jeg bare kunne. Vet du hva jeg er ekspert på i dag? Fortrengning. Jeg vil helst flyte på en rosa sky og bare nyte livet. Nedganger vil jeg helst ikke ha. Så derfor går jeg faktisk enkelt forklart rundt med en verkebyll som det bare så vidt tyter ut av. Dette kan resultere i kjipe ting, og jeg har begynt å merke at det er visse ting som har lyst til å få komme ut. Om jeg ikke tar tak i dem, vil de gjøre vondt verre.

Du trenger ikke være hundre prosent frisk bare fordi du fungerer. I disse tider håper jeg at alle som har noe de grubler på tar seg selv på alvor. Ofte har jeg inntrykk av at man må være faretruende psykisk syk for å bli tatt seriøst. Jeg er av den typen som er opptatt av å ta ting ved roten. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke vil belaste samfunnet, i og med at jeg fungerer supert i jobb, skole og hverdag… men man skal bli tatt seriøst, og det ble jeg i dag. Jeg har åpnet meg opp om hva jeg har på innsiden – og har blitt forstått. Vi er alle ulike, og når jeg selv sliter med noe, er resultatet at det kommer ut i form av tvangsaktige mønstre, rare følelser og ekstra rar energi. Jeg har lært meg en teknikk fra jeg var barn, der jeg vet at jeg “må” gjøre de tingene jeg skal. Jeg må innrømme at jeg er virkelig takknemlig for at jeg ikke har lett for å droppe jobb, studier og andre forpliktelser, men jeg hadde helt ærlig satt pris på å bearbeide følelsene mine mer da jeg var barn, for da ville jeg sikkert sluppet unna en del som voksen. Enda godt er det at jeg har innsikt nok til å lese meg selv. Psykisk helse er dødskomplisert, og ofte vet vi ikke selv hvor kjernen i ting ligger. Det er ikke alltid vi heller vet nok om oss selv, men dette kan man lære om man tar steget ut og spør om en hjelpende hånd. Du må ikke ha selvmordstanker for at problemet ditt skal være “ille nok”. Vi mennesker er så sykt forskjellige, og vi har hver vår historie. Kanskje kjærligheten til det rundt oss er motivasjonen for at vi holder ting gående, og er villig til å kjempe for oss selv, slik at andre kan få lov til å se deg blomstre og bli den du ønsker å bli for andre rundt deg.

Husk at du ikke trenger å være usynlig. Dine følelser og tanker er viktige, og du fortjener å bli hørt. Vi tror gjerne at vi må være synlig berørt av det psykiske, men slik fungerer det ikke alltid. Det er viktig å ha evne til å analysere seg selv og sine egne mønstre, for da vet du når du må ta deg selv på alvor. Noen ganger trenger vi en ferie, imens andre ganger kan det behøves en å snakke med… 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER