Kriminelle tv-favoritter

Er det én ting som har vært på manges lepper de siste 24 timene, så er det at tidligere Paradise Hotel-deltaker Carl Aksel har svindlet unge jenter for flere millioner kroner. Jeg selv har tidligere vært ærlig på at jeg ikke har hatt så mye til overs for denne karakteren, og dette er av den enkle årsak av at jeg kjente lusen på gangen. Om man er vokst opp med trygge rammer, hatt avstand fra vold, narkotika og kriminalitet, så vil man ofte forstå hvem som er lovlydige og ikke. Jeg har aldri likt personer som lager sine egne regler i samfunnet, og som driver med dop. Det var på sett og vis fint at sannheten kom ut, og at Carl Aksel ikke lenger får gå fritt rundt og ødelegge andre sine liv. Det må være forferdelig å måtte bli lurt på en slik måte, og å føle seg så dum…. Fyren er virkelig flink til å manipulere, noe vi lærte av sesongen av PH han var med på i 2016…

Dette innlegget skal ikke bare handle om Carl Aksel, men det skal handle om en problemstilling som jeg mener produksjonsselskaper og tv-kanalene skal ta på alvor. Det har ved flere tilfeller vært slik at personer med kriminell eller tvilsom bakgrunn får delta på tv-programmer, og får sole seg i rampelyset. Det ble mye fokus på dette da Robin (eksen til Sophie Elise) fikk delta i Paradise Hotel, til tross for voldsdom fra tidligere. I tillegg finner vi flere personer som får mye oppmerksomhet på tv den dag i dag, som har tvilsomme røtter, og som de fleste er nødt til å forstå at ikke bare drikker sjampanje eller øl i helgene, men som tar litt sterkere stoffer. Til og med i min egen sesong av Paradise Hotel, var det flere av deltakerne som åpenlyst snakket om dop – som om det var normalt. Produksjonen måtte be de nevnte deltakerne om å snakke om andre ting, fordi det faktisk ikke er kult å ta dop. Jeg husker det skremte meg, for jeg har alltid vært redd for dop, og mener at det ikke hører hjemme noe sted.

Hvem skal ta ansvar? Hvem er forbildene til unge mennesker? Jeg mener virkelig at de som caster til de ulike tv-programmene må ta MYE MER ansvar enn hva de har gjort hittil. Mange av de som blir med på programmer som Paradise Hotel og Ex on the beach, blir i etterkant ganske kjent, og får mulighet til å påvirke en stor gruppe unge mennesker. Om jeg selv hadde hatt et barn, hadde jeg virkelig ikke villet at hun eller han skulle ha forbilder som tar dop, gjør kriminelle handlinger, og blir anerkjent for helt gale verdier. Det skal ikke være kult å være gangster, herregud. Her må det snart tenkes mer etter… Hva slags ansvar tar egentlig produksjonsselskapene og kanalene når de bevisst gir denne typen profiler ekstra oppmerksomhet? Jeg vil si at de kun er ute etter å tjene penger, og at det blir ren kynisme, der de ser potensial i mediedekning og oppmerksomhet rundt tv-programmene sine. Hva med å finne noen hakket sunnere forbilder, som allikevel er spennende, morsomme og kule å se på?

Man må gjerne gi en sjanse til noen med dårlig bakgrunn, men ikke gjør dem til forbilder eller influensere! Gi dem heller mulighet til å ha en vanlig jobb, betale skatt og tjene rettferdige penger, istedenfor å bygge opp et ego – der det går rett vest når følgertallet synker på sosiale medier. Uten å nevne navn, så vet jeg om en rekke avdankede deltakere av denne “typen” som ikke har taklet overgangen til et vanlig liv, som ender med å ruse seg og gå på NAV. Jeg er oppriktig bekymret for hvilke signaler unge mennesker mottar, når typer som Carl Aksel får 40 minutter av kveldene deres, 4 ganger i uken. Nå er det på tide å være mer oppmerksomme på samfunnsansvaret som ligger i å lage et program som er rettet mot unge mennesker. Jeg mener at dette kan få fatale konsekvenser.

Så… TIME TO TURN THE TABLES?

Jeg hadde ikke noe fint bilde av med og Carl Aksel, så jeg plukket et random bilde av meg selv fra arkivet…

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg var tjukk, usunn og ulykkelig…

Det siste året har jeg måttet lære å prioritere meg selv. Alt i livet har periodevis handlet om andre og annet, og jeg har mistet meg selv litt i det. Jeg jobber enda med å løfte meg tilbake til noe hakket mer bekymringsfritt. Det som ofte er konsekvensene av at vi ikke har det bra, er at vi heller ikke behandler oss deretter. Det er nesten som om vi i samråd med følelsene bestemmer oss for at vi heller ikke trenger å bli behandlet bra, når vi ikke har det bra… Det er kanskje logisk? I hvert fall har dette året bydd på mye rart, og den eneste grunnen til at jeg ikke ser tilbake på det som et dårlig år, er fordi det også har skjedd veldig mye bra.

Jeg opplevde store utfordringer i privatlivet en periode, som gjorde at jeg selv ble nedprioritert. Jeg måtte utsette eksamener, trene mindre, og generelt bekymre meg for problemer som ikke var mine. Jeg gikk rundt med en klump i magen, og håpte på at ting skulle ordne seg. Ting stabiliserte seg litt i høst, og jeg fikk også mulighet til å reise på en tv-innspilling som ga meg tidenes pause fra alt som var negativt. Jeg takket ja nesten uten å blunke, for jeg visste at jeg virkelig trengte den pausen… I tillegg kan jeg kort si at jeg elsket menneskene og energien jeg var rundt periodevis på innspilling, og jeg ville nesten ikke hjem igjen.

Ettersom jeg har fått det bedre, så har jeg innsett det… Jeg har sikkert gått opp 5-10 kilo det siste året, fordi jeg har vært stresset, sovet dårlig og spist dårlig. Mon tro om den kvisete huden var det siste som kom til meg som et resultat av stress og dårlig mat? Uansett, så sank så klart selvbildet til helvete da jeg begynte å se på bilder at jeg ikke var helt lik lenger. Jeg er VIRKELIG min største kritiker, og jeg ser det med en gang, om det skjer en endring jeg ikke er stolt av. Så klart jeg ikke kan snakke på vegne av hva andre synes om mitt utseende, men jeg vet det når jeg ikke føler meg bra nok.

Og i dag så jeg det…. Kroppen min begynner å få en feminin form som jeg faktisk kan leve med. Jeg har bare trent i to og en halv uke + sunnere kosthold, og jeg ser at kroppen min ikke trenger noen extreme makeover, men rett og slett kjærlighet. Etter sååå kort tid ser jeg at musklene former kroppen, og at jeg ser sunnere ut. Og gjett hvor mange kviser jeg har? Jeg har én…. Jeg er lei meg for det om noen synes dette innlegget bare har fokus på kropp, isåfall må jeg beklage. Det jeg ønsker å si, er at man må behandle seg selv bra for å ha det bra både mentalt og fysisk. Å trene og kjenner jeg blir sterkere, spise sunt og variert… Disse tingene gjør faktisk at jeg føler meg mer verdt, flottere å se på, og jeg føler jeg kan mestre det meste som kommer – for endorfinene gjør meg glad.

Så… Love yourself ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

HOLD DEG UNNA DENNE TYPEN MENNESKE

2019 har lært meg mye, og jeg blir jo klokere for hver erfaring jeg får. I 2019 har jeg fått erfare både meg selv om mange andre fra en side jeg ikke har vært særlig begeistret for. Jeg har selv vært mye sint og negativ, som følge av for mye negativitet. Jeg har ikke likt den negative Aurora noe særlig, den positive er ganske mye bedre å være rundt. Året har heldigvis også tilbudt noen helt vidunderlige ting, slik som et par deltakelser i tv-programmer, lansering av Youtube, nye bekjentskap, personlig utvikling, vi har kjøpt hus, og  mye mer jeg trodde jeg bare kan drømme om. Dette innlegget skal handle om de personene du ikke vil ha i livet ditt, fordi de regelrett skader deg med sin væremåte og handlingsmønster. Jeg har selv på hode og kropp opplevd å bli manipulert til det måtte si stopp, det samme har personer jeg er glad i. Dette har lært meg at man må fjerne slike fra livet sitt før de rekker å gjøre skade. Derfor har jeg skrevet om de kjennetegnene jeg vet om, som du må være obs på når du går inn i nye relasjoner.

BESATT AV PENGER NED TIL HVER KRONE

De menneskene som har vært dårlige mot meg eller noen jeg bryr meg om, har til felles å være veldig opptatt av økonomisk fortjeneste i det de gjør. På den ene siden kan personen være en svindler, ved å prøve å loppe deg for hvert eneste øre h*n kan. Jeg ble selv lurt til å bare betale mer og mer, helt til jeg skjønte at det handlet om utnyttelse av min økonomi. I et annet eksempel ser jeg at disse personene ofte sitter i kniper som de har forårsaket selv, og de trenger å komme seg ut, men har ikke selv penger til det. Om du for eksempel dater noen, og de begynner å spørre om å låne penger etter kort tid, kan dette være en varsellampe du må ta på alvor.

LYVER OM ALT MULIG

En person som ikke bryr seg om stort annet enn seg selv, er villig til å lyve ganske mye. Mangel på moral og rettferdighetssans er en rød tråd i punktene jeg skriver. En giftig person vil lyve om alt bare for å få viljen sin. Dette kan være utroskap i et forhold, økonomi, alder, rene fakta og små detaljer. Dette kan henge sammen med dette med penger. Personen vil ikke at du skal vite hva slags knipe h*n er, og kan for eksempel gjemme regninger, gjenstander eller informasjon. Merker du at personen unngår å svare deg når du lurer på noe? Et dårlig tegn. Jeg prøvde selv å spørre en slik person om en kjempeliten ting, men fikk ikke svar i løpet av de månedene dette var aktuelt å få svar på. Om du ikke får naturlig respons på helt vanlige spørsmål eller temaer, kan det være noe som holdes skjult.

GJØR SEG SELV TIL OFFER

ALLTID er det andre som er helt gale, forvridde, tankeløse, onde og dårlige mennesker. Alltid blir personen offer for nådesløs ondskap og forferdeligheter. Det heter at h*n alltid har hatt så uflaks med de menneskene som dukker opp i livet sitt. Tenk litt etter… Det er jo litt vel rart at denne personen de siste 20 årene har nesten utelukkende blitt dårlig behandlet av alle som har vært i en nær relasjon med personen. Personen kan fortelle om å ha blitt utsatt for utroskap, hat, mobbing eller frekkhet – men er dette vanlig å alltid bli? Mennesker du trodde var gode viser seg i følge den giftige personen å være helt forferdelige mennesker. “Å, jøss! Har du en bror, og han vil ikke hjelpe deg når du trenger det som mest?”. Hva om broren har måttet tåle ganske mye gift i årene som har gått i en slik relasjon?

HAR MANGE UVENNER

De fleste styrer unna giftige personer etter å ha måttet lære hvordan de er. Jeg selv har alltid tenkt at mennesker er i stand til å forandre seg, men hos enkelte sitter destruktiv personlighet så dypt at det ikke er verdt forsøket. Er det ikke rart hvordan ALLE som kjenner til denne personen “tilfeldigvis” har kranglet med h*n, og at ingen har noe til overs? Personen gjentar igjen hvor dårlige mennesker alle rundt er, og at h*n har mistet troen på folk, fordi de gang på gang skuffer. Det er veldig viktig å forklare at “Det er ikke meg, det er deg”, om sine fiender… Du kan også se at personen ofte er i krangel og konflikt med sine nære, slik som familie og venner.

SNAKKER OFTE STYGT OM ANDRE

Dette henger selv sagt sammen med å ha uvenner og å gjøre seg selv til offer. Du kan spørre vedkommende om en person i samme krets eller miljø, og det er ingenting positivt for øre, det er alltid noe stygt å si. Personen er ekspert på å ha noe negativt å si om de fleste, og du blir positivt overrasket når det er noen de faktisk snakker pent om. Nok en gang er personen “omgitt av idioter”, og er jo den eneste fornuftige og snille her i verden. Jeg husker så godt at en slik person en gang sa at “Siden alle andre er så frekke, så kan jo jeg også være det…”, men det slo meg ikke da at dette var noe jeg selv skulle lide under.

 

En ting er soleklart, og det er at du ikke ønsker personer som skader deg og drar deg ned i livet. Det er når de først har fått innpass at de drar deg ned til helvete sammen med seg. Det vi har godt av er mennesker som gjør oss glade, snakker andre opp, er omgjengelige og gode. Om du har en svakhet for å hjelpe de som det ser ut til at verden har snudd ryggen til, tenk deg litt om først… Det er noen der ute som ikke kan reddes, og om du prøver, blir du sugd inn i noe svært ubehagelig og belastende – i verste fall kommer du deg ikke ut av det. De som kommer seg ut, kan omsider gå videre, men det er ikke å forvente å komme seg ut uten stor motstand, irrasjonelle tanker og handlinger, drittslenging og utspekulerte taktikker for å vippe deg av pinnen. Vær forsiktig!

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram

Facebook

YouTube

Å operere underlivet

Min vise mor ville ta opp et emne i går, som jeg ikke har tenkt så mye over, men som helt klart fortjener oppmerksomhet. Mamma spurte meg så fint: «Hva er et normalt underliv?». Det lurer søren meg jeg på også… “Normalt”, også et underliv? Jeg har ikke nok erfaring med å se andres underliv til å vite hva jeg definerer som normalt. Allikevel vet jeg at de fleste underliv jeg har sett ikke er helt like, og det har jeg bare tatt som en selvfølge. Akkurat som vi ikke er like i ansiktet, så har jeg tenkt at man ikke er lik ellers på kroppen. Men så er det slik… Det finnes de som skaffer seg et underliv de mener ser bra ut, eller er optimalt. Jeg har full forståelse for at man operer seg om man har smerter i underlivet, eller noe som ikke fungerer under samleie, da setter det jo en grense for livskvalitet… Men når man til og med får komplekser for underlivet og dets utseende, så mener jeg virkelig at ting er gått for langt.

For det første, så er det jo få som ser oss nedentil, med mindre vi er hos legen eller er med en vi skal ligge med. Folk får komplekser for nesen og puppene sine fordi andre kan se dem, imens underlivet er skjult for folk flest. Jeg husker at jeg allerede på barneskolen lærte en eller annen gang at det er helt naturlig at underliv ser forskjellige ut. Jeg synes virkelig ikke at man skal være klar over at et underliv ikke er nødt til å være så forbanna vakkert, for det er meningen å bruke det til ting som å tisse, ha sex og slikt… Ikke gidd å fokusere på hvordan det ser ut, med mindre du har smerter, eller det er vanskelig å bruke det til sitt formål.

Amen.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Han er død

Klokken var mulig rundt 11 da jeg og venninnen min lurte oss til å snu midt i skituren med de andre barna. Langrennski var ikke noe for meg, men jeg likte derimot å stå på slalom. Jeg følte meg fri som en ørn da jeg suste nedover bakkene sammen med pappa og Fleur i Lillehammer. Allerede på denne tiden var konkurranseinstinket mitt sterkt. Jeg hadde alltid som mål å nå enden av bakken først. På denne dagen var det kaldt. Vi lengtet tilbake til det varme klasserommet, og jeg ville heller sette meg ned og tegne. Jeg tegnet gjerne hva som helst, men helst hester. Pappa hadde lovet å kjøpe en hest av rasen Rocky Mountain til meg om han ble frisk en dag. Å få egen hest var min største drøm på den tiden. Omsider kom venninnen min og jeg tilbake til skolen. Vi satt oss trygt inn i klasserommet, og snakket om hva vi skulle gjøre på skolens talentkonkurranse, og hva vi skulle øve på etter skolen. Vi skulle danse, men jeg husker ikke hvordan dansen gikk eller til hvilken sang. Denne dagen ble oversvømt av en annen hendelse. Døren på klasserommet gikk brått opp, og der stod rektor. Vi begge var nok redd for at vi skulle få kjeft for å ha skulket skituren. Fokuset på skituren forsvant brått da jeg fikk beskjed om å gå ut til parkeringen, der mamma visstnok ventet på meg. Jeg gikk ut, og fikk øye på mammas bil. Jeg hadde alltid likt mamma sin bil, for den var kulere enn mange av de andre foreldrene sin, og den hadde fin farge. Jeg åpnet døren, og skulle til å minne mamma på at jeg skulle bli med venninnen min hjem etter skolen. Jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen. Jeg satt meg inn. Tre ord som mamma uttalte har gjort at jeg ikke enda kan fortelle om denne dagen uten at det brister på innsiden av kroppen. “Pappa er død”. Hva tror du skjer med et ti år gammelt hode når det får vite at den tryggeste personen i livet er borte for godt? Ti tusen hester galopperte gjennom kroppen min, og det var som om de fortsatte inn i hjertet mitt, og ønsket å tråkke ned alle minner fra barndommen.

Han er død, på ekte. Han lever ikke lenger. Han kommer aldri tilbake. Uansett hvor mye du makter å håpe på at han kommer tilbake, så vil det ikke gjøre en forskjell. Du vil aldri se ham igjen. Aldri vil du holde den varme hånden hans igjen. Aldri kommer du til å høre stemmen. Det er gått så lang tid at jeg ikke lenger vet om stemmen jeg hører dypt inne i hodet er ekte eller ikke. Og hvem ville han vært for meg i dag? I følge mamma var dette hennes livs kjærlighet, så antakelig ville jeg hatt to foreldre som stod støtt sammen, om ikke pappa hadde blitt syk. Pappa ble syk, og under ett år senere var han død. Om du ikke har opplevd å miste noen som står deg nært enda, så er det umulig å forestille seg hvordan det er når en av dine bærebjelker blir borte. Verden føles som om den ikke lenger gir mening, tid har ingenting å si, og det føles så forferdelig urettferdig, og du tror aldri du vil slutte å sørge. Aldri igjen i mitt voksne liv har jeg erfart noe så tungt og vondt. Dette har gjort at jeg sjelden tar ting tungt, og det skal mye til før jeg henger meg opp i småting. Jeg vet at ting kunne vært så betraktelig mye verre…

Som en erstatning har jeg lenge følt meg heldig som fikk en så stor del av pappa. Jeg ligner veldig på ham, og jeg har arvet en del personlighet også. Jeg husker barndommen jeg hadde med pappa som et fantastisk eventyr, der alt var mulig, og der kun fantasien satt grenser. Ingenting var for stort å se for seg, ingen drøm var uoppnåelig, og verden stod fremfor mine føtter. Jeg takker ham fortsatt for at jeg fikk lov til å få en del av ham. Hvor han er nå, det vet jeg ikke, men noe sier meg at den varme energien jeg husker fortsatt flyter i årene mine, og at han stadig trekker i noen tråder for meg når jeg trenger det som mest. Den indre stemmen og følelsen av å til tider ikke være alene, og der jeg finner frem til det dypeste i meg selv, da tror jeg at han er der og viser vei. Ingen er større enn seg selv, og på en hard måte lærte jeg at på bare et sekund, kan verden knuse deg. Derfor bør du være bevisst hva du har, for noe er virkelig uerstattelig. Jeg var selv bare et barn som virret rundt på lekeplassen, der problemene mine ikke var større enn frykten for å ikke få det jeg ønsket meg til jul. Nå er fryktene mine større, og jeg er ganske uredd. Det verste som kan skje meg er at de jeg bryr meg om forsvinner. Utenom det, så er livet en lek. Jeg vet heldigvis såpass at om pappa fortsatt levde, ville han vært glad. Jeg følger drømmene mine, er sammen med en kjempesnill person, tilbringer tid med de som betyr noe, og jeg tar vare på meg selv.

Om du synes dette innlegget var rart formulert eller vanskelig å lese, så er det fordi jeg prøvde å skrive rett fra hjertet, og ikke la meg stoppe av noe annet enn følelser.

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Dette gjør meg trist

I bloggverden er det noen ganger tendenser til å fargelegge verden akkurat slik vi vil den skal se ut for andre. Noen er gode på å åpne for kontrastene, men jeg synes også at det tidvis blir lagt vekt på en slags drømmeverden. Jeg selv har et rikt følelsesliv, og det har slått meg at jeg kanskje ikke viser sterke kontraster her på bloggen, men at jeg også kan ha tendens til å kun skrive om det som er bra. I den anledning tenkte jeg la dere bli mer kjent med meg, så jeg tenkte fortelle litt mer om hva som vipper meg av pinnen, og de tingene som gjør meg trist.

♦ Mennesker som er for direkte, og som er urettferdige. Du har kanskje møtt disse personene som sier “jeg er bare ærlig, og du må ikke ta det personlig. Jeg krasjer med disse typene, fordi jeg synes de oppfører seg hensynsløst mot andre. Av og til tenker jeg at man må snerpe seg inn, og tenke på hvordan de du snakker til oppfatter det du sier. Folk kan bli såret, uansett hvor lite du mener å såre dem. Det er ikke alltid hyggelig å være så “direkte”. Man får også bedre utfall om den du snakker med føler seg bra.

♦ Dyr som har det vondt. Jeg elsker dyr på lik linje som mange andre. Dyr gjør livet enklere og bedre, og jeg kunne ikke sett for meg hvor grått ting hadde vært uten dem. Jeg lever med fire små hunder, og er mye i stallen. Dyrene spiller en helt essensiell rolle i livet mitt. Senere en gang skal jeg fortelle dere noe helt sinnsykt som jeg opplevde med en krabbe… jeg tror at dyr har like mye sjel som oss mennesker, og at de føler på lik linje som oss.

Mørketiden. Dette klarer jeg aldri å styre, uansett hvor mye jeg prøver. Har du merket at det er blitt mørkere ute? Den siste tiden har jeg opplevd meg selv som energiløs, tiltaksfattig, nedtrykt og gretten. Jeg har null kontroll, og kroppen min kunne nærmest gått i hi. Jeg tar vitamniner hver dag i håp om å jevne ut effekten av mørket, men det er fortsatt vanskelig. Det må nok bare få sin tid, slik at kroppen min aksepterer endringen i været og lyset.

♦ Å se andre gråte. Jeg er skikkelig dårlig på trøst, fordi jeg ikke vet alltid hva jeg skal si. Ofte når noen er ordentlig lei seg, så er det ingen umiddelbar løsning på problemet. Jeg elsker å hjelpe andre, men om jeg ikke klarer å hjelpe dem fort, så mister jeg til tider motet. Det som skjer er at jeg ofte får tårer i øynene eller begynner å gråte selv. Jeg er veldig følsom, men ikke god på ord når det vonde treffer.

♦ Tanken på å bli gammel. Nå om dagen jobber jeg hardt for å legge dette fra meg… Jeg har en merkelig idé om at jeg ikke kommer til å bli gammel (JA, det er sykt). Jeg blir alltid veldig følsom og rar når jeg snakker om “når jeg blir eldre”, for jeg har en idiotisk forestilling om at jeg ikke vil bli særlig eldre. Dette er ikke noe hyggelig for verken meg selv eller de som er glad i meg, så jeg prøver å snu tankegangen der.

“Happiness is a butterfly, try to catch it like every night
It escapes from my hands into moonlight” – Lana Del Rey

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Verdi = Det naboen sier

I går hørte jeg en person snakke om at «Jo, men hun er veldig bra og smart. Hun får bare gode karakterer, har jobbet som….».. Enklere forklart er det ofte slik at når venner skal fortelle om meg til andre, prøver de hente frem informasjon om meg som er sosialt akseptert. Ofte har folk en feil oppfatning av meg, da de tar alt de ser på TV 100% seriøst, og de tror jeg har en ganske snever personlighet, basert på den jeg er i en snutt på 5 minutter på for eksempel Charterfeber. Dette skjønner jeg jo, for de fleste kjenner meg ikke på andre plan, men samtidig er det litt sykt at folk virkelig ikke skjønner at virkeligheten har flere aspekter. Dere som leser bloggen vet jo godt at jeg har et helt liv her hjemme med samboer, dyr, studier, familie og venner. Det ville vært sært om jeg var den jeg er på TV i alle situasjoner her hjemme også. Vi mennesker tar jo på oss forskjellige roller basert på hva vi gjør og hvem vi er sammen med, og det er jo også sånn at personligheten formes av andre rundt oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har møtt kjendiser «alle» synes bare negativt om, men gang på gang opplevd at de egentlig ikke er så verst. Folk må rett og slett slutte å dømme så fælt.

Et poeng med dette innlegget er også at jeg synes det er dumt at jeg og andre personer skal måtte nærmest forsvares av vennene våre når vi ikke er tilstede. «Omg, hun skrev DET på bloggen», «Er hun så dum i virkeligheten??», «Hvorfor sa hun at…?». Går det ikke an å tilnærme seg andre på en annen måte? Hver gang jeg selv møter noen jeg kunne hatt fordommer mot, jobber jeg ekstra med meg selv for å ikke være en sånn dårlig person. Jeg velger å ikke synes noe stygt uten grunn, og heller være interessert i å bli kjent med mennesket bak. Det som også er litt sjokkerende er hvordan folk føler de må bruke studier, jobb og så videre som argument for at noen skal være bra eller smarte nok. Man er da søren ikke et bedre eller smartere menneske KUN på grunn av studier eller CV? Det som bør veie er hvem vi er mot menneskene vi er glad i og de vi omgås. Om man er varmhjertet, omsorgsfull, snill, imøtekommende og god, så er man kanskje bra nok, uavhengig av hva man sier på TV eller hvor gode karakterer man har? Samfunnet dømmer de som stikker seg frem på ikke-normale måter, men moraliserer tørre og verdiløse verdier fordi det er sosialt akseptert. Give me a break. Det finnes så sykt mange fine mennesker, men du finner dem ikke om du ikke åpner øynene litt… Da vil du faktisk kunne finne noen ekte enhjørninger. ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Ja, han elsker meg.

Jeg var borte i fem uker, og jeg visste hele tiden at det var spesielt én person som stod og trippet foran telefonen sin hver fjerde dag, når jeg fikk telefonen min. Det tok alltid bare noen sekunder fra jeg begynte å ringe til det svarte i den andre enden. Jeg ble så glad, for det var så fint å kunne snakke med en som kjenner meg så godt, og som var villig til å lytte. Samtidig følte jeg meg så langt unna og distansert. Jeg var jo litt fanget av en annen situasjon, og den kunne ikke Haakon forstå 100%, men han kunne lytte, kommentere og snakke rundt ting. Alltid fortalte han meg at jeg var savnet, og at han gledet seg mer og mer til jeg kom hjem. Selv ville jeg helst ikke hjem på en stund, men jeg kunne godt tenke meg å få sett kjæresten min en gang mellom slagene. Underveis spurte jeg Haakon om han kunne kjøre ned med noen ting jeg trengte, slik som varme klær, løpesko og en stor enhjørningbamse. Jeg ble dødsglad for at han orket å kjøre 3 timer for å glede og ta vare på meg! Han fikk ikke møtt meg, for det tillot ikke produksjonen. Allikevel orket han å ta turen! Da jeg fikk tingene hadde han gjemt en beskjed til meg i den ene skoen – eller et slags kjærlighetsbrev. Jeg følte meg plutselig så viktig og verdsatt.

Haakon og jeg er som Mars og Venus. Vi er så veldig forskjellige, og det gir alltid utfordringer i forholdet. Vi er like på et par punkter, og det er at vi er glad i å kle oss pent, vi er ambisiøse og vi liker hverandre. Ellers er vi ofte motsetninger. Jeg elsker eventyr og nye steder, Haakon er hjemmekjær og ikke avhengig av noe nytt. Haakon mener kjærlighet vises med ord og tillit, jeg trenger fysiske handlinger og gester. Jeg har alltid påpekt at vi gjør for lite aktiviteter, reising og slikt, og det har gjort meg trist. I tillegg ønsker jeg kjærlighet vist på en mer overflatisk, men synlig måte. Det er vanskelig for Haakon å møte meg på disse punktene, fordi han er annerledes, og det er derfor vanskeligere å forstå. Jeg har også vanskelighet med å forstå at han krever så lite, og at han ikke har samme behov for å se og oppleve mer. Men slik er vi forskjellige, og det kan være at jeg en dag innser at vi også utfyller hverandre. Det vil i alle fall ikke stoppe opp, fordi behovene våre er så ulike. Vi vil alltid dra i hverandre, og derfor vil vel begge utfordre hverandre, helt til vi lærer mer og utvikler oss. Reisen er sikkert lang, men det er en reise jeg godt kan ta.

Det er i hvert fall klart at Haakon elsker meg, jeg bare forlanger litt mer enn ord, og det er både min styrke og svakhet. Den ene dagen kan jeg føle meg som verdens heldigste, imens jeg føler meg oversett og ikke-eksisterende en annen dag. Er ikke dette rart? Sånn er det tydeligvis, og jeg har innsett at jeg trenger det jeg trenger for å ha det bra. Men er det ikke greit at vi alle ikke er helt like?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

I møte med en mobber

Jeg vil si at jeg ikke har støtt på noe som kan kategoriseres for en mobber på et par år – i hvert fall ikke som jeg har visst om. Det finnes mennesker i blant oss som både bevisst og ubevisst aldri ga seg med ungdomsskolen, men som fortsetter og fortsetter. «Hvem skal lære barna at de ikke skal mobbe, når de voksne er de verste mobberne?» – Anne Brith Davidsen. Jeg er helt enig. Mobbing på skolen var fælt, men det er ille at de største mobberne ofte sitter på mye makt, fordi de er voksne og har mer kunnskap, og kanskje en stilling i livet der de har overtak på andre. Kjenner du deg igjen, har du møtt en voksen mobber før? Det har jeg, og det er skremmende å se hvordan disse manipulerer sin vei, for så å gjerne i det skjulte drive trakassering og mobbing, uten at andre ser det.

Jeg møtte en voksen mobber for ikke lenge siden. Ved første møte virket vedkommende som en viljesterk, selvstendig og uredd person med mye kunnskap om både det ene og det andre. Personen hadde klare meninger om enkelte ting, men ingenting som jeg ikke kunne fordøye. Etter hvert begynte h*n å gi støtende kommentarer til en person som var mørk i huden. Vi lever jo i et moderne samfunn, så ingen rundt forsto helt at det som ble sagt kunne ha noen baktanke. Jeg skal ikke nevne hvilke ord som ble brukt, men nå som jeg ser det i etterkant, så skulle jeg ha reagert og sagt noe. Det ble kartlagt at også en person som var homofil ble hjemsøkt av små stikk og stygge ord. Disse to personene gikk sammen og fikk delvis stoppet mobberen. Etter kort tid begynte jeg å merke det… Små nedlatende kommentarer, gjerne for hver gang jeg sa noe litt morsomt, eller hadde en annen mening enn andre i rommet. Spesielt merket jeg de nedlatende kommentarene i øyeblikk der jeg var sårbar og allerede ikke følte meg god nok. H*n klarte altså å finne mine svake punkt. Litt etter litt prøvde jeg å si fra om at jeg ikke likte de stygge bemerkningene, men det bare fortsatte… Etter lang tid sluttet jeg å kommunisere med personen, og holdt meg på avstand. Dette ble også feil, for hvorfor skulle denne personen ha så mye makt over meg? Jeg falt i fellen, og forsto alt for sent hvordan de andre hadde følt seg som denne personens ofre..

Jeg synes mobbing aldri må glemmes eller settes til side. Det foregår i alle kriker og kroker, også i voksenlivet. Problemet med at vi blir voksne, er vel at det er enda vanskeligere å si fra, fordi vi tror vi skal tåle mye mer. Men det er faktisk lov å være svak, og lov å stå opp for seg selv eller andre og si at “Dette er ikke greit!”. Mange tror jeg heller ikke forstår at de daglig bidrar til å terrorisere andres hverdag. Det er jo slik at ikke alle mobbere er så smarte….

Har du møtt en voksen mobber før?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Arbeidsgiveren din kan være en drittsekk

Av og til forteller jeg historier, men denne gangen skal jeg fortelle om noe litt mer alvorlig, og ikke minst trist. Det jeg ønsker å ta opp er arbeidsgivere, og hvordan disse tidvis kan virkelig oppføre seg som tyranner, eller faktisk bryte retningslinjer for hva som er greit og ikke. I og med at jeg studerer HR og personalledelse, har god ledelse og behandling av mennesker blitt ekstra interessant for meg: Jeg kan fortelle dere selv at jeg vet veldig godt hvordan det er å ikke ha det bra på jobb, og ikke minst vet jeg mye om hva som foregår i kulissene enkelte steder.

For det første, så har jeg jobbet steder med skyhøy rate på sykemeldinger. Jeg har også jobbet steder der enkelte ikke en gang er blitt gitt en kontrakt. I tillegg har jeg jobbet steder der enkeltpersoner ikke har fått penger når de skal, og dette er blitt gjort med de personene som “tåler” det… listen er lang. Mitt første budskap er at om du mistenker noe er på grensen eller ulovlig, så er det som regel det. Jeg har blant annet hadde en tidligere arbeidsgiver som var ekspert på å utnytte unge mennesker, da de ikke har like mye kunnskap om arbeidslivet som de litt eldre. Det ble blant annet oppfordret til å ikke “minne” de ansatte på å bruke egenmelding om de var syke en dag, eventuelt få dem til å bytte vakt. Jeg skammer meg den dag i dag, men jeg hadde fått et skikkelig helvete med mine overstående om jeg ikke hadde gjort som det ble fortalt. Et annet “triks” var å oppfordre syke til å komme på jobb, for så å la dem dra hjem igjen, for da kunne de ikke bruke egenmeldingen sin. ALT handlet om å spare hver mulige krone og øre,

En annen gang gikk det direkte ut over akkurat meg. Jeg lå hjemme med feber, og skjønte at jeg måtte kaste inn håndkleet, og ringte derfor til nærmeste leder. Jeg forklarte at jeg ikke kunne kommet. Svaret jeg fikk var helt sykt… Indirekte sa lederen min at om ikke jeg kom, så var det ingen andre som kunne. (Morsomt at en “leder” sier noe sånt, da nettopp en leder skal kunne stille opp i kriser). Det endte med at jeg ikke hadde noe valg, og måtte sitte på jobb kjempedårlig, og i fare for å smitte andre. Den såkalte “lederen” dro selv hjem. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gå til arbeidstilsynet, men igjen var jeg redd det skulle gå direkte tilbake på meg selv, og turde ikke si fra. Aldri turde jeg dette, til tross for flere brudd som ble begått. Jeg var redd, fordi jeg hadde sett hvordan andre tilfeldigvis kunne sakte, men sikkert miste jobben sin. En hyppig brukt teknikk var å forsøke å psyke ut ansatte som ikke var ønsket lenger. Det er jo veldig vanskelig å spare folk i Norge, så derfor gikk teknikkene ut på å jobbe for at enkelte skulle ønske å si opp selv. Ja, ganske stygt.

Budskapet mitt er at man må være forsiktig med hva man finner seg i. Når man er ung er det veldig lett å ikke tørre helt å si noe, og tro på rare ting som blir fortalt. Om du noen gang opplever å ikke få kontrakt, bli tvunget på jobb når du er syk, ikke får lønnen når du skal, eller bare merker at noe er galt, da må du si fra! Enten kan du ringe LO og snakke med dem, eller ta kontakt med arbeidstilsynet for rådgivning. Det er mange ting som man ikke vet om, men det er viktig å tenke at alt som virker litt rart, er som regel det. Det har selvfølgelig vært unntak i mitt a4-arbeidsliv, men jeg vil advare spesielt dere som kanskje ikke har så mye erfaring, eller dere som opplever ting, men ikke vet helt hva dere skal gjøre.

Lykke til i arbeidslivet! På riktig arbeidssted vil det være gull å jobbe, men vær obs på at det finnes vanvittig mange useriøse aktører som gir fullstendig F*** i sine ansatte, og kun tenker på penger. Hadde de vært litt smartere, ville de forstått at glade ansatte presterer bedre, men den gang ei. ♥