Ja, han elsker meg.

Jeg var borte i fem uker, og jeg visste hele tiden at det var spesielt én person som stod og trippet foran telefonen sin hver fjerde dag, når jeg fikk telefonen min. Det tok alltid bare noen sekunder fra jeg begynte å ringe til det svarte i den andre enden. Jeg ble så glad, for det var så fint å kunne snakke med en som kjenner meg så godt, og som var villig til å lytte. Samtidig følte jeg meg så langt unna og distansert. Jeg var jo litt fanget av en annen situasjon, og den kunne ikke Haakon forstå 100%, men han kunne lytte, kommentere og snakke rundt ting. Alltid fortalte han meg at jeg var savnet, og at han gledet seg mer og mer til jeg kom hjem. Selv ville jeg helst ikke hjem på en stund, men jeg kunne godt tenke meg å få sett kjæresten min en gang mellom slagene. Underveis spurte jeg Haakon om han kunne kjøre ned med noen ting jeg trengte, slik som varme klær, løpesko og en stor enhjørningbamse. Jeg ble dødsglad for at han orket å kjøre 3 timer for å glede og ta vare på meg! Han fikk ikke møtt meg, for det tillot ikke produksjonen. Allikevel orket han å ta turen! Da jeg fikk tingene hadde han gjemt en beskjed til meg i den ene skoen – eller et slags kjærlighetsbrev. Jeg følte meg plutselig så viktig og verdsatt.

Haakon og jeg er som Mars og Venus. Vi er så veldig forskjellige, og det gir alltid utfordringer i forholdet. Vi er like på et par punkter, og det er at vi er glad i å kle oss pent, vi er ambisiøse og vi liker hverandre. Ellers er vi ofte motsetninger. Jeg elsker eventyr og nye steder, Haakon er hjemmekjær og ikke avhengig av noe nytt. Haakon mener kjærlighet vises med ord og tillit, jeg trenger fysiske handlinger og gester. Jeg har alltid påpekt at vi gjør for lite aktiviteter, reising og slikt, og det har gjort meg trist. I tillegg ønsker jeg kjærlighet vist på en mer overflatisk, men synlig måte. Det er vanskelig for Haakon å møte meg på disse punktene, fordi han er annerledes, og det er derfor vanskeligere å forstå. Jeg har også vanskelighet med å forstå at han krever så lite, og at han ikke har samme behov for å se og oppleve mer. Men slik er vi forskjellige, og det kan være at jeg en dag innser at vi også utfyller hverandre. Det vil i alle fall ikke stoppe opp, fordi behovene våre er så ulike. Vi vil alltid dra i hverandre, og derfor vil vel begge utfordre hverandre, helt til vi lærer mer og utvikler oss. Reisen er sikkert lang, men det er en reise jeg godt kan ta.

Det er i hvert fall klart at Haakon elsker meg, jeg bare forlanger litt mer enn ord, og det er både min styrke og svakhet. Den ene dagen kan jeg føle meg som verdens heldigste, imens jeg føler meg oversett og ikke-eksisterende en annen dag. Er ikke dette rart? Sånn er det tydeligvis, og jeg har innsett at jeg trenger det jeg trenger for å ha det bra. Men er det ikke greit at vi alle ikke er helt like?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

HJELP! Jeg er fanget i ondt mønster.

Jeg har blitt fanget i et skikkelig dårlig mønster…

Den siste tiden har jeg begynt med noe jeg virkelig ikke er stolt av, og jeg vet at det bør tas tak ikke, men jeg er usikker på hvordan. Derfor strekker jeg meg ut til dere kjære lesere, for jeg vedder på at dere har et mangfold av kunnskap. Alene vet jeg i hvert fall ikke helt hva jeg skal gjøre for å bryte dette. Det føles lettere å få tips fra noen andre enn en selv hele tiden. Jeg overtenker bare alt, også lurer hjernen meg trill rundt. Kroppen er så rar. Ikke rart enkelte blir gale og låser seg i tanker og mønstre.

Problemet er at jeg i noen uker har slitt veldig med at jeg trenger mer søvn enn vanlig, men på toppen av dette sliter jeg med negative tanker i det sekundet jeg står opp. Disse tankene er ikke veldig spesifikke, men jeg forstår dem slik at de kommer fra stress. Dette stresset går på alt jeg må få gjort, skulle ha gjort, bør gjøre og at jeg står opp for sent. Jeg sover alltid én eller to timer lengre enn jeg har planlagt, og dette innebærer 9-10 timer søvn hver natt. Det kalles skjønnhetssøvn, haha. Nei… Jeg mistenker at det er et eller annet jeg bare ikke vet om meg selv akkurat nå. Også disse negative tankene… Det er skikkelig kjipt, fordi hver morgen jobber jeg iherdig med å snu på disse negative og tunge følelsene som ligger i kroppen. Det er skikkelig rart. Jeg har også merket at jeg gruer meg plutselig til alt jeg skal, selv om det er ting å glede seg til. Når jeg leser meg selv her nå, så skulle jeg sett en psykolog. Men seriøst, dette er skikkelig vanskelig! Kort fortalt har jeg mye press på meg om dagen, og alt er opp til meg. Jeg jobber jo for meg selv og mitt eget foretak, og jeg har et fint støtteapparat i managementet mitt og slikt. Det er allikevel sånn at jeg føler meg litt alene i alt, for uten om Haakon, han er en enorm støtte i alt jeg gjør, men verken han eller jeg kan mye om psykiatri. Når dagene mine først er i gang går det som oftest bra, men jeg er som sagt tynget av negative følelser og tanker hver morgen.

Men så har jeg alltids noen kjipe ting under lupen som jeg hele tiden undertrykker: Hunden min skal operere bort en kul så snart som mulig, det er masse som skulle vært gjort i det nye huset, jeg skal reise bort i august, jeg skal rekke ditt og datt.. Dette er tingene jeg tenker mest på om dagen.

HJELP! Hvorfor sover jeg så mye, og hva kan jeg gjøre for å endre denne negative trenden hver morgen?

 

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

NOEN VIL ALLTID SE DEG FALLE

I dag har jeg virkelig vært rar. Jeg vet ikke om det kommer av været, at jeg er mye alene på dagtid, eller at jeg bare har en sånn dag. I dag startet jeg dagen med en ikke så næringsrik frokost, noe jeg skammet meg over. Jeg pleier å fokusere på å få i meg gode ting på starten av dagen, men ikke i dag… Etter en liten stund innså jeg at jeg bør komme meg på trening. Deretter tvang jeg meg altså ned på Sats. For å ha motivasjon er jeg flink til å tenke at jeg skal gjøre noe hyggelig etter trening, så jeg planla å ta en kort shoppingtur bare i tilfelle jeg finner noen uslepne diamanter.Jeg kom meg på trening, men å trene i dag var som å prøve å få en laks til å jogge – nærmest umulig. Men jeg sa til meg selv at jeg fikk bare gjennomføre, for jeg kommer ikke til å føle meg bedre av å ikke gjøre det. Det var på de siste mageøvelsene at jeg bare holdt på å krepere, og da jeg innså at i dag ikke er dagen for å leke superhelt.

Men i dag kom alle de rare tankene om livet. En uting jeg har er å begynne å tenke mye, og jeg tenker dypt… Jeg tvinner meg inn i tanker som til slutt forteller at livet ikke gir mening. I dag holdt jeg meg på det menneskelige plan, men jeg innså noe som gjør meg trist. Mange snakker om verdensfred, mangfold og et flerkulturelt samfunn. Men så tenker jeg.. Hvordan kan man håpe på en slik jordklode når ikke en gang ett enkelt land kan klare å virkelig være i fred og harmoni. Jeg er ingen engel selv, og heller ikke du som leser dette, men hvor ofte snakkes det ikke nedlatende om andre? Hvor ofte hører vi at vi snakker opp personer eller kulturer som er annerledes? Ja, vi passer på dem vi har nært og kjært, men det er jammen ikke mye kjærlighet og likeverd igjen for vår neste. Bare ta en titt i kommentarfeltet på VG eller Paradise Hotel, så ser du hvordan folk sitter og gnir seg inn i negative tanker rundt andres handlinger og væremåte. Vi har alltid en eller annen vi skal være bedre enn, og vi mener stort sett at vi selv eller noen vi kjenner har rett, og av og til tar vi valg som kan medføre både smerte, død eller pine for andre.

Det verste med alt dette er… jeg tror det er menneskets natur. Hvis Moses mottok de 10 bud for flere tusen år siden, men vi klarer fortsatt ikke la være å stjele en gang, hvordan skal vi i det hele tatt få en endring?

Det eneste jeg vet, det er at jeg kan ta tak i meg selv.