Destruktive tanker


Noen ganger leser jeg kommentarfelt, for det meste holder jeg meg unna. Jeg har den siste tiden ikke fått så mye stygge kommentarer på mine egne kanaler. Det er jeg glad for. Jeg har derimot oppdaget litt andre kilder til slemme ting, og må si at jeg både er imponert og skuffet. Jeg har ikke vært med på noen «store» ting siden PH. Charterfeber er jo et litt mer avslappet program det seerne forbruker veldig raskt. Jeg har ikke opplevd noen storm av hat eller ytringer, noe som i og for seg er greit. Det som jeg ikke er fornøyd med, er vel heller klippingen, i og med at jeg fremstår veldig klagete og negativ, og generelt misfornøyd med alt. På turen var jeg også sykt sliten fordi jeg ikke fikk nok søvn og alenetid. Dette kommer tydeligere frem enn jeg var klar over. Familie får gjerne frem det verste i deg, og litt pusterom skulle jeg ha prioritert. Jeg trodde det skulle være litt morsommere å se på, men det føles bittegrann feil når jeg ikke føler jeg var helt meg selv. Jeg vet mange synes det er gøy å se på, og det skjønner jeg egentlig, det er bare vanskelig å føle på rollekonflikter. Jeg har så lyst til å vise dere den jeg er når jeg har det ordentlig bra, der jeg smiler, ler, er omsorgsfull og har noe å gi andre.

Psykisk og fysisk helse henger ganske godt sammen. Jeg er avhengig av mange ting for å ha det bra. En av de tingene jeg trenger er glade mennesker som drar opp andre. Denne uken hittil har jeg ikke vært så sosial, og de menneskene jeg har sett har hatt veldig mye negativt å fokusere på. Jeg hadde ikke helt plass til så mye negativt i disse dager, så derfor har dette satt meg litt tilbake, og ting føles plutselig tungt og vanskelig å fordøye. Jeg sliter med mye dårlig samvittighet for å ikke trene (noe jeg skulle ha begynt med denne uken), følelsen av at dere ikke blir kjent med meg på TV, kviseutbrudd, stress…. you name it. Jeg hadde nok følt meg en del bedre om jeg ikke hadde så mye negativt fokus.

Det er kjipt å skrive et så negativt innlegg, men dette er sannheten og hva som har opptatt meg i to dager nå. Jeg vurderte å reise på dagspa i dag, men så kom jeg på at jeg heller bør få begynt på trening, og heller ta badstu etter økten, for å føle meg bedre. Jeg vet så godt at jeg gjør meg selv en stor tjeneste ved å prioritere fysisk helse foran ren avslapning. Det kan jeg eventuelt gjøre i morgen igjen. Jeg tror også det er viktig at jeg er sosial og tar meg tid til en god venn denne uken, bare for å få en pause. Jeg vil også bare si at jeg er veldig heldig som ikke alltid føler meg så nede som nå, og at jeg vet det finnes andre der ute som går gjennom en kamp som er fryktelig mye større enn min. Jeg har ganske overfladiske problemer om man bryter det ned til stykket, men allikevel har jeg ikke kontroll nok til å la det gå. Trøsten er i at det alltid er en ny dag på vei, full av nye muligheter.

Jeg legger ved et par bilder med et antrekk jeg likte veldig godt. La oss fokusere på noe positivt….

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Til den ensomme jenta

Jeg har vært ensom så fryktelig mange ganger. Jeg har vært ensom på fest, på bussen, i bilen, i badekaret, på café, på skolen og på jobb…

“Jeg er en 22 år gammel jente. Og jeg lurte på om du har noen tips mot ensomhet? Jeg har mange venner og alt, men jeg føler meg fortsatt ensom og tom, som om jeg mangler noe og jeg kjenner det så dypt. Jeg føler også at samtidig som jeg er glad i livet og alt, så blir jeg ikke eller er ikke glad i noen. Og noen ganger føler jeg at jeg har masse selvtillit og alt, mens andre dager nærmest hater jeg meg selv. Det er så vanskelig å sette ord på, og jeg tenker ofte på om det bare er jeg som har det slik eller også andre.”

Det er mulig jeg ikke kunne svart på dette, om det ikke var for at jeg forstår hva som menes. Jeg tror også at veldig mange flere enn meg og den som sendte inn kommentaren har opplevd dette. Jeg husker at jeg for første gang kjente på ensomhet da jeg var ganske ung, kanskje bare 12 år. Jeg var ensom fordi jeg følte meg alene i sorgen rundt å miste en forelder, for det var ingen andre i klassen som hadde opplevd det samme, og derfor følte jeg meg ensom i alle følelsene. Andre ganger jeg følte meg ensom var da jeg drev med hest. Det stod ikke mange andre på ridesenteret, og det gjorde at jeg red veldig mye alene, så jeg følte ikke at jeg hadde noen å dele oppturer eller nedturer med, annet enn en trener jeg hadde. Jeg følte meg også ensom på bussen om kvelden, fordi jeg bodde langt ute i landlige omgivelser, og mange gikk av bussen lenge før meg. Da jeg begynte i ny klasse på videregående var jeg også ensom, fordi jeg ikke kjente noen. I den siste tiden opplever jeg ofte å føle meg ensom midt i en fest eller i sosiale sammenhenger. Men hvorfor det?

Jeg tror at ensomhet er veldig normalt for de av oss som er ekstra sensible og følsomme. Hvem du er som person kan avgjøre hvordan du føler deg. Om du er som meg, så er du både intro- og ekstrovert. Dette gjør at du er sosial, har en del venner og bekjente, men også har en usosial side der du tenker innover i ditt eget hode, og ikke ut på alt som skjer i omgivelsene dine. Introverte personer er kjent for å tenke veldig mye, og kanskje ikke alltid være så sosiale. Jeg tror at man derfor kan kjenne seg både ensom og verdiløs til tross for hundre venner rundt en, om en er både introvert og ekstrovert. På norsk: Du er både sosial og usosial på samme tid… Om begge sider er sterke, så vil disse to sidene sloss litt om plassen, fordi du kanskje tenker innover (med den usosiale siden), imens den sosiale siden din vil du skal henge med. Da kan man føle seg ensom, fordi du blir litt for bevisst på at du er alene – imens en vanlig usosial person trives alene. Det er altså enklere å være enten eller, men flere av oss har to sterke sider som begge brukes. Det er derfor for eksempel jeg klarer å være på tv og tulle veldig mye, men på den andre siden være en skikkelig nerdete student. Jeg bruker sidene til en fordel.

Ensomhet handler også om aksept. Klarer du å akseptere det å føle deg ensom, eller blir du så plaget av ensomheten at du glemmer det fine? Når du er 22 år er det mange retninger som drar i deg, og du holder på å forme en ganske fast personlighet. I tillegg er det ofte mye som skjer i verden rundt deg, hva angår studier, jobb, venner, samliv og slikt. Det er veldig viktig å lære å like seg selv, for den du er bør få lov til å skinne. Så kan du tenke på… Hva gjør deg glad? Er det en hobby, en fysisk ting eller en opplevelse du savner eller føler at du trenger? At du kjenner et tomrom betyr som regel at noe mangler. Min måte å rette opp i en slik følelse på, er å gjøre ting som jeg vet at gir meg lykke og glede, som for eksempel å drive med ridning, eller å være sosial. Tenk over hva som gjør deg ekstra glad, og gjør mer av det.

Det er ikke sikkert jeg har en fasit, men jeg har flere ting som er verdt å prøve. Om du er glad i å lese, så anbefaler jeg blant annet “The Secret” av Rhonda Byrne, som hjalp meg til å snu hodet mitt trill rundt for mange år siden. Om ikke tenker jeg at det er viktig å omfavne seg selv, være bevisst på at du omgås mennesker som får deg til å føle deg bra, og gjør mer av ting du har kjærlighet for. Skulle ting være enda vanskeligere, kan du også høre med legen din om å gå til psykolog, noe som mange (inkludert meg selv) mener gir underverker ♥

Jeg blir lei meg av å høre at andre kan ha det slik, og håper virkelig dette kan være til hjelp for noen ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Dette gjør meg trist

I bloggverden er det noen ganger tendenser til å fargelegge verden akkurat slik vi vil den skal se ut for andre. Noen er gode på å åpne for kontrastene, men jeg synes også at det tidvis blir lagt vekt på en slags drømmeverden. Jeg selv har et rikt følelsesliv, og det har slått meg at jeg kanskje ikke viser sterke kontraster her på bloggen, men at jeg også kan ha tendens til å kun skrive om det som er bra. I den anledning tenkte jeg la dere bli mer kjent med meg, så jeg tenkte fortelle litt mer om hva som vipper meg av pinnen, og de tingene som gjør meg trist.

♦ Mennesker som er for direkte, og som er urettferdige. Du har kanskje møtt disse personene som sier “jeg er bare ærlig, og du må ikke ta det personlig. Jeg krasjer med disse typene, fordi jeg synes de oppfører seg hensynsløst mot andre. Av og til tenker jeg at man må snerpe seg inn, og tenke på hvordan de du snakker til oppfatter det du sier. Folk kan bli såret, uansett hvor lite du mener å såre dem. Det er ikke alltid hyggelig å være så “direkte”. Man får også bedre utfall om den du snakker med føler seg bra.

♦ Dyr som har det vondt. Jeg elsker dyr på lik linje som mange andre. Dyr gjør livet enklere og bedre, og jeg kunne ikke sett for meg hvor grått ting hadde vært uten dem. Jeg lever med fire små hunder, og er mye i stallen. Dyrene spiller en helt essensiell rolle i livet mitt. Senere en gang skal jeg fortelle dere noe helt sinnsykt som jeg opplevde med en krabbe… jeg tror at dyr har like mye sjel som oss mennesker, og at de føler på lik linje som oss.

Mørketiden. Dette klarer jeg aldri å styre, uansett hvor mye jeg prøver. Har du merket at det er blitt mørkere ute? Den siste tiden har jeg opplevd meg selv som energiløs, tiltaksfattig, nedtrykt og gretten. Jeg har null kontroll, og kroppen min kunne nærmest gått i hi. Jeg tar vitamniner hver dag i håp om å jevne ut effekten av mørket, men det er fortsatt vanskelig. Det må nok bare få sin tid, slik at kroppen min aksepterer endringen i været og lyset.

♦ Å se andre gråte. Jeg er skikkelig dårlig på trøst, fordi jeg ikke vet alltid hva jeg skal si. Ofte når noen er ordentlig lei seg, så er det ingen umiddelbar løsning på problemet. Jeg elsker å hjelpe andre, men om jeg ikke klarer å hjelpe dem fort, så mister jeg til tider motet. Det som skjer er at jeg ofte får tårer i øynene eller begynner å gråte selv. Jeg er veldig følsom, men ikke god på ord når det vonde treffer.

♦ Tanken på å bli gammel. Nå om dagen jobber jeg hardt for å legge dette fra meg… Jeg har en merkelig idé om at jeg ikke kommer til å bli gammel (JA, det er sykt). Jeg blir alltid veldig følsom og rar når jeg snakker om “når jeg blir eldre”, for jeg har en idiotisk forestilling om at jeg ikke vil bli særlig eldre. Dette er ikke noe hyggelig for verken meg selv eller de som er glad i meg, så jeg prøver å snu tankegangen der.

“Happiness is a butterfly, try to catch it like every night
It escapes from my hands into moonlight” – Lana Del Rey

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Ja, han elsker meg.

Jeg var borte i fem uker, og jeg visste hele tiden at det var spesielt én person som stod og trippet foran telefonen sin hver fjerde dag, når jeg fikk telefonen min. Det tok alltid bare noen sekunder fra jeg begynte å ringe til det svarte i den andre enden. Jeg ble så glad, for det var så fint å kunne snakke med en som kjenner meg så godt, og som var villig til å lytte. Samtidig følte jeg meg så langt unna og distansert. Jeg var jo litt fanget av en annen situasjon, og den kunne ikke Haakon forstå 100%, men han kunne lytte, kommentere og snakke rundt ting. Alltid fortalte han meg at jeg var savnet, og at han gledet seg mer og mer til jeg kom hjem. Selv ville jeg helst ikke hjem på en stund, men jeg kunne godt tenke meg å få sett kjæresten min en gang mellom slagene. Underveis spurte jeg Haakon om han kunne kjøre ned med noen ting jeg trengte, slik som varme klær, løpesko og en stor enhjørningbamse. Jeg ble dødsglad for at han orket å kjøre 3 timer for å glede og ta vare på meg! Han fikk ikke møtt meg, for det tillot ikke produksjonen. Allikevel orket han å ta turen! Da jeg fikk tingene hadde han gjemt en beskjed til meg i den ene skoen – eller et slags kjærlighetsbrev. Jeg følte meg plutselig så viktig og verdsatt.

Haakon og jeg er som Mars og Venus. Vi er så veldig forskjellige, og det gir alltid utfordringer i forholdet. Vi er like på et par punkter, og det er at vi er glad i å kle oss pent, vi er ambisiøse og vi liker hverandre. Ellers er vi ofte motsetninger. Jeg elsker eventyr og nye steder, Haakon er hjemmekjær og ikke avhengig av noe nytt. Haakon mener kjærlighet vises med ord og tillit, jeg trenger fysiske handlinger og gester. Jeg har alltid påpekt at vi gjør for lite aktiviteter, reising og slikt, og det har gjort meg trist. I tillegg ønsker jeg kjærlighet vist på en mer overflatisk, men synlig måte. Det er vanskelig for Haakon å møte meg på disse punktene, fordi han er annerledes, og det er derfor vanskeligere å forstå. Jeg har også vanskelighet med å forstå at han krever så lite, og at han ikke har samme behov for å se og oppleve mer. Men slik er vi forskjellige, og det kan være at jeg en dag innser at vi også utfyller hverandre. Det vil i alle fall ikke stoppe opp, fordi behovene våre er så ulike. Vi vil alltid dra i hverandre, og derfor vil vel begge utfordre hverandre, helt til vi lærer mer og utvikler oss. Reisen er sikkert lang, men det er en reise jeg godt kan ta.

Det er i hvert fall klart at Haakon elsker meg, jeg bare forlanger litt mer enn ord, og det er både min styrke og svakhet. Den ene dagen kan jeg føle meg som verdens heldigste, imens jeg føler meg oversett og ikke-eksisterende en annen dag. Er ikke dette rart? Sånn er det tydeligvis, og jeg har innsett at jeg trenger det jeg trenger for å ha det bra. Men er det ikke greit at vi alle ikke er helt like?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

HJELP! Jeg er fanget i ondt mønster.

Jeg har blitt fanget i et skikkelig dårlig mønster…

Den siste tiden har jeg begynt med noe jeg virkelig ikke er stolt av, og jeg vet at det bør tas tak ikke, men jeg er usikker på hvordan. Derfor strekker jeg meg ut til dere kjære lesere, for jeg vedder på at dere har et mangfold av kunnskap. Alene vet jeg i hvert fall ikke helt hva jeg skal gjøre for å bryte dette. Det føles lettere å få tips fra noen andre enn en selv hele tiden. Jeg overtenker bare alt, også lurer hjernen meg trill rundt. Kroppen er så rar. Ikke rart enkelte blir gale og låser seg i tanker og mønstre.

Problemet er at jeg i noen uker har slitt veldig med at jeg trenger mer søvn enn vanlig, men på toppen av dette sliter jeg med negative tanker i det sekundet jeg står opp. Disse tankene er ikke veldig spesifikke, men jeg forstår dem slik at de kommer fra stress. Dette stresset går på alt jeg må få gjort, skulle ha gjort, bør gjøre og at jeg står opp for sent. Jeg sover alltid én eller to timer lengre enn jeg har planlagt, og dette innebærer 9-10 timer søvn hver natt. Det kalles skjønnhetssøvn, haha. Nei… Jeg mistenker at det er et eller annet jeg bare ikke vet om meg selv akkurat nå. Også disse negative tankene… Det er skikkelig kjipt, fordi hver morgen jobber jeg iherdig med å snu på disse negative og tunge følelsene som ligger i kroppen. Det er skikkelig rart. Jeg har også merket at jeg gruer meg plutselig til alt jeg skal, selv om det er ting å glede seg til. Når jeg leser meg selv her nå, så skulle jeg sett en psykolog. Men seriøst, dette er skikkelig vanskelig! Kort fortalt har jeg mye press på meg om dagen, og alt er opp til meg. Jeg jobber jo for meg selv og mitt eget foretak, og jeg har et fint støtteapparat i managementet mitt og slikt. Det er allikevel sånn at jeg føler meg litt alene i alt, for uten om Haakon, han er en enorm støtte i alt jeg gjør, men verken han eller jeg kan mye om psykiatri. Når dagene mine først er i gang går det som oftest bra, men jeg er som sagt tynget av negative følelser og tanker hver morgen.

Men så har jeg alltids noen kjipe ting under lupen som jeg hele tiden undertrykker: Hunden min skal operere bort en kul så snart som mulig, det er masse som skulle vært gjort i det nye huset, jeg skal reise bort i august, jeg skal rekke ditt og datt.. Dette er tingene jeg tenker mest på om dagen.

HJELP! Hvorfor sover jeg så mye, og hva kan jeg gjøre for å endre denne negative trenden hver morgen?

 

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

NOEN VIL ALLTID SE DEG FALLE

I dag har jeg virkelig vært rar. Jeg vet ikke om det kommer av været, at jeg er mye alene på dagtid, eller at jeg bare har en sånn dag. I dag startet jeg dagen med en ikke så næringsrik frokost, noe jeg skammet meg over. Jeg pleier å fokusere på å få i meg gode ting på starten av dagen, men ikke i dag… Etter en liten stund innså jeg at jeg bør komme meg på trening. Deretter tvang jeg meg altså ned på Sats. For å ha motivasjon er jeg flink til å tenke at jeg skal gjøre noe hyggelig etter trening, så jeg planla å ta en kort shoppingtur bare i tilfelle jeg finner noen uslepne diamanter.Jeg kom meg på trening, men å trene i dag var som å prøve å få en laks til å jogge – nærmest umulig. Men jeg sa til meg selv at jeg fikk bare gjennomføre, for jeg kommer ikke til å føle meg bedre av å ikke gjøre det. Det var på de siste mageøvelsene at jeg bare holdt på å krepere, og da jeg innså at i dag ikke er dagen for å leke superhelt.

Men i dag kom alle de rare tankene om livet. En uting jeg har er å begynne å tenke mye, og jeg tenker dypt… Jeg tvinner meg inn i tanker som til slutt forteller at livet ikke gir mening. I dag holdt jeg meg på det menneskelige plan, men jeg innså noe som gjør meg trist. Mange snakker om verdensfred, mangfold og et flerkulturelt samfunn. Men så tenker jeg.. Hvordan kan man håpe på en slik jordklode når ikke en gang ett enkelt land kan klare å virkelig være i fred og harmoni. Jeg er ingen engel selv, og heller ikke du som leser dette, men hvor ofte snakkes det ikke nedlatende om andre? Hvor ofte hører vi at vi snakker opp personer eller kulturer som er annerledes? Ja, vi passer på dem vi har nært og kjært, men det er jammen ikke mye kjærlighet og likeverd igjen for vår neste. Bare ta en titt i kommentarfeltet på VG eller Paradise Hotel, så ser du hvordan folk sitter og gnir seg inn i negative tanker rundt andres handlinger og væremåte. Vi har alltid en eller annen vi skal være bedre enn, og vi mener stort sett at vi selv eller noen vi kjenner har rett, og av og til tar vi valg som kan medføre både smerte, død eller pine for andre.

Det verste med alt dette er… jeg tror det er menneskets natur. Hvis Moses mottok de 10 bud for flere tusen år siden, men vi klarer fortsatt ikke la være å stjele en gang, hvordan skal vi i det hele tatt få en endring?

Det eneste jeg vet, det er at jeg kan ta tak i meg selv.