Da jeg tok abort

Abort er i vinden, og jeg tenkte dele min historie og erfaring med dere. Selv er jeg for abort, og dette særdeles på grunnlag av min egen opplevelse. Det virker som at å snakke om abort på sett og vis er tabu, og alle jeg kjenner som har gjort det har vært veldig stille om det. Hvorfor kan vi egentlig ikke snakke om dette? Vi snakker jo om alt annet, så jeg synes ikke abort skal være ubehagelig eller tabu å ta opp. Jeg forstår at det eksisterer en debatt på om det er etisk eller ei, men jeg er ikke her for å ta del i den.

Da jeg tok abort var jeg bare 20 år. Jeg hadde nettopp fått lov til å dra på byen, og det var blitt sommer. Planen var å nyte livet, for jeg hadde vært i et veldig tøft forhold (som jeg har fortalt om før her). Jeg hadde endelig klart å bryte dette giftige forholder og se fremover. Ting skulle bli bra, og jeg hadde virkelig motet oppe. Litt etter litt begynte jeg å føle meg dårlig på jobb. Jeg var trett døgnet rundt, sov nesten på jobb, og jeg følte noe var veldig galt. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at jeg enten var gravid, eller så måtte det være kreft. Jeg kunne kjenne at puppene var veldig ømme, og menstruasjonen hadde tross alt uteblitt en god stund. Neida, tenkte jeg.. Jeg tok en gravidtest i fylla hos en venninne i ren panikk første gang, men den ble bare tisset ned, og det viste absolutt ingenting… jeg booket deretter en time på helsestasjonen, der jeg raskt skulle få komme. Ved godt mot dro jeg dit. Jeg tok en test, og helsesøsteren ga meg resultatet. “Den er positiv”. OMG. Jeg brøt sammen i tårer, og jeg forklarte at ikke søren skal jeg ha barn, jeg er jo barn selv?? Jeg ble møtt med mye forståelse, og det ble fort booket en time til abort på sykehuset.

Dette var det sykeste som hadde skjedd meg noen gang. Jeg fikk helt panikk, og jeg ringte eksen min. Ikke fordi jeg ville være sammen med ham, men for at han selv skulle forstå at jeg gikk gjennom noe kjipt. Alt jeg fikk høre var at det sikkert var noen andres barn, og at han i hvert fall ikke skulle ha noen unge. For en fyr, sier bare jeg… Jeg kom meg hjem, og jeg følte meg bare nødt til å fortelle mamma hva som hadde skjedd. Jeg var sykt redd for at hun skulle bli sint, men jeg rakk å forklare at jeg ikke skulle beholde den før hun fikk reagert skikkelig.

Dagen for å dra på sykehuset kom, og ventetiden var grusom. Jeg var bare cirka 6 uker på vei, og derfor skulle jeg ta noen piller som etter hvert sendte alt sammen ut av kroppen. Dette var forbundet med en del smerter, men allikevel overkommelig. Jeg måtte vandre rundt på sykehuset lenge før det faktisk slapp. Jeg glemmer aldri følelsen, og det er nærmest å beskrive som å legge et egg…. Jeg skvatt, og begynte faktisk å le. Midt i venteområdene på sykehuset “fødte” jeg en geleklump som jeg aldri har sett siden. Endelig var det ute av kroppen, og det var en lettelse. Det verste? Jo, jeg blødde mensen X10 i to uker, og det er rart at jeg ikke svimte av… Dette vil jeg selvfølgelig slippe å oppleve igjen. Jeg var heldig som ikke klarte å anse dette som noe levende, det sparte meg for en del følelser. Alt i mitt hodet handlet om å bli kvitt det. Det skal sies at jeg slet en del i etterkant fordi eksen min var så råtten og ikke brydde seg en døyt. Jeg slet mye med selvfølelse, og jeg sultet meg selv i en måned, da jeg gikk ned 8-10 kg, og faktisk ble så tynn at ribbeina stakk ut gjennom genseren min. Heldigvis varte sykdommen bare en periode, og jeg hadde det kjempegøy hele året, og det neste året ble jeg med på PH og startet et nytt kapittel deretter…

Dette er min historie, og det er fint å dele. Abort skal ikke være noe man er flau over eller noe som er tabu. Alle må få ta det valget som er best for en. 

Work hard, play hard

Hei!

Etter gårsdagens innlegg fikk jeg lyst til å faktisk sprite opp bloggen med litt positive ting, nemlig hva jeg har brukt den siste tiden på! Når det kommer til saken fra i går, så sier jeg til ALLE jenter: DRA PÅ STRANDEN! Så håper vi på å ikke møte på noen fæle personer som fortsatt tror at hele verden dreier seg om hvordan vi ser ut..

Forrige helg hadde jeg det utrolig fint, men det var også til en viss grad litt anstrengende. På fredagen var det duket for reunion-party der alle deltakere fra alle sesongene av Paradise Hotel var invitert. For meg var dette veldig gøy. Arne Thoresen, som er en av de mest sentrale menneskene i PH-produksjonen sa noen ord om alle sesongene og alt som er blitt gjort, og skrøt av både deltakere og produksjon. Det ble spilt av klipp fra finalen i alle sesongene, og det føltes veldig Deja Vu ut å stå og se på alt enda en gang på stor skjerm. Det var veldig gøy, og jeg koste meg virkelig. Jeg ble faktisk tatt til tårer da jeg møtte på en fantastisk dame fra produksjonen som jeg ikke hadde sett siden Mexico. Jeg ble rett og slett kastet inn på Paradise Hotel om igjen (Mentalt). Det var mange følelser.

For dere som kanskje ble litt forvirret da dere så bilder av meg og Nicolai: Vi er ikke uvenner selv om vi på en måte trosset hverandre på tv. Jeg hadde faktisk ikke sett Nicolai siden premierefesten, så det var veldig hyggelig. Jeg og Nicolai er heeeelt forskjellige, men vi har tross alt tilbragt et langt eventyr sammen i Mexico, og det er veldig hyggelig å mimre.

 

På lørdagen hadde jeg også litt på timeplanen. For en liten stund siden fikk jeg invitasjon til Wallmans og deres nye “Miracles”-show. Jeg valgte å ta med Maria på dette, og jeg angrer ikke et sekund. Vi ble veldig godt mottat da vi kom, og vi fikk et bord med perfekt utsikt til scenen. Det var dekket opp til 5-retters med forskjellig vin til hvert måltid. Personlig er jeg veldig kresen, men jeg likte mye av maten allikevel. Som den vin-elskeren jeg er, så var jeg mest fornøyd med vinen, haha. Selve showet var jeg mektig imponert over! Det foregikk slik at alle servitørene også var med i showet. De danset, sang, serverte, tok bestillinger +++. Jeg er fortsatt imponert! Det var en utrolig bra atmosfære, og jeg skulle gjerne dratt dit igjen. Jeg og Maria hadde rett og slett en skikkelig bra kveld! Vi måtte desverre dra hakket tidligere fordi vi hadde arrangert vorspiel hjemme hos Maria, som vi ikke kom til før etter gjestene hadde ankommet. Jeg anbefaler ALLE å ta seg turen til Wallmans og se på Miracles-showet. Det var utrolig kult, og servicen var himmelsk!

På vorspiel var vi sammen med Audun, Nicolai, Marius, Arman, Axel i tillegg til fler. Det var veldig hyggelig, og jeg skulle gjerne gjentatt hele begivenheten. Jeg endte etter hvert opp på Baroque med Nicolai og Audun. Det ble en del drinker, men uten at det skulle være for mye. Naschspiel foregikk hjemme hos Maria med godt mot og morsom prat. Tro det eller ei, men jeg sov faktisk ved siden av Nicolai. Det var som å mimre fra dagene på Venus bare i en hardere seng og null utsikt. Jeg synes det var ganske underholdende. På tur hjem var jeg og Axel rimelig ferdige, men med et godt mot og frisk pust.

 

 

 


Denne helgen har jeg tilbragt hjemme på fredagen og i Trondheim lørdag til søndag. 

Jeg reiste tidlig til Trondheim lørdag morgen, og ble innlosjert på hotell i 11-tiden. Det var tydeligvis en eller annen stor salgs-dag i Trondheim, så jeg benyttet tiden til å shoppe litt før Maria og Lloyd ankom. Da Maria kom ble vi sendt rett til fotoshoot for bilder til promoteringen av Keep On Trying. Konserten vi hadde ble arrangert i Skaun, et lite stykke utenfor Trondheim. Aldersgrensen var lavere enn de andre stedene vi har vært, men det gjorde ingenting. Skaun var full av vill ungdom som virkelig viste at de satte pris på at vi var tilstede. Jeg ble nesten overfalt (på en god måte). Jeg hadde en kjempefin kveld, med mye latter og kreativitet. Neste gang jeg skal på konsert er 25 oktober i Haugesund. Da blir det liv og røre! Helgen som kommer skal jeg tilbringe på Beitostølen med jobben.

XOXO

Musikkvideo ferdig!

Endelig er musikkvideoen ute! Jeg har gledet meg kjempemasse til å se den, og jeg er superfornøyd! Jeg fikk faktisk tårer i øynene! Jeg ble så rørt av hesten, haha! Jeg er spesielt fornøyd med de forskjellige scenene, og jeg elsker at det er tatt med hest og rytter. Musikkvideoen passer veldig bra til sangteksten. Sangen handler jo faktisk om å være ung og usikker, men at vi alltid må fortsette å prøve! I forhold til hesten og jenta, så viser jo dette at vi alle har vært type frihet, enten om det er å komme seg ut på hesteryggen, male eller gjør noe annet som får oss til å føle oss vel. Jeg er megainteressert i å høre hva dere lesere synes? Hva kunne eventuelt vært annerledes, og hva tenker dere om samspill mellom tekst og film?

Både

Tv2 og Se og Hør har gjennomført noen intervjuer som dere kan se her:

SE OG HØR

Tv2

 


Etter mange gode tilbakemeldinger på “skrifteboks”-ideén, så skal dette også gjennomføres. Min idé var også at dere lesere anonymt kan skrive om ting dere har gjort eller vet om som dere vil fortelle om helt anonymt. Vi sitter ofte inne på forskjellige følelser om ting vi skulle hatt ugjort som vi ikke tør å fortelle noen. Nå kan dere som ønsker få muligheten til å skrive deres historie hver fredag under skrifteboksen min helt anonymt. Hva tenker dere om det?