Abort er i vinden, og jeg tenkte dele min historie og erfaring med dere. Selv er jeg for abort, og dette særdeles på grunnlag av min egen opplevelse. Det virker som at å snakke om abort på sett og vis er tabu, og alle jeg kjenner som har gjort det har vært veldig stille om det. Hvorfor kan vi egentlig ikke snakke om dette? Vi snakker jo om alt annet, så jeg synes ikke abort skal være ubehagelig eller tabu å ta opp. Jeg forstår at det eksisterer en debatt på om det er etisk eller ei, men jeg er ikke her for å ta del i den.
Da jeg tok abort var jeg bare 20 år. Jeg hadde nettopp fått lov til å dra på byen, og det var blitt sommer. Planen var å nyte livet, for jeg hadde vært i et veldig tøft forhold (som jeg har fortalt om før her). Jeg hadde endelig klart å bryte dette giftige forholder og se fremover. Ting skulle bli bra, og jeg hadde virkelig motet oppe. Litt etter litt begynte jeg å føle meg dårlig på jobb. Jeg var trett døgnet rundt, sov nesten på jobb, og jeg følte noe var veldig galt. Etter å ha googlet litt fant jeg ut at jeg enten var gravid, eller så måtte det være kreft. Jeg kunne kjenne at puppene var veldig ømme, og menstruasjonen hadde tross alt uteblitt en god stund. Neida, tenkte jeg.. Jeg tok en gravidtest i fylla hos en venninne i ren panikk første gang, men den ble bare tisset ned, og det viste absolutt ingenting… jeg booket deretter en time på helsestasjonen, der jeg raskt skulle få komme. Ved godt mot dro jeg dit. Jeg tok en test, og helsesøsteren ga meg resultatet. “Den er positiv”. OMG. Jeg brøt sammen i tårer, og jeg forklarte at ikke søren skal jeg ha barn, jeg er jo barn selv?? Jeg ble møtt med mye forståelse, og det ble fort booket en time til abort på sykehuset.
Dette var det sykeste som hadde skjedd meg noen gang. Jeg fikk helt panikk, og jeg ringte eksen min. Ikke fordi jeg ville være sammen med ham, men for at han selv skulle forstå at jeg gikk gjennom noe kjipt. Alt jeg fikk høre var at det sikkert var noen andres barn, og at han i hvert fall ikke skulle ha noen unge. For en fyr, sier bare jeg… Jeg kom meg hjem, og jeg følte meg bare nødt til å fortelle mamma hva som hadde skjedd. Jeg var sykt redd for at hun skulle bli sint, men jeg rakk å forklare at jeg ikke skulle beholde den før hun fikk reagert skikkelig.
Dagen for å dra på sykehuset kom, og ventetiden var grusom. Jeg var bare cirka 6 uker på vei, og derfor skulle jeg ta noen piller som etter hvert sendte alt sammen ut av kroppen. Dette var forbundet med en del smerter, men allikevel overkommelig. Jeg måtte vandre rundt på sykehuset lenge før det faktisk slapp. Jeg glemmer aldri følelsen, og det er nærmest å beskrive som å legge et egg…. Jeg skvatt, og begynte faktisk å le. Midt i venteområdene på sykehuset “fødte” jeg en geleklump som jeg aldri har sett siden. Endelig var det ute av kroppen, og det var en lettelse. Det verste? Jo, jeg blødde mensen X10 i to uker, og det er rart at jeg ikke svimte av… Dette vil jeg selvfølgelig slippe å oppleve igjen. Jeg var heldig som ikke klarte å anse dette som noe levende, det sparte meg for en del følelser. Alt i mitt hodet handlet om å bli kvitt det. Det skal sies at jeg slet en del i etterkant fordi eksen min var så råtten og ikke brydde seg en døyt. Jeg slet mye med selvfølelse, og jeg sultet meg selv i en måned, da jeg gikk ned 8-10 kg, og faktisk ble så tynn at ribbeina stakk ut gjennom genseren min. Heldigvis varte sykdommen bare en periode, og jeg hadde det kjempegøy hele året, og det neste året ble jeg med på PH og startet et nytt kapittel deretter…
Dette er min historie, og det er fint å dele. Abort skal ikke være noe man er flau over eller noe som er tabu. Alle må få ta det valget som er best for en.