Glem alt om dødsdatoer

Min søster skrev dette:

“Det er så rart at vi mennesker får en fødselsdato. Etterfulgt av en dødsdato. Livet i gave og savnet i tap.
I dag er det din fødselsdag.Det er gått mange dager siden den siste dagen jeg så deg. Det er utrolig at det ikke går en dag hvor jeg ikke tenker på deg. Men det er vakkert. For selv om tapet er uutholdelig så hadde livet uten deg også vært uutholdelig.

Jeg vil glemme alt om fødselsdatoer og dødsdatoer. Tid er ikke relevant for kjærlighet. Jeg lager en kjærlighetsdato. Den skal være igjen etter deg og feires hver dag for resten av mitt liv.” ♥

Det er i julen savnet er størst, for dette var min pappas favoritt-tid. Julen er så spesiell, magisk og forunderlig. Kjærligheten, varmen og alt det gode når roen senker seg etter sølvguttene har sunget julen inn… Denne julen er annerledes, for vi mister noen vi elsker. Morfar, kjære morfar… Vi skulle så gjerne sett deg sitte slik som du gjorde for noen år siden med smilet om munnen og i julefred sammen med oss. Sist jeg mistet noen nære var sorgen så tung å bære at jeg ikke kunne forestille meg å overleve en ny slik opplevelse. Nå sitter jeg her med frykten for sorg og det vonde. Allikevel er jeg blitt eldre, og jeg har allerede lært at døden finnes, og at vi alle en dag må møte på den. Den er like vond, skummel og ødeleggende, men det er som en ond person som du vet hva kan bringe til deg, og som er der for å ødelegge. Ikke er denne personen bare en trussel, men også den ondeste og slemmeste du noensinne har møtt. 

Sorg er tungt, og den setter livet på pause. Det er så enormt viktig at man tar vare på det man har- for det er dessverre kort vei mellom liv og død. Alt vi elsker og beror oss på kan en dag forsvinne eller forandres til det ugjenkjennelige. Jeg husker godt dagen da jeg fikk vite at pappa hadde fått kreft – da ble min verden snudd opp ned, og jeg visste at ingenting noensinne ville bli det samme igjen. Jeg hadde helt rett, og jeg mistet pappa et halvt år etter denne dagen. Dagen da alt ble annerledes. Jeg visste det, men jeg visste det ikke. Jeg hadde håp om at det skulle på magisk vis endre seg, for magi finnes når vi er barn. Nå vet jeg derimot at det finnes forferdelige ting vi kan oppleve i livet, og jeg har allerede opplevd så og si det verste som kan skje. Sorgen min er fortsatt så dyp i meg at jeg sliter med å rydde plass til flere å sørge for og savne. Kanskje det skremmer meg så mye å kjenne på alt det vonde at jeg ikke lar det slippe til? Allikevel, jeg kan kjenne det i hvert pust og hjerteslag hvor mye følelser som finnes i meg, men jeg har ikke rom eller plass nå. Det passer dårlig, det passer alltid dårlig.♥

Når jeg dør, ryker en sølvstreng
med glatte perler
som triller gjennom landet og renner hjem
til muslingmødrene på havets bunn.

Hvem vil dykke etter mine perler når jeg er borte?
Hvem vil vite at de var mine?

Hvem kan gjette at hele verden,
en gang,
har hengt rundt min hals?

– Jostein Gaarder, I et speil i en gåte.

Hvorfor min kjæreste er en perfekt kjæreste

“Don´t wait for prince charming, he´s too lazy to leave his castle. Wait for your knight in shining armor who will fight for you”

 

Jeg har ikke vært veldig opptatt av å eksponere kjæresten min på sosiale medier. Jeg legger ut bilder av ham, men jeg har vel aldri fortalt noe særlig om ham. Som det ble skrevet i Se og Hør da vi ble sammen, så trodde jeg ærlig og oppriktig at jeg kom til å ende opp singel med 24 chihuahuaer. Men så feil kan jeg faktisk ta, hehe. Jeg trodde virkelig at etter hvordan jeg har vært litt “gal” på tv, hvordan jeg har fremstått i media med silikon osv, så tenkte jeg at jeg ikke var helt kjærestemateriell. Jeg vet veldig godt med meg selv at jeg er flink til å være i et forhold, jeg kunne aldri vært utro, løyet osv. Men dette er sider jeg ikke viser noe til i media.

Jeg har vært veldig selektiv når det kommer til menn. Jeg har alltid hatt visse kriterier, i tillegg til at jeg har vært redd for å bli behandlet like dårlig som jeg ble i mitt forrige forhold (eksen min var biltyv, løgner og utro. HEHE). Jeg trodde det ville ta kjempelang tid før jeg skulle tørre å bli forelsket igjen. Plutselig falt jeg hodestups for min nåværende kjæreste. Etter min mening fyller han alle kriteriene som er viktige for meg:

1. Ærlighet

Er det noe kjæresten min er, så er det ærlig. Han forteller meg alt, på godt og vondt. Han har selvfølgelig aldri gjort noe dårlig mot meg, men med en gang han kanskje har følt at han har gjort noe feil, så går han rett til meg og forteller det, selv om det er små bagateller. Han er utrolig åpen, og jeg trenger aldri være redd for at han går bak ryggen min på noen som helst måte. Jeg tror at ærlighet er noe av det viktigste man har i et forhold. 

2. Tålmodighet

Jeg er en komplisert person, og jeg vet at det kan være krevende å tilpasse seg alle de små rare tingene jeg har for meg. Jeg er sta, sær, oppmerksomhetskrevende og har en mengde prima donna-nykker. Dette takler kjæresten min på en helt utrolig måte. Jeg er sikker på at han av og til må stoppe opp og vurdere om det faktisk til tider er mulig å tilfredsstille meg når jeg er på mitt verste. Han får det alltid til. Jeg vet som sagt at jeg kan være en håndfull, men han vet virkelig hva han skal gjøre når jeg ikke klarer å oppføre meg. Jeg vet at han helst vil unngå å være til stede hvis jeg vil lage en scene, men jeg lar som regel være å gjøre det når han er tilstede. 

3. Godhet

Det er få mennesker jeg kjenner som er så gode og snille. Jeg føler aldri jeg får veiet opp for hvordan kjæresten min behandler meg. Jeg føler meg virkelig behandlet som en prinsesse. Han gjør rett og slett alt som står i hans makt for at jeg skal ha det bra, og får at vi to skal ha det fint sammen. Hvis jeg er syk kan han finne på å ta med roser og sjokolade hjem (Jeg elsker jo roser!).. Har jeg en dårlig dag, hender det vi bare gjør noe helt annet enn hva vi pleier, og det tar han intitiativ til for at jeg skal føle meg bra. Han setter meg absolutt veldig høyt, og det betyr utrolig mye for meg, for det er noe jeg har sett lenge etter. Jeg blir ofte overveldet over hvor god og snill han er. Jeg kunne ikke hatt en snillere kjæreste.

4. Oppmerksomhet

Kjæresten min er som jeg har nevnt; opptatt av hvordan jeg har det. Derfor er han veldig flink til å være der for meg hele tiden. Uansett hvor vi er, uansett hva vi gjør, så er han alltid opptatt av at jeg har det bra, er trygg og at jeg skal vite at han er der for meg. Når vi er hjemme er han der hele tiden for meg. Han sender meg meldinger eller ringer når vi ikke er sammen. Er vi for eksempel ute på byen, passer han godt på at det ikke kommer noen griser og prøver seg, og han kan gledelig følge meg på do hvis jeg ønsker det. Han er en ekte gentleman, og han vil hele tiden beskytte meg. Jeg skulle ønske jeg kunne passet like godt på han, men jeg er litt mindre skummel.. 

5. Engasjement

Kjæresten min har vært veldig villig til å engasjere seg når det kommer til mitt liv. Han er interessert i å bli kjent med familien min, vennene mine og mine verdier og påvirkninger. Han har vist at han vil lære enda mer om den jeg er. Jeg setter familien og vennene mine høyest av alt, så det betyr mye for meg at han vil involvere seg. Det er veldig viktig for meg at de tingene som betyr mye for meg møtes og fungerer sammen. Jeg vil ha en helhet i de tingene jeg setter høyt. Kjæresten min har virkelig gjort det han kan for å vise at han har interesse for meg og mitt. Han har til og med klart å se på Dressurridning med meg på tv. Han er åpen for alle ting jeg vil vise eller fortelle ham om, og det føles utrolig godt å ha noen du virkelig kan åpne deg for. Det er veldig lett å være ærlig meg ham, nettopp fordi han er såpass åpen.

6. Erkjennelse

Det siste er antakelig det viktigste. Kjæresten min tar meg for den jeg er, og han ser alt det fine ved meg. Han har full respekt for meg. Han ser ikke på meg som et objekt, men et menneske av kjøtt, blod, tanker og følelser. Han setter pris på personen jeg er, hva jeg står for og den jeg velger å være for ham. Han tolerer meg på et rettferdig basis, og han sier ifra hvis han er uenig i ting. Han klarer å diskutere på en ordentlig måte, uten å være angripende eller totalt urettferdig. Han lytter til det jeg har å si, og han prøver alltid å sette seg inn i min situasjon.

 

Dette er vel de beste tingene med Haakon. Det er selvfølgelig bra at han er kjekk og kler seg pent, men det viktigste er den fantastiske personen han er på innsiden. Jeg tror at jeg virkelig er heldig som har møtt en person som har alle disse trekkene. Jeg har datet en del gutter og svært få menn, og det er få jeg har møtt som kan sammelignes med hele denne listen… 

Jeg er utrolig takknemlig for å ha en så bra kjæreste, og jeg håper inderlig med meg selv at det også vil vare!

XOXO

All I want for christmas is…

To not shed a tear..

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Èn ting som stemmer, det er at jeg elsker julen. Julen er en magisk tid, den vekker barnet i meg, får meg til å ville synge, smile og danse, gjør meg spent, gir meg håp, og den gjør meg mer trist enn jeg svært sjeldent er i stand til å være… Julen er helt spesiell, den bringer frem en god del minner, men det er ikke kun gode minner. Den finner frem de verste minnene jeg har fra livet mitt. Jeg har veldig få vonde minner (godt er det), men de vonde minnene jeg har hjemsøker meg som et gjenferd hver eneste jul og nyttår. 

Julen bringer meg tilbake til julen og nyttåret da jeg var ti år gammel. Da jeg var barn, så var julen virkelig det mest vidunderlige og vakreste jeg visste om. Jeg hadde foreldre som gjorde alt for alt julen skulle bli helt spesiell for meg. Julebordet var dekket av all god mat; ribbe, julepølser, kalkun, medisterkaker, juleskinke og en haug med godiser som bare et barn kan drømme om. Under juletreet var pakkene så mange at treets grener ble bøyd til alle kanter, store og små, harde og myke pakker med alle tingene som var beskrevet på ønskelisten (utenom en hest). Julen var det mest spesielle jeg kunne tenke meg.

Julen jeg minnes tilbake til var annerledes. Den hadde like mye mat, like mye pakker, like mye sne og like mye fantasi. Det som gjør vondt nå, som ikke var hundre prosent håndgripelig da jeg var ti år, var at pappa var syk. Jeg fikk like fine gaver og ble mett som bare et barn på julaften kan bli, men pappa var syk. Stemningen var annerledes, pakkene ble åpnet i en annen stue, stuen der pappa hadde sengen sin. Forandring var i luften, og noe var i ferd med å endre seg, noe jeg ikke forsto der og da, men noe som jeg fortrengte langt inn i min mørkeste underbevissthet. Pappa var syk, men han skulle jo bli frisk.. Nyttårsaften kom.. som vanlig var det kjøpt inn fyrverkeri nok til å underholde en hel småby og sjokkere hele nabolaget, men pappa var syk. Et løfte han ikke kunne holde om å bli med ut og se på rakettene, ble straks skjøvet bort, for han hadde for mye smerter. Jeg elsket rakettene, men denne kvelden tilbragte jeg i en snehule foran et lite lys som brant, i mitt hode brant lyset for pappa. Da jeg gikk inn sa min mor at jeg burdte gi pappa en klem og si at jeg var glad i ham. Jeg ga ham en klem, men av en eller annen årsak klarte jeg ikke si de tre ordene.. Dette har brent seg fast som en tatovering i hjerteroten min.

Pappa måtte våren etter dette si farvel til oss; min kjære mamma, mine flotte søstere og alle andre kjære.

Det kan være enkelt å tenke på at det også finnes gode minner, fler gode enn vonde. Som regel er det de vonde som setter seg. Hvert år har jeg en klump i magen, og jeg feller noen ekstra tårer hver lille julaften, julaften og nyttårsaften. Da jeg besøkte graven hans i fjor, føltes det ut som om noe skulle eksplodere inne i meg. Dette er så utrolig lenge siden, men så utrolig vondt til tider. Jeg har det bra, jeg er lykkelig, men det går ikke an å glemme hvordan ting en gang var. Jeg tror at mye av dette er årsaken til at jeg en eller annen gang begynte å tenke mer, føle mer og sette større verdi på ting. Barnet i meg måtte settes på vent, og plutselig fikk jeg se en verden som ikke var like magisk som jeg kanskje trodde den var. Realiteten kom som en storm inn i livet mitt og gjorde at jeg måtte åpne øynene.

I dag er jeg meg, jeg er meg selv så mange prosent at jeg nesten skulle hatt en pause i blant. Jeg føler, tenker og setter verdier. Det er så viktig å vite hva man har før man mister det. Jeg tar alt i livet mitt imot med kjærlighet, og jeg ønsker det beste for alt og alle hele tiden. Min kjærlighet til alt i livet har blitt min styrke, men også min svakhet. Jeg skyr alt som er vondt, negativt, ondt og nedsettende. Jeg er ikke forberedt på en ny storm, jeg er ikke forberedt på en krise, men hvem er vel det?

Min nye lille familie er elsket mer enn hva som er mulig, hvis det er mulig å elske noe så mye.,

  • Jeg vil i år donere enda mer penger til kreftforeningen til minne om pappas bortgang, og jeg oppfrodrer alle andre til å gjøre det samme, enten om dere har mistet noen selv, kjenner noen eller har eller er selv rammet.

 

 

Hvorfor må man være brun?

Hei, alle sammen!

Denne helgen har passert fort og sporadisk. Den er blitt brukt på ting som er minst mulig stressende, og den har definitivt hittil gitt meg energi, slik at jeg er klar for en ny uke på jobb, og forhåpentligvis blir ikke neste helg slitsom, selv om jeg skal være i Tynset på lørdagen i sammenheng med Keep On Trying. Dette er siste konsert som blir holdt på en god stund, og det blir spennende å komme til enda et nytt sted. Jeg har aldri vært så flink i norsk geografi som jeg er etter å ha reist så mye rundt!

Denne søndagen skulle faktisk vise seg å bli ganske spesielt, men dette var på grunn av én liten setning. Jeg har tilbragt et par timer i dag på kino med nevøen min for å se på “Kaptein Sabeltann -Lama Rama”(???). Dette fordi jeg rett og slett glemmer litt av og til at jeg er tante, og det var på tide å gjøre en liten fin gest for min lille nevø. Min nevø, Noah er helt spesiell. Han er veldig smart, karismatisk og full av tanker og innspill. Om dette skyldes at han går på Montessori-skole, har jeg ingen anelse om. Alt jeg vet, er at han i dag minnet meg på en veldig viktig ting, og dette foregikk slik:

Vi sitter på kinoen, reklamene spiller, og plutselig kommer det opp en reklame for Brun og Blid her i Tønsberg. Det blir så og si matet inn hvor fint det er å ha en gylden glød i huden, og at Brun og Blid kan gjøre dette for deg. Når reklamen er ferdig, spør Noah meg: “Hvorfor må man være brun?”…. Ja, hva skal jeg si? Jeg svarte veldig dårlig med: “Noen synes det er fint”.. Noah fortsetter: “Man trenger ikke være brun for å være fin”.. Jeg svarte bare: “Nei, det trenger man absolutt ikke”… 

Dette kom fra en barnemunn. Min lille nevø har fortsatt ikke blitt dratt inn i en tullete verden der utseendefiksering eksisterer. For Noah handler det antakeligvis om hvem som er snille, mer enn om noen er pene eller stygge. Jeg kjente at jeg følte meg ganske idiot der jeg satt med silikon i puppene og restylane i leppene. Av og til skulle jeg ønske at jeg var et lite barn fortsatt, som ikke kan finne på å dømme en person ut fra utseende, men heller hvordan personen er på innsiden. Så naiv er verden blitt, dette er jo meg, deg og samfunnet vi lever i. Jeg sier ofte at jeg er fornøyd med meg selv, og at det viktigste er hvem jeg er.. Allikvel, så ser jeg at jeg faktisk ikke gjennomfører denne tankegangen på overflaten.. Men er dette egentlig rart? Jeg har jo tross alt vokst opp i en verden hvor eventyrene til og med forteller at prinsessene var vakre. Se for dere Snehvit: “Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?”, eller Askepott som fikk fine klær, og da følte hun seg godtatt? Er det egentlig rart jeg er hjernevasket inn til hver minste hjernecelle? 

Hvordan skal dette endres? Jeg tror ikke det kommer til å endres. Det er slik verden er blitt! Vi er besatt av alt det fine og flotte rundt oss, og slik kommer vi til å fortsette. Jeg tror ikke at verdenen vår plutselig endres, og at alle går rundt uten sminke, med naturlig hårfarge og rynker.. Nei, vi kommer til å ville være presentable, og vi kommer til å strekke oss etter det estetiske rundt oss. Hvis vi ser det fra naturens side: Hva med påfuglene, sommerfuglene og hestene? Mange dyr fungerer slik at de skal se bra ut på utsiden for å imponere motsatt kjønn.. Kanskje dette faktisk er en naturlig del av oss? 

For å skape et lite håp, og for å prøve å finne en gylden middelvei i denne merkelige verdenen vi lever i… Det skal være lov å bry seg om utseendet sitt, operere seg, kjøpe fine klær, lengte etter det vi synes er vakkert: Men.. HEI, folkens! Prøv å vær pene på innsiden også. Vær dere selv, og la det lyse gjennom sminken, klærne og løshåret!

AMEN!

Hvorfor kan ikke alle være snille?

“I just don´t see how a world that makes such wonderful things could be bad”

– Ariel, The little Mermaid.

Det finnes mange gode mennesker her i verden, det finnes mange onde, og det finnes mange som ikke er spesielt onde eller gode. Hver dag blir vi opplyst om alt det forferdelige som skjer her i verden, og dette er ofte basert på menneskers grufulle handlinger. Et av de mest diskuterte temaene om dagen er mobbing. Mennesker kan være såpass onde og trangsynte at de driver hverandre til grusomme ting. Tenk at en person kan bli lurt til å hate seg selv så mye at han/hun faktisk tar sitt eget liv? Jeg forstår det ikke, og jeg vil heller ikke forstå det!

Det eneste jeg kan forstå er at ungdom ofte rett og slett ikke er reflekterte eller opplyste nok om hvor ille mobbing faktisk kan være, men dette ligger som et dypt problem i samfunnet vårt, og ikke fordi vi er for dumme til å forstå. Her må det gjøres drastiske tiltak på skolene! Alle er nødt til å få det klart trykket inn i hodene sine at MOBBING ER IKKE GREIT! Det må holdes foredrag, det må gjøres på en pedagogisk riktig måte som gjør at folk lærer.. Det som sjokkerer meg er nødt til å være at folk ikke har lært av alle de forferdelige historiene om mennesker som ender med å ta sitt eget liv!? HVORDAN kan man ikke da forstå alvoret?

Da jeg gikk på barneskolen, hadde vi en fantastisk ordning ifht mobbing. Den het “kult å være grei”! Hvis vi gjorde noe snilt, hyggelig osv, fikk vi med en “GLAD-melding” hjem som vi kunne vise foreldrene våre. Hvis vi var slemme fikk vi en “aksjonsmelding” med som foreldrene våre også skulle se, og ikke minst skrive under på. Slik jeg husker barneskolen, så er det utrolig mange fine minner! Klassen jeg gikk i var utrolig god og snill.. Jeg opplevde i hvert fall ikke at noen var alvorlig slemme mot noen som helst. Denne skolen bør være hyllet opp i skyene for et så fantastisk opplegg. Ting endret seg derimot da jeg begynte på ungdomsskolen. Der var folk stygge mot hverandre. Noen var stygge mot meg, og det ble mange grupperinger der de “svake” ikke lenger hadde noe å forsvare seg med. I denne alderen er man usikker, og det skal ingenting for å ende opp med et ødelagt selvbilde… Måten mobberne etterhvert har blitt beseiret på er via å sammeligne dagens situasjon. Alle jeg kan huske at var slemme, frekke eller urimelige er pr i dag “samfunnets svake”. Dette kalles vel “Turn the tables”… 

Jeg sitter ofte på dårlig samvittighet. Jeg kan tenke på noe jeg sa til noen da jeg gikk på skolen, eller jeg kan ha sagt noe mindre hyggelig til noen andre. Dette har jeg dårlig samvittighet for! Jeg vet at jeg kan bedre! Mitt mål er å være SNILL.. Jeg vil gjøre det som faktisk er rett, og jeg vil vise andre at de er gode nok. Alle har samme rett til å sette føttene sine på denne jorden, og det er motbydelig at et annet menneske skal tillate seg å virkelig tråkke så vanvittig på andre rundt seg. 

For meg som er evig optimist, så vet jeg stor forskjell på å ha det bra og dårlig, i og med at jeg som regel er i lykkerus. Jeg har opplevd følelser i livet som har fått meg til å se inn i avgrunnen, jeg har hatt det utrolig vondt til tider. Selv om dette er lenge siden, så vet jeg at jeg ikke vil at andre skal ha det vondt.. Jeg vet hvordan det er å ikke ha håp eller drømmer, og jeg vet hvordan det føles å tro at man er helt alene med alle de vonde følelsene man har inne i seg. Ingen fortjener å ha det sånn, ingen fortjener å ikke kunne føle seg verdsatt.

Det nærmeste jeg kan tenke meg at jeg har kommet mobbing var på Paradise Hotel. Som jeg tidligere har fortalt, så var det helt grusomt å føle seg så alene og forhatt av en gruppe med andre mennesker en er nødt til å omgåes. Hvis det som skjedde på Paradise Hotel er en form for mobbing, hvordan kan ungdom som har det slik hver dag i flere skoleår klare seg? Bare tanken på en slik følelse gir meg gåsehud. Hva skal jeg si? Det er som om et barn skulle sagt det, men hvorfor kan ikke alle bare være snille? 

 

Jeg vokste opp med Disney, men jeg fikk aldri med meg dette..:


 

Endelig release av Keep on trying

På fredag var dagen kommet. Endelig er sangen til Lloyd Maria og meg ute. Vi har fått overraskende gode tilbakemeldinger, og det var utrolig mange av dere der ute som sendte både snapper og kommenterte her og der.

På onsdag kommer også musikkvideoen. Jeg er veldig spent, for jeg har ikke sett den selv. SoulTop er utrolig flinke, så jeg stoler på at det blir bra. Vi har blant annet med en flott hest og en flink rytter i filmen, i tillegg har vi en del forskjellige locations, og det er knall! Filmen skal gjenspeile sangteksten og musikken. Jeg tenkte dele intervjuet vi hadde med NRJ for dere, nå som det også er ute. Jeg ler virkelig godt, de er utrolig morsomme, uansett hvor drøye eller sarkastiske de til tider kan fremstå. Ja, jeg elsker NRJ! 

Hvis det er noen av dere som ikke har hørt Keep On Trying enda, så er det veldig enkelt. Hør her:

Personlig synes jeg at sangen er veldig fengende, og den har et bra budskap. Lloyd bidrar til å skape “det lille ekstra” som gjør sangen enda bedre! I September og Oktober skal vi reise ganske mye i Nord-Norge og fremfør sangen live. Jeg har ikke fått bookingplanen enda, men jeg kan oppdatere dere om når og hvor dette skal finne sted. Det blir gøy! Jeg har aldri vært nord i landet før.. Er det fjell der?? Jeg har jo fjellfobi, og ser helst å slippe å få et NSB underveis.

Jeg tenkte å ha en konkurranse på bloggen hvor dere kan vinne en #arveløs t-skjorte fra NRJ. Vi var så heldige og fikk med oss dette da vi var der, og da tenkte jeg at dere kunne få vinne en 🙂 Hva tror dere om det?

Det som ikke dreper gjør deg sterkere

Hei! Som mange har fått med seg, så har jeg opplevd noe stort og vanskelig i livet. Da jag var ti mistet jeg pappaen min pga kreft. Dette er grusomt, vondt og et veldig sårt tema for meg. Etter å ha opplevd dette er jeg blitt sterkere som person. Jeg blir ikke fort lei meg av bagateller i livet, og har lært meg å sette pris på livet mitt, siden vi aldri vet når ting plutselig snur. Det er viktig for meg å gjøre livet mitt bra. Det blir på en måte mitt oppdrag etter pappa, å være lykkelig. Det er alt han ville! Så livet mitt skal være fullt av enetyr og gode minner. Jeg lever for å være lykkelig. 

Det som plager meg nå er alle menneskene der ute som må oppleve det samme eller noe lignende. Jeg vil ikke at noen skal føle det som jeg følte. Jeg synes det er enormt vondt å vite at så mange mennesker der ute er rammet. Jeg har lyst til å gjøre noe.. Dette er min hjertesak, dette er tingen mine følelser appellerer til, og som jeg virkelig vil være med å bidra til. Jeg har gitt penger, men det er fortsatt mer jeg kan gjøre. 

Jeg ble veldig glad her om dagen da en mann ringte fra Kreftforeningen. Jeg hadde jo tidligere meldt meg frivillig. Nå skal jeg endelig få lov til å bli det også! Jeg skal være med å hjelpe til der det trengs i Tønsberg. I september skal jeg på kurs slik at jeg er klar til å starte opp. Dette er utrolig viktig for meg. Jeg vet jo enda ikke hva mine oppgaver blir, men jeg vet at det skal føles utrolig godt å kunne gjøre noe for alle der ute som er i en vond situasjon, enten om vedkommende er rammet eller pårørende. 

Jeg oppfordrer fortsatt alle til å bidra hvis dette er en sak som opptar. På kreftforeningens nettside kan du selv bli frivillig eller bidra med å donere et beløp. Så lenge du har tid og ressurser, så synes jeg det er viktig å jobbe for den saken som opptar deg mest. Enten om det er Noah, Kreftforeningen eller Redd Barna. 

 

Jeg elsker

“They say love hides behing every corner, I must be walking in circles.”

Jeg har alltid vært et drømmende menneske. Jeg elsker tanken på å oppleve store ting. Er det én ting i livet som jeg synes er stort, så er det å finne personen du vil dele resten av livet med. Jeg er inspirert av kjærlighet, for det er kjærlighet som skyldes utspringelsen til alle de flotte tingene som skjer i livet; Enten om det gjelder familie, kjæreste, venner eller materialistiske ting. Elsker vi en person er vi faktisk villige til å gjøre alt som står i vår makt til å gjøre denne personen lykkelig. Elsker vi tanken på en opplevelse eller en drøm, er vi igjen villige til å gjøre alt!

Men nå ble det mange blindveier her.. Det jeg ønsket å skrive om er jenter og vår store leten etter en kjæreste, og ikke minst våre forventninger.

Når det er sommer, så nevner mange “sommerforeskelse”. For min del er det ikke så viktig om jeg blir forelsket på sommeren, vinteren, høsten eller våren. Jeg synes bare at det er helt fantastiskt å være forelsket. Det tilbyd noe spennende og nytt, og det gjør meg mer spontan og svevende. For mange er det også slitsomt, da det fører til forvirring og usikkerhet. Jeg blir ofte betatt, men sjeldent ordentlig forelsket. Jeg kan nesten ikke huske sist jeg møtte en person som virkelig ga meg sommerfugler i maven. Jeg har vært singel i noen år nå, og jeg tror faktisk at jeg sliter litt med å bli forelsket på grunn av mitt forrige forhold, som var preget av løgn hele veien. Jeg skulle nesten ønske jeg ble litt fortere forelsket i noen, men hver gang jeg setter noen i skikkerten, begynner jeg å tvile. Jeg trives veldig godt som singel, men jeg er som tidligere nevnt litt besatt av kjærlighet. Jeg elsker filmer, musikk og historier som handler om hvordan to mennesker møtes og ender opp med å “leve lykkelige alle sine dager”.

Den vanskeligste oppskriften må vel være å støte på en person en liker. Per i dag lever jeg et liv hvor jeg møter mange nye mennesker, samtidig som jeg ikke knyter noe særlig bånd til mange. Jeg tror at det er lettere å møte noen når du f.eks går på skole. Der møter du jo veldig mange forskjellige mennesker, og du ser dem ofte. For noen jeg kjenner som er i et forhold, virker det som om det er ekstremt lett å møte på noen. Jeg mistenker enkelte for å bare være “kjærestemennesker”. De bruker ikke lang tid før de finner sin match og ender opp i et nytt og godt forhold. 

Hva skal egentlig til? Jeg begynner å tro at mange av oss som er evig fortapt i filmer og lovesongs rett og slett har på oss skylapper. Vi krever kanskje litt for mye, og vet egentlig ikke hva vi ser etter hos motsatt kjønn. Hvis jeg skal beskrive min virkelige drømmemann, så er det jo Chuck Bass. Problemet med dette, er at dette kun er en fiktiv rolle i Gossip Girl. Og jeg har ingen tvil om at jeg ikke er alene om å ha ham som drømmemann. Dette er jo tross alt planlagt, tv-seerne skal jo like ham! Jeg kan forsøke å se bort fra Chuck Bass og tenke kreativ. Jeg vil ha en mann som er…. en mann som er… jaa, en mann som er… hmm… okei, han må være…. snill!…. se nogenlunde bra ut… være MORSOM! Jaaa, morsom er viktig! Han må få meg til å le!… (Klisjé??)… Enklere blir det faktisk ikke. Jeg vil ha en snill, kjekk og morsom mann! – Ops, jeg glemte at han må være romantisk. Hvis jeg putter på flere punkter, så blir jo listen for lang, og han blir svært sjelden. Men er dette så gale krav? Dette finnes det jo mange av! (tror jeg). Samtidig har jeg en mistanke om at akkurat denne typen gutt/mann er typen som ikke ser etter et forhold.

Ja, vi kan faktisk skylde litt på herrekjønnet, som ikke alle har som mål å slå seg til ro med det første. Hvis jeg tar bort kjekk, så kanskje det blir lettere. Dette er virkelig vanskelig, og menn skulle ha blitt litt mer som oss kvinner med tanke på at mange av oss faktisk bryr oss om vårt antall sexpartnere, og at vi har troen på kjærlighet litt tidligere i livet. 

Jeg runder av her. Konklusjonen er at vi rett og slett må vente, men ikke lete. Før eller siden tror jeg at vi møter på akkurat den rette for oss. Ikke kast bort tiden på fyren du har kjent i 3 måneder, men som aldri tar initativet, det er en lost case. Vent heller til du møter en som ønsker å sjarmere deg, og som får deg til å føle deg sett! 

Imens dere venter, kan dere høre på min liste “Love” på Spotify. Den får meg til å være forelsket uten om at jeg i det hele tatt har noen å være forelsket i. 

HER

 

Cry me a river

Herregud! Som jeg nevnte i går, så skulle jeg på kino for å se “The fault in our stars”. Jeg hadde høye forhåpninger, siden alle sier den er så utrolig bra. Jeg har ikke lest boken på forhånd, og det er jeg egentlig glad for når jeg ser hvor hjerteskjærende filmen var! Jeg satt som et barn og gråt under halve filmen. Tårene bare fortsatte å renne hele tiden. I det én scene var over, dukket det opp en ny som var enda mer å gråte for! Jeg skal så klart ikke avsløre alt for dere som ikke har fått sett den enda, men jeg kan ANBEFALE alle å se filmen.. Gud bedre, jeg ble så utrolig rørt. Jeg tror ikke jeg har grått så mye over en film siden første gang jeg så “Ps. I love you”. Dette var virkelig sensasjonelt. Hele kinosalen satt og snufset, og stemningen var meget dyster da vi forlot kinosalen. Det var som å komme fra en begravelse.. Ikke at DET er en positiv ting, men dere ser poenget.. Jeg elsker egentlig å gråte, for jeg synes det er bra å kjenne på forskjellige følelser, det gir liksom en frihet.

Ulempen min er at hvis jeg først er i et sentimentalt øyeblikk, så stopper det ikke før neste dag. Etter kinoen dro jeg rett hjem. Jeg endte opp med å se på rørende ting på youtube. Små jenter som fikk sin første hest, fantastiske øyeblikk og kjærlighet! Ja, jeg kan skrive under på at jeg er et følelsesmenneske. Ta en titt på disse videoene;

HERREGUD! Se hvor glad denne lille jenta blir!!!

 

For en rørende og fantastisk prestasjon!

Noe av det vakreste jeg ser er dyr som blir reddet og får en ny start! 

Hunders kjærlighet til eieren etter lang, lang tid!