Ting jeg hater ved å være kvinne!

Reklame | Affiliate

Lignende genser HER

 

♦ Kvinner i Norge tjener cirka 13% mindre i gjennomsnitt enn menn

♦ Kun én av tre ledere er kvinner, og under en fjerdedel er toppledere.

♦ Kvinner blir oftere utsatt for seksuell trakassering

♦ Kvinner har mensen…..

♦ Kvinner kan ikke gå toppløse i samme grad som det menn kan

♦ Kvinner bruk i gjennomsnitt mer tid på husarbeid enn menn

♦ I visse kulturer anklages kvinner for å selv ha skyld i å bli voldtatt

 

Dere skjønner poenget? Dette er kvinnedagen! Vi må begynne å tenke over hva vi egentlig driver med. Men i all hovedsak synes jeg det verste er hvordan kvinner blir behandlet i andre kulturer og land der de virkelig undertrykkes. I Norge er det mer skjult, men samtidig avsløres mye av problemene ved for eksempel gjentatte tilfeller av seksuell trakassering, ansettelser, lønnsnivåer og mannsdominerte kulturer. Jeg tror mye er kulturelt betinget, og at mønstrene stammer fra langt tilbake i tid.

Lignende genser HER

 

Men…Hva med det som er digg med å være jente?

 

🌟 Jenter kan sminke seg alt de vil uten at det er “rart”. Flere menn bruker også sminke, men det er ikke like godtatt totalt sett. Jeg elsker sminke, og jeg er så glad jeg kan pynte på meg selv i større grad enn hva guttene gjør.

🌟 Hva med pupper? Vi jenter er sååå heldige som har pupper. Det er både vakkert og brukbart. Tenk at det er vi kvinner som produserer barnas mat når de kommer til denne verdenen?

🌟 Min favorittfarge er rosa, og det er ingen som stusser over det! Vi kvinner går ofte med mer glade farger enn guttene, slik som rosa, gult, lilla og så videre. Vi har også mange flere plagg å velge i, nemlig kjoler, skjørt, jumpsuits og glitrende greier!

🌟 Det er også superdigg å ikke være så høy – selv om kvinner også kan være det. Men vi blir liksom litt søtere enn mennene, for vi er ikke like store i kroppsbygningen.

🌟 Ikke la oss glemme hvor mye lettere det er å bli spandert på som kvinne! Da jeg var yngre og mye på byen sparte jeg tusenvis av kroner. I lomma på Silje ville vært stolt! Og ikke glem alle de digge middagene..

🌟 Høye heler er også noe vi kvinner automatisk har “lov” til å gå med uten at noen lurer. Vi kan bruke 100 forskjellige typer høye heler, og det er liksom bare en livsrett. Noen foretrekker joggesko, men de har full frihet til å gå i både mer maskuline sko og feminine.

🌟 Ikke glem at kvinner i gjennomsnitt lever lengre – altså får vi mer tid på denne jordkloden, og det er virkelig mye verdt!

 

Jeg ser ikke på meg selv som en feminist, annet enn at jeg synes alle skal kunne gjøre hva de vil. Om kvinner vil bli ledere skal det ikke være vanskeligere, det samme gjelder lønn… Og ikke minst synes jeg kvinner skal få lov til å føle seg fri! Ikke være nødt til å dekke seg til for å unngå trakassering, eller bli giftet bort. Verden er sprø… La alle blomstre, spør du meg.

Lignende genser HER

 

YOUTUBE: Aurora Gude

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

Dette forandret alt…

God søndag, fininger!

I dag har Haakon og jeg begynt å male kjøkkenet, for veggene der trengte en oppgradering. Vi fikk malt cirka halve, men resten av veggene må sparkles litt, så jeg får se om resten blir ferdig til uken etter litt sparkeljobb. Kjøkkenet fikk et ansiktsløft, og det blir gøy å vise dere før og etter

MEN… Jeg skal fortelle dere om noe helt annet. Jeg vet ikke om dere liker denne typen mer personlige innlegg, men jeg får prøve å dele litt av ting jeg synes er veldig spennende og interessant, og jeg håper dere synes det samme. Jeg skal nemlig fortelle om hvordan jeg gikk fra å føle jeg skulle gå på veggen for bare noen uker siden, til å elske alt rundt meg og endelig kjenne på skikkelig lykke igjen.

Det hele startet i 2020. Pandemien gjorde at jeg ble litt forvirret og usikker på hvor jeg står, og plutselig kjentes fremtiden skremmende ut, og jeg fikk mer og mer panikk for hvordan livet egentlig kommer til å se ut. Blir jeg lykkelig? Hva vil jeg egentlig drive med om noen år? Kommer jeg til å fortsette å følge drømmene mine, eller er jeg for feig? Vil jeg egentlig ha levd livet jeg ville? Dette tror jeg er spørsmål som ofte dukker opp i min alder fordi man nærmer seg 30, og det er så mange rare forventninger om hvem man skal være og hva man skal drive med. Mange får jo barn, gifter seg, rykker opp på karrierestigen, og det er liksom en slags fasit på hva “alle” gjør. Men her sitter jeg da… Føler meg som 25 i hodet, og kunne mer enn gjerne vært 20 igjen, bare fordi jeg er så ekstremt glad i å være ung, naiv, bo i en rosa boble, og jeg er ærlig talt ikke glad for å bli eldre hele tiden, haha.

Det som skulle forandre alt var timen jeg hadde med en klarsynt. Vi snakket om tidligere og nåværende liv, og mitt oppdrag. På slutten av timen forsøkte hun også å hjelpe meg med å åpne “det tredje øyet”, for å styrke intuisjon og kontakt med sjelen på et høyere plan. Hun ga meg også råd til nettsider og ulike steder jeg kan søke opp mer om de temaene jeg synes er interessant, derav loven om tiltrekning.

Etter denne timen følte jeg meg så bra. Plutselig hadde jeg fått en ny gnist. Det tok ikke lange tiden før jeg begynte å meditere igjen, fokusere på det jeg er takknemlig for, se mer på å leve i øyeblikket, og ha troen på at jeg er på riktig vei i livet. På magisk vis har hele hodet mitt begynt å tenke annerledes, og jeg har nesten hver dag kjent på skikkelig glede. Plutselig har jeg begynt å trene igjen, ri på hest, fått nye idéer for fremtiden, og i tillegg er det en ting jeg har skikkelig lyst til som er nær å bli virkelig og faktisk skje.

Hver dag tenker jeg bevisst på de tingene jeg er takknemlig for, og for hver gode ting som kommer takker jeg universet for at jeg er så heldig som får disse gledene i livet. Jeg elsker alle menneskene og dyrene jeg får være nær, og jeg føler meg som en bauta av kjærlighet. Det som er rart er at jeg faktisk tror at dette kan handle om at jeg har fått åpnet deler av mitt tredje øye, og at jeg klarer å se ting tydeligere enn tidligere. Det er som om jeg har fått en ny kraft i meg, og jeg er selvsikker igjen på hvor jeg er og hva jeg driver med.

Vi er liksom bare mennesker, og livet kan føles så vanskelig i blant. Men det finnes så fantastiske oppturer å gå om vi får kontakt med oss selv igjen. Uansett hvor hardt ting kan være, så synes jeg alle skal vite at det finnes lys i tunnelen. Styrken bor i oss, men det kan føles som den aldri vil komme tilbake… Livet har lært meg at det vil alltid komme nedturer, noen tøffere enn andre, men veien oppover igjen finnes virkelig.

Jeg vil at de som har det vanskelig skal få vite dette og tro på at ting kan bli bedre. Plutselig møter vi en person eller en hendelse som kan snu alt på hodet, eller så lærer vi av det som skjer og får styrke og aksept til å kjempe videre i stormen vi står i. Vi er aldri alene, og det finnes så mye fantastisk å føle på og oppleve i denne forunderlige verden vi er så heldige å få bo i. Størst av alt er kjærlighet og takknemlighet, og det er vår billett i livet til å få tilbake vår styrke og få være lykkelige.

Jeg håper virkelig at om du kjenner at ting er skikkelig tungt, ikke nøl med å strekke deg ut og søke etter hjelp hos enten de du stoler på eller er glad i, eventuelt en profesjonell. Skriv gjerne til meg også, og så skal jeg svare deg så godt jeg bare kan ♥ Livet er faktisk for kort til å bære en så tung sekk at du ikke kan se skogen for bare trær. Stå på, for dette klarer du.

“Tårer er ikke tegn på svakhet, men på styrke. De formulerer seg bedre enn ti tusen tunger.”
– Washington Irving

YOUTUBE: Aurora Gude

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

 

La egoismen ta slutt

I går gråt jeg.

Først klagde jeg på at neglene mine så helt forferdelige ut, deretter at jeg ikke har fått trent skikkelig etter Norge stengte alle treningssentre. Jeg var også misfornøyd med at det var sinnsykt mange mennesker på butikken, til tross for regjeringens råd om å ikke hamstre siste dag før helligdagene. Jeg selv var jo ikke noe unntak, men jeg skulle ikke ha så mye egentlig. Etter hvert klarte jeg å smile og heller fokusere på hva vi skulle handle, og vi kom hjem med det vi trengte. Utover kvelden satt jeg meg ned for å blogge. Jeg satt på min favorittartist, Lana Del Rey. Hun har sangtekster med veldig mye budskap, og i tillegg gir musikken en veldig genuin og egen stemning, gjerne av melankoli og lengsel, men også glede og drømmer. Hun setter ofte ord på alt det tause som stadig summer rundt oss, og som vi ellers ikke tenker på.

Først ble jeg lei meg fordi jeg følte på stemningen i sangene hennes, og synes det er virkelig leit at hun ikke kan ha konserter nå, og dermed ikke spre dette vakre rundt seg… Det gikk deretter opp for meg at jeg antakelig ikke får sett henne live i år, noe som egentlig var et mål jeg hadde. Deretter innså jeg noe. Jeg begynte å tenke på hva en så berømt artist gjør akkurat nå. Kanskje hun faktisk skriver sangtekster fordi denne krisen vekker mye følelser? Kanskje hun har mistet noen som står henne nær? Så gikk det opp for meg. I skrivende stund var jeg en naiv og blond jente som var lei meg for å ikke få stelle neglene og gå på konsert – og i mellomtiden har over 100.000 mennesker dødd på planeten vår. Aner dere hvor mange mennesker dette er?

Da ble jeg ordentlig lei meg. Jeg har selv mistet personer som står meg nær, og jeg innså at den sorgen jeg selv har følt – den er det vanvittig mange andre som føler nå. Mange har mistet besteforeldre, foreldre, søsken og barn. Jeg innså altså at det foregår noe helt grusomt, og jeg har på en måte fortrengt det, for det er for stort til å fatte… Enda mer ble jeg bekymret da jeg stod opp i dag og leste i VG at det var mange fester som ble holdt med mer enn 5 personer. Really? Hvorfor bryr ikke folk seg om smitten?

Er det noe jeg savner, så er det andre mennesker, men jeg vet bedre enn å dra på fest i disse dager. Om vi ikke tar sykdommen mer på alvor vil det gå svært mye verre med Norge enn hva det har gjort hittil. Vi er heldige som har klart å holde ting delvis i sjakk, og at vi ikke har mange tusen døde slik som andre land. Tenk at land som USA, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland er på topp i hele verden!? Dette er alle land vi på ulike måter ser opp til, og som vi sikkert i våre små sinn har tenkt at klarer seg.

Er det menneskelige og naturlige i dette at vi faktisk blir materialistiske? Alt jeg har gjort siden pandemien oppsto er å fokusere på det jeg fysisk ser rundt meg. Jeg har malt og malt, og det er blitt kjøpt mer interiør. Er det sånn at ett menneskehode ikke klarer å ta inn at 100.000 er døde? Blir det for mye å fatte? Som sagt følte jeg meg helt knust i går da jeg begynte å tenke på alle som er rammet, både de døde og de etterlatte, og jeg slet skikkelig. Jeg tok en varm dusj og spiste en hyggelig middag med Haakon. Plutselig følte jeg meg fin igjen. Så kanskje jeg bare må fortrenge alt sammen?

Hva ville du gjort om noen av disse 100.000 menneskene var blant dine nærmeste? Uten de vi er glad i er det ikke stort igjen… I alle fall ville ikke jeg selv følt så mye grunn til å leve. Tenk litt over dette, da… At selv om du eller jeg ikke kjenner noen som er syke eller kan dø, så er det mange andre som gjør det, og som mister en stor del av kjærligheten i livet sitt om en av deres nærmeste skulle gå bort. Om vi tar enda litt mer ansvar og ikke driver å fester, farter rundt, og er hakket mer forsiktige, så vil vi kanskje ha unngått å være del i at noen blir syke og dør. Vi måååå slutte å tenke på oss selv. “Jeg vil ha besøk, for jeg kjeder meg”, funker ikke lenger. Vi må ta mer ansvar. Vi får heller ringe og ha hverandre på Facetime, for det er ikke verdt at folk blir syke eller dør, bare fordi vi er litt selskapssyke.

Jeg er lei meg, og synes dette er en tung prosess. Vi må minne oss på at dette er noe som vi ikke har noen vaksine mot enda, og det er ikke noe vi skal begynne å slappe av for. Regjeringen tillater at visse ting åpner i håp om at landets økonomi og samfunn skal klare å bære seg bedre, ikke for at ting skal tilbake til normalen enda. Det er lett å bli litt lei av alt “oppstyret”, men det ville aldri vært så strenge tiltak om ikke dette var noe helt uten om det vanlige.

Hold deg hjemme… er vel det jeg prøver å si.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

VELG DEG SELV

Noe one is you, and that is your power ♥

Er det ikke rart hvordan vi mennesker alltid kjemper for å passe inn? I studiene mine har jeg nettopp skrevet en oppgave om ulike teorier rundt dannelsen av identitet. Mye peker på at vi danner en identitet ut fra der vi ønsker å høre til, ønsker å prestere og hvilke personer vi ønsker å være som. Altså kan det nesten se ut som at vi er nødt til å la oss rive med av saueflokken – i alle fall til å begynne med. Et eller annet sted har vi derimot et valg, men å ta et helt bevisst valg om å ikke prøve å være som andre krever mye selvtillit og mot. Alltid blir man pekt på om man ikke er som alle andre, men det hender at det ikke er så dumt å svømme mot strømmen, for det er da det ofte skjer magiske ting.

For å være tydelig. Da jeg var ungdom brukte jeg mye tid på å lete etter hvilken gruppe jeg hørte til. Fordi jeg hadde brukt noen år på sorgen etter å ha mistet pappa, så glemte jeg å “henge med” i hvilken gjeng jeg skulle høre til og hvem jeg passet inn sammen med. Faktumet var at jeg ikke følte at noen var som meg, for det var ingen å snakke med om å miste pappaen sin, og det var heller ingen som ville diskutere filosofi eller sorg, for de andre på skolen var mer opptatt av sminke, fotball eller karakterer. Jeg levde i min egen boble og var alene om mye følelser og tanker.

Etter hvert begynte jeg å gjøre mer som de andre. Jeg kjøpte klær som var kule, brukte samme språk, gjorde de samme handlingene, kopierte humor… Altså alt. Plutselig var jeg en del av fellesskapet, og jeg ble plutselig tatt inn i varmen. Allikevel ble det vanskelig. Vi hadde ulike grupper på skolen. Emoer, sosser, røykere/unnasluntrere og nerder. Jeg likte alle sammen og kunne relatere noe til hver gruppe – problemet var at det ble forventet at jeg skulle velge, for jeg kunne ikke ha sosseklær og henge med emoene eller røyke og få gode karakterer…. Jeg stod altså midt i en rollekonflikt der jeg følte at jeg var en mix av alle de ulike typene personer som jeg ville henge med, men de tilhørte ulike grupper, så jeg ble aldri 100% del av noen av gruppene, men jeg kunne vingle fra gruppe til gruppe basert på hva som passet.

Litt etter litt ble jeg lei av grupperingene på skolen, og jeg ble mer påvirket av internett og andre referansepersoner, slik som bloggere, musikk og andre påvirkere. Jeg begynte å danne en identitet uten å være med gruppene jeg ville tilhøre. Personene på skolen var ikke spennende nok, og jeg ville bli noe ingen andre var, for hva var vel mer spennende enn det? Jeg gikk på en del rare trender jeg skapte for meg selv i form av holdninger, ord og uttrykk, klesstil og så videre. Plutselig hadde jeg snudd alt opp ned, for i mitt hode var det jeg selv som bestemte hva som var kult å si og gjøre, og ikke de rundt meg. Selvtilliten suste til himmelen, for jeg trengte ikke lenger samme type anerkjennelse.

Poenget mitt er at du må gjøre det du kan for å bli det du vil. Det er ikke alltid riktig å se opp til andre rundt seg, av og til bør du prøve å finne ut av det selv. Vi vil alltid ta inn informasjon rundt oss og la oss påvirke, men prøv å kjenn inn i hjertet ditt på hvem DU er, og ikke hvem du tror andre mener du er eller skal være. Jeg er så vanvittig glad for at jeg ikke er som alle andre, og at jeg i det minste er original. Det fineste i verden der mennesker som våger å være seg selv, og som ikke fotfølger og prøver å kopiere av andre. Vi skal alltid kunne lære og inspireres av hverandre, men innerst inne har vi en kjerneperson som kan komme frem, og når du klarer å finne den personen vil du både oppleve økt selvtillit og selvbilde. Med en gang vi mister kontrollen på den vi er og lar andre bestemme, så er vi miserable…. Når du elsker deg selv, det er da du er perfekt. Perfekt finnes i mine øyne, og det perfekte er jo det uperfekte: Det rare, det snåle, det forunderlige.

I disse coronatider har mange av oss mer tid til å stoppe opp og tenke. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvem prøver andre å få meg til å være? Hvem føles det rett å være? Vi kan vokse på oss selv, utvikle oss i en sunn retning og få frem all kjærligheten vi innehar. Hver gang jeg klarer å være 100% meg selv er det som om hele kroppen kribler av kjærlighet og energi, for da innser jeg at jeg selv faktisk er ganske bra, og jeg ser det vakre i alle rundt meg, og jeg ser så tydelig sannhetene, nemlig at jeg må lytte til hjertet mitt.

Neste gang du lurer på om du skal begynne å gjøre som den “kule” gjengen, spør hva du selv har lyst til. Velg deg selv og let etter det du har i hjertet ditt, ikke hva du tror andre synes er best. Det er hos deg selv du finner selvtillit, og du er selv din største konkurrent. Se heller opp til deg selv og dyrk dine gode egenskaper og feltene du kan forbedre. Om du prøver å være en annen, så vil du bare bli sittende igjen som et spørsmålstegn

FØLG MEG PÅ SOSIALE MEDIER:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Camp Kulinaris: Respektløst

Om du ikke har sett kveldens episode av Camp Kulinaris, så tar jeg dere gjennom et hendelsesforløp i dette innlegget

Jeg blir rett og slett skuffet og lei meg av å se hvordan enkelte taklet Erlends forsøk på å gjøre noe fint, minnes pappaen sin, og ikke minst i god tro om at han gjør noe som er bra for alle rundt. Åpenhet om sorg og å miste noen er helt avgjørende for prosessen med å takle sorgen, og jeg synes det var utrolig tøft av Erlend å tørre å være så åpen, og være villig til å be om støtte.

DETTE SKJEDDE:

Erlend ber alle ta med en pute og bli med inn

 Erlend spurte om alle kunne være med og sette seg i en ring, med utgangspunkt i å støtte ham siden det var ett år siden pappaen hans døde. Alle var nysgjerrige og villige til å ta med seg en pute inn, og å bidra der de kunne. Hittil visste ingen hva Erlend ønsket alle skulle være med på.

Erlend ber alle sette seg i ring, lukke øynene og holde hender.

Vi satt oss alle ned på hver vår pute og holdt hverandres hender. Erlend har en helt magisk energi, og jeg kjente alle følelsene hans strømme gjennom kroppen. Jeg begynte å gråte selv, for jeg vet hvor forferdelig det er å miste pappaen sin. Tanken på at det bare var ett år siden Erlend mistet sin var helt forferdelig.

Reaksjonene kommer

Det er helt tydelig at Abu har fanget grunnelementene i det som foregår. Selv om han selv ikke ville valgt å gjøre noe slikt som Erlend valgte, forstår han at det i øyeblikket er viktigere å tenke på hva Erlend går gjennom enn at han selv synes det er litt teit… Johanna derimot viser tydelige tegn på at hun misliker det som foregår og omtaler det som “tåpelig”. I tillegg (dette ser vi ikke på tv) sier Mikael at han ikke er komfortabel, og trekker seg fra hele greien, og vil ikke ta del i det vi driver med.

Erlend ønsker å ta et initiativ

Det vi ikke ser på tv er at Erlend ønsker at alle skal si noen ord om noen de savner som har gått bort, eventuelt noen andre de savner. Personlig følte jeg at det ble veldig viktig å si noen ord om min egen pappa, da jeg håpte det kunne hjelpe Erlend å kunne dele sorg over å miste en far. Erlend og jeg er de eneste som sier noen ord om de vi savner. Dette er for så vidt ok, for det er ikke alltid så lett å være åpen og dele ting som er veldig personlig.

Runar ber “Fader vår”

Det er vanlig at minnesermonier foregår i kirken, og jeg antar at det var derfor Erlend ønsket at Runar skulle si fader vår. Personlig er jeg ikke kristen, men jeg følte det var riktig om Erlend hadde behov for dette. Vi var også heldige som hadde en tidligere predikant tilstede som kunne hjelpe til da Erlend trengte det som mest.

Reaksjonen fortsetter

Dette er her jeg reagerer. Det er tydelig at alle ikke var 100% komfortable med det Erlend ønsket, men det er visse ganger man bare bør vise litt respekt for andre og det de går gjennom.

Jeg synes det er respektløst av Johanna å ikke bare holde munn, selv om hun ikke digger opplegget. Det er sykt viktig å snakke om følelser, og det er nettopp dette Erlend gjorde så riktig. Jeg kan selv avsløre at jeg opplevde en mye tøffere og vondere sorg etter å ha mistet pappa, FORDI jeg var redd for å vise følelser og snakke om det som hadde skjedd. Hva slags budskap sender man ut ved å gjøre narr av en minnesmarkering? I lille Norge der vi er så redd for å snakke høyt, vise oss frem, skal vi også være redd for å åpne oss rundt sorg? Dette er et alvorlig tema, og jeg synes det er forferdelig at det ikke får mer fokus.

Jeg vil at alle som leser dette innlegget skal tenke seg om to ganger før dere oppfører dere som Johanna i lignende situasjoner. DETTE ER FAKTA: 1.Erlend prøver å minnes sin avdøde far, og ber alle om psykisk støtte. 2. De fleste respekterer at Erlend trenger å gjøre det på sin måte, men det er én person som nekter bidra, og én person som faktisk mener hele greien er tåpelig. Tåpelig? Jeg klarer ikke legge fra meg ordet… Er det TÅPELIG å sørge? ALLE som har mistet noen ved hvor instendig vondt det føles, og om vi skal bli fortalt at det er TÅPELIG å uttrykke hva vi har på innsiden, så blir det mange mennesker som vil slite. Det er superviktig å snakke om det vonde vi bærer på, og det er helt forkastelig at noen nærmest står og spytter på noen som tør å be om kjærlighet, som tør å åpne seg og som forsøker å dele hva de har på innsiden.

Erlend Elias Bragstad er et fantastisk menneske med så vanvittig mye godt i seg. At han legger fra seg så mange barrierer og er villig til å dele noe så sterkt med både oss som var med ham, men i tillegg alle seerne, det krever MOT. Det er slik ting bør være. Vi skal ikke være redd for å snakke om det vonde, men vi skal heller være redd for å tie. Vi må begynne å tørre å åpne oss, gi hverandre kjærlighet og håp ♥

Vær så snill, husk å ha respekt for det andre rundt deg går gjennom. Kjemp alltid for å forstå, og ta imot med åpne armer når noen er så modige at de åpner seg for deg ♥

♥ Ta vare på hverandre! ♥

 

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Life hacks – veien til lykke

Livet vårt kan av og til føles vanskelig, og vi har ikke alltid full kontroll på oss selv. Noen ganger kan vi lett bli fanget i en ond spiral, og da gjelder det å vite hvor vi skal bryte mønsteret. Jeg har mye erfaring med å ha det tungt, men jeg har også sett det siste året at det finnes en vei til å bli lykkelig, men veien er lang. Det jeg har lært er at lykken finnes når man er i kontakt med kjærligheten i seg. Selv om jeg bare er 27 år, kan jeg love at jeg har en eldre sjel, hehe. Med en gang kjærligheten ikke er i kontakt med hodet, forsvinner lykken. Så hvordan finne kjærligheten? Jeg har selv prøvd å kartlegge et mønster, og har funnet frem til disse punktene:

♥ SOV NOK ♥

Får fysiske helse henger godt sammen med den psykiske. Søvn er veldig viktig for kroppen, og uten nok søvn fungerer ikke kroppen optimalt. Derfor er det veldig viktig å ta vare på seg selv og sove nok. Favorittserien kan alltids sees en annen kveld, forsøk heller å bedre helsen din ved å få lagt deg tidsnok.

♥ SPIS RIKTIG ♥

Det er påvist at mange av oss spiser for mye og feil på grunn av følelser i oss, både vonde og gode. Om vi i det minste er fokuserte på å gi hjernen riktig mat å jobbe med, vil kroppen ha det bedre. Kroppen og psyken får det ikke bedre av mye sukker eller usunt fett. Om du har dyr, så vet du jo at vi ikke skal fóre dem med dårlig mat, men mat med gode næringsstoffer og vitaminer. Tenk på deg selv som barnet ditt, du vil vel at barnet ditt skal få i seg riktig næring?

♥ TA VARE PÅ DEG SELV ♥

Noen personer tar ikke vare på seg selv fordi de underbevisst ikke føler de fortjener mer. Du trenger ikke bli like jålete som meg, men god trening, litt maskara og en manikyr kan gjøre underverker for hvordan du føler deg. Gå en lang tur, ta et varmt bad, napp øyebrynene, ta på en fin leppestift, for du er antakelig veldig vakker! Vi må lære å elske oss selv for å klare å elske.

♥ ELSK ♥

Vær tilstede med menneskene eller omgivelsene som drar deg opp. Elsk personene som får deg til å smile, og vær i kontakt med følelsene dine. Elsk øyeblikket samtidig som du nyter det. De du er sammen med vil føle energien din, og du vil selv huske øyeblikket bedre. Om du er sammen med mennesker som gjør det vanskelig å elske, prøv å ikke vær like mye med dem. Du er på riktig plass når du føler en underliggende sterk kjærlighet.

♥ VÆR TAKKNEMLIG ♥

Er du glad for noe du har? Hjemmet ditt, bestevennen din eller den fine toppturen? Snakk med deg selv, kjenn på at du er glad for det du ser og opplever. Stopp øyeblikket og vær obs på at “dette er jeg glad for”. Prøv å legg fokuset litt bort fra hva du ønsker å forandre, og tenk heller på hva du ikke kunne være foruten. Dette kaller frem kjærligheten i deg.

♥ VÆR SAMMEN MED DYR ♥

Om du er dyreelsker vet du hva jeg snakker om. Dyr har en helt fantastisk energi, og det kan hjelpe deg med å få ro på innsiden. Dyr er rene sjeler, og de har aldri manipulerende eller negative sinn slik som oss mennesker. Sammen med et dyr er du nærmest den du faktisk er, for dyret tillater deg å være helt fri og ren. Dyr kan også fremkalle gode følelser, men det er også et sted å gråte om du trenger det, for dyrene pleier å forstå.

♥ STIKK AV ♥

Alenetid er viktig for at du skal komme i kontakt med selvet ditt. Selv om det ofte frister å bare være sosial,  har man godt av å kjenne på “hvem er jeg”. Vi alle er forskjellige, og de ekstroverte av oss har en tendens til å løpe litt fortere enn oss selv, og derfor kan det være lurt å finne tilbake til sporene av den introverte. Å stikke av kan være 60 minutters gåtur eller en reise alene til et spennende sted. Å utvikle oss er noe av det lureste vi gjør, men vi utvikler oss ikke om vi fortsetter livet i samme mønster. Vi må ut av komfortsonen!

♥ BRYT DÅRLIGE RELASJONER ♥

Av og til har dårlige relasjoner fått en gratisbillett inn i livet vårt, uten at vi helt merker det. Prøv å kjenn etter på menneskene du omgås. Hvem liker du genuint å være rundt, og hvem gjør deg sint, trist eller stresset? Vi blir sterkt påvirket av menneskene i livet vårt, så her gjelder det å tenke seg nøye om. Noen er tilstede for å utnytte deg, imens andre ønsker genuint å gi deg kjærlighet.

Om du klarer å inkludere noen eller alle av disse punktene i livet ditt, vil jeg si du er på god vei til å endre livet i en positiv retning. Husk at alt er babysteps, så ta tiden du trenger ♥ Det handler om å være bevisst, og størst av alt er kjærlighet – den finnes hvor enn du befinner deg. Vi må også være bevisst på hvilke følelser vi har i ulike omstendigheter. KVITT DEG MED omgivelser som gjør deg negativ, for dette trenger du ikke i livet ditt, og det er IKKE verdt å holde fast i.

Joggedress ble kjøpt på Bershka på Tenerife.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Et siste pust…

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Valentines: IKKE SKUFF KJÆRESTEN

Jeg skjønner at alle er ulike, men jeg selv er i alle fall slik at Valentinesday er VIKTIG med store bokstaver.

Jeg mener virkelig at Valentines er en veldig fin mulighet til å vise kjærlighet til din utkårede på. At noen hadde en idé om å feire kjærligheten offisielt én gang per år, er helt fenomentalt! Jeg selv elsker jo overraskelser, romantikk og den slags, så det passer meg midt i blinken. Problemet har vel vært at Haakon tidvis ikke har forstått hvor viktig denne dagen er for meg, og at forventningene kræsjer totalt. Dette har vi selvsagt snakket om, og det blir nok annerledes i fremtiden. Poenget mitt er vel at du ikke må skuffe kjæresten din… Kanskje h*n hadde gledet seg masse til valentines, og hjemme sitter du med grandis og Nytt på nytt – DET ER KJIPT. Prøv å legg en plan, så vil dere få en ganske så hyggelig dag eller kveld sammen. Jeg har samlet sammen noen gode tips, for hvordan du kan sjarmere kjæresten i senk, hentet fra tidligere innlegg.

1. Romantisk weekendtur til London, Roma eller Paris.

Dette er alltid en vinner! God mat, god vin og shopping er det umulig å si nei til. Jeg ville blitt så sykt glad. Husk at opplevelser man deler er ofte det man husker best, og som bidrar til å definere forholdet, og i tillegg krydre hverdagen. Å reise bort i Valentineshelgen er så sykt koselig.

2. Levende lys, god mat, vin og roser.

Om du er nødt til å gjøre noe på budsjett, så er denne klassisk. Det er bare viktig å ikke bruke den opp – altså gjøre det for mye. Overrask kjæresten når h*n kommer hjem fra jobb, skole etc. Lag favorittmaten til personen, tenn masse levende lys og sørg for at personen helt glemmer hverdagen, og heller fokuserer på der og da, og dere to ♥ LEGG BORT MOBILEN.

3. Spa-weekend

Før var det litt vanskeligere, men de siste årene har en helg på for eksempel Kragerø resort eller Farris Bad blitt noe folk flest har råd til. En weekend på spa er balsam for sjelen, og det er en intim og avslappende ting å gjøre som par.

4. Gaver

Alle elsker gaver, og noe som er sykt sjarmerende er å til stadighet overraske med små og store gaver her og der. Dette må jo ikke være svindyrt, det kan være alt fra hårstrikker til en ny bil, hehe. Poenget er at det er moro, og det kan gjøre underverker. Kjøp et armbånd med noe helt spesielt gravert, vesken hun ønsket seg eller kanskje en nydelig parfyme.

5. Fornøyelsespark

Det er sykt moro å være litt spontan og barnslig innimellom. I vinter kan man besøke VR-verden, Laserworld, spillerhaller +++. Husk at man bygger sterkere relasjon til hverandre om man opplever ting som fremkaller sterke følelser. Ingen bygger relasjon ved å sitte i sofaen og se på tv.

6. 50 grunner til at jeg elsker deg

Skriv ned 50 post-it lapper med grunner til at du elsker vedkommende. Gi dem disse i en boks som hun eller han kan ha et sted og ta frem hver gang det måtte være ønskelig. Man aner ikke hvor mye glede og kjærlighet dette kan gi, og det føles også godt å tømme hjertet litt.

7. Noe ingen har gjort før

Forskning viser at man danner sterke bånd til personer som man deler sterke opplevelser på godt og vondt med. Dra og hopp i fallskjerm, dra på escape-room eller ligndene. Rett og slett noe spennende og med adrenalin som gjør at opplevelsen er noe begge husker i lang tid. Dette vil føre dere sterkere sammen.

8. Verdikuponger

Skriv ned for eksempel ti forskjellige ting kjæresten din kan få en kupong på som han eller hun kan bruke når som helst. Dette kan være kupong på en massasje, et kinobesøk, en flaske vin og så videre. Her setter bare fantasien grenser, og det vil definitivt glede din utkårede.

9. Lunsj/Middag

Overrask han eller hun på jobb med lunsj eller middag! Om du sitter alene og kjeder deg fordi kjæresten din er på jobb og du savner vedkommende er det bare å plukke opp telefonen, ringe til peppes pizza og slenge deg avgårde og overraske kjæresten. Dette er så sykt koselig, og det lyser virkelig opp en ellers kjedelig hverdag.

10. Gjør noe dumt

Dette er et generelt tips, men folk er alt for tilbakeholdne. Det er bedre å sende ti buketter på døren med roser enn å gå bort og gi noen en klem- om ønsket er å være romantisk. Sleng deg i sofaen og se en romantisk komedie, og jeg kan love deg at du lærer litt om hva en god kjæreste kan finne på å gjøre. Jeg prøver å forholde meg til at ikke alle kan kaste penger rundt seg i dette innlegget, men om kjæresten din elsker dyre vesker, diamanter og sko – så kjøp det, da vel?

 

Jeg håper du lar kjærligheten blomstre denne dagen! Om du er singel, hva med å muntre opp en venn?

Forbli barneløs?

Noen ganger har temaet slått meg… Kommer jeg til å forbli barneløs? Det finnes dessverre personer der ute som ikke er i stand til å få barn. Personer som kunne gjort hva som helst for å få bære fram, for så å holde sitt eget lite barn, se det vokse opp, og ha en familie. Når jeg skriver om dette, blir jeg trist. Det kunne fort vært meg selv som ikke var i stand til dette. Det sies at et barn forandrer alt, og det er vel nettopp dette jeg er redd for.

Hva om jeg ville blitt en dårlig mor? Hva om det hender noe fælt? Hva om jeg ikke får realisert mine egne ønsker? Å få barn er et sykt stort ansvar, og jeg vet at jeg måtte gitt opp veldig mye om et barn skulle dukke opp i min verden. For eksempel har jeg en drøm om å kjøpe egen hest, noe som jeg ikke hadde følt jeg hadde tid til med et barn og jobb. Jeg har også lyst til å leve et ungt liv der ting kan skje sporadisk, og ikke krever så mye planlegging. Jeg er veldig eventyrlysten av natur, og er redd for å fange meg selv i et liv jeg ikke ønsker meg. På sett og vis har jeg ganske egoistiske tanker, men jeg har også mulighet til å tenke mer egoistisk, siden det ikke er et barn inne i bildet.

På den andre siden… Hvordan ville livet sett ut om jeg aldri får et barn? Vil jeg som gammel føle at det alltid manglet noe? Vil jeg lengte tilbake til å kunne endre på det? Å få et eget barn må være helt fantastisk, for bare det at man bærer det med seg over så lang tid er utrolig. Hva skal det hete? Er det jente eller gutt? Hvordan blir personen som voksen, hva vil hen jobbe med? Da jeg selv var liten føltes livet som et eventyr, fordi mamma og pappa tok meg med på eksotiske reiser, behandlet meg som en prinsesse, og fikk verden til å være interessant. Hva om jeg selv kunne gjøre livet til noen på samme måte? Akkurat det ville være fantastisk.

Hva om jeg egentlig bare er redd? Hva om jeg selv blir syk en dag, og må etterlate barnet mitt i en slik verden som er nå alene… En verden der vi holder på å utrydde oss selv, sprenge hverandre til fillebiter og opererer oss til det ugjenkjennelige? Hvordan vil mitt barn takle disse tingene, og i verste fall uten meg? Jeg har full kontroll på meg selv og eget liv, men å skulle være en mor med ansvar for et annet individ, det er faktisk litt skremmende.

Om jeg velger å ikke få barn, har jeg i alle fall ikke feilet, og i verste fall ikke etterlatt noen en dag. Men om jeg får barn, da åpner en hel ny verden seg, og en slags mini-meg skal bli til. En person jeg kommer til å elske av hele mitt dype hjerte, som kommer til å bli meningen med livet mitt… En person som også kan knuse hele hjertet mitt i en million små biter, og de vil bli umulige å putte sammen igjen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER