Et siste pust…

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Valentines: IKKE SKUFF KJÆRESTEN

Jeg skjønner at alle er ulike, men jeg selv er i alle fall slik at Valentinesday er VIKTIG med store bokstaver.

Jeg mener virkelig at Valentines er en veldig fin mulighet til å vise kjærlighet til din utkårede på. At noen hadde en idé om å feire kjærligheten offisielt én gang per år, er helt fenomentalt! Jeg selv elsker jo overraskelser, romantikk og den slags, så det passer meg midt i blinken. Problemet har vel vært at Haakon tidvis ikke har forstått hvor viktig denne dagen er for meg, og at forventningene kræsjer totalt. Dette har vi selvsagt snakket om, og det blir nok annerledes i fremtiden. Poenget mitt er vel at du ikke må skuffe kjæresten din… Kanskje h*n hadde gledet seg masse til valentines, og hjemme sitter du med grandis og Nytt på nytt – DET ER KJIPT. Prøv å legg en plan, så vil dere få en ganske så hyggelig dag eller kveld sammen. Jeg har samlet sammen noen gode tips, for hvordan du kan sjarmere kjæresten i senk, hentet fra tidligere innlegg.

1. Romantisk weekendtur til London, Roma eller Paris.

Dette er alltid en vinner! God mat, god vin og shopping er det umulig å si nei til. Jeg ville blitt så sykt glad. Husk at opplevelser man deler er ofte det man husker best, og som bidrar til å definere forholdet, og i tillegg krydre hverdagen. Å reise bort i Valentineshelgen er så sykt koselig.

2. Levende lys, god mat, vin og roser.

Om du er nødt til å gjøre noe på budsjett, så er denne klassisk. Det er bare viktig å ikke bruke den opp – altså gjøre det for mye. Overrask kjæresten når h*n kommer hjem fra jobb, skole etc. Lag favorittmaten til personen, tenn masse levende lys og sørg for at personen helt glemmer hverdagen, og heller fokuserer på der og da, og dere to ♥ LEGG BORT MOBILEN.

3. Spa-weekend

Før var det litt vanskeligere, men de siste årene har en helg på for eksempel Kragerø resort eller Farris Bad blitt noe folk flest har råd til. En weekend på spa er balsam for sjelen, og det er en intim og avslappende ting å gjøre som par.

4. Gaver

Alle elsker gaver, og noe som er sykt sjarmerende er å til stadighet overraske med små og store gaver her og der. Dette må jo ikke være svindyrt, det kan være alt fra hårstrikker til en ny bil, hehe. Poenget er at det er moro, og det kan gjøre underverker. Kjøp et armbånd med noe helt spesielt gravert, vesken hun ønsket seg eller kanskje en nydelig parfyme.

5. Fornøyelsespark

Det er sykt moro å være litt spontan og barnslig innimellom. I vinter kan man besøke VR-verden, Laserworld, spillerhaller +++. Husk at man bygger sterkere relasjon til hverandre om man opplever ting som fremkaller sterke følelser. Ingen bygger relasjon ved å sitte i sofaen og se på tv.

6. 50 grunner til at jeg elsker deg

Skriv ned 50 post-it lapper med grunner til at du elsker vedkommende. Gi dem disse i en boks som hun eller han kan ha et sted og ta frem hver gang det måtte være ønskelig. Man aner ikke hvor mye glede og kjærlighet dette kan gi, og det føles også godt å tømme hjertet litt.

7. Noe ingen har gjort før

Forskning viser at man danner sterke bånd til personer som man deler sterke opplevelser på godt og vondt med. Dra og hopp i fallskjerm, dra på escape-room eller ligndene. Rett og slett noe spennende og med adrenalin som gjør at opplevelsen er noe begge husker i lang tid. Dette vil føre dere sterkere sammen.

8. Verdikuponger

Skriv ned for eksempel ti forskjellige ting kjæresten din kan få en kupong på som han eller hun kan bruke når som helst. Dette kan være kupong på en massasje, et kinobesøk, en flaske vin og så videre. Her setter bare fantasien grenser, og det vil definitivt glede din utkårede.

9. Lunsj/Middag

Overrask han eller hun på jobb med lunsj eller middag! Om du sitter alene og kjeder deg fordi kjæresten din er på jobb og du savner vedkommende er det bare å plukke opp telefonen, ringe til peppes pizza og slenge deg avgårde og overraske kjæresten. Dette er så sykt koselig, og det lyser virkelig opp en ellers kjedelig hverdag.

10. Gjør noe dumt

Dette er et generelt tips, men folk er alt for tilbakeholdne. Det er bedre å sende ti buketter på døren med roser enn å gå bort og gi noen en klem- om ønsket er å være romantisk. Sleng deg i sofaen og se en romantisk komedie, og jeg kan love deg at du lærer litt om hva en god kjæreste kan finne på å gjøre. Jeg prøver å forholde meg til at ikke alle kan kaste penger rundt seg i dette innlegget, men om kjæresten din elsker dyre vesker, diamanter og sko – så kjøp det, da vel?

 

Jeg håper du lar kjærligheten blomstre denne dagen! Om du er singel, hva med å muntre opp en venn?

Forbli barneløs?

Noen ganger har temaet slått meg… Kommer jeg til å forbli barneløs? Det finnes dessverre personer der ute som ikke er i stand til å få barn. Personer som kunne gjort hva som helst for å få bære fram, for så å holde sitt eget lite barn, se det vokse opp, og ha en familie. Når jeg skriver om dette, blir jeg trist. Det kunne fort vært meg selv som ikke var i stand til dette. Det sies at et barn forandrer alt, og det er vel nettopp dette jeg er redd for.

Hva om jeg ville blitt en dårlig mor? Hva om det hender noe fælt? Hva om jeg ikke får realisert mine egne ønsker? Å få barn er et sykt stort ansvar, og jeg vet at jeg måtte gitt opp veldig mye om et barn skulle dukke opp i min verden. For eksempel har jeg en drøm om å kjøpe egen hest, noe som jeg ikke hadde følt jeg hadde tid til med et barn og jobb. Jeg har også lyst til å leve et ungt liv der ting kan skje sporadisk, og ikke krever så mye planlegging. Jeg er veldig eventyrlysten av natur, og er redd for å fange meg selv i et liv jeg ikke ønsker meg. På sett og vis har jeg ganske egoistiske tanker, men jeg har også mulighet til å tenke mer egoistisk, siden det ikke er et barn inne i bildet.

På den andre siden… Hvordan ville livet sett ut om jeg aldri får et barn? Vil jeg som gammel føle at det alltid manglet noe? Vil jeg lengte tilbake til å kunne endre på det? Å få et eget barn må være helt fantastisk, for bare det at man bærer det med seg over så lang tid er utrolig. Hva skal det hete? Er det jente eller gutt? Hvordan blir personen som voksen, hva vil hen jobbe med? Da jeg selv var liten føltes livet som et eventyr, fordi mamma og pappa tok meg med på eksotiske reiser, behandlet meg som en prinsesse, og fikk verden til å være interessant. Hva om jeg selv kunne gjøre livet til noen på samme måte? Akkurat det ville være fantastisk.

Hva om jeg egentlig bare er redd? Hva om jeg selv blir syk en dag, og må etterlate barnet mitt i en slik verden som er nå alene… En verden der vi holder på å utrydde oss selv, sprenge hverandre til fillebiter og opererer oss til det ugjenkjennelige? Hvordan vil mitt barn takle disse tingene, og i verste fall uten meg? Jeg har full kontroll på meg selv og eget liv, men å skulle være en mor med ansvar for et annet individ, det er faktisk litt skremmende.

Om jeg velger å ikke få barn, har jeg i alle fall ikke feilet, og i verste fall ikke etterlatt noen en dag. Men om jeg får barn, da åpner en hel ny verden seg, og en slags mini-meg skal bli til. En person jeg kommer til å elske av hele mitt dype hjerte, som kommer til å bli meningen med livet mitt… En person som også kan knuse hele hjertet mitt i en million små biter, og de vil bli umulige å putte sammen igjen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg har bedt om hjelp

I disse tider hvor psykisk helse står i fokus, tenkte jeg selv å være åpen rundt psykisk helse. I dag har jeg vært hos legen, og jeg har bedt om hjelp.

Jeg er “egentlig” frisk. Jeg gjør alle tingene som kreves av meg, både jobb, studier, husarbeid, 4 hunder, trening, kjæreste og så videre. Jeg fungerer, og har ikke ønske om å løsrive meg fra ansvaret mitt. Alle tingene jeg gjør er det som holder meg gående. Skulle jeg blitt sittende uten å gjøre noe – altså sykemeldt, så ville jeg gått på veggen. Jeg trenger ansvar for å ha det bra. Betyr dette at alt under frontallappen fungerer 100%, og at jeg ikke trenger hjelp? Vel, neppe. Jeg har hatt en oppvekst der jeg ble utfordret ekstremt. Å miste faren sin som 10-åring snudde livet på hodet. Ungdomstiden min bar preg av sorg ved siden av skole, lekser, venner, ridning og fritid. Og vet du hva jeg var ekspert på? Fortrengning. Jeg ville ikke røre ved de vonde følelsene, så jeg gjemte dem så langt bak i hodet som jeg bare kunne. Vet du hva jeg er ekspert på i dag? Fortrengning. Jeg vil helst flyte på en rosa sky og bare nyte livet. Nedganger vil jeg helst ikke ha. Så derfor går jeg faktisk enkelt forklart rundt med en verkebyll som det bare så vidt tyter ut av. Dette kan resultere i kjipe ting, og jeg har begynt å merke at det er visse ting som har lyst til å få komme ut. Om jeg ikke tar tak i dem, vil de gjøre vondt verre.

Du trenger ikke være hundre prosent frisk bare fordi du fungerer. I disse tider håper jeg at alle som har noe de grubler på tar seg selv på alvor. Ofte har jeg inntrykk av at man må være faretruende psykisk syk for å bli tatt seriøst. Jeg er av den typen som er opptatt av å ta ting ved roten. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke vil belaste samfunnet, i og med at jeg fungerer supert i jobb, skole og hverdag… men man skal bli tatt seriøst, og det ble jeg i dag. Jeg har åpnet meg opp om hva jeg har på innsiden – og har blitt forstått. Vi er alle ulike, og når jeg selv sliter med noe, er resultatet at det kommer ut i form av tvangsaktige mønstre, rare følelser og ekstra rar energi. Jeg har lært meg en teknikk fra jeg var barn, der jeg vet at jeg “må” gjøre de tingene jeg skal. Jeg må innrømme at jeg er virkelig takknemlig for at jeg ikke har lett for å droppe jobb, studier og andre forpliktelser, men jeg hadde helt ærlig satt pris på å bearbeide følelsene mine mer da jeg var barn, for da ville jeg sikkert sluppet unna en del som voksen. Enda godt er det at jeg har innsikt nok til å lese meg selv. Psykisk helse er dødskomplisert, og ofte vet vi ikke selv hvor kjernen i ting ligger. Det er ikke alltid vi heller vet nok om oss selv, men dette kan man lære om man tar steget ut og spør om en hjelpende hånd. Du må ikke ha selvmordstanker for at problemet ditt skal være “ille nok”. Vi mennesker er så sykt forskjellige, og vi har hver vår historie. Kanskje kjærligheten til det rundt oss er motivasjonen for at vi holder ting gående, og er villig til å kjempe for oss selv, slik at andre kan få lov til å se deg blomstre og bli den du ønsker å bli for andre rundt deg.

Husk at du ikke trenger å være usynlig. Dine følelser og tanker er viktige, og du fortjener å bli hørt. Vi tror gjerne at vi må være synlig berørt av det psykiske, men slik fungerer det ikke alltid. Det er viktig å ha evne til å analysere seg selv og sine egne mønstre, for da vet du når du må ta deg selv på alvor. Noen ganger trenger vi en ferie, imens andre ganger kan det behøves en å snakke med… 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Dette gjør at jeg gruer med til nyttårsaften

Da jeg var liten var nyttårsaften en dag jeg elsket. Pappa kjøpte alltid så sykt mye raketter, og vi synes det var så kult og spennende med alle de fine lysene. Jeg tror helt ærlig at pappa synes det var minst like gøy! I tillegg spise vi alltid god mat, og vi fikk være våkne kjempelenge. For barn tror jeg denne dagen er nesten like bra som julaften, for det er så spennende og fint. Ofte er man sammen med familie og venner, og selvfølgelig er det hyggelig!

Det er bare ett problem… Dette tenkte jeg ikke på noen gang da jeg var liten, med det har blitt sykt aktuelt for meg den siste tiden. Det er nemlig sånn at jeg har fire individer her hjemme som virkelig ikke liker nyttår, og ikke uten grunn…. Se for deg om du selv ikke ante hva fyrverkeri er, og at du bare hører masse høye smell, ser rare lys på himmelen, og at det lukter rart. Hadde vi selv opplevd den samme følelsen, ville vi antakelig tro at en terroraksjon var på gang. Jeg får tårer i øynene bare av tanken på hvordan hundene har det på innsiden når de er så redde… De går og gjemmer seg, og tør ikke komme frem. Selv om jeg prøver å late som ingenting, sitter de og skjelver…

Mitt ønske til alle som leser, er at dere i det minste tenker dere om når det gjelder oppskyting. IKKE fyr av noe før klokken 12! Det er alltid mange som ikke holder seg til å kun fyre av ved midnatt, og dette gjør situasjonen enda verre for alle dyrene som er redde. Jeg kan alltids klare å gjøre noen tiltak her hjemme for at hundene skal ha det så bra som mulig, men det blir vanskelig når jeg risikerer at det blir skutt opp tidlig på dagen og kvelden. Vær så snill, ta litt hensyn! Jeg skjønner folk ikke kan nektes å fyre opp raketter, men det er lov å bruke sunn fornuft, slik at dyrene ikke lider til fordel for mennesker.

Amen.

Kom og se på rumpen min

Du må virkelig høre alt om rumpen min. Er ikke det fint og viktig?

Det første dere trenger å vite om rumpen min, er at den er designet av meg selv, eller rettere sagt… Jeg fikk den designet av en personlig trener. Jeg har ikke plassert fettet i den der, det har vært der hele tiden, men det har både vært mer og mindre fett på den periodevis. I disse dager har jeg lagt inn en del arbeid i form av styrketrening og cardio for at den skal se ut som den gjør. Om jeg vil den skal bli mindre, så kan jeg spise mindre kalorier og trene mindre styrke. Om jeg vil den skal bli mye større, kan jeg kanskje spise en del mer. Om jeg bare ønsker en “fin” form, så kan jeg fortsette med en del styrketrening. Det som er så kult, det er at rumpen min alltid har passet til kroppsfasongen min. Når jeg er tynnere er den tynnere, når jeg er rundere, er den større, og når jeg er strammere, er også rumpen strammere. Jeg synes faktisk at dette er den beste rumpen jeg noen gang har hatt. Jeg kommer i alle fall ikke til å gå til feil PT, i tilfelle den ikke blir slik som jeg ønsker at den skal være.

Rumpe er tipp topp, og jeg håper for guds skyld dere fatter budskapet mitt. Jeg er virkelig på randen til flau over hva slags påvirkning unge mennesker tidvis er utsatt for i disse dager. Vanligvis er jeg ikke så fiksert på hva andre bloggere legger ut, men come on… Her snakker vi om en av de desidert største influenserne. I første rekke tar vedkommende på seg forbilde-rollen og går all natural, men ender med å fylle på kroppsdelene på nytt, og ja… Jeg skal ikke si for mye, for det er mulig at denne berømte rumpen ville se helt merkelig ut uten nye implantater, etter å ha vært ganske velproporsjonert, men hele greien bare blir så feil. I tillegg kommer det ut informasjon om at 1 av 3000 dør av den nevnte operasjonen??? Herregud. Og dette reiser folk ned til en useriøs klinikk i Tyrkia for å få sponset? Oh my gaaaad. Jeg har ikke ord. Folk må virkelig få gjøre hva de vil med sitt liv og sin kropp, men det blir litt sinnsykt å gjøre en slik operasjon – og deretter påvirke dette ut til unge mennesker, som kanskje har lyst til å gjøre det samme? BLÆH.

Mitt budskap er at vi må bruke den rumpen vi har, for det er en kroppsdel med ganske mye potensiale. Jeg har oppriktig forståelse for at mange vil ha større og rundere rumpe, men operasjon bør virkelig ikke være løsningen. Det ser faktisk ikke helt bra ut, men i tillegg er det faktisk mulig å trene seg til en bra rumpe. Det handler om mengde trening og riktig kosthold… Det er en langt bedre løsning enn å legge seg under kniven. Presset er stort, men om du trener, så vil du få en bedre helse totalt, og antakelig blir du mer fornøyd med kroppen din da. Jeg kan med hånden på hjertet si at min måte å holde meg psykisk frisk på, det er gjennom trening og sunt kosthold. I periodene jeg ikke tar vare på meg selv, så faller alt annet fra hverandre også. Dere må gjerne si at rumpen min på bildene overhodet ikke er noe ideal, og at jeg er tjukk eller at den er flat, men jeg jobber i hvert fall med rumpen min på den sunneste måten jeg kan.

Det er i hodet vårt at jobben starter, ikke på operasjonsbordet.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Jeg vil glemme alt om fødselsdatoer og dødsdatoer

Idag er det din fødselsdag. Det er gått mange dager siden den siste dagen jeg så deg. Det er utrolig at det ikke går en dag hvor jeg ikke tenker på deg.
Men det er vakkert. For selv om tapet er uutholdelig så hadde livet uten deg også vært uutholdelig.

Jeg vil glemme alt om fødselsdatoer og dødsdatoer.
Tid er ikke relevant for kjærlighet.
Jeg lager en kjærlighetsdato. Den skal være igjen etter deg og feires hver dag for resten av mitt liv.

– Fleur Gude.

Som mange av dere som har fulgt meg en stund vet, så er pappaen min død. Jeg er utvilsomt ikke alene om å ha opplevd dette. Den eneste forskjellen fra mange er nok at jeg mistet ham på et tidspunkt i livet der jeg kunne ha trengt ham som mest. Jeg var jo bare et barn, og hadde han ikke blitt borte, så ville jeg jo hatt en hundre ganger bedre oppvekst, uten en så stor sorg å bære på. Jeg hadde riktignok sunne interesser. Jeg drev med ridning, og var oppriktig glad i å gjøre det bra på skolen. Flink-pike-syndromet har vel alltid vært en av mine sterkeste sider. Jeg liker å være flink, og derfor fungerer jeg godt under kriser.

I dag ville pappa blitt 56 år. En helt vanlig alder, og det er rart å tenke at han ikke engang rakk å bli 50 – han ble 39. Uansett, så har ikke alder så sykt mye å si, men det forunderlige er at det alltid vil være et tomrom som ingen kan fylle. Mamma gjorde så godt hun kunne da vi vokste opp, og hun måtte fungere som to foreldre, selv om hun var én. Hun jobbet til og med i 3 forskjellige jobber for å dekke det økonomiske hullet, i og med at vi ikke ville ting skulle være annerledes… Det er brutalt, men heldigvis må jeg si at jeg ikke har noen negative minner av at mamma alltid var på jobb.. Selv om det kunne vært tilfelle. Det jeg derimot husker mest fra barndommen min, er alle gangene jeg savnet en pappa. Jeg kunne begynne å gråte av å se en annen jente klemme pappaen sin. Til og med å fylle ut papirer der de trengte “foresatte”, og jeg kun kunne fylle ut én plass, gjorde vondt. Jeg hadde store problemer med å akseptere alt som hadde hendt. Det var først da jeg ble mer voksen at jeg kunne si at jeg forsto og kunne erkjenne pappas død.

Fleur har rett i det hun skriver. Å glemme dødsdatoer, og heller lage kjærligehetsdatoer gir overraskende mye mening. Savnet etter de vi har mistet er et sterkt tegn på kjærlighet. Har du noen gang tenkt over at nesten alt vi gjør har kjærlighetsom grobunn? Motivasjon til å gjøre noe, kommer av kjærlighet for noe eller noen. Til og med hat bunner i kjærlighet, for eksempel ved at noen har voldet noen vi er glade i. Kjærlighet er noe alle har i livet sitt, og det er det som får oss til å handle. Den kjærligheten jeg har fra pappa, den er verdifull fordi den har lært meg vanvittig mye i livet, og den kommer nok til å lære meg enda mer en dag.

Jeg trenger ikke si så mye mer, annet enn at jeg har kjempet mot tårene i hele dag. Til og med da jeg var på trening kjempet jeg for å ikke sprekke imens jeg løp i mine egne tanker. Julen er selvsagt en sentimental tid. Jeg tror mildt sagt at pappa hadde blitt til julenissen om han hadde kunnet, så mye elsket han julen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Han er død

Klokken var mulig rundt 11 da jeg og venninnen min lurte oss til å snu midt i skituren med de andre barna. Langrennski var ikke noe for meg, men jeg likte derimot å stå på slalom. Jeg følte meg fri som en ørn da jeg suste nedover bakkene sammen med pappa og Fleur i Lillehammer. Allerede på denne tiden var konkurranseinstinket mitt sterkt. Jeg hadde alltid som mål å nå enden av bakken først. På denne dagen var det kaldt. Vi lengtet tilbake til det varme klasserommet, og jeg ville heller sette meg ned og tegne. Jeg tegnet gjerne hva som helst, men helst hester. Pappa hadde lovet å kjøpe en hest av rasen Rocky Mountain til meg om han ble frisk en dag. Å få egen hest var min største drøm på den tiden. Omsider kom venninnen min og jeg tilbake til skolen. Vi satt oss trygt inn i klasserommet, og snakket om hva vi skulle gjøre på skolens talentkonkurranse, og hva vi skulle øve på etter skolen. Vi skulle danse, men jeg husker ikke hvordan dansen gikk eller til hvilken sang. Denne dagen ble oversvømt av en annen hendelse. Døren på klasserommet gikk brått opp, og der stod rektor. Vi begge var nok redd for at vi skulle få kjeft for å ha skulket skituren. Fokuset på skituren forsvant brått da jeg fikk beskjed om å gå ut til parkeringen, der mamma visstnok ventet på meg. Jeg gikk ut, og fikk øye på mammas bil. Jeg hadde alltid likt mamma sin bil, for den var kulere enn mange av de andre foreldrene sin, og den hadde fin farge. Jeg åpnet døren, og skulle til å minne mamma på at jeg skulle bli med venninnen min hjem etter skolen. Jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen. Jeg satt meg inn. Tre ord som mamma uttalte har gjort at jeg ikke enda kan fortelle om denne dagen uten at det brister på innsiden av kroppen. “Pappa er død”. Hva tror du skjer med et ti år gammelt hode når det får vite at den tryggeste personen i livet er borte for godt? Ti tusen hester galopperte gjennom kroppen min, og det var som om de fortsatte inn i hjertet mitt, og ønsket å tråkke ned alle minner fra barndommen.

Han er død, på ekte. Han lever ikke lenger. Han kommer aldri tilbake. Uansett hvor mye du makter å håpe på at han kommer tilbake, så vil det ikke gjøre en forskjell. Du vil aldri se ham igjen. Aldri vil du holde den varme hånden hans igjen. Aldri kommer du til å høre stemmen. Det er gått så lang tid at jeg ikke lenger vet om stemmen jeg hører dypt inne i hodet er ekte eller ikke. Og hvem ville han vært for meg i dag? I følge mamma var dette hennes livs kjærlighet, så antakelig ville jeg hatt to foreldre som stod støtt sammen, om ikke pappa hadde blitt syk. Pappa ble syk, og under ett år senere var han død. Om du ikke har opplevd å miste noen som står deg nært enda, så er det umulig å forestille seg hvordan det er når en av dine bærebjelker blir borte. Verden føles som om den ikke lenger gir mening, tid har ingenting å si, og det føles så forferdelig urettferdig, og du tror aldri du vil slutte å sørge. Aldri igjen i mitt voksne liv har jeg erfart noe så tungt og vondt. Dette har gjort at jeg sjelden tar ting tungt, og det skal mye til før jeg henger meg opp i småting. Jeg vet at ting kunne vært så betraktelig mye verre…

Som en erstatning har jeg lenge følt meg heldig som fikk en så stor del av pappa. Jeg ligner veldig på ham, og jeg har arvet en del personlighet også. Jeg husker barndommen jeg hadde med pappa som et fantastisk eventyr, der alt var mulig, og der kun fantasien satt grenser. Ingenting var for stort å se for seg, ingen drøm var uoppnåelig, og verden stod fremfor mine føtter. Jeg takker ham fortsatt for at jeg fikk lov til å få en del av ham. Hvor han er nå, det vet jeg ikke, men noe sier meg at den varme energien jeg husker fortsatt flyter i årene mine, og at han stadig trekker i noen tråder for meg når jeg trenger det som mest. Den indre stemmen og følelsen av å til tider ikke være alene, og der jeg finner frem til det dypeste i meg selv, da tror jeg at han er der og viser vei. Ingen er større enn seg selv, og på en hard måte lærte jeg at på bare et sekund, kan verden knuse deg. Derfor bør du være bevisst hva du har, for noe er virkelig uerstattelig. Jeg var selv bare et barn som virret rundt på lekeplassen, der problemene mine ikke var større enn frykten for å ikke få det jeg ønsket meg til jul. Nå er fryktene mine større, og jeg er ganske uredd. Det verste som kan skje meg er at de jeg bryr meg om forsvinner. Utenom det, så er livet en lek. Jeg vet heldigvis såpass at om pappa fortsatt levde, ville han vært glad. Jeg følger drømmene mine, er sammen med en kjempesnill person, tilbringer tid med de som betyr noe, og jeg tar vare på meg selv.

Om du synes dette innlegget var rart formulert eller vanskelig å lese, så er det fordi jeg prøvde å skrive rett fra hjertet, og ikke la meg stoppe av noe annet enn følelser.

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Til den ensomme jenta

Jeg har vært ensom så fryktelig mange ganger. Jeg har vært ensom på fest, på bussen, i bilen, i badekaret, på café, på skolen og på jobb…

“Jeg er en 22 år gammel jente. Og jeg lurte på om du har noen tips mot ensomhet? Jeg har mange venner og alt, men jeg føler meg fortsatt ensom og tom, som om jeg mangler noe og jeg kjenner det så dypt. Jeg føler også at samtidig som jeg er glad i livet og alt, så blir jeg ikke eller er ikke glad i noen. Og noen ganger føler jeg at jeg har masse selvtillit og alt, mens andre dager nærmest hater jeg meg selv. Det er så vanskelig å sette ord på, og jeg tenker ofte på om det bare er jeg som har det slik eller også andre.”

Det er mulig jeg ikke kunne svart på dette, om det ikke var for at jeg forstår hva som menes. Jeg tror også at veldig mange flere enn meg og den som sendte inn kommentaren har opplevd dette. Jeg husker at jeg for første gang kjente på ensomhet da jeg var ganske ung, kanskje bare 12 år. Jeg var ensom fordi jeg følte meg alene i sorgen rundt å miste en forelder, for det var ingen andre i klassen som hadde opplevd det samme, og derfor følte jeg meg ensom i alle følelsene. Andre ganger jeg følte meg ensom var da jeg drev med hest. Det stod ikke mange andre på ridesenteret, og det gjorde at jeg red veldig mye alene, så jeg følte ikke at jeg hadde noen å dele oppturer eller nedturer med, annet enn en trener jeg hadde. Jeg følte meg også ensom på bussen om kvelden, fordi jeg bodde langt ute i landlige omgivelser, og mange gikk av bussen lenge før meg. Da jeg begynte i ny klasse på videregående var jeg også ensom, fordi jeg ikke kjente noen. I den siste tiden opplever jeg ofte å føle meg ensom midt i en fest eller i sosiale sammenhenger. Men hvorfor det?

Jeg tror at ensomhet er veldig normalt for de av oss som er ekstra sensible og følsomme. Hvem du er som person kan avgjøre hvordan du føler deg. Om du er som meg, så er du både intro- og ekstrovert. Dette gjør at du er sosial, har en del venner og bekjente, men også har en usosial side der du tenker innover i ditt eget hode, og ikke ut på alt som skjer i omgivelsene dine. Introverte personer er kjent for å tenke veldig mye, og kanskje ikke alltid være så sosiale. Jeg tror at man derfor kan kjenne seg både ensom og verdiløs til tross for hundre venner rundt en, om en er både introvert og ekstrovert. På norsk: Du er både sosial og usosial på samme tid… Om begge sider er sterke, så vil disse to sidene sloss litt om plassen, fordi du kanskje tenker innover (med den usosiale siden), imens den sosiale siden din vil du skal henge med. Da kan man føle seg ensom, fordi du blir litt for bevisst på at du er alene – imens en vanlig usosial person trives alene. Det er altså enklere å være enten eller, men flere av oss har to sterke sider som begge brukes. Det er derfor for eksempel jeg klarer å være på tv og tulle veldig mye, men på den andre siden være en skikkelig nerdete student. Jeg bruker sidene til en fordel.

Ensomhet handler også om aksept. Klarer du å akseptere det å føle deg ensom, eller blir du så plaget av ensomheten at du glemmer det fine? Når du er 22 år er det mange retninger som drar i deg, og du holder på å forme en ganske fast personlighet. I tillegg er det ofte mye som skjer i verden rundt deg, hva angår studier, jobb, venner, samliv og slikt. Det er veldig viktig å lære å like seg selv, for den du er bør få lov til å skinne. Så kan du tenke på… Hva gjør deg glad? Er det en hobby, en fysisk ting eller en opplevelse du savner eller føler at du trenger? At du kjenner et tomrom betyr som regel at noe mangler. Min måte å rette opp i en slik følelse på, er å gjøre ting som jeg vet at gir meg lykke og glede, som for eksempel å drive med ridning, eller å være sosial. Tenk over hva som gjør deg ekstra glad, og gjør mer av det.

Det er ikke sikkert jeg har en fasit, men jeg har flere ting som er verdt å prøve. Om du er glad i å lese, så anbefaler jeg blant annet “The Secret” av Rhonda Byrne, som hjalp meg til å snu hodet mitt trill rundt for mange år siden. Om ikke tenker jeg at det er viktig å omfavne seg selv, være bevisst på at du omgås mennesker som får deg til å føle deg bra, og gjør mer av ting du har kjærlighet for. Skulle ting være enda vanskeligere, kan du også høre med legen din om å gå til psykolog, noe som mange (inkludert meg selv) mener gir underverker ♥

Jeg blir lei meg av å høre at andre kan ha det slik, og håper virkelig dette kan være til hjelp for noen ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Vi kan ikke sende ham tilbake…

 

Jeg kan bekrefte for meg selv at jeg er ganske glad i det meste som lever. Jeg er fascinert av det meste for uten om insekter. Jeg er til og med begeistret for krabber og reker, men øverst på ranken av kjærlighet, så finner du hester og hunder. Jeg tror at jeg binder meg sånn til disse dyrene fordi de er så vakre, hengivne, trofaste og imøtekommende. Hunder spesielt har så mye ekstra kjærlighet å gi, og de viser meg hver eneste dag at jeg er verdifull, viktig og av stor betydning. Hester er også utrolig varme, trygge og gøyale dyr, og de har så sykt ulike personligheter. Jeg ser sykt forskjell på alle mine hunder også, til tross for at de bor i samme hjem, og de er oppdratt nogenlunde likt.

Men så var det dette da… Da Haakon fikk høre at det var snakk om å ha en hund nummer 4 på prøve, så var han litt skeptisk. Vi hadde jo tre stykker fra før, og de kan være en håndfull. Spesielt den ene har sykt mye energi. Derimot er den eldste 10 år, og jeg aner ikke om jeg har ham 1 eller 7 år til, for helsen hans har vært litt av og på. Han kan ikke gå like lange turer som før, og generelt passer jeg ekstra på at han ikke overbelaster seg. Han er en lykkelig hund, men har i tillegg en bilyd på hjertet (les innlegget om da han var syk sist), som skremmer meg om han er nødt til å gå i narkose. I hvert fall tenkte jeg som så at en ny og ung hund kan gi noe positivt til den yngste hunden i flokken. De to eldste leker ikke så mye, og derfor blir den yngste litt alene, og kjeder seg til tider. I vår/sommer ble vi altså spurt om vi kunne tenke oss å ta imot en chihuahua som het Toby på 1 år. Vi ante ikke hvordan dette skulle gå i forhold til de andre, men da jeg så bildene og fikk høre litt om ham, så hadde jeg virkelig lyst til å prøve…

Toby viste seg å være en sjenert liten gutt på 1,9 kilo, og han var ganske nervøs da vi fikk ham. Han satt under ting og gjemte seg veldig mye, men med tiden ville han bare sitte i fanget mitt og være der jeg var. Etter lengre tid ble det bedre. Hele august var jeg bortreist på innspilling, og derfor ble den en unik mulighet for Haakon å bli kjent med Toby på. Jeg gruet meg skikkelig, for tanken på at Toby skulle være redd, var ikke noe hyggelig. Heldigvis gikk det motsatt vei, og det endte med at Haakon og Toby ble godt kjent. Jeg var SÅ glad for det! Da jeg kom hjem trodde jeg kanskje Toby hadde glemt meg, men det hadde han overhodet ikke. Han var rett tilbake til å være en mammadalt.

Jeg hadde helt glemt at Toby på en måte ikke var vår. Han har jo bodd hos oss siden juli, og blitt en del av vår spesielle familie. Han sitter hver morgen i fanget mitt sammen med Goose, og han viser så mye kjærlighet hver eneste dag. Hun som egentlig eier ham, spurte meg om vi hadde besluttet om vi ville beholde ham eller ikke her om dagen… “Herregud!”, tenkte jeg… Han er jo blitt min lille diamant… Jeg kan umulig sende ham tilbake. Jeg snakket masse med Haakon, og det var ikke noe alternativ å ikke ha ham. Derimot ønsket Haakon at vi fra nå av ikke får flere hunder. Hehehe. “Greit”, sa jeg.

Så nå er han endelig vår! Lille Toby på ett år og 1,9 kilo! Dette fantastiske lille dyret skal få lov til å tilbringe sin evighet her hos oss. Jeg føler meg så heldig som får ta imot en så vakker liten sjel. 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER