I møte med en mobber

Jeg vil si at jeg ikke har støtt på noe som kan kategoriseres for en mobber på et par år – i hvert fall ikke som jeg har visst om. Det finnes mennesker i blant oss som både bevisst og ubevisst aldri ga seg med ungdomsskolen, men som fortsetter og fortsetter. «Hvem skal lære barna at de ikke skal mobbe, når de voksne er de verste mobberne?» – Anne Brith Davidsen. Jeg er helt enig. Mobbing på skolen var fælt, men det er ille at de største mobberne ofte sitter på mye makt, fordi de er voksne og har mer kunnskap, og kanskje en stilling i livet der de har overtak på andre. Kjenner du deg igjen, har du møtt en voksen mobber før? Det har jeg, og det er skremmende å se hvordan disse manipulerer sin vei, for så å gjerne i det skjulte drive trakassering og mobbing, uten at andre ser det.

Jeg møtte en voksen mobber for ikke lenge siden. Ved første møte virket vedkommende som en viljesterk, selvstendig og uredd person med mye kunnskap om både det ene og det andre. Personen hadde klare meninger om enkelte ting, men ingenting som jeg ikke kunne fordøye. Etter hvert begynte h*n å gi støtende kommentarer til en person som var mørk i huden. Vi lever jo i et moderne samfunn, så ingen rundt forsto helt at det som ble sagt kunne ha noen baktanke. Jeg skal ikke nevne hvilke ord som ble brukt, men nå som jeg ser det i etterkant, så skulle jeg ha reagert og sagt noe. Det ble kartlagt at også en person som var homofil ble hjemsøkt av små stikk og stygge ord. Disse to personene gikk sammen og fikk delvis stoppet mobberen. Etter kort tid begynte jeg å merke det… Små nedlatende kommentarer, gjerne for hver gang jeg sa noe litt morsomt, eller hadde en annen mening enn andre i rommet. Spesielt merket jeg de nedlatende kommentarene i øyeblikk der jeg var sårbar og allerede ikke følte meg god nok. H*n klarte altså å finne mine svake punkt. Litt etter litt prøvde jeg å si fra om at jeg ikke likte de stygge bemerkningene, men det bare fortsatte… Etter lang tid sluttet jeg å kommunisere med personen, og holdt meg på avstand. Dette ble også feil, for hvorfor skulle denne personen ha så mye makt over meg? Jeg falt i fellen, og forsto alt for sent hvordan de andre hadde følt seg som denne personens ofre..

Jeg synes mobbing aldri må glemmes eller settes til side. Det foregår i alle kriker og kroker, også i voksenlivet. Problemet med at vi blir voksne, er vel at det er enda vanskeligere å si fra, fordi vi tror vi skal tåle mye mer. Men det er faktisk lov å være svak, og lov å stå opp for seg selv eller andre og si at “Dette er ikke greit!”. Mange tror jeg heller ikke forstår at de daglig bidrar til å terrorisere andres hverdag. Det er jo slik at ikke alle mobbere er så smarte….

Har du møtt en voksen mobber før?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Dette stemmer jeg i dag

Kort fortalt kan jeg si at jeg legger min stemme i Tønsberg kommune. Jeg bor riktignok ganske landlig til, men på grunn av en del sammenslåing vil jeg derfor måtte omtale kommunen min som Tønsberg, noe som i og for seg er greit. Det sittende kommunestyret der jeg bor har vært Senterpartiet med mandater fra både Høyre, AP, FRP og et par mindre partier. Dette vil vel si at bøndene forhåpentligvis er vært ivaretatt, men at det kanskje et er par andre ting som vanlig folk ikke er helt fornøyde med. Det er for eksempel slik at i min kommune betaler man svimlende ca 21.000,- i kommunale avgifter, i tillegg til at det er eiendomsskatt. Derfor mistenker jeg at den nye kommunen kommer til å være ganske blå, fordi svært få ønsker seg eiendomsskatt og såpass høye kommunale avgifter. Jeg i hvert fall orker ikke mer av slike ting, da jeg ikke synes noe om det. Noen av sakene jeg brenner for er samferdsel, dyrevelferd, arbeid og velferd, sikkerhet og utdanning. Noen av sakene føler jeg at er på god vei, imens andre av sakene har mye utviklingspotensiale.

Kort forklart, uten å si noe spesifikt parti, så er det blant annet viktig for meg at dyr har større rettigheter enn nå, og at vi disponerer flere ressurser den veien. I tillegg er det viktig å utbedre veiene, både der jeg bor og inn mot for eksempel Oslo (der skulle de lagt til et par felt). Jeg synes også det er viktig at de som jobber med undervisning av barn og unge blir enda flinkere i det de driver med, da det etter min mening er helt avgjørende med gode lærere når man er så ung. Det er også veldig viktig at det er rom for å starte nye bedrifter, og at disse får mulighet til å bygge seg opp, og ikke bare blir skattet ihjel. Innovasjon er kjempeviktig for samfunnet, og uten dette, så mener jeg at vi som nasjon blir svakere.

Klarer du å gjette hvem jeg skal stemme på?

Vi må skille kroppspress og helse

God kveld. 

I sekundet jeg fikk lyst til å skrive dette innlegget gikk det opp for meg at jeg garantert kommer til å bli misoppfattet eller hatet for dette innlegget, men så får ballen bare rulle, for da må jeg anklage enkelte for å være hårsåre. Jeg har alltid vært opptatt av at kroppspress må bekjempes, og at vi ikke må tro at vi ikke er bra nok grunnet et utseende som ikke samsvarer med det vi ser på for eksempel Instagram. Jeg er helt for at man skal være like mye verdt på tvers av vekt og utseende.

Det som begynner å gå litt for langt er hvor skummelt det skal være å uttale seg om noe som helst som har med kropp, utseende, vekt og høyde å gjøre. I dette innlegget skrev jeg at om JEG hadde veid 70 kilo, ville jeg ment at jeg selv var tjukk. For å presisere: Så mente jeg at jeg dermed var i overvekt, og at fettprosenten min ville blitt for høy. Dette står jeg fortsatt for. Jeg skal ikke legge så mye fokus på akkurat hva min vekt er per i dag, men med min fasong, nåværende tilstand og treningsmengde, så skulle jeg enten spist pizza hver dag eller begynt med fitness for å veie 70 kg uten for mye fett på kroppen. Men dette er MIN kropp, og MIN kropp fungerer slik at den er “normal” der den er nå, og det er slik ting er nå som holder den sunn og frisk og med normale mål. Det kan godt hende at noen andre på 159 centimeter ville tålt å veie 70 kilo uten problemer, men det ville altså ikke min kropp… Blodtrykket ville steget, lungene og hjertet ville måttet jobbe ganske mye hardere, og jeg ville nok slitt med at ingen av klærne mine ville passet lenger – altså ville det blitt dødsdyrt å kjøpe ny garderobe. For at jeg skulle gått opp til den følgende vekten ville jeg også måttet spise dobbelt så mye mat som nå, og gjerne av det usunne slaget. Jeg tror kanskje ikke det hadde vært så helsefrembringende?

Poenget mitt er at vi må kunne skille helse og kroppspress. Å være klar over hva som er bra for kroppen og ikke har ingenting med å skape kroppspress eller være et dårlig forbilde. Akkurat nå spiser jeg pizza så og si hver helg, jeg drikker vin når jeg måtte ønske det, jeg spiser potetgull, brød, pasta og pølser… Men jeg trener og får i meg ting som er bra for kroppen. Å behandle kroppen med respekt og med tanke på at man skal ha den i mange år, bør oppfattes som sunt. Det er ikke sunt å kaste i seg junk hver eneste dag og være stillesittende. Men vet du hva? Du blir ikke mindre verdt av den grunn, heller ikke mindre fin. Jeg synes bare det er viktig at fysisk og psykisk helse også hører sammen. Jeg vet at hjernen min og psyken min har det bedre når jeg får i meg det jeg trenger, og at jeg er fysisk aktiv. Da vil mine komplekser faktisk bli mindre, for da føler jeg meg så mye bedre. Ikke fordi magen blir flat, men fordi hodet og kroppen trenger enkelte ting for å fungere optimalt. Det er ikke galt av meg å påpeke hva akkurat min kropp har godt av, men det ville derimot vært litt sært om jeg hadde en teori om andre kroppers sammenheng mellom vekt og høyde.

Skyt meg gjerne, men jeg synes at vi skal være realistiske. Sykdom og fedme har mange ganger sammenheng, og det må kunne gå an å skille litt barken fra veden. Om noen spiser pizza hver dag og ligger på sofaen, så ligger det i kortene at det ikke er sunt. Da handler det ikke om fokus på utseende, men helse. Beklager til dere som jeg tråkket på tærne da jeg sa at jeg ikke kan veie så og så mange kilo, men det kan jeg ikke uten om å la det gå ut over helsen min slik det er nå. Men jeg gjentar: Det er fullt mulig noen andre med min høyde(159) fint kan veie 70 kilo uten at det er helseskadelig. Kropp er kropp, og kropp er topp, så fremt man også behandler seg selv bra. Noen kan være kjempe sunne men ikke gå så mye ned i vekt, imens noen er syltynne og i toppform. Alle kropper er forskjellige, og de må behandles deretter.

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Hvis jeg var statsminister #1

Jeg har laget en egen artikkel-serie jeg skal skrive hver uke, og denne kaller jeg “Hvis jeg var statsminister”. Poenget med dette er å fortelle om mine hjertesaker, og hva jeg hadde gjort om jeg hadde makt og påvirkningskraft nok til å være med og beslutte viktige saker i politikken. I dette innlegget tar jeg opp en av mine viktigste hjertesaker, og dette omhandler noe av det jeg elsker mest, og det er dyr.

♥ Dyrlege inn i egenandelsordningen

Om du selv er eier av ett eller flere dyr vet du hvor dyrt det er om noe skjer med dyret ditt (så fremt ikke forsikringen dekker dette). Et dyr kan bli sykt, skade seg eller komme utfor en ulykke. Jeg selv er veldig heldig, og jeg har ikke måttet betale sinnsyke summer hittil. Det verste var i underkant av ti tusen. Allikevel. Slik jeg har forstått, så er ikke de fleste styrtrike, og ti tusen kroner eller fem tusen kan være veldig mye for noen å bare betale uten at det svir litt. Det samme om det kommer en operasjon til over tretti tusen. Det er forferdelig leit, men det finnes så mange mennesker som har avlivet dyrene sine fordi de ikke har råd til å dekke kostnadene forbundet til dyrlege-utgifter. Mange ville kanskje mene at man ikke kan ha dyr om man ikke har råd, men jeg synes at mange fantastiske mennesker finnes, og de som er gode mot dyrene sine bør få ha dem. 

Når du eller jeg skader oss, må vi på sykehuset. Om vi får kreft, brekker armen eller andre fæle ting får vi hjelp umiddelbart, og det er ingen som spør foreldrene våre eller oss selv om vi kan betale. Vi betaler jo skatt, og derfor har vi mulighet til å bli lagt inn på sykehus. Vi betaler av og til egenandeler når vi går til legen, henter ut medisiner eller annet. Hva om dyrlege kunne bli en offentlig ordning der alle dyr får hjelp, uansett? Hva om jeg for eksempel kan ta med Goose ned på helsesjekk og kun betale en egenandel for dette? Det er mange som ville tatt med dyrene sine mye oftere for å sjekke helsen deres om det ikke kostet så mye. Dyrene våre ville fått en mye mer varm og trygg verden å leve i, og kanskje færre folk hadde droppet dyrene sine ute på gaten. Dyrene har en sjel akkurat som oss, og jeg synes ikke at livene deres skal henge i en tynn tråd som avgjøres av en persons økonomi. Jeg elsker dyrene i livet mitt, og hadde gjort alt jeg makter for at de ikke skulle måtte bli avlivet fordi jeg hadde manglet penger til for eksempel en operasjon. Og jeg vet at det finnes så mange andre der ute som elsker dyrene sine over alt. Det er ikke rettferdig at dyr settes under mennesker.

Hva synes du?

Min største drøm er på tv

Da jeg var yngre var jeg virkelig en drømmer. Jeg husker at jeg tenkte at kun fantasien setter grenser, og at man får til hva man vil, så lenge man vil det nok. Det er mange ting i livet som jeg har oppnådd fordi jeg har hatt et brennende ønske om å få det til. Det jeg synes er vanskelig er når man ikke vet hvordan man skal gå frem for å nå målet eller drømmen. Vil du bli lærer? Gå på lærerhøyskolen. Vil du bli politiker? Engasjer deg i politikken og studer statsvitenskap. Vil du bli leder? Ta en utdannelse innen ledelse, sørg for å utvikle de sidene som en god leder trenger. Osv osv… Men så har du meg om mine drømmer. For jeg vil nemlig bli programleder på tv. Selvfølgelig er mitt ønske noe som ikke er like enkelt å bare lære seg. Om man googler hva man skal gjøre for å bli programleder, så er svaret at det er mange om beinet, og at: “For å jobbe som programleder må du være utadvendt, sosial, glad i prate med andre mennesker, flink til å presentere noe for andre, selvstendig, flink til å pugge tekst, ha god utstråling og trives med å “bli sett”.” Dette høres jo ut som meg, men det høres også ut som mange andre jeg kjenner. Ofte ser man også at personer blir headhuntet fordi de er relevante til for eksempel temaet. Hallo, bare se på Triana Iglesias som har reist til Mexico i 11 år, for en dame! Hun passer så bra i rollen, og hun har blitt ansiktet til PH utad. Også hva med Senkveld med Thomas og Harald, de var jo dødsrå, og det krevde en del goodwill hos publikum å få dem erstattet. Det er faktisk litt ubehagelig å være så dønn ærlig med dere om hva jeg vil, for det er på en måte en sånn ting som mange tenker at man ikke får til. Jeg er ganske drømmende…

Men jeg skal aldri slippe drømmen min.. Hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke vil, kun for å ha noe å gå til og en vanlig inntekt? Dette blir gull, men jeg må grave det opp et eller annet sted, og det kan hende jeg må reise verden rundt før jeg graver på riktig sted. Jeg har drømt om noe slikt siden jeg var liten, og da er det idiotisk å bare la det gå. Jeg tror at om man følger hjertet sitt, så vil man kunne være den perfekte utgaven av seg selv, for når man gjør noe man brenner for, da vil man bare skinne som man aldri har gjort før ♥ Jeg har så utrolig mange bra sider, og det er bare noe dritt at jeg ikke får brukt dem til akkurat hva jeg vil…

Det er vel garantert noen av dere som leser dette som også har en “urealistisk” drøm?

Dagen da jeg begynte å hate kjøtt

Det startet med en lyst til å spise mindre kjøtt. Jeg elsker jo dyr, og det er faktisk litt dobbeltmoralsk å skulle spise alt fra kjøttdisken om jeg ikke hadde tålt å se dem dø i “virkeligheten”. Jeg ba derfor følgerne mine på snapchat om å tipse meg om noen filmer jeg kunne se for å bli flinkere til å kutte kjøtt. Jeg ba strengt talt om noe som kunne skremme meg litt, for jeg er en vanskelig person å vende. Jeg ble tipset om disse tre dokumentarene på Netflix: “Cowspiracy”, “What the health” og “Forks over knives”. Jeg hadde allerede sett de to første, så da ble det å se Forks over knives. Helt ærlig har jeg sjelden tid til å se på film, det er noe jeg nesten bare gjør i helger, for ellers prioriterer jeg studiene mine.

 Og slik ble det: Jeg hadde en dag med sykdom. Jeg kunne knapt stå oppreist, og jeg hadde kastet opp det meste av mat for dagen. I og med at jeg var for syk til å gjøre noe produktivt, falt valget på å få sett Forks Over Knives. Jeg kan nesten ikke tro det var sant… Jeg lå på sofaen og glodd på bilder av kjøtt samtidig som jeg fikk høre om kreft og hjertesykdommer. Vanligvis er ikke dette en dokumentar som ville berørt meg, men fordi jeg var så dårlig og kvalm fra før av, fikk dokumentaren en stor innvirkning på mitt forhold til kjøtt. Jeg klarer ikke lenger tenke på pølser og biff som god mat, men jeg tenker fort på kreft og andre fæle sykdommer som sakte men sikkert vil ta livet av meg. Som noen vet, så har jeg mistet pappaen min, og det var grunnet kreft. Derfor er jeg ganske redd for samme skjebne. 

Jeg la merke til igjen her om dagen hvor naturlig jeg plutselig lagde en middag som inneholdt masse kjøtt.. Og jeg har forstått at dette er en ganske stor vane som jeg ikke har vært særlig bevisst på før nå. Etter trening en dag fikk jeg helt noia.. Jeg klarte ikke animalske produkter, og endte opp med å kjøpe ting jeg vet at veganere pleier å handle. Jeg gleder meg helt ærlig til et liv med mindre kjøtt… Jeg kommer nok aldri til å klare å kutte det helt – spesielt ikke til julefeiring og slikt, men jeg kommer i alle fall til å begrense inntaket vesentlig. Jeg er jo kjempeglad i dyrene mine, og kunne faktisk aldri spist dem – jeg kunne ikke en gang se for meg dem døde, det vil vært grusomt. Og hva er egentlig forskjellen på dyr vi har bånd til og dyr vi ikke kjenner? Jeg er forstår at kjøtt har vært en del av kultur og arv siden steinalderen, men for meg blir det merkelig.. Hund, katt og hest er vel de dyrene som er blitt best behandlet av mennesker, og heldig er de med det.. Vi kan i det minste ta vare på noen, men det er forferdelig å se for seg at det står dyr i dødskø som i en konsentrasjonsleir, istedenfor å være ute i naturen der de hører hjemme. Interessant er det også når vi snakker om “frittgående høner”, som egentlig bare betyr at de får gå fritt inne på anlegget sammen med 20.000 andre kyllinger. Hvor sykt er ikke dette? 

Det må vel finnes bedre måter å få i seg mat på…?

Dette betyr tatoveringen min

At Aurora Gude skulle ta en tatovering er helt hinsides å tenke over. Jeg har alltid sagt at jeg synes det er harry, at det aldri ville passet meg og så videre. Så nå kan alle dem som mente jeg skulle ha endret mening få lov til å si “I told you so”. Jeg synes riktignok det fortsatt er harry med for mye av dem, og spesielt de som ikke har betydning, men som blir tatt spontant. Jeg synes at om man skal ha det, så får det i det minste ha en helt egen betydning for den som skal ha det. Jeg har tullet mye, fundert mye og hatt ambivalente følelser. Heldigvis gjorde jeg ikke noen tabbe i en yngre alder, men jeg ventet til jeg var gammel nok til å vite om det er greit eller ikke. Samtidig er jeg nok mer åpen enn før, etter å ha vokst en del. Og vet du hva? Om jeg angrer, så er det faktisk ganske fort gjort å den fjernet. Det var før i tiden man måtte ha tatoveringer livet ut.

Det endte altså med en tatovering. Når jeg har vist den til venner har responsen vært “Den var kjempesøt” og “Er den sååå liten?”.JA, jeg skulle ikke akkurat ha en svær brennende løve eller hodeskalle over hele armen eller ryggen. Jeg skulle ha en liten, chic og søt tatovering som betyr noe for meg, men som er mulig å gjemme om jeg føler den ikke passer seg. Det ble en enhjørning – en liten enhjørning. For de som kjenner meg trenger jeg ikke forklare hva den betyr, men for alle andre skal jeg gå i detalj for å få dere til å forstå:

♥ HEST – Jeg elsker hester. Jeg har drevet med ridning hele livet, og jeg har en helt spesiell relasjon til disse dyrene. Enhjørninger er jo ofte formet som hester, og dermed symboliserer tatoveringen min kjærligheten jeg har til hester.

♥ FANTASI – Dette ordet betød veldig mye for meg da jeg var liten. Jeg kunne forestille meg så mye eventyrlig og vakkert, og jeg kunne skrive lange eventyr om hester, trollmenn og fabeldyr. Enhjørninger symboliserer barnet i meg og da igjen min barndom som var så god og spesiell. Den minner meg på at man aldri skal slutte å drømme og at livet er et eventyr. Som dere ser er enhjørningen en tegning heller enn et bilde, dette fordi barnet i meg ville tegnet noe lignenede.

♥ ENESTÅENDE – Enhjørninger er et fabeldyr som er svært sjeldent å se, og som fremstår som noe vakkert, magisk og enestående. Jeg har lovet meg selv å alltid tro jeg er unik og være stolt av meg selv. Dette mener jeg vi alle bør være, og vi må tørre å skille oss ut fra mengden.“In order to be irreplaceable, one must always be different” – Coco Chanel. 

 

Så nå forstår dere kanskje hvorfor jeg tok denne tatoveringen.

#tatovering

Det var helt forferdelig

Klokken var 10:45 da jeg var ute med mine tre små hjerter, Goose, Holly og Diaz. Jeg skulle ikke på jobb før klokken 12, så jeg skulle få gått en fin tur med dem før jeg dro. Bare for å ha presentert dem, så er dette tre hunder av rasen langhåret chihuahua på 9, 7 og 6 år. Jeg har hatt Goose og Holly siden de var valper, og Diaz fikk jeg for ett og et halvt år siden. Jeg elsker disse av hele mitt hjerte, og mitt største mareritt er å brått miste en av dem.
Turen startet med at alle tre begynner å hoppe og sprette, bjeffe og stresse over en hund på andre siden av veien. Jeg kjeftet på dem og dro dem over til min side. De roet seg fort ned og fortsatt å gå turen i fred og ro. Jeg synes med ett at alle var litt trege, noe de kan bli når det er veldig varmt. Tålmodig lot jeg dem stoppe og undersøke busker, blomster og gjerder… Jeg oppdaget at Holly (Jente, 6) henger etter, stopper opp og slikker på foten sin. Plutselig ser jeg at hele foten hennes er helt rød… av blod. Med hodet kaldt gikk jeg bort for å se nærmere på henne, og mitt instinkt var at hun måtte rett hjem og så til dyrlegen.

Jeg bar henne hjem, skylte av henne alt blodet for å se om jeg kunne få en tanke om hva som kunne ha hendt. Min frykt var at hun skulle ha fått et glasskår i foten eller kuttet seg opp på noe.. Jeg undersøkte foten og tærne, men så ingenting rart. Allikevel merket jeg at hun fikk vondt og blødde fra den ene tåen eller neglen. Raskt ringte jeg dyrlegen, og de ba meg komme rett ned. Jeg kastet meg selv og Holly inn i bilen og kjørte. Jeg bor bare to minutter unna, og det er jeg sykt glad for i situasjoner som dette. Dyrlegen tok oss i mot, tok en rask titt på tåen, og oppdaget at det er selv neglen som har brukket. Jeg ble så glad… ikke fordi hun så måtte fjerne kloen, men fordi da visste jeg alt kom til å gå bra. Det er bare veldig leit, for dette er en veldig smertefull opplevelse for hunder, men jeg fikk resept på smertestillendetil Holly, så dette skulle gå fint.

Imens dyrlegen steller foten til min lille bedøvede hund på 2 kg, flyr tankene… tenk om hun dør fordi hun fikk for mye bedøvelse… Jeg er ALLTID så sykt paranoid når hundene mine er dopet ned. Jeg har hørt skrekkhistorier om hunder som aldri har våknet før, og jeg vet virkelig ikke hva jeg skulle sagt eller gjort om noe slikt hadde skjedd en av mine. Jeg elsker dem så mye, virkelig. Dyrene mine er alt… og Holly, lille Holly som alltid er så snill, det fortjener hun ikke, hun er alt for god. Er det bare jeg som reagerer som dette hos dyrlegen? Det tror jeg ikke, man føler seg så hjelpesløs. Dyrene får ikke sagt ifra på samme måte som oss mennesker.

Heldigvis gikk alt bra, men jeg hater når slikt skjer. Nå ligger Holly i fred og ro med bandasjert fot, men hun er frisk, og hun kan leve i enda syv år til.

 

Jeg løy til dere

Jeg er virkelig ikke glad i å lyve, men av og til tror jeg nok vil alle har gjort det. Jeg løy til alle mine følgere, venner og lesere. Hvorfor gjorde jeg egentlig dette? Mange vil vel kalle dette for en desperat jakt etter lesere, men det ligger litt mer bak dette enn bare penger. Bak denne løgnen har jeg ilagt en god del energi og tanker om hvordan verden rundt oss fungerer per dags dato. Den er helt gal og skrudd, og jeg skulle ønske at den ikke var så idiotisk og hensynsløs. Jeg og Ann Marielle løy om at vi skal utføre en rumpeoperasjon. Det var veldig mange som forsto dette umiddelbart, og som bare ble sittende som spørsmålstegn. Som en kommentar jeg fikk “det lyser ironi av hele innlegget”, og det gjør det også. Jeg har for søren ikke mistet så mye integritet for den jeg er og hva jeg står for, selvfølgelig skal jeg ikke operere. Jeg ble imponert over hvor søte noen av dere var, ved å faktisk skrive at jeg må få lov til å gjøre hva jeg vil med kroppen min, og det er jo helt sant, selvfølgelig bestemmer man selv.

MEN OVER TIL HVOFOR

Hvorfor risikerte jeg å lyve til mine følgere, få noen til å miste respekten for meg, fremstå som et nek og ikke minst motta de styggeste og drøyeste kommentarene jeg har fått i mitt liv? Jo, det skal jeg fortelle deg. Budskapet her er så aller mye viktigere enn denne bloggen og min kropp. I første omgang startet dette som en vill idé fra Ann Marielle sin side, som var å bare skrive noe sykt som alle skjønte var tull – litt for å gjøre narr av hvordan blogg-Norge fungerer. Alt er jo nesten clickbaits, og det er få av bloggerne som har særlig integritet, men som heller gjør hva som helst for penger. Jeg synes det ble litt for galt å bare skrive et slikt innlegg for å tulle med følgerne mine. Det måtte vel være noe godt å få ut av dette? Jeg håper at dere forstår hva jeg nå skal prøve å forklare. Se hvor mye reaksjoner man fremprovoserer av noe slikt som “Jeg skal operere rumpa”. All den negative energien som folk gulpet fra seg i mitt og Ann Marielle sitt kommentarfelt – og ikke minst den positive energien også! Det sier så mye om hvor langt dette med kroppspress og operasjoner har gått. Jeg synes faktisk ikke det fantes en eneste direkte fornuftig kommentar angående samfunnet og kroppspress. Alt handlet om at vi enten skulle være stolte og ikke bry oss om hva folk sier, eller så bestod kommentarene av direkte hat. Og alt dette hatet!!! Er dere klar over hva dere finner på å skrive til andre mennesker? Å gå til angrep på andres utseende er jo bare så vanvittig lavmål og kvalmt. Hva ville jeg egentlig følt om jeg faktisk skulle utføre en operasjon og folk oppfordret meg til å fikse nesen min og gå ned 10 kg? Dette er grenseløs ondskap som ikke bør få lov til å finne plass noe sted. Skam dere, nett-troll.

Så poenget mitt med hele denne løgnen, det er å åpne opp for hvor mye oppmerksomhet en operasjon får, sammenlignet med et godt formål, som for eksempel å bidra til miljøet eller redde dyr. Og for å ikke snakke om alle de jeg kunne ha påvirket med en ekte operasjon – jeg blir direkte dårlig. Selvfølgelig skal jeg fortsette å trene, så vil rumpen min bli så fin som bare det… Og trening er i det minste naturlig og sunt. Jeg kan selvfølgelig forstå at folk velger å operere når de har hatt store komplekser over lengre tid – men samtidig kan du komme langt sammen med en god psykolog for 50.000 kroner. Det er så sykt mange ting som er viktigere enn utseendet vårt!!! Vi har så mange fantastiske trekk ved våre personligheter som heller bør hylles. Jeg nekter å hylle de som fremmer et usunt forhold til kroppen vår. Jeg hyller heller Mads Hansen, Lene Alexandra Øien, Joakim Kleven og Charter-Svein. Nå er jeg møkk lei av å se hvordan SoMe bidrar til å ødelegge så mange lykkelige jenter og gutter- som har alt å være stolte av. Ja, vi kan godt fiffe oss opp litt, føle oss fine og pene, men det finnes faen meg finere og mye viktigere ting her i verden enn en falsk rumpe.


FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Magien er borte

Jeg vet ikke om det bare er fordi jeg blir eldre, fordi det regner i dag, eller fordi jeg vet jeg aldri vil få det igjen.

Det høres kanskje veldig spesielt ut, men jeg tror jeg gråter sånn ca alle dager som er litt spesielle. Altså bursdagen min, julaften og nyttårsaften. I dag har jeg bursdag. Takk og lov, så har jeg ikke grått enda, men det kommer vel. Det handler ikke om hvor mange gaver eller gratulasjoner jeg får, men om hvor spesiell dagen har pleid å være. Nå føles denne dagen bare rar, men samtidig kjenner jeg et lite håp i magen om at denne dagen skal være noe helt spesielt. Det er jo dette jeg ønsker, men jeg vet vel at den bare kommer til å føles kjip og rar når jeg legger meg til å sove i natt.

Da jeg var liten, da var bursdag min favorittdag. Jeg hadde en pappa som gjorde alt som stod i sin makt for at dagen skulle være uforglemmelig. Ønsket jeg meg noe? Ja, da fikset han det. Uansett om det var et MyLIttle Pony-slott eller en ny sykkel. Pappa gjorde dagen min så spesiell at jeg aldri vil kunne få samme følelsen igjen. Alle husker så klart hvordan det er å være barn og ha bursdag. “Dagen er din”, og du føler deg særdeles spesiell, verdsatt og viktig. Dette er dagen hvert år hvor man føler at man kan slippe unna med hva som helst. Jeg forstår at det uansett er forskjell på å være barn og voksen, men allikevel skulle jeg ønske at jeg bare for et sekund kunne kjenne litt på den samme følelsen. Problemet mitt er at dagen består mer av savn enn av å nyte dagen. Sånn blir alltid mange av disse “spesielle” dagene. Jeg håper dette er en følelse jeg deler? Om ikke gir det meg dårlig samvittighet, for jeg vil ikke fremstå som utakknemlig. Det er bare så tamt. Jeg skulle ønske noen bare vekket meg med en kake med lys og sa at “Nå skal vi på Tusenfryd”, men det var altså ikke slik dagen startet- den startet heller som alle andre dager. Kjedelig.

Jeg hadde bare behov for å dele, det er ren terapi i seg selv. Og fra alt jeg vet, så er det noen som føler det samme, så er jeg kanskje ikke så alene om dette likevel.