Han er død

Klokken var mulig rundt 11 da jeg og venninnen min lurte oss til å snu midt i skituren med de andre barna. Langrennski var ikke noe for meg, men jeg likte derimot å stå på slalom. Jeg følte meg fri som en ørn da jeg suste nedover bakkene sammen med pappa og Fleur i Lillehammer. Allerede på denne tiden var konkurranseinstinket mitt sterkt. Jeg hadde alltid som mål å nå enden av bakken først. På denne dagen var det kaldt. Vi lengtet tilbake til det varme klasserommet, og jeg ville heller sette meg ned og tegne. Jeg tegnet gjerne hva som helst, men helst hester. Pappa hadde lovet å kjøpe en hest av rasen Rocky Mountain til meg om han ble frisk en dag. Å få egen hest var min største drøm på den tiden. Omsider kom venninnen min og jeg tilbake til skolen. Vi satt oss trygt inn i klasserommet, og snakket om hva vi skulle gjøre på skolens talentkonkurranse, og hva vi skulle øve på etter skolen. Vi skulle danse, men jeg husker ikke hvordan dansen gikk eller til hvilken sang. Denne dagen ble oversvømt av en annen hendelse. Døren på klasserommet gikk brått opp, og der stod rektor. Vi begge var nok redd for at vi skulle få kjeft for å ha skulket skituren. Fokuset på skituren forsvant brått da jeg fikk beskjed om å gå ut til parkeringen, der mamma visstnok ventet på meg. Jeg gikk ut, og fikk øye på mammas bil. Jeg hadde alltid likt mamma sin bil, for den var kulere enn mange av de andre foreldrene sin, og den hadde fin farge. Jeg åpnet døren, og skulle til å minne mamma på at jeg skulle bli med venninnen min hjem etter skolen. Jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen. Jeg satt meg inn. Tre ord som mamma uttalte har gjort at jeg ikke enda kan fortelle om denne dagen uten at det brister på innsiden av kroppen. “Pappa er død”. Hva tror du skjer med et ti år gammelt hode når det får vite at den tryggeste personen i livet er borte for godt? Ti tusen hester galopperte gjennom kroppen min, og det var som om de fortsatte inn i hjertet mitt, og ønsket å tråkke ned alle minner fra barndommen.

Han er død, på ekte. Han lever ikke lenger. Han kommer aldri tilbake. Uansett hvor mye du makter å håpe på at han kommer tilbake, så vil det ikke gjøre en forskjell. Du vil aldri se ham igjen. Aldri vil du holde den varme hånden hans igjen. Aldri kommer du til å høre stemmen. Det er gått så lang tid at jeg ikke lenger vet om stemmen jeg hører dypt inne i hodet er ekte eller ikke. Og hvem ville han vært for meg i dag? I følge mamma var dette hennes livs kjærlighet, så antakelig ville jeg hatt to foreldre som stod støtt sammen, om ikke pappa hadde blitt syk. Pappa ble syk, og under ett år senere var han død. Om du ikke har opplevd å miste noen som står deg nært enda, så er det umulig å forestille seg hvordan det er når en av dine bærebjelker blir borte. Verden føles som om den ikke lenger gir mening, tid har ingenting å si, og det føles så forferdelig urettferdig, og du tror aldri du vil slutte å sørge. Aldri igjen i mitt voksne liv har jeg erfart noe så tungt og vondt. Dette har gjort at jeg sjelden tar ting tungt, og det skal mye til før jeg henger meg opp i småting. Jeg vet at ting kunne vært så betraktelig mye verre…

Som en erstatning har jeg lenge følt meg heldig som fikk en så stor del av pappa. Jeg ligner veldig på ham, og jeg har arvet en del personlighet også. Jeg husker barndommen jeg hadde med pappa som et fantastisk eventyr, der alt var mulig, og der kun fantasien satt grenser. Ingenting var for stort å se for seg, ingen drøm var uoppnåelig, og verden stod fremfor mine føtter. Jeg takker ham fortsatt for at jeg fikk lov til å få en del av ham. Hvor han er nå, det vet jeg ikke, men noe sier meg at den varme energien jeg husker fortsatt flyter i årene mine, og at han stadig trekker i noen tråder for meg når jeg trenger det som mest. Den indre stemmen og følelsen av å til tider ikke være alene, og der jeg finner frem til det dypeste i meg selv, da tror jeg at han er der og viser vei. Ingen er større enn seg selv, og på en hard måte lærte jeg at på bare et sekund, kan verden knuse deg. Derfor bør du være bevisst hva du har, for noe er virkelig uerstattelig. Jeg var selv bare et barn som virret rundt på lekeplassen, der problemene mine ikke var større enn frykten for å ikke få det jeg ønsket meg til jul. Nå er fryktene mine større, og jeg er ganske uredd. Det verste som kan skje meg er at de jeg bryr meg om forsvinner. Utenom det, så er livet en lek. Jeg vet heldigvis såpass at om pappa fortsatt levde, ville han vært glad. Jeg følger drømmene mine, er sammen med en kjempesnill person, tilbringer tid med de som betyr noe, og jeg tar vare på meg selv.

Om du synes dette innlegget var rart formulert eller vanskelig å lese, så er det fordi jeg prøvde å skrive rett fra hjertet, og ikke la meg stoppe av noe annet enn følelser.

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Til den ensomme jenta

Jeg har vært ensom så fryktelig mange ganger. Jeg har vært ensom på fest, på bussen, i bilen, i badekaret, på café, på skolen og på jobb…

“Jeg er en 22 år gammel jente. Og jeg lurte på om du har noen tips mot ensomhet? Jeg har mange venner og alt, men jeg føler meg fortsatt ensom og tom, som om jeg mangler noe og jeg kjenner det så dypt. Jeg føler også at samtidig som jeg er glad i livet og alt, så blir jeg ikke eller er ikke glad i noen. Og noen ganger føler jeg at jeg har masse selvtillit og alt, mens andre dager nærmest hater jeg meg selv. Det er så vanskelig å sette ord på, og jeg tenker ofte på om det bare er jeg som har det slik eller også andre.”

Det er mulig jeg ikke kunne svart på dette, om det ikke var for at jeg forstår hva som menes. Jeg tror også at veldig mange flere enn meg og den som sendte inn kommentaren har opplevd dette. Jeg husker at jeg for første gang kjente på ensomhet da jeg var ganske ung, kanskje bare 12 år. Jeg var ensom fordi jeg følte meg alene i sorgen rundt å miste en forelder, for det var ingen andre i klassen som hadde opplevd det samme, og derfor følte jeg meg ensom i alle følelsene. Andre ganger jeg følte meg ensom var da jeg drev med hest. Det stod ikke mange andre på ridesenteret, og det gjorde at jeg red veldig mye alene, så jeg følte ikke at jeg hadde noen å dele oppturer eller nedturer med, annet enn en trener jeg hadde. Jeg følte meg også ensom på bussen om kvelden, fordi jeg bodde langt ute i landlige omgivelser, og mange gikk av bussen lenge før meg. Da jeg begynte i ny klasse på videregående var jeg også ensom, fordi jeg ikke kjente noen. I den siste tiden opplever jeg ofte å føle meg ensom midt i en fest eller i sosiale sammenhenger. Men hvorfor det?

Jeg tror at ensomhet er veldig normalt for de av oss som er ekstra sensible og følsomme. Hvem du er som person kan avgjøre hvordan du føler deg. Om du er som meg, så er du både intro- og ekstrovert. Dette gjør at du er sosial, har en del venner og bekjente, men også har en usosial side der du tenker innover i ditt eget hode, og ikke ut på alt som skjer i omgivelsene dine. Introverte personer er kjent for å tenke veldig mye, og kanskje ikke alltid være så sosiale. Jeg tror at man derfor kan kjenne seg både ensom og verdiløs til tross for hundre venner rundt en, om en er både introvert og ekstrovert. På norsk: Du er både sosial og usosial på samme tid… Om begge sider er sterke, så vil disse to sidene sloss litt om plassen, fordi du kanskje tenker innover (med den usosiale siden), imens den sosiale siden din vil du skal henge med. Da kan man føle seg ensom, fordi du blir litt for bevisst på at du er alene – imens en vanlig usosial person trives alene. Det er altså enklere å være enten eller, men flere av oss har to sterke sider som begge brukes. Det er derfor for eksempel jeg klarer å være på tv og tulle veldig mye, men på den andre siden være en skikkelig nerdete student. Jeg bruker sidene til en fordel.

Ensomhet handler også om aksept. Klarer du å akseptere det å føle deg ensom, eller blir du så plaget av ensomheten at du glemmer det fine? Når du er 22 år er det mange retninger som drar i deg, og du holder på å forme en ganske fast personlighet. I tillegg er det ofte mye som skjer i verden rundt deg, hva angår studier, jobb, venner, samliv og slikt. Det er veldig viktig å lære å like seg selv, for den du er bør få lov til å skinne. Så kan du tenke på… Hva gjør deg glad? Er det en hobby, en fysisk ting eller en opplevelse du savner eller føler at du trenger? At du kjenner et tomrom betyr som regel at noe mangler. Min måte å rette opp i en slik følelse på, er å gjøre ting som jeg vet at gir meg lykke og glede, som for eksempel å drive med ridning, eller å være sosial. Tenk over hva som gjør deg ekstra glad, og gjør mer av det.

Det er ikke sikkert jeg har en fasit, men jeg har flere ting som er verdt å prøve. Om du er glad i å lese, så anbefaler jeg blant annet “The Secret” av Rhonda Byrne, som hjalp meg til å snu hodet mitt trill rundt for mange år siden. Om ikke tenker jeg at det er viktig å omfavne seg selv, være bevisst på at du omgås mennesker som får deg til å føle deg bra, og gjør mer av ting du har kjærlighet for. Skulle ting være enda vanskeligere, kan du også høre med legen din om å gå til psykolog, noe som mange (inkludert meg selv) mener gir underverker ♥

Jeg blir lei meg av å høre at andre kan ha det slik, og håper virkelig dette kan være til hjelp for noen ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Vi kan ikke sende ham tilbake…

 

Jeg kan bekrefte for meg selv at jeg er ganske glad i det meste som lever. Jeg er fascinert av det meste for uten om insekter. Jeg er til og med begeistret for krabber og reker, men øverst på ranken av kjærlighet, så finner du hester og hunder. Jeg tror at jeg binder meg sånn til disse dyrene fordi de er så vakre, hengivne, trofaste og imøtekommende. Hunder spesielt har så mye ekstra kjærlighet å gi, og de viser meg hver eneste dag at jeg er verdifull, viktig og av stor betydning. Hester er også utrolig varme, trygge og gøyale dyr, og de har så sykt ulike personligheter. Jeg ser sykt forskjell på alle mine hunder også, til tross for at de bor i samme hjem, og de er oppdratt nogenlunde likt.

Men så var det dette da… Da Haakon fikk høre at det var snakk om å ha en hund nummer 4 på prøve, så var han litt skeptisk. Vi hadde jo tre stykker fra før, og de kan være en håndfull. Spesielt den ene har sykt mye energi. Derimot er den eldste 10 år, og jeg aner ikke om jeg har ham 1 eller 7 år til, for helsen hans har vært litt av og på. Han kan ikke gå like lange turer som før, og generelt passer jeg ekstra på at han ikke overbelaster seg. Han er en lykkelig hund, men har i tillegg en bilyd på hjertet (les innlegget om da han var syk sist), som skremmer meg om han er nødt til å gå i narkose. I hvert fall tenkte jeg som så at en ny og ung hund kan gi noe positivt til den yngste hunden i flokken. De to eldste leker ikke så mye, og derfor blir den yngste litt alene, og kjeder seg til tider. I vår/sommer ble vi altså spurt om vi kunne tenke oss å ta imot en chihuahua som het Toby på 1 år. Vi ante ikke hvordan dette skulle gå i forhold til de andre, men da jeg så bildene og fikk høre litt om ham, så hadde jeg virkelig lyst til å prøve…

Toby viste seg å være en sjenert liten gutt på 1,9 kilo, og han var ganske nervøs da vi fikk ham. Han satt under ting og gjemte seg veldig mye, men med tiden ville han bare sitte i fanget mitt og være der jeg var. Etter lengre tid ble det bedre. Hele august var jeg bortreist på innspilling, og derfor ble den en unik mulighet for Haakon å bli kjent med Toby på. Jeg gruet meg skikkelig, for tanken på at Toby skulle være redd, var ikke noe hyggelig. Heldigvis gikk det motsatt vei, og det endte med at Haakon og Toby ble godt kjent. Jeg var SÅ glad for det! Da jeg kom hjem trodde jeg kanskje Toby hadde glemt meg, men det hadde han overhodet ikke. Han var rett tilbake til å være en mammadalt.

Jeg hadde helt glemt at Toby på en måte ikke var vår. Han har jo bodd hos oss siden juli, og blitt en del av vår spesielle familie. Han sitter hver morgen i fanget mitt sammen med Goose, og han viser så mye kjærlighet hver eneste dag. Hun som egentlig eier ham, spurte meg om vi hadde besluttet om vi ville beholde ham eller ikke her om dagen… “Herregud!”, tenkte jeg… Han er jo blitt min lille diamant… Jeg kan umulig sende ham tilbake. Jeg snakket masse med Haakon, og det var ikke noe alternativ å ikke ha ham. Derimot ønsket Haakon at vi fra nå av ikke får flere hunder. Hehehe. “Greit”, sa jeg.

Så nå er han endelig vår! Lille Toby på ett år og 1,9 kilo! Dette fantastiske lille dyret skal få lov til å tilbringe sin evighet her hos oss. Jeg føler meg så heldig som får ta imot en så vakker liten sjel. 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Dette gjør meg trist

I bloggverden er det noen ganger tendenser til å fargelegge verden akkurat slik vi vil den skal se ut for andre. Noen er gode på å åpne for kontrastene, men jeg synes også at det tidvis blir lagt vekt på en slags drømmeverden. Jeg selv har et rikt følelsesliv, og det har slått meg at jeg kanskje ikke viser sterke kontraster her på bloggen, men at jeg også kan ha tendens til å kun skrive om det som er bra. I den anledning tenkte jeg la dere bli mer kjent med meg, så jeg tenkte fortelle litt mer om hva som vipper meg av pinnen, og de tingene som gjør meg trist.

♦ Mennesker som er for direkte, og som er urettferdige. Du har kanskje møtt disse personene som sier “jeg er bare ærlig, og du må ikke ta det personlig. Jeg krasjer med disse typene, fordi jeg synes de oppfører seg hensynsløst mot andre. Av og til tenker jeg at man må snerpe seg inn, og tenke på hvordan de du snakker til oppfatter det du sier. Folk kan bli såret, uansett hvor lite du mener å såre dem. Det er ikke alltid hyggelig å være så “direkte”. Man får også bedre utfall om den du snakker med føler seg bra.

♦ Dyr som har det vondt. Jeg elsker dyr på lik linje som mange andre. Dyr gjør livet enklere og bedre, og jeg kunne ikke sett for meg hvor grått ting hadde vært uten dem. Jeg lever med fire små hunder, og er mye i stallen. Dyrene spiller en helt essensiell rolle i livet mitt. Senere en gang skal jeg fortelle dere noe helt sinnsykt som jeg opplevde med en krabbe… jeg tror at dyr har like mye sjel som oss mennesker, og at de føler på lik linje som oss.

Mørketiden. Dette klarer jeg aldri å styre, uansett hvor mye jeg prøver. Har du merket at det er blitt mørkere ute? Den siste tiden har jeg opplevd meg selv som energiløs, tiltaksfattig, nedtrykt og gretten. Jeg har null kontroll, og kroppen min kunne nærmest gått i hi. Jeg tar vitamniner hver dag i håp om å jevne ut effekten av mørket, men det er fortsatt vanskelig. Det må nok bare få sin tid, slik at kroppen min aksepterer endringen i været og lyset.

♦ Å se andre gråte. Jeg er skikkelig dårlig på trøst, fordi jeg ikke vet alltid hva jeg skal si. Ofte når noen er ordentlig lei seg, så er det ingen umiddelbar løsning på problemet. Jeg elsker å hjelpe andre, men om jeg ikke klarer å hjelpe dem fort, så mister jeg til tider motet. Det som skjer er at jeg ofte får tårer i øynene eller begynner å gråte selv. Jeg er veldig følsom, men ikke god på ord når det vonde treffer.

♦ Tanken på å bli gammel. Nå om dagen jobber jeg hardt for å legge dette fra meg… Jeg har en merkelig idé om at jeg ikke kommer til å bli gammel (JA, det er sykt). Jeg blir alltid veldig følsom og rar når jeg snakker om “når jeg blir eldre”, for jeg har en idiotisk forestilling om at jeg ikke vil bli særlig eldre. Dette er ikke noe hyggelig for verken meg selv eller de som er glad i meg, så jeg prøver å snu tankegangen der.

“Happiness is a butterfly, try to catch it like every night
It escapes from my hands into moonlight” – Lana Del Rey

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

I møte med en mobber

Jeg vil si at jeg ikke har støtt på noe som kan kategoriseres for en mobber på et par år – i hvert fall ikke som jeg har visst om. Det finnes mennesker i blant oss som både bevisst og ubevisst aldri ga seg med ungdomsskolen, men som fortsetter og fortsetter. «Hvem skal lære barna at de ikke skal mobbe, når de voksne er de verste mobberne?» – Anne Brith Davidsen. Jeg er helt enig. Mobbing på skolen var fælt, men det er ille at de største mobberne ofte sitter på mye makt, fordi de er voksne og har mer kunnskap, og kanskje en stilling i livet der de har overtak på andre. Kjenner du deg igjen, har du møtt en voksen mobber før? Det har jeg, og det er skremmende å se hvordan disse manipulerer sin vei, for så å gjerne i det skjulte drive trakassering og mobbing, uten at andre ser det.

Jeg møtte en voksen mobber for ikke lenge siden. Ved første møte virket vedkommende som en viljesterk, selvstendig og uredd person med mye kunnskap om både det ene og det andre. Personen hadde klare meninger om enkelte ting, men ingenting som jeg ikke kunne fordøye. Etter hvert begynte h*n å gi støtende kommentarer til en person som var mørk i huden. Vi lever jo i et moderne samfunn, så ingen rundt forsto helt at det som ble sagt kunne ha noen baktanke. Jeg skal ikke nevne hvilke ord som ble brukt, men nå som jeg ser det i etterkant, så skulle jeg ha reagert og sagt noe. Det ble kartlagt at også en person som var homofil ble hjemsøkt av små stikk og stygge ord. Disse to personene gikk sammen og fikk delvis stoppet mobberen. Etter kort tid begynte jeg å merke det… Små nedlatende kommentarer, gjerne for hver gang jeg sa noe litt morsomt, eller hadde en annen mening enn andre i rommet. Spesielt merket jeg de nedlatende kommentarene i øyeblikk der jeg var sårbar og allerede ikke følte meg god nok. H*n klarte altså å finne mine svake punkt. Litt etter litt prøvde jeg å si fra om at jeg ikke likte de stygge bemerkningene, men det bare fortsatte… Etter lang tid sluttet jeg å kommunisere med personen, og holdt meg på avstand. Dette ble også feil, for hvorfor skulle denne personen ha så mye makt over meg? Jeg falt i fellen, og forsto alt for sent hvordan de andre hadde følt seg som denne personens ofre..

Jeg synes mobbing aldri må glemmes eller settes til side. Det foregår i alle kriker og kroker, også i voksenlivet. Problemet med at vi blir voksne, er vel at det er enda vanskeligere å si fra, fordi vi tror vi skal tåle mye mer. Men det er faktisk lov å være svak, og lov å stå opp for seg selv eller andre og si at “Dette er ikke greit!”. Mange tror jeg heller ikke forstår at de daglig bidrar til å terrorisere andres hverdag. Det er jo slik at ikke alle mobbere er så smarte….

Har du møtt en voksen mobber før?

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Dette stemmer jeg i dag

Kort fortalt kan jeg si at jeg legger min stemme i Tønsberg kommune. Jeg bor riktignok ganske landlig til, men på grunn av en del sammenslåing vil jeg derfor måtte omtale kommunen min som Tønsberg, noe som i og for seg er greit. Det sittende kommunestyret der jeg bor har vært Senterpartiet med mandater fra både Høyre, AP, FRP og et par mindre partier. Dette vil vel si at bøndene forhåpentligvis er vært ivaretatt, men at det kanskje et er par andre ting som vanlig folk ikke er helt fornøyde med. Det er for eksempel slik at i min kommune betaler man svimlende ca 21.000,- i kommunale avgifter, i tillegg til at det er eiendomsskatt. Derfor mistenker jeg at den nye kommunen kommer til å være ganske blå, fordi svært få ønsker seg eiendomsskatt og såpass høye kommunale avgifter. Jeg i hvert fall orker ikke mer av slike ting, da jeg ikke synes noe om det. Noen av sakene jeg brenner for er samferdsel, dyrevelferd, arbeid og velferd, sikkerhet og utdanning. Noen av sakene føler jeg at er på god vei, imens andre av sakene har mye utviklingspotensiale.

Kort forklart, uten å si noe spesifikt parti, så er det blant annet viktig for meg at dyr har større rettigheter enn nå, og at vi disponerer flere ressurser den veien. I tillegg er det viktig å utbedre veiene, både der jeg bor og inn mot for eksempel Oslo (der skulle de lagt til et par felt). Jeg synes også det er viktig at de som jobber med undervisning av barn og unge blir enda flinkere i det de driver med, da det etter min mening er helt avgjørende med gode lærere når man er så ung. Det er også veldig viktig at det er rom for å starte nye bedrifter, og at disse får mulighet til å bygge seg opp, og ikke bare blir skattet ihjel. Innovasjon er kjempeviktig for samfunnet, og uten dette, så mener jeg at vi som nasjon blir svakere.

Klarer du å gjette hvem jeg skal stemme på?

Vi må skille kroppspress og helse

God kveld. 

I sekundet jeg fikk lyst til å skrive dette innlegget gikk det opp for meg at jeg garantert kommer til å bli misoppfattet eller hatet for dette innlegget, men så får ballen bare rulle, for da må jeg anklage enkelte for å være hårsåre. Jeg har alltid vært opptatt av at kroppspress må bekjempes, og at vi ikke må tro at vi ikke er bra nok grunnet et utseende som ikke samsvarer med det vi ser på for eksempel Instagram. Jeg er helt for at man skal være like mye verdt på tvers av vekt og utseende.

Det som begynner å gå litt for langt er hvor skummelt det skal være å uttale seg om noe som helst som har med kropp, utseende, vekt og høyde å gjøre. I dette innlegget skrev jeg at om JEG hadde veid 70 kilo, ville jeg ment at jeg selv var tjukk. For å presisere: Så mente jeg at jeg dermed var i overvekt, og at fettprosenten min ville blitt for høy. Dette står jeg fortsatt for. Jeg skal ikke legge så mye fokus på akkurat hva min vekt er per i dag, men med min fasong, nåværende tilstand og treningsmengde, så skulle jeg enten spist pizza hver dag eller begynt med fitness for å veie 70 kg uten for mye fett på kroppen. Men dette er MIN kropp, og MIN kropp fungerer slik at den er “normal” der den er nå, og det er slik ting er nå som holder den sunn og frisk og med normale mål. Det kan godt hende at noen andre på 159 centimeter ville tålt å veie 70 kilo uten problemer, men det ville altså ikke min kropp… Blodtrykket ville steget, lungene og hjertet ville måttet jobbe ganske mye hardere, og jeg ville nok slitt med at ingen av klærne mine ville passet lenger – altså ville det blitt dødsdyrt å kjøpe ny garderobe. For at jeg skulle gått opp til den følgende vekten ville jeg også måttet spise dobbelt så mye mat som nå, og gjerne av det usunne slaget. Jeg tror kanskje ikke det hadde vært så helsefrembringende?

Poenget mitt er at vi må kunne skille helse og kroppspress. Å være klar over hva som er bra for kroppen og ikke har ingenting med å skape kroppspress eller være et dårlig forbilde. Akkurat nå spiser jeg pizza så og si hver helg, jeg drikker vin når jeg måtte ønske det, jeg spiser potetgull, brød, pasta og pølser… Men jeg trener og får i meg ting som er bra for kroppen. Å behandle kroppen med respekt og med tanke på at man skal ha den i mange år, bør oppfattes som sunt. Det er ikke sunt å kaste i seg junk hver eneste dag og være stillesittende. Men vet du hva? Du blir ikke mindre verdt av den grunn, heller ikke mindre fin. Jeg synes bare det er viktig at fysisk og psykisk helse også hører sammen. Jeg vet at hjernen min og psyken min har det bedre når jeg får i meg det jeg trenger, og at jeg er fysisk aktiv. Da vil mine komplekser faktisk bli mindre, for da føler jeg meg så mye bedre. Ikke fordi magen blir flat, men fordi hodet og kroppen trenger enkelte ting for å fungere optimalt. Det er ikke galt av meg å påpeke hva akkurat min kropp har godt av, men det ville derimot vært litt sært om jeg hadde en teori om andre kroppers sammenheng mellom vekt og høyde.

Skyt meg gjerne, men jeg synes at vi skal være realistiske. Sykdom og fedme har mange ganger sammenheng, og det må kunne gå an å skille litt barken fra veden. Om noen spiser pizza hver dag og ligger på sofaen, så ligger det i kortene at det ikke er sunt. Da handler det ikke om fokus på utseende, men helse. Beklager til dere som jeg tråkket på tærne da jeg sa at jeg ikke kan veie så og så mange kilo, men det kan jeg ikke uten om å la det gå ut over helsen min slik det er nå. Men jeg gjentar: Det er fullt mulig noen andre med min høyde(159) fint kan veie 70 kilo uten at det er helseskadelig. Kropp er kropp, og kropp er topp, så fremt man også behandler seg selv bra. Noen kan være kjempe sunne men ikke gå så mye ned i vekt, imens noen er syltynne og i toppform. Alle kropper er forskjellige, og de må behandles deretter.

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Hvis jeg var statsminister #1

Jeg har laget en egen artikkel-serie jeg skal skrive hver uke, og denne kaller jeg “Hvis jeg var statsminister”. Poenget med dette er å fortelle om mine hjertesaker, og hva jeg hadde gjort om jeg hadde makt og påvirkningskraft nok til å være med og beslutte viktige saker i politikken. I dette innlegget tar jeg opp en av mine viktigste hjertesaker, og dette omhandler noe av det jeg elsker mest, og det er dyr.

♥ Dyrlege inn i egenandelsordningen

Om du selv er eier av ett eller flere dyr vet du hvor dyrt det er om noe skjer med dyret ditt (så fremt ikke forsikringen dekker dette). Et dyr kan bli sykt, skade seg eller komme utfor en ulykke. Jeg selv er veldig heldig, og jeg har ikke måttet betale sinnsyke summer hittil. Det verste var i underkant av ti tusen. Allikevel. Slik jeg har forstått, så er ikke de fleste styrtrike, og ti tusen kroner eller fem tusen kan være veldig mye for noen å bare betale uten at det svir litt. Det samme om det kommer en operasjon til over tretti tusen. Det er forferdelig leit, men det finnes så mange mennesker som har avlivet dyrene sine fordi de ikke har råd til å dekke kostnadene forbundet til dyrlege-utgifter. Mange ville kanskje mene at man ikke kan ha dyr om man ikke har råd, men jeg synes at mange fantastiske mennesker finnes, og de som er gode mot dyrene sine bør få ha dem. 

Når du eller jeg skader oss, må vi på sykehuset. Om vi får kreft, brekker armen eller andre fæle ting får vi hjelp umiddelbart, og det er ingen som spør foreldrene våre eller oss selv om vi kan betale. Vi betaler jo skatt, og derfor har vi mulighet til å bli lagt inn på sykehus. Vi betaler av og til egenandeler når vi går til legen, henter ut medisiner eller annet. Hva om dyrlege kunne bli en offentlig ordning der alle dyr får hjelp, uansett? Hva om jeg for eksempel kan ta med Goose ned på helsesjekk og kun betale en egenandel for dette? Det er mange som ville tatt med dyrene sine mye oftere for å sjekke helsen deres om det ikke kostet så mye. Dyrene våre ville fått en mye mer varm og trygg verden å leve i, og kanskje færre folk hadde droppet dyrene sine ute på gaten. Dyrene har en sjel akkurat som oss, og jeg synes ikke at livene deres skal henge i en tynn tråd som avgjøres av en persons økonomi. Jeg elsker dyrene i livet mitt, og hadde gjort alt jeg makter for at de ikke skulle måtte bli avlivet fordi jeg hadde manglet penger til for eksempel en operasjon. Og jeg vet at det finnes så mange andre der ute som elsker dyrene sine over alt. Det er ikke rettferdig at dyr settes under mennesker.

Hva synes du?

Min største drøm er på tv

Da jeg var yngre var jeg virkelig en drømmer. Jeg husker at jeg tenkte at kun fantasien setter grenser, og at man får til hva man vil, så lenge man vil det nok. Det er mange ting i livet som jeg har oppnådd fordi jeg har hatt et brennende ønske om å få det til. Det jeg synes er vanskelig er når man ikke vet hvordan man skal gå frem for å nå målet eller drømmen. Vil du bli lærer? Gå på lærerhøyskolen. Vil du bli politiker? Engasjer deg i politikken og studer statsvitenskap. Vil du bli leder? Ta en utdannelse innen ledelse, sørg for å utvikle de sidene som en god leder trenger. Osv osv… Men så har du meg om mine drømmer. For jeg vil nemlig bli programleder på tv. Selvfølgelig er mitt ønske noe som ikke er like enkelt å bare lære seg. Om man googler hva man skal gjøre for å bli programleder, så er svaret at det er mange om beinet, og at: “For å jobbe som programleder må du være utadvendt, sosial, glad i prate med andre mennesker, flink til å presentere noe for andre, selvstendig, flink til å pugge tekst, ha god utstråling og trives med å “bli sett”.” Dette høres jo ut som meg, men det høres også ut som mange andre jeg kjenner. Ofte ser man også at personer blir headhuntet fordi de er relevante til for eksempel temaet. Hallo, bare se på Triana Iglesias som har reist til Mexico i 11 år, for en dame! Hun passer så bra i rollen, og hun har blitt ansiktet til PH utad. Også hva med Senkveld med Thomas og Harald, de var jo dødsrå, og det krevde en del goodwill hos publikum å få dem erstattet. Det er faktisk litt ubehagelig å være så dønn ærlig med dere om hva jeg vil, for det er på en måte en sånn ting som mange tenker at man ikke får til. Jeg er ganske drømmende…

Men jeg skal aldri slippe drømmen min.. Hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke vil, kun for å ha noe å gå til og en vanlig inntekt? Dette blir gull, men jeg må grave det opp et eller annet sted, og det kan hende jeg må reise verden rundt før jeg graver på riktig sted. Jeg har drømt om noe slikt siden jeg var liten, og da er det idiotisk å bare la det gå. Jeg tror at om man følger hjertet sitt, så vil man kunne være den perfekte utgaven av seg selv, for når man gjør noe man brenner for, da vil man bare skinne som man aldri har gjort før ♥ Jeg har så utrolig mange bra sider, og det er bare noe dritt at jeg ikke får brukt dem til akkurat hva jeg vil…

Det er vel garantert noen av dere som leser dette som også har en “urealistisk” drøm?

Dagen da jeg begynte å hate kjøtt

Det startet med en lyst til å spise mindre kjøtt. Jeg elsker jo dyr, og det er faktisk litt dobbeltmoralsk å skulle spise alt fra kjøttdisken om jeg ikke hadde tålt å se dem dø i “virkeligheten”. Jeg ba derfor følgerne mine på snapchat om å tipse meg om noen filmer jeg kunne se for å bli flinkere til å kutte kjøtt. Jeg ba strengt talt om noe som kunne skremme meg litt, for jeg er en vanskelig person å vende. Jeg ble tipset om disse tre dokumentarene på Netflix: “Cowspiracy”, “What the health” og “Forks over knives”. Jeg hadde allerede sett de to første, så da ble det å se Forks over knives. Helt ærlig har jeg sjelden tid til å se på film, det er noe jeg nesten bare gjør i helger, for ellers prioriterer jeg studiene mine.

 Og slik ble det: Jeg hadde en dag med sykdom. Jeg kunne knapt stå oppreist, og jeg hadde kastet opp det meste av mat for dagen. I og med at jeg var for syk til å gjøre noe produktivt, falt valget på å få sett Forks Over Knives. Jeg kan nesten ikke tro det var sant… Jeg lå på sofaen og glodd på bilder av kjøtt samtidig som jeg fikk høre om kreft og hjertesykdommer. Vanligvis er ikke dette en dokumentar som ville berørt meg, men fordi jeg var så dårlig og kvalm fra før av, fikk dokumentaren en stor innvirkning på mitt forhold til kjøtt. Jeg klarer ikke lenger tenke på pølser og biff som god mat, men jeg tenker fort på kreft og andre fæle sykdommer som sakte men sikkert vil ta livet av meg. Som noen vet, så har jeg mistet pappaen min, og det var grunnet kreft. Derfor er jeg ganske redd for samme skjebne. 

Jeg la merke til igjen her om dagen hvor naturlig jeg plutselig lagde en middag som inneholdt masse kjøtt.. Og jeg har forstått at dette er en ganske stor vane som jeg ikke har vært særlig bevisst på før nå. Etter trening en dag fikk jeg helt noia.. Jeg klarte ikke animalske produkter, og endte opp med å kjøpe ting jeg vet at veganere pleier å handle. Jeg gleder meg helt ærlig til et liv med mindre kjøtt… Jeg kommer nok aldri til å klare å kutte det helt – spesielt ikke til julefeiring og slikt, men jeg kommer i alle fall til å begrense inntaket vesentlig. Jeg er jo kjempeglad i dyrene mine, og kunne faktisk aldri spist dem – jeg kunne ikke en gang se for meg dem døde, det vil vært grusomt. Og hva er egentlig forskjellen på dyr vi har bånd til og dyr vi ikke kjenner? Jeg er forstår at kjøtt har vært en del av kultur og arv siden steinalderen, men for meg blir det merkelig.. Hund, katt og hest er vel de dyrene som er blitt best behandlet av mennesker, og heldig er de med det.. Vi kan i det minste ta vare på noen, men det er forferdelig å se for seg at det står dyr i dødskø som i en konsentrasjonsleir, istedenfor å være ute i naturen der de hører hjemme. Interessant er det også når vi snakker om “frittgående høner”, som egentlig bare betyr at de får gå fritt inne på anlegget sammen med 20.000 andre kyllinger. Hvor sykt er ikke dette? 

Det må vel finnes bedre måter å få i seg mat på…?