I går hørte jeg en person snakke om at «Jo, men hun er veldig bra og smart. Hun får bare gode karakterer, har jobbet som….».. Enklere forklart er det ofte slik at når venner skal fortelle om meg til andre, prøver de hente frem informasjon om meg som er sosialt akseptert. Ofte har folk en feil oppfatning av meg, da de tar alt de ser på TV 100% seriøst, og de tror jeg har en ganske snever personlighet, basert på den jeg er i en snutt på 5 minutter på for eksempel Charterfeber. Dette skjønner jeg jo, for de fleste kjenner meg ikke på andre plan, men samtidig er det litt sykt at folk virkelig ikke skjønner at virkeligheten har flere aspekter. Dere som leser bloggen vet jo godt at jeg har et helt liv her hjemme med samboer, dyr, studier, familie og venner. Det ville vært sært om jeg var den jeg er på TV i alle situasjoner her hjemme også. Vi mennesker tar jo på oss forskjellige roller basert på hva vi gjør og hvem vi er sammen med, og det er jo også sånn at personligheten formes av andre rundt oss. Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg har møtt kjendiser «alle» synes bare negativt om, men gang på gang opplevd at de egentlig ikke er så verst. Folk må rett og slett slutte å dømme så fælt.
Et poeng med dette innlegget er også at jeg synes det er dumt at jeg og andre personer skal måtte nærmest forsvares av vennene våre når vi ikke er tilstede. «Omg, hun skrev DET på bloggen», «Er hun så dum i virkeligheten??», «Hvorfor sa hun at…?». Går det ikke an å tilnærme seg andre på en annen måte? Hver gang jeg selv møter noen jeg kunne hatt fordommer mot, jobber jeg ekstra med meg selv for å ikke være en sånn dårlig person. Jeg velger å ikke synes noe stygt uten grunn, og heller være interessert i å bli kjent med mennesket bak. Det som også er litt sjokkerende er hvordan folk føler de må bruke studier, jobb og så videre som argument for at noen skal være bra eller smarte nok. Man er da søren ikke et bedre eller smartere menneske KUN på grunn av studier eller CV? Det som bør veie er hvem vi er mot menneskene vi er glad i og de vi omgås. Om man er varmhjertet, omsorgsfull, snill, imøtekommende og god, så er man kanskje bra nok, uavhengig av hva man sier på TV eller hvor gode karakterer man har? Samfunnet dømmer de som stikker seg frem på ikke-normale måter, men moraliserer tørre og verdiløse verdier fordi det er sosialt akseptert. Give me a break. Det finnes så sykt mange fine mennesker, men du finner dem ikke om du ikke åpner øynene litt… Da vil du faktisk kunne finne noen ekte enhjørninger. ♥
God søndag. Jeg har vært litt passiv de siste 24 timene, fordi jeg har trengt det. Saken er at jeg trenger å ta litt mer vare på meg selv. Jeg har lært mye den siste tiden, og en av tingene jeg har lært, er at jeg må ta mer ansvar for mitt eget velvære. Jeg har følt meg smålig deprimert den siste uken. Dette er antakelig et resultat av at jeg har vært sliten, hatt dårlig hud og ikke vært så sosial som jeg liker å være. Deprimert er et sterkt ord, og jeg kan love dere at jeg ikke kaster det ut og bagatelliserer det. Jeg har oppriktig ikke hatt det noe fint den siste uken, og ting har føltes meningsløst. Jeg har alltid vært en dyp tenker, og derav havner tankene fort på meningen med livet. Jeg opplever også en merkelig sammenheng mellom å lære mer om meg selv og mennesker rundt, og det å mistrives mer. Jeg synes mennesker blir mer og mer enkle og forutsigbare, og det plager meg. Derfor er jeg alltid på jakt etter personer som er uvanlige – for de tilføyer noe nytt til fordommene mine. Det kjedeligste jeg vet er å følge fastsatte mønstre og tanker.
Den siste tiden har jeg tenkt mye på at jeg er ekstremt tilpasningsdyktig. Veldig lett setter jeg meg inn i nye situasjoner, nye mennesker og omgivelser. Jeg havner sjeldent i konflikt, og jeg er flink til å unngå andres minefelt. Men til hvilken pris? Det jeg har begynt å forstå, er at jeg til tider må bli flinkere til å spørre meg selv hva jeg ønsker og vil, og ikke hele tiden tenke på å please andre. Jo mer jeg går inn for å tilfredstille andre, jo mer undergraver jeg mine egne behov. Blant folk jeg kjenner godt er jeg flink til å ta egne valg, beslutninger og stå opp for disse. Det er heller i møte med bekjente, kolleger og nye mennesker at jeg har en underbevisst trang til å ikke bli upopulær. Dette gjør jo at jeg ikke tar hensyn til min egen indre stemme, for hva sier egentlig den? Jeg tviler på at jeg er alene om å være litt konfliktsky og litt for hensynsfull.
Jeg blir eldre for hver dag som går, og klokken tikker. Jeg synes man skal leve livet til det fulle. Min største og vanskeligste oppgave fremover er å ta mer ansvar for min egen lykke. Om jeg ikke vil noe, hvorfor skal jeg det? Da må det i hvert fall være for en rimelig god grunn. Hvorfor skal jeg pine meg gjennom scenarioer jeg hater, om den andre personen ikke vil gjøre det samme i gjengjeld? Jeg skal rett og slett bli mer egoistisk. Samtidig tror jeg at om jeg jobber med å gjøre meg selv lykkeligere, så vil dette smitte over på de rundt meg. En glad Aurora er så mye bedre enn en likegyldig eller deprimert en. Om jeg ikke ønsker å føle meg deprimert, så må jeg ta ansvar og legge til grunne for meg glede og lykke. Jeg vet jo hva jeg trenger, men jeg må også klare å gjøre det. Følelser skal ikke bagatelliseres. Vi er alle viktige, og alle fortjener å ha det bra.
Tidligere denne uken har jeg nevnt for dere at jeg har sovet uten alarm. Det vil si at jeg sover til jeg våknet, noe som i og for seg er veldig behagelig. Jeg ser på denne uken som en ferieuke, og stresser ikke med noe, verken jobb eller privatliv. Det er min måte å ta ferie på, selv om jeg holder bloggen i gang. Jeg har hatt ridning på timeplanen i tre dager nå, og er uendelig glad jeg prioriterer det, for det gir meg masse energi. I går da jeg kom hjem klarte jeg å vaske nesten hele huset! Det var skinnende rent her.
Den siste tiden har jeg nok en gang fått problemer jeg ikke helt blir kvitt. Jeg skrev tidligere et innlegg HER om at jeg var fanget i et ondt mønster, der jeg slet med å være ganske utmattet og full av negative tanker hver morgen. Jeg fikk hjelp til å takle dette av en veldig hyggelig dame, og jobbet med å stoppe de negative tankene. Jeg har delvis klart det, og er ikke lenger slik at jeg tynges om morgenen (eller ut over dagen). Problemet er at nå har det heller kommet til utløp i søvnen min. Jeg har den siste tiden opplevd økende mareritt og at jeg våknet midt på natten. Til eksempel drømte jeg i går at jeg var holdt som gissel/fange av noen fæle folk hjemme hos meg. Hver gang jeg prøvde å ringe politiet, kom jeg bare til telefonen til en av disse fæle folkene. Jeg prøvde også skrive til en venninne at hun måtte ringe politiet, men hun tok det ikke seriøst. En annen natt drømte jeg at vi skulle inn og filme i et hjemsøkt hus… En annen kveld drømte jeg at en av mine beste venner døde…
Om du har noen idé for hvordan jeg kan jobbe meg gjennom dette, skriv en melding eller kommentar under. Husk at offentlige kommentarer kan hjelpe flere som sliter med det samme, så det er bare topp å skrive under innlegget. Om jeg sliter med noe, så er det hyggelig å dele en eventuell løsning med andre lesere.
