Helt siden jeg begynte å blogge på fulltid har jeg hatt både opp- og nedturer. 

…. men aldri før har jeg slitt så mye med kreativiteten som jeg gjør nå. Jeg har som mange andre fått en slags depresjon av å være stucked i denne corona-boblen, og det går ut over humøret, hjernekapasiteten og følelsen av mening og hensikt. Jeg har søkt meg til ting der jeg kan utfolde meg og der jeg er “best”. Jeg har endt med å male nesten hele etasjen vår, og i tillegg har vi fått helt nye møbler. Den kreative siden min trengte påfyll, og siden det ikke kom fra omverden, så begynte jeg å se meg rundt… I tillegg har jeg nok en gang i livet søkt meg tilbake til hest og ridning. Nesten hver eneste dag drømmer jeg meg bort til hvordan det ville vært å ha egen hest. Men vet du hva det krever? Det krever masse penger, forutsigbar hverdag og mye tid. Et liv med hest innebærer at jeg tar en “vanlig” jobb, og at jeg ikke bare kan reise på innspilling når som helst, og kreativiteten i meg ville drukne av å være så dypt inne i en slags boble.

I det siste har jeg fått en slags tanke om at jeg kanskje bare skal gi meg snart? Man tjener ikke sykt fett av blogging, og det krever at man har mye selvdisiplin og kreativitet. Det er derfor jeg har tenkt at jeg må mer over på andre plattformer, for jeg tenker at blogging på en måte holder på å dø litt ut. Men om du lurte… Nei, jeg kommer ikke til å slutte. Jeg er veldig glad i denne hverdagen og rollen, men jeg må utvide kanalene mine og flytte litt på hvor jeg legger mest energi. Planen er egentlig å reise på en ferie og være “borte” i én uke, men dere vet jo at det ikke går, for det er frarådet å reise om dagen. Jeg har ikke hatt ferie på ett år nå, så det hadde vært nydelig å bare lade seg selv. Det er ikke ferie for meg å tusle rundt hjemme, det gjør meg rastløs og tar fra meg inspirasjonen. Jeg er ALLTID inspirert når jeg reiser bort. Jeg har så lyst til å kunne ta litt fri på et inspirerende sted og bare samle sykt mye idéer, for så å bare lage sykt mye bra materiale når jeg er tilbake.

Tanken på en A4-hverdag skremmer livet av meg, og det kan vel være at jeg aldri ender opp med å kjøpe meg hest eller få barn – og sånne ting. Jeg er for rastløs og fri i sjelen min, og jeg har det til og med med å flykte fra det jeg er glad i og mennesker jeg liker, bare fordi jeg fort kan følge meg bundet fast og fanget. Jeg aner ikke hvorfor jeg er blitt sånn, jeg bare har lært å lese mine egne mønstre.

 

Og her sitter jeg… Sykt melankolsk på en fredag kveld og vil ingenting.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Som person har jeg helt siden jeg var litt hatt mye begjær i meg. Jeg skiller veldig veldig sterkt mellom hva som er viktig for meg og ikke. Dette kan være enkle ting som hva jeg orker å ha en samtale om helt til mer viktige temaer slik som veivalg i livet når det angår karriere eller å ende relasjoner.

Jeg har alltid hatt sterke magefølelser på ting, og jeg er ikke skapt for å være misfornøyd, men jeg har en flamme på innsiden som skriker etter de tingene som er viktig for meg. Hver gang det er noe som mangler i livet er det som at denne flammen tar over kroppen og er villig til å kjøre over hva som helst for å få viljen sin. Jeg savner denne flammen når jeg skal ta valg som ikke er omfattet av ting jeg brenner for. Når valgene jeg skal ta ikke er viktige for meg, er det som om flammen ikke finnes, og derfor har jeg hardt for å ta beslutninger rundt bagateller. Ofte bare avventer jeg ting og følger dem ikke alltid opp,

I det siste har flammen min våknet igjen, og jeg har nesten følt meg tvunget eller fortapt om jeg ikke skal lytte til den. Jeg kan vel kalle flammen for intuisjonen min? I alle fall har den de siste ukene gjenopptatt ønsket om å drive med hest. Jeg har jo hatt en periode fra sommeren 2018 til høsten 2019 der jeg drev aktivt igjen. I 2018 var jeg sykt heldig, for jeg klarte å møte en hest som jeg hadde veldig god kjemi med, og jeg fikk trent kjempemye. Da jeg ikke skulle ri den mer ble jeg faktisk ganske knust, men det var noe jeg valgte selv. Deretter red jeg en hest til, men uten samme kjemi. Store deler av 2019 red jeg derfor en annen hest som jeg synes var ganske ok, men det klaffet ikke hundre prosent der heller, men jeg hadde en fin situasjon med tilgang på dyktig trener og gode fasiliteter, så jeg ga det en sjanse. Dette ble avsluttet i oktober, og etter det har jeg ikke ridd aktivt.  For en stund tilbake oppdaget jeg at hesten jeg tidligere hadde ridd (den jeg likte så godt) var til salgs. Dette passet ikke, og jeg er fortsatt oppgitt over at den ikke kom til salgs på et punkt der det passet bedre. Nå har en dødsheldig person kjøpt hesten, hehe.

Jeg tror det var der oppvekkeren kom… Jeg har de siste ukene drømt meg bort for hver eneste hest jeg har fått øye på. På Tenerife fikk jeg ri litt igjen, og det var dødsgøy. Det minnet meg på den store gleden jeg har av å drive med hest. Nå har jeg finkjemmet alle mulige kilder til å kunne drive med ridning igjen, og jeg har fått ett stort håp. Jeg har ikke anledning til å kjøpe en hest og ha den 100% selv slik det er nå, men jeg kan fint ri 3-5 ganger i uken, alt etter planene mine. Derfor skal jeg prøve en hest i morgen der eieren trenger forrytter! Jeg må le av meg selv, for jeg gleder meg ordentlig. Jeg håper virkelig at alt klaffer, og at jeg kan se frem til mer tid på hesteryggen. Av en eller annen grunn faller jeg alltid litt for prosjekthester som ikke er helt A4, og som har en annen historie. Det ville betydd enormt mye for meg å kunne begynne igjen.

Har du noen gang drevet med en aktivitet der bare alt føles ut til å gi mening, og der ingenting annet føles viktigere? Slik følte jeg det da jeg sist fant en hest jeg passet med, og der timene i stallen bare fløy. Jeg hadde kjærlighet i hele kroppen, og det føltes så sykt viktig – og det var som om det er “her jeg hører hjemme”. Det er en syk følelse, og jeg tror ikke jeg har funnet den i noe annet mer enn 2-3 ganger i hele mitt liv.

Når du føler det sånn må du aldri gi slipp. Jeg tror at hjertet vårt kan føre oss nettopp dit vi finner lykke om vi er villige til å lytte. Jeg kommer alltid til å ha hest nært, og skal aldri gi slipp på det, uansett om jeg kjøper min egen, eller om jeg bare rir et par ganger i uken.

Nå gleder jeg meg helt sykt til i morgen!

Dette er Jazzmin ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Noe one is you, and that is your power ♥

Er det ikke rart hvordan vi mennesker alltid kjemper for å passe inn? I studiene mine har jeg nettopp skrevet en oppgave om ulike teorier rundt dannelsen av identitet. Mye peker på at vi danner en identitet ut fra der vi ønsker å høre til, ønsker å prestere og hvilke personer vi ønsker å være som. Altså kan det nesten se ut som at vi er nødt til å la oss rive med av saueflokken – i alle fall til å begynne med. Et eller annet sted har vi derimot et valg, men å ta et helt bevisst valg om å ikke prøve å være som andre krever mye selvtillit og mot. Alltid blir man pekt på om man ikke er som alle andre, men det hender at det ikke er så dumt å svømme mot strømmen, for det er da det ofte skjer magiske ting.

For å være tydelig. Da jeg var ungdom brukte jeg mye tid på å lete etter hvilken gruppe jeg hørte til. Fordi jeg hadde brukt noen år på sorgen etter å ha mistet pappa, så glemte jeg å “henge med” i hvilken gjeng jeg skulle høre til og hvem jeg passet inn sammen med. Faktumet var at jeg ikke følte at noen var som meg, for det var ingen å snakke med om å miste pappaen sin, og det var heller ingen som ville diskutere filosofi eller sorg, for de andre på skolen var mer opptatt av sminke, fotball eller karakterer. Jeg levde i min egen boble og var alene om mye følelser og tanker.

Etter hvert begynte jeg å gjøre mer som de andre. Jeg kjøpte klær som var kule, brukte samme språk, gjorde de samme handlingene, kopierte humor… Altså alt. Plutselig var jeg en del av fellesskapet, og jeg ble plutselig tatt inn i varmen. Allikevel ble det vanskelig. Vi hadde ulike grupper på skolen. Emoer, sosser, røykere/unnasluntrere og nerder. Jeg likte alle sammen og kunne relatere noe til hver gruppe – problemet var at det ble forventet at jeg skulle velge, for jeg kunne ikke ha sosseklær og henge med emoene eller røyke og få gode karakterer…. Jeg stod altså midt i en rollekonflikt der jeg følte at jeg var en mix av alle de ulike typene personer som jeg ville henge med, men de tilhørte ulike grupper, så jeg ble aldri 100% del av noen av gruppene, men jeg kunne vingle fra gruppe til gruppe basert på hva som passet.

Litt etter litt ble jeg lei av grupperingene på skolen, og jeg ble mer påvirket av internett og andre referansepersoner, slik som bloggere, musikk og andre påvirkere. Jeg begynte å danne en identitet uten å være med gruppene jeg ville tilhøre. Personene på skolen var ikke spennende nok, og jeg ville bli noe ingen andre var, for hva var vel mer spennende enn det? Jeg gikk på en del rare trender jeg skapte for meg selv i form av holdninger, ord og uttrykk, klesstil og så videre. Plutselig hadde jeg snudd alt opp ned, for i mitt hode var det jeg selv som bestemte hva som var kult å si og gjøre, og ikke de rundt meg. Selvtilliten suste til himmelen, for jeg trengte ikke lenger samme type anerkjennelse.

Poenget mitt er at du må gjøre det du kan for å bli det du vil. Det er ikke alltid riktig å se opp til andre rundt seg, av og til bør du prøve å finne ut av det selv. Vi vil alltid ta inn informasjon rundt oss og la oss påvirke, men prøv å kjenn inn i hjertet ditt på hvem DU er, og ikke hvem du tror andre mener du er eller skal være. Jeg er så vanvittig glad for at jeg ikke er som alle andre, og at jeg i det minste er original. Det fineste i verden der mennesker som våger å være seg selv, og som ikke fotfølger og prøver å kopiere av andre. Vi skal alltid kunne lære og inspireres av hverandre, men innerst inne har vi en kjerneperson som kan komme frem, og når du klarer å finne den personen vil du både oppleve økt selvtillit og selvbilde. Med en gang vi mister kontrollen på den vi er og lar andre bestemme, så er vi miserable…. Når du elsker deg selv, det er da du er perfekt. Perfekt finnes i mine øyne, og det perfekte er jo det uperfekte: Det rare, det snåle, det forunderlige.

I disse coronatider har mange av oss mer tid til å stoppe opp og tenke. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvem prøver andre å få meg til å være? Hvem føles det rett å være? Vi kan vokse på oss selv, utvikle oss i en sunn retning og få frem all kjærligheten vi innehar. Hver gang jeg klarer å være 100% meg selv er det som om hele kroppen kribler av kjærlighet og energi, for da innser jeg at jeg selv faktisk er ganske bra, og jeg ser det vakre i alle rundt meg, og jeg ser så tydelig sannhetene, nemlig at jeg må lytte til hjertet mitt.

Neste gang du lurer på om du skal begynne å gjøre som den “kule” gjengen, spør hva du selv har lyst til. Velg deg selv og let etter det du har i hjertet ditt, ikke hva du tror andre synes er best. Det er hos deg selv du finner selvtillit, og du er selv din største konkurrent. Se heller opp til deg selv og dyrk dine gode egenskaper og feltene du kan forbedre. Om du prøver å være en annen, så vil du bare bli sittende igjen som et spørsmålstegn

FØLG MEG PÅ SOSIALE MEDIER:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Haakon er en stor del av livet mitt, men samtidig er vi litt som Mars og Venus. 

 

♥ Haakon og jeg er født med bare én ukes mellomrom, så vi feirer ofte bursdagene våre sammen. Begge er født i tvillingenes tegn.

♥ Vi har helt forskjellige jobber. Haakon jobber som selger i Tesla, imens jeg har blogg og tv. Haakon har altså en mer A4 hverdag enn meg, og vi har derfor ulike dager og liv.

♥ Vi har egentlig veldig lite til felles, og vi liker forskjellige ting. Sammen gjør vi mest vanlige ting, slik som å spise på restaurant, se film, handle. Ellers er jeg skikkelig rastløs, imens Haakon er mer rolig og bedagelig.

♥ Vi møttes via jobb og hadde samme stillingstittel, “Teamleder” i en salgsbedrift. Jeg var ny, og det tok ikke lange tiden før det kom følelser. Etter hvert sluttet vi å jobbe sammen, og det var nok det rette for forholdet.

♥ I forholdet vårt er Haakon den mest tålmodige og snille. Han henter ting for meg, takler mine dårlige dager og han vet når han skal ta ting jeg sier og gjør med en teskje.

♥ Haakon er 190 høy, så det betyr at vi har en svær høydeforskjell da jeg bare er 159. Vi ser litt morsomme ut ved siden av hverandre når jeg ikke har høye heler på.

♥ Haakon forbyr meg å ha en annen farge på håret enn blondt. Jeg er egentlig enig, for jeg kunne aldri hatt brunt hår.

♥ Vi bor sammen, og vi har jo fire hunder ilag. Jeg hadde Goose og Holly da jeg møtte ham, men Diaz og Toby har vi fått i etterkant.

 

Spør om dere lurer på noe ♥

Jeg er veldig lei av ustabilt vær nå…

Jeg har vært hjemme fra Tenerife i over én uke, og helt siden jeg kom hjem har energinivået, motivasjon og følelser vært skikkelig ustabilt. På Tenerife våknet jeg på sett og vis på ny, og jeg følte meg endelig litt som meg selv igjen. Jeg kledde meg i klær jeg liker, lo mer, smilte mer og generelt fikk jeg mer kontakt med gode følelser i meg selv. Å komme hjem var nesten som å få en dør slengt i ansiktet, for Norge kan til tider være alt annet enn fint. Været har vært helt idiotisk, og for det meste bestått av regn eller snø, kanskje én soldag (i går). På grunn av Coronaviruset er det som at menneskeheten har gått under bakken, og det er ikke helt det samme å dra på offentlige steder.

I går hadde jeg så sykt mye energi. Jeg fikk trent, vært på negltime, studert, blogget, laget god middag, gått god tur med hundene og generelt gikk alt så det sang etter. I dag våknet jeg derimot med veldig lite inspirasjon til noe som helst, annet enn at jeg kunne tenke meg å sove litt lengre (noe jeg ikke gjorde). Forksjellen på i går og i dag er VÆRET. I dag er det overskyet, kaldt og regn. Altså er jeg det man kaller for “værsyk”. Dagen min kan altså delvis bli ruinert av dårlig vær og løftet opp på grunn av godt vær. Jeg er heldigvis veldig bevisst på at følelseslivet mitt kan bli sterkt påvirket av været, men det er allikevel veldig tungt å stå i på de verste dagene, spesielt om det har vært dårlig vær over lengre tid.

Jeg er garantert ikke alene om dette fenomenet, og derfor tenkte jeg å strekke meg ut og høre om noen har gode råd? Jeg har ikke anledning til å flytte til et varmere og mer solfylt sted, men jeg kommer til å prioritere å reise mer i fremtiden. I disse Corona-tider er det kanskje ikke så lurt, men i fremtiden bør jeg komme meg bort fra dette mørke og triste landet. Har du noen gode råd for å takle fysisk og psykisk form som påvirkes av vær?

Sol og varme er nok mitt rette element….

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Om du ikke har sett kveldens episode av Camp Kulinaris, så tar jeg dere gjennom et hendelsesforløp i dette innlegget

Jeg blir rett og slett skuffet og lei meg av å se hvordan enkelte taklet Erlends forsøk på å gjøre noe fint, minnes pappaen sin, og ikke minst i god tro om at han gjør noe som er bra for alle rundt. Åpenhet om sorg og å miste noen er helt avgjørende for prosessen med å takle sorgen, og jeg synes det var utrolig tøft av Erlend å tørre å være så åpen, og være villig til å be om støtte.

DETTE SKJEDDE:

Erlend ber alle ta med en pute og bli med inn

 Erlend spurte om alle kunne være med og sette seg i en ring, med utgangspunkt i å støtte ham siden det var ett år siden pappaen hans døde. Alle var nysgjerrige og villige til å ta med seg en pute inn, og å bidra der de kunne. Hittil visste ingen hva Erlend ønsket alle skulle være med på.

Erlend ber alle sette seg i ring, lukke øynene og holde hender.

Vi satt oss alle ned på hver vår pute og holdt hverandres hender. Erlend har en helt magisk energi, og jeg kjente alle følelsene hans strømme gjennom kroppen. Jeg begynte å gråte selv, for jeg vet hvor forferdelig det er å miste pappaen sin. Tanken på at det bare var ett år siden Erlend mistet sin var helt forferdelig.

Reaksjonene kommer

Det er helt tydelig at Abu har fanget grunnelementene i det som foregår. Selv om han selv ikke ville valgt å gjøre noe slikt som Erlend valgte, forstår han at det i øyeblikket er viktigere å tenke på hva Erlend går gjennom enn at han selv synes det er litt teit… Johanna derimot viser tydelige tegn på at hun misliker det som foregår og omtaler det som “tåpelig”. I tillegg (dette ser vi ikke på tv) sier Mikael at han ikke er komfortabel, og trekker seg fra hele greien, og vil ikke ta del i det vi driver med.

Erlend ønsker å ta et initiativ

Det vi ikke ser på tv er at Erlend ønsker at alle skal si noen ord om noen de savner som har gått bort, eventuelt noen andre de savner. Personlig følte jeg at det ble veldig viktig å si noen ord om min egen pappa, da jeg håpte det kunne hjelpe Erlend å kunne dele sorg over å miste en far. Erlend og jeg er de eneste som sier noen ord om de vi savner. Dette er for så vidt ok, for det er ikke alltid så lett å være åpen og dele ting som er veldig personlig.

Runar ber “Fader vår”

Det er vanlig at minnesermonier foregår i kirken, og jeg antar at det var derfor Erlend ønsket at Runar skulle si fader vår. Personlig er jeg ikke kristen, men jeg følte det var riktig om Erlend hadde behov for dette. Vi var også heldige som hadde en tidligere predikant tilstede som kunne hjelpe til da Erlend trengte det som mest.

Reaksjonen fortsetter

Dette er her jeg reagerer. Det er tydelig at alle ikke var 100% komfortable med det Erlend ønsket, men det er visse ganger man bare bør vise litt respekt for andre og det de går gjennom.

Jeg synes det er respektløst av Johanna å ikke bare holde munn, selv om hun ikke digger opplegget. Det er sykt viktig å snakke om følelser, og det er nettopp dette Erlend gjorde så riktig. Jeg kan selv avsløre at jeg opplevde en mye tøffere og vondere sorg etter å ha mistet pappa, FORDI jeg var redd for å vise følelser og snakke om det som hadde skjedd. Hva slags budskap sender man ut ved å gjøre narr av en minnesmarkering? I lille Norge der vi er så redd for å snakke høyt, vise oss frem, skal vi også være redd for å åpne oss rundt sorg? Dette er et alvorlig tema, og jeg synes det er forferdelig at det ikke får mer fokus.

Jeg vil at alle som leser dette innlegget skal tenke seg om to ganger før dere oppfører dere som Johanna i lignende situasjoner. DETTE ER FAKTA: 1.Erlend prøver å minnes sin avdøde far, og ber alle om psykisk støtte. 2. De fleste respekterer at Erlend trenger å gjøre det på sin måte, men det er én person som nekter bidra, og én person som faktisk mener hele greien er tåpelig. Tåpelig? Jeg klarer ikke legge fra meg ordet… Er det TÅPELIG å sørge? ALLE som har mistet noen ved hvor instendig vondt det føles, og om vi skal bli fortalt at det er TÅPELIG å uttrykke hva vi har på innsiden, så blir det mange mennesker som vil slite. Det er superviktig å snakke om det vonde vi bærer på, og det er helt forkastelig at noen nærmest står og spytter på noen som tør å be om kjærlighet, som tør å åpne seg og som forsøker å dele hva de har på innsiden.

Erlend Elias Bragstad er et fantastisk menneske med så vanvittig mye godt i seg. At han legger fra seg så mange barrierer og er villig til å dele noe så sterkt med både oss som var med ham, men i tillegg alle seerne, det krever MOT. Det er slik ting bør være. Vi skal ikke være redd for å snakke om det vonde, men vi skal heller være redd for å tie. Vi må begynne å tørre å åpne oss, gi hverandre kjærlighet og håp ♥

Vær så snill, husk å ha respekt for det andre rundt deg går gjennom. Kjemp alltid for å forstå, og ta imot med åpne armer når noen er så modige at de åpner seg for deg ♥

♥ Ta vare på hverandre! ♥

 

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Livet vårt kan av og til føles vanskelig, og vi har ikke alltid full kontroll på oss selv. Noen ganger kan vi lett bli fanget i en ond spiral, og da gjelder det å vite hvor vi skal bryte mønsteret. Jeg har mye erfaring med å ha det tungt, men jeg har også sett det siste året at det finnes en vei til å bli lykkelig, men veien er lang. Det jeg har lært er at lykken finnes når man er i kontakt med kjærligheten i seg. Selv om jeg bare er 27 år, kan jeg love at jeg har en eldre sjel, hehe. Med en gang kjærligheten ikke er i kontakt med hodet, forsvinner lykken. Så hvordan finne kjærligheten? Jeg har selv prøvd å kartlegge et mønster, og har funnet frem til disse punktene:

♥ SOV NOK ♥

Får fysiske helse henger godt sammen med den psykiske. Søvn er veldig viktig for kroppen, og uten nok søvn fungerer ikke kroppen optimalt. Derfor er det veldig viktig å ta vare på seg selv og sove nok. Favorittserien kan alltids sees en annen kveld, forsøk heller å bedre helsen din ved å få lagt deg tidsnok.

♥ SPIS RIKTIG ♥

Det er påvist at mange av oss spiser for mye og feil på grunn av følelser i oss, både vonde og gode. Om vi i det minste er fokuserte på å gi hjernen riktig mat å jobbe med, vil kroppen ha det bedre. Kroppen og psyken får det ikke bedre av mye sukker eller usunt fett. Om du har dyr, så vet du jo at vi ikke skal fóre dem med dårlig mat, men mat med gode næringsstoffer og vitaminer. Tenk på deg selv som barnet ditt, du vil vel at barnet ditt skal få i seg riktig næring?

♥ TA VARE PÅ DEG SELV ♥

Noen personer tar ikke vare på seg selv fordi de underbevisst ikke føler de fortjener mer. Du trenger ikke bli like jålete som meg, men god trening, litt maskara og en manikyr kan gjøre underverker for hvordan du føler deg. Gå en lang tur, ta et varmt bad, napp øyebrynene, ta på en fin leppestift, for du er antakelig veldig vakker! Vi må lære å elske oss selv for å klare å elske.

♥ ELSK ♥

Vær tilstede med menneskene eller omgivelsene som drar deg opp. Elsk personene som får deg til å smile, og vær i kontakt med følelsene dine. Elsk øyeblikket samtidig som du nyter det. De du er sammen med vil føle energien din, og du vil selv huske øyeblikket bedre. Om du er sammen med mennesker som gjør det vanskelig å elske, prøv å ikke vær like mye med dem. Du er på riktig plass når du føler en underliggende sterk kjærlighet.

♥ VÆR TAKKNEMLIG ♥

Er du glad for noe du har? Hjemmet ditt, bestevennen din eller den fine toppturen? Snakk med deg selv, kjenn på at du er glad for det du ser og opplever. Stopp øyeblikket og vær obs på at “dette er jeg glad for”. Prøv å legg fokuset litt bort fra hva du ønsker å forandre, og tenk heller på hva du ikke kunne være foruten. Dette kaller frem kjærligheten i deg.

♥ VÆR SAMMEN MED DYR ♥

Om du er dyreelsker vet du hva jeg snakker om. Dyr har en helt fantastisk energi, og det kan hjelpe deg med å få ro på innsiden. Dyr er rene sjeler, og de har aldri manipulerende eller negative sinn slik som oss mennesker. Sammen med et dyr er du nærmest den du faktisk er, for dyret tillater deg å være helt fri og ren. Dyr kan også fremkalle gode følelser, men det er også et sted å gråte om du trenger det, for dyrene pleier å forstå.

♥ STIKK AV ♥

Alenetid er viktig for at du skal komme i kontakt med selvet ditt. Selv om det ofte frister å bare være sosial,  har man godt av å kjenne på “hvem er jeg”. Vi alle er forskjellige, og de ekstroverte av oss har en tendens til å løpe litt fortere enn oss selv, og derfor kan det være lurt å finne tilbake til sporene av den introverte. Å stikke av kan være 60 minutters gåtur eller en reise alene til et spennende sted. Å utvikle oss er noe av det lureste vi gjør, men vi utvikler oss ikke om vi fortsetter livet i samme mønster. Vi må ut av komfortsonen!

♥ BRYT DÅRLIGE RELASJONER ♥

Av og til har dårlige relasjoner fått en gratisbillett inn i livet vårt, uten at vi helt merker det. Prøv å kjenn etter på menneskene du omgås. Hvem liker du genuint å være rundt, og hvem gjør deg sint, trist eller stresset? Vi blir sterkt påvirket av menneskene i livet vårt, så her gjelder det å tenke seg nøye om. Noen er tilstede for å utnytte deg, imens andre ønsker genuint å gi deg kjærlighet.

Om du klarer å inkludere noen eller alle av disse punktene i livet ditt, vil jeg si du er på god vei til å endre livet i en positiv retning. Husk at alt er babysteps, så ta tiden du trenger ♥ Det handler om å være bevisst, og størst av alt er kjærlighet – den finnes hvor enn du befinner deg. Vi må også være bevisst på hvilke følelser vi har i ulike omstendigheter. KVITT DEG MED omgivelser som gjør deg negativ, for dette trenger du ikke i livet ditt, og det er IKKE verdt å holde fast i.

Joggedress ble kjøpt på Bershka på Tenerife.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Hei!

Planen var å vise dere litt hvordan vippene ble, men jeg var ikke hjemme før mørket falt, og velger derfor å ta noen finere bilder i morgen når lyset er finere! Jeg er i hvert fall sykt fornøyd, så gled dere til å se!

Jeg satt og mimret på både facebook og instagram i dag, og det fikk meg til å tenke litt… Jeg tror at det er riktig at vi blir litt klokere med alderen, og det er lett å se tilbake og angre på ting. I dag har jeg kjent på anger på litt rare ting. Jeg har kjent på anger for hvordan jeg har tillatt meg selv å bli behandlet av andre. Jeg har sett at noen såkalte vennskap jeg hadde før, var ganske gjennomsiktige og lite bra for meg, og på en teit måte angrer jeg nå på at jeg gadd å gå inn i enkelte relasjoner. Jeg merker så syyykt forskjell på venneskapene der folk er ekte, og vennskap som finnes på grunn av… tja? Status, kontakter, taktikk. Jeg angrer så sykt på at jeg har brukt masse tid på personer som egentlig ikke har brydd seg om meg, og som bare har vært opptatt av seg selv, og jeg har bare vært en brikke i deres spill. Hvordan kan folk bruke andre sånn? Jeg er vanvittig menneskekjær, og ser alltid på de jeg møter som potensielle venner, i tillegg til at jeg oppriktig bryr meg om de som jeg kaller for venner. Jeg kommer ALDRI til å være villig til å tråkke på andre for å nå oppover selv.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg “EKTE VENNER SØKES” tidligere i litt samme kategori. Da hadde det hendt en enkelthendelse som skuffet meg veldig. Nå handler det vel mer om at jeg ser tilbake på mye tid jeg anser som litt bortkastet og meningsløs… Jeg er ikke i noen dårlig relasjon nå, og det er jeg veldig veldig glad for, da det nærmest er giftig. Jeg hadde for eksempel en venn tidligere der jeg gikk annenhver måned og stresset fordi jeg ikke visste om h*n var vennen min eller ikke, fordi det var så lite og rar kommunikasjon. La oss si det slik at dette ikke lenger er en venn i mine øyne.

Hva skal egentlig til for at noen kalles venn? I mine øyne er det noen jeg bryr meg om, det er en viktig forutsetning. Sååå, om du går rundt og sier du er min venninne, men samtidig snakker stygt, snakker aldri med meg eller ikke lurer litt på hvordan det går med meg i blant, da er vi ikke venner. Jeg er sååå sykt lei av overlate-relasjoner, og kommer selv til å være mye mer bevisst på hvordan jeg behandler andre, for jeg er overhodet ikke plettfri selv, men jeg skal i det minste jobbe for å være den vennen jeg selv ville hatt ♥

SPØR DEG SELV… ER DU EN GOD VENN?

 

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Reklame | NA-KD

I går var en vanskelig dag. Grunnen til at dagen var vanskelig, er faktisk ganske absurd. Dagen i går ble tilbragt hjemme. Hjemme foran en tv-skjerm med masse usunt tilskudd, slik som ostepop og iskrem. For noen er vel dette den perfekte lørdagen?

Solbriller her

Problemet mitt er bare blitt større de siste årene. Jeg er besatt av å leve livet til det fulle, og derfor ser jeg på tiden i helgen foran tv som bortkastet. Dette har gått så langt nå at jeg i går kjente at et enormt stress bygget seg opp i kroppen min, og jeg måtte innrømme for meg selv at dette ikke er normalt eller sunt. Jeg ble ganske uvel, og måtte ta skikkelig nakkegrep på meg selv. Jeg valgte å ta meg en dusj, få av all sminke, deretter unngå mobilen litt, for å få litt ro i kroppen. Dette hjalp, men allikevel måtte jeg stadig jobbe mot følelsen av å kaste bort tid. Jeg lover at dette føltes skikkelig ille, men jeg var i stand til å stoppe det på et fornuftig nivå, før jeg ødela hele lørdagskvelden min.

Jeg tror dette syndromet kalles “fear of missing out”, om det ringer en bjelle? Jeg tror at jeg går glipp av ting i livet om jeg sitter for mye i ro. Men gjør man ikke det da? Det er en ting som har streifet tankene, og det er at denne formen for syndrom skyldes sosiale medier. Før i tiden visste vi aldri i øyeblikket hva andre drev med. Om det var lørdag kveld, visste man bare hva som skjedde der og da, og ikke rundt hos alle andre. Da er det vel lettere å nyte øyeblikket, og føle seg bekvem. Jeg har veldig fort gjort for å bla gjennom stories på snap eller instagram, og når jeg ser noen har det gøy, så kjeder jeg meg enda mer. Hadde jeg skånet meg for andres moro, kanskje jeg hadde kost meg litt mer i selskap med Haakon og tv´en? Haakon og jeg er så sykt forskjellige. Han kan fint sitte foran tvén i mange timer uten å føle at tiden er kastet bort, imens jeg føler at jeg må gjøre noe produktivt ganske fort.

Livet, altså. Jeg hadde nok aldri hatt livet som jeg har om jeg nøt en A4-hverdag, men samtidig skulle jeg noen ganger ønske at jeg hadde et litt mer avslappet forhold til livet. Jeg er den som fort tenker “Hva om jeg hadde dødd i morgen?”, også føler jeg meg presset av meg selv til å utnytte hvert minutt på denne planeten. Jeg har en følelse av at jeg alltid kommer til å jage meg selv i en eller annen retning og sannsynligvis aldri slå meg til ro. Fordelen er enormt med personlig utvikling, men jeg vet ikke helt hvor lett det blir for meg å ikke løpe fra omverdenen min. Jeg tenkte ta opp disse tankene med en psykolog, for jeg har mer enn godt av å slå meg litt mer til ro, og i alle fall lære at det ikke alltid mååå skje noe. Herregud.

Er du sånn som meg?

Solbriller//  solpudder// Rød leppestift

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER