Jeg har nettopp tatt en titt på den nyeste sesongen av 71 grader nord – kjendis. Jeg så nesten hele den “vanlige” sesongen også i høst.

Jeg synes det var veldig gøy å se på i høst, fordi jeg synes casten var ganske interessant, og man fikk se et taktisk perspektiv på hele greien. Jeg får se hvor lenge jeg henger med på kjendisversjonen, men hittil er den jo nogenlunde underholdende, og jeg synes det er ekstra kult at de har fått med folk som Per Heimly og Isabell Raad. Jeg synes alltid deltakere som gir en kontrast og ikke bare gjør alt lett er det som gir litt spenning og tvist.

Men det er noe jeg sliter veldig med... Som flere vet har jeg fjellfobi. Jeg sliter skikkelig med å se på programmet når de filmer mye av omgivelsene. Jeg kjenner en klump i magen for hver eneste fjellheim, og lurer på hvordan deltakerne synes det er. Det virker sinnsykt skummelt, og ikke minst må det føles som man er isolert fra alt. Man har alltids de som synes alt bare er vakkert. Joda, jeg skjønner det, men med en fobi mot fjell skal det mye til for at jeg setter pris på utsikten.

Jeg fant ut noe litt interessant da vi spilte inn CF på Tenerife i våres… Jeg besteg fader meg Spanias høyeste fjell, uten store symptomer på frykt. Men det jeg har skjønt nå, er at jeg er i all hovedsak redd norske fjell. Jeg tror det skyldes at de liksom er sykt mørke, spisse og at man ser så godt høydeforskjellene.. Typ dype daler midt mellom fjellene. På Tenerife så det ikke like høyt ut som det faktisk var, og det ble ikke like truende.

En slik fobi er noe man kan kurere, og det tror jeg er gjennom eksponeringsterapi. Altså må jeg opp på fjellene selv om jeg skal få bukt med fobien min. Heldigvis MÅ jeg ikke kurere den, for det er ikke slik at jeg er avhengig av å kunne bestige fjell i hverdagen min. Jeg lever fint på østlandet hvor det er litt flatt, hehe.

Jeg håper dere har hatt en fin mandag så langt! Nyt 71 grader nord, folkens. Det et god tv.

YOUTUBE: Aurora Gude

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

I dag er en av de minst produktive mandagene på lenge. Jeg har fått trent, gått med hundene og rablet ned noen få notater i studiene, men jeg har ikke gjort i nærheten av så mye som jeg planla å gjøre…

Saken er den at jeg egentlig har funnet en drømmeleilighet, men det er noen ting som kan avgjøre om jeg gjør lurt i å kjøpe den eller ikke. Jeg må faktisk finne ut av et par paragrafer, slik at jeg ikke tråkker midt i salaten. Egentlig vil jeg bare kaste meg ut i det, men jeg vil også være sikker på at jeg ikke angrer.. Dette er jo fremtiden, og jeg vil for en gangs skyld finne et sted å bli boende lengre enn 1-2 år, sånn som andre ganger.

Den typen leilighet jeg leter etter vokser ikke på trær, og derfor er jeg også redd for å ha for mye is i magen. Markedet i desember kan være ganske så labert, og jeg tror ikke vi rekker å vente til januar med å kjøpe noe nytt, med tanke på overtakelse her vi bor nå. I verste fall må jeg isåfall finne korttidsleie frem til vi har kjøpt, men det frister svært lite. Jeg vet at boligkjøp er en viktig avgjørelse. Som sagt mener jeg å ha funnet riktig leilighet i seg selv, men det er et par “men” som jeg ikke er sikker på enda…

Alt stresset rundt denne beslutningen gjør at kroppen min er helt ødelagt. Jeg har lite matlyst, klarer ikke konsentrere meg, og jeg har en enorm klump i magen av alt sammen… Jeg skulle så gjerne hatt svar på alt her i verden akkurat nå, men av og til er ting så usikkert! Jeg synes det er dødskjipt, for egentlig hadde jeg bestemt meg for noe, men så dukket det opp nok en fartsdump som fikk meg til å tvile på hva jeg skal gjøre?

Hva er ditt beste tips for å takle skikkelig stress?

I alle fall ikke ta selfies i speil.

Jeg skulle gjerne skrevet flere “inspirerende” innlegg, for jeg elsker når jeg kjenner en liten flamme i meg som bare får lyst til å spre seg inn til alles hjerter. Denne flammen får jeg kun i øyeblikk der jeg er lykkelig eller sinnsykt motivert. Helst skriver jeg innlegg basert på egen erfaring, for egne erfaringer viser i alle fall til at jeg har gjennomgått noe selv. Det teiteste ville vært om jeg skrev innlegg basert på ting jeg bare har hørt eller sett på tv, for da har jeg jo ikke testet selv.

Nå skal dere derfor få en lese en sann historie om hvordan denne dagen utformet seg til å være en av de beste på lenge….

Det hele startet med en insta-story jeg la ut her om dagen. Jeg var rådvill, følte jeg hadde gått meg vill i mitt eget hode, og verden ble mer og mer fjern for meg. Derfor la jeg ut en story der jeg sa at jeg skulle ønske noen kunne spå meg, for da ville jeg kanskje få litt kontakt med hvor jeg er på vei, og kanskje føle energiene rundt meg litt bedre – kanskje styrke intuisjonen litt?

Jeg hadde ikke helt troen på at noen skulle frivillig gjøre dette. Enten fordi de kanskje synes det var kleint å ta kontakt, eller fordi mange er så skeptiske, og kanskje de var redd for å ikke bli tatt på alvor? I hvert fall… Plutselig fikk jeg melding av en person jeg delvis vet hvem er pga felles forbindelser. Plutselig hadde jeg tilbud om gratis spådommer, og selvfølgelig takket jeg ja! Jeg bare helt sykt glad, for det var noe jeg hadde ønsket meg sterkt.

Jeg kan ikke huske å ha blitt spådd på noen måte siden jeg var ungdom, og da tror jeg det ble mye surr og tull. Derfor var jeg megaspent på hvordan dette ville fungere, for det ble gjort via telefon. Dere lurer sikkert på om personen spådde noe oppsiktsvekkende eller om jeg følte det var tullete?

Personen kom både med konkrete råd som passer til hvordan jeg har det om dagen, men også spådommer om hva som kommer til å skje. Helt ærlig var noe av det som ble sagt ganske sykt, for jeg ga ingen informasjon om disse tingene, da de er både private og delvis hemmelige, allikevel kom de fram fra ingensteder, og derfor trodde jeg virkelig på det også.

En annen interessant ting som skjedde var at jeg fikk en utfordring. Jeg ble nemlig i spådommene oppfordret til å snakke mer med folk rundt meg – uansett hvor og hvem. Derfor fikk jeg utfordringen å snakke med 5 fremmede mennesker i dag – og gjerne si noe konkret eller passende, for eksempel et kompliment eller lignende. Jeg har vært i en negativ periode i det siste, og tenkte at denne utfordringen vil jeg ta på strak arm, selv om det kan føles kleint.

Såååå… I dag stod jeg opp med et mye mer positivt tankesett enn jeg vanligvis gjør. Jeg hadde klare mål for dagen, både hva angikk hundene, studier, trening, some og mat. Alt klaffet. Jeg var så sykt innstilt på å komme meg ut og snakke til fremmede, haha. Jeg merket fort at jeg ikke var så tøff i trynet som jeg latet som, men kom inn i det etter hvert. “Hvis du ville sagt noe til han nå, hva ville du ha sagt?”, er spørsmålet jeg stilte for å finne ut hvor jeg skulle begynne. Jeg har sagt HEI til mange i dag, men tenkte at jeg får snakke i hele setninger. Det endte med at jeg har gått ut av komfortsonen på en kjempepositiv måte, blant annet ved å be om hjelp når jeg egentlig ikke tør, si noe fint til noen som fortjener det, gjøre små hyggelige ting for noen, si ordentlig takk for ting andre har gjort, og ikke minst prestert å smile til flere jeg ikke kjenner.

HELT ÆRLIG. Dette MÅ du prøve. Jeg har følt meg helt sinnsykt bra i dag, og jeg har fått smil om munnen på mange, og det føles så fint, virkelig. Jeg skulle ønske jeg kunne oppleve denne dagen i reprise når jeg skal sove i kveld, for det var så fint. Jeg kommer til å ha dette som mål hver gang jeg føler meg nede, for det lyste opp alt jeg gjør og har gjort i dag.

Det de sier om at du gjør deg selv en tjeneste ved å glede andre er så sykt sant. Prøv det du også, det vil forandre dagen din totalt ♥

 

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

YOUTUBE: Aurora Gude

Reklame | Gina Tricot

Etter å ha hatt en nydelig prat med et spennende og intelligent menneske, har jeg fått en mer positiv og fremoverlent holdning til hvordan jeg selv kan stå for min egen lykke. Jeg har nemlig møtt meg selv litt i døren de to siste ukene, og sett at humøret har sunket i takt med vanndråpene ute, og jeg har hatt ingen eller liten motivasjon til å gjøre ting som vanligvis gjør meg glad.

Så hva er veien ut? Hva kan vi gjør om vi kjører oss fast i et negativt mønster, og hva gjør vi om vi ikke lenger utvikler oss i en sunn retning?

 

♥ 1. INNSE AT DU HAR ET PROBLEM

Jeg har møtt mange (inkludert meg selv) som ikke forstår at det de bedriver er selvdestruerende og kun negativt. Om man har det vondt, trist eller leit må man innse at man er “svak”. Jeg tenker at man må innse at man selv kjører seg selv utfor et stup om man ikke endrer kurs. “Klarer du dette alene, eller ikke?”, er et spørsmål du må stille deg selv. Kanskje du trenger innspill utenfra, enten fra en god venn, psykolog eller en annen som vil deg ditt beste.

Lignende genser HER // Bukse HER

♥2. KARTLEGG DEG SELV

Hvem er du til vanlig, og hva liker du å gjøre? Tenk på sist noe fikk deg til å smile. Var det en spesiell person, et sted eller en opplevelse? Prøv å forstå hva slags vanlige aktiviteter som gjør deg glad og gir en lykkefølelse. Har du noen av disse tingene i livet ditt nå, eller er du for blind til å se at du mangler dem? Det kan være en person, en aktivitet eller hendelser du vanligvis gjør som du underbevisst har fjernet deg fra. Hva liker du når du har det bra? Er det noe du kan gjenta for å se om det får frem litt livsgnist?

Lignende genser HER // Bukse HER

♥ 3. TVING DEG SELV UT

Jo mer vi sitter og grubler, jo lengre ned kan vi grave oss. De siste to ukene har jeg knapt vært utenfor døren – og det ligner ikke meg i det hele tatt å slå meg til ro med å bare sitte hjemme. Når det har vært snakk om å dra noe sted har jeg ikke villet, noe som også er ulikt meg. Men her må jeg virkelig ta meg selv i nakkeskinnet. Får jeg det bedre av å isolere meg inne, eller ved å oppsøke situasjoner, mennesker og hendelser som til vanlig gjør meg glad? Selvsagt sistenevnte! Hjernen vår kan bygge opp angst når vi ikke har det bra, og denne angsten lurer oss til å ikke ha motivasjon til ting vi vanligvis liker. Derfor må man tvinge seg til å oppsøke lykke – og rett og slett ta ansvar for seg selv!

Lignende genser HER // Bukse HER

♥ 4. SNU TANKENE DINE!

Prøv å bli observant på om du tenker destruktivt eller positivt. Tankene våre har enorm påvirkningskraft på oss selv, og derfor kan vi faktisk lure oss selv til å både være negative eller positive. Om du har mange kvernetanker bør du se på mulighetene for å snu disse. Her om dagen bestemte jeg meg for å stadig si til meg selv at det kommer en god nyhet i løpet av dagen. Dette gjorde til slutt at jeg heller var glad og spent på hva som kunne skje, istedenfor å gå og tenke at dagen var lik alle andre, trist og grå. Hele denne dagen ble ti ganger bedre enn dagene før – fordi jeg styrte tankene mine i en positiv retning.

 

♥ 5. DET ER ALLTID HÅP!

Det er ingen tvil om at livet vårt er en berg og dalbane. Ulykker og lykker kommer og går, og vi vet sjeldent med sikkerhet hva som venter oss rundt hjørnet. Men vet du hva? Det finnes så mye fantastisk i livet. Tenk på menneskene du er glad i, hva de har gitt deg og kommer til å gi deg. Tenk på den nydelige naturen du kan se om du går en tur, tenk på dyrene (kanskje hunden din?) og hvor mye den betyr. Se på de hendelsene i livet som har tatt pusten fra deg – Kjenner du lykken? Lykken over hvor heldig du er. Disse hendelsene, personene og omgivelsene vil ikke forsvinne – men du må selv velge om du skal bry deg om de er der. Du er din egen lykkes smed, og ting kan snu NÅR SOM HELST.

 

Takk for meg ♥

 

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

YOUTUBE: Aurora Gude

Reklame | Farmasiet.no

Bildene tatt i dette innlegget er fra onsdag. På onsdag nøt jeg livet skikkelig i solen. Jeg tok på meg en kul badedrakt, hørte på musikken jeg digger og drakk masse vann! Vann er viktig i varmen, hehe. I tillegg elsker jeg vann, og drikker mer enn de fleste – så vann er ikke et problem i min verden.

Meeen…. I går våknet jeg og ante fred og ingen fare. Tror du ikke jeg plutselig fikk fem nye kviser??? Det dere ser på bildene under er arr etter de som var der sist + eventuelt føflekk. Så jeg fikk altså fem kviser på under ett døgn. Hva i alle dager skjedde? Først og fremst vil jeg få sagt at jeg digger p-pillene mine, og jeg bruker disse. Jeg har prøvd andre piller for å fjerne kviser, men til ingen nytte. Altså tror jeg ikke problemet er hormonelt, men enten psykisk eller fra mat. Dagen før kvisene kom brukte jeg både en foundation jeg ikke bruker så ofte + at jeg spiste litt ekstra fet snacks og drakk vin med mamma og en venninne. Kan jeg være så sensitiv for mat og alkohol?

Dere som sliter med kviser/acne, vet jo hvor slitsomt det kan være… Mitt preparat mot kviser (reseptbelagt), kan dere lese om her. Jeg fikk det av legen for en stund tilbake. Jeg bruker det kun når jeg får utbrudd som det jeg har nå. Disse utbruddene går gjerne over etter noen dager med den gelen. Allikevel vil jeg ikke gå på den for lenge, da huden fort blir tørr, og jeg må være forsiktig med sol.

Jeg vil snart finne en løsning som ikke bare hjelper fra utsiden, men fra innsiden. Har noen der ute en lignende opplevelse: Altså at huden helt plutselig får utbrudd, og vet du hva det skyldes? Tåler jeg ikke alkohol eller snacks? Eller er det noe annet? Om det er stress, hvordan får jeg kontroll på kvisene?

Livet er så rart. Jeg skifter hele tiden fokus. Egentlig er fokuset om dagen på de større tingene, slik som salg av hus og kjøp av nytt hjem – store handlinger fra min mor som gjør alt for at jeg skal ha det bra. På den andre siden har jeg fokus på trening og kosthold – og kviser… Rart hvordan alt mulig betyr noe. 

Jeg antar at huset blir lagt for salg i løpet av neste uke, antakeligvis slutten. Da vil jeg dele annonsen slik at de som er oppriktig interessert kan komme på visning.

I mellomtiden, vet dere hva som feiler meg siden jeg får et helt stjernekart med kviser på samme natt?

 

Følg meg:

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

YOUTUBE: Aurora Gude

Jeg skulle virkelig følt meg bedre, hadde jeg kunne lagt bort skammen. I håp om å kunne si at de som føler det samme ikke er alene om det, skriver jeg dette innlegget. Kanskje jeg selv snart kan bli kvitt følelsen jeg har på venteværelset…

På venteværelset går jeg inn ett minutt før tiden, forteller jeg har kommet, deretter går jeg rett til toalettet for å eventuelt tisse og så klart vaske hendene mine. På vei mot toalettet unngår jeg all blikkkontakt, og jeg tar gjerne opp mobilen for å ha et sted å se. Hva tenker de andre om meg siden jeg er her? Kanskje de kjenner meg igjen fra tv? Tankene flyr gjennom hodet hver gang. Det eneste trøsten er egentlig noe fornutig: Alle er der av samme grunn. De er modige fordi de har tatt ansvar for sitt eget hode, og alle er i samme bås. Det er ikke noen galt ved å være på dette stedet, men vi er uheldige nok til å ha en grunn til å komme. Hvor snakker jeg om? Jeg snakker om hos psykologen.

Hvilke grunner jeg har til å møte opp i ny og ne er ikke noe jeg skriver om her, men i bunn og grunn er jeg der fordi jeg må få hjelp til å sortere tankene og følelsene mine, og få noen til å hjelpe meg til å tenke rasjonelt når følelsene dytter i feil retning. Alt vi tenker og gjør har sin bakgrunn, og jeg har tilfeldigvis hatt mer turbulens i livet enn de som har det forholdsvis normalt.

Så hvorfor opplever jeg dette som en skam? Kanskje fordi jeg er over gjennomsnittet pliktoppfyllende, og derfor synes det er vanskelig å innrømme at jeg har noen bulker i panseret mitt? Er det fordi jeg er redd for akkurat hva slags teori andre kan ha? Jeg er mest redd for at noen tror jeg har problemer med rus, eller at jeg typ hører stemmer. Så prøver jeg å tenke da… Hva tror jeg om de andre der? Helt ærlig tror jeg at de er der av en privat grunn som jeg ikke trenger å bry meg så mye om, og jeg synes heller de er flinke som tar ansvar for sin psykiske helse, for vi lever bare én gang. Vi må også ta ansvar for oss selv om vi skal være bra personer rundt andre. Enkelte ting kan vi ikke styre alene… Noen ganger må andre ta roret for oss, og vi må la oss lede, selv om det kan gjøre litt vondt.

Det jeg prøver å si er at man ikke skal føle seg så alene, og ikke være så redd for hva andre tenker. Det er i motvind vi blir sterkere, og vi må ikke alltid tror at andre ser det verste i oss, selv om vi selv kan finne på å gjøre det. Vi må akseptere at ting er som de er noen ganger, og at så lenge intensjonen vår er godt og hjertet rent, så er det mer enn bra nok. Det er ikke flaut å ha hindere i psyken vår. Kanskje det føles sånn, men det er faktisk ganske normalt. Kanskje har du opplevd noe vondt, eller tenkt deg over i feil retning? LIvet skjer, og ting kan gjøre vondt og endre seg plutselig. Take care ♥

Følg meg:

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

YOUTUBE: Aurora Gude

Innlegg forespurt av en leser ♥

Finne seg selv?

Jeg tror at jeg hele livet har tenkt at det er viktig å finne seg selv. Det har allikevel tatt lang tid før jeg har skjønt med på konseptet, og det kan være vanskelig å finne seg selv om man ikke vet hvor man skal lete. For å forklare begrepet mener jeg at å finne seg selv betyr at du finner ut hvor du hører til, hva du skal drive med, hvor du er lykkelig og hvem du er som person. Så hvor finner du dette?

Først og fremst har jeg troen på kontraster i livet, og at disse hjelper oss til å vite hvor vi vil. Misforstå meg rett, det er ingen fordel å ha opplevd et traume, men samtidig åpner det øynene for at livet er kortere enn man tror, og at forskjellen mellom himmel og helvete er enorm, og at det er himmelen man vil være i (metafor). De vonde tingene vi opplever hjelper oss gjerne å se hva som gjør oss glade, og hva vi trenger i livet. For eksempel føler vi ofte at vi savner noe når det ikke er der – og kanskje tar det for gitt når det er som vanlig. Dette kan gjelde både forhold, aktiviteter, plasser eller andre ting. “Only miss the sun when it starts to snow”.

En annen ting vi trenger for å få mer i innsyn i vårt eget følelsesliv er utfordringer. Å utvikle seg som menneske er ofte dit vi må prøve å gå for å finne lykken. Det er derfor filosofer har lett etter noe helt og fullkomment og forsøkt å komme frem til hva som er det perfekte. Det er nemlig slik at vi mennesker blir lykkeligere av å oppleve mestring eller lære nye ting. Mennesker er vanedyr, og vi skaper ubevisst begrensninger hos oss selv ved å følge samme spor for lenge – da blir vi litt robotaktige, og det kan gå så langt som at vi skaper oss underbevisste frykter for enkelte ting, isteden for å være nysgjerrige og åpne. Derfor mener jeg at vi er nødt til å alltid prøve å gå ut av komfortsonen vår, for å ikke havne i en evig sirkel. Når du utfordrer deg selv vil du etter hvert oppleve nyanser, mestring og følelsen av å være fri – og du vil til og med kunne oppleve å se en ny retning du kunne tenke deg å gå i – altså begynne å finne deg selv. Utfordringer må ikke være å hoppe i fallskjerm eller bli testet i kunnskap. Det kan være å gå ut av et forhold selv om du er redd, reise til et land langt borte, begynne en ny utdanning, en ny idrett, møte mennesker som er annerledes, gjøre noe du vanligvis ikke ville gjort eller bare så enkelt som å si ja når du egentlig vil si nei. Komfortsonen må brytes om vi skal utvikle oss, og det bør være noe ubehagelig, for da vet vi at vi trosser fryktene våre.

Vi må heller ikke glemme hjertet vårt. Når kjenner du virkelig lykke eller flow? (Flow betegner en tilstand der man blir så oppslukt av en aktivitet at man glemmer tid og sted kilde). Har du en drøm? Da jeg var liten var drømmen min faktisk å være på tv, enten som skuespiller, komiker eller noe innenfor underholdning. Hadde jeg ikke latt drømmen få plass, hadde jeg ikke drevet med de tingene jeg gjør i dag. Du må tørre å gjøre noe annet enn hva mange ser som fasiten. Ofte får vi råd som kun er ment for å gjøre oss trygge, men ikke lykkelige. Hvor vil hjertet ditt? For eksempel er jeg i flow og lykke når jeg rir på hest. Det er et element der jeg kjenner i hele hjertet at jeg hører til. Hvor er ditt sted? For å oppleve lykke må vi gjøre annet enn å gå i de evige sirklene. Det kan være at man får lykke gjennom idrett, aktivitet eller å kjenne på følelsen av å tale foran noen, skrive poesi eller gå en tur i skogen. Finn ut hvor hjertet ditt snakker til deg! Ikke vær redd for å kjenne etter og erkjenne at du hører til der hjertet vil. Hva er vel et liv levd uten å ha prøvd å gå den veien du drømte om?

Jeg mener helt og holdent at du må bruke disse tre virkemidlene om du skal finne deg selv: Kontraster, utfordringer og hjertefølelse. Ved å vite hva som er vondt, men også hva som er gått, å tørre å ikke følge strømmen, gå utenfor komfortsonen og ved å kjenne skikkelig etter. Den eneste som kan finne deg er nettopp deg – fordi intuisjonen og hjertet er guiden din. Vi har mange i livet som ønsker diverse veier for oss, men hvilken taler egentlig sant? En forelder vil ønske at du er trygg og ikke havner i trøbbel. En venn vil kanskje det samme, men er mer åpen for å gi råd på veien heller enn å bestemme? Noen vil faktisk ikke at du skal skille deg ut, fordi janteloven sitter hardt i oss. La deg selv ha den avgjørende stemmen i ditt liv, og husk at å finne seg selv er en reise, og det kan hende du må bruke litt tid. Når du mister deg selv, altså opplever å ikke kjenne deg igjen der du er, at du ikke har det bra – kom deg ut og videre.

Håper dette innlegget kan hjelpe til de som kanskje skal ta ulike veivalg eller føler de har gått seg vill! Personlig utvikling er et av mine favorittområder å snakke om og fundere rundt. Vi lever bare én gang, så gjør det beste ut av deg og ditt liv! ♥

Legger ved bildet av en av de vennene jeg har som er flinkest til å lede meg i retninger der jeg vil. Uten han her ville jeg nok gått meg mye mer vill enn nødvendig. Noen ganger lurer jeg på om noen personer er kommet inn i livet nettopp for å hjelpe oss og lede oss i riktig retning – og at de kommer på et helt perfekt tidspunkt.

 

Følg meg:

INSTAGRAM: auroragude

SNAPCHAT: auroragude

TIKTOK: auroragude

YOUTUBE: Aurora Gude

Reklame | Nelly

Hvorfor må alle gode ting ta slutt?

Selv om jeg i dag er ett år eldre, føler jeg meg faktisk yngre enn hva jeg har gjort på lenge… Jeg er aktiv og sprek, jeg har sunn og frisk hud, jeg lever etter hva hjertet mitt forteller meg, og jeg er på et sted der jeg ikke føler alder har så mye å si. Jeg merker jo at klokken går litt fra meg, og det frister egentlig å gå litt tilbake i tid noen ganger, samtidig har jeg aldri heller vært så nær å finne meg selv som det jeg er nå, og det ville jeg aldri vært uten.

I dag kom en litt kjip beskjed… Jeg visste jo at ting ikke var permanent, men jeg har satt stor pris på det. Det er nemlig sånn at hesten jeg har ridd i det siste skal flyttes på. Dette betyr at jeg nok en gang starter litt på scratch. Jeg har brukt mye tid på denne hesten, og det knyttes selvfølgelig et bånd. Nå vet jeg at jeg ikke ser ham igjen med det første, og det føles litt tungt… Det har så mye å si for meg å kunne være med dyr, virkelig. Spørsmålet er nå om jeg skal tygge ordentlig på dette med hest og ridning, eller om jeg skal kaste meg fort rundt og se etter en ny hest å ri på. Jeg må snart finne ut om jeg bare skal spare opp og kjøpe egen en vakker dag, eller om jeg skal være av og på med andre sine hester.

I morgen skjer noe bra, og timingen sånn sett kunne ikke vært bedre. Treningssentrene åpner igjen! Jeg har jo ikke trent annet enn ridning i det siste, så det er en god nyhet for meg at disse dermed kan overlappe hverandre. Istedenfor å ri kan jeg altså trene på senter igjen. Trening er den beste mentaltreningen etter min mening, for jeg har det sååå mye bedre når jeg holder meg sunn og i form.

Er du klar? Det er jeg.

Bikinitruse her

 

 

Helt siden jeg begynte å blogge på fulltid har jeg hatt både opp- og nedturer. 

…. men aldri før har jeg slitt så mye med kreativiteten som jeg gjør nå. Jeg har som mange andre fått en slags depresjon av å være stucked i denne corona-boblen, og det går ut over humøret, hjernekapasiteten og følelsen av mening og hensikt. Jeg har søkt meg til ting der jeg kan utfolde meg og der jeg er “best”. Jeg har endt med å male nesten hele etasjen vår, og i tillegg har vi fått helt nye møbler. Den kreative siden min trengte påfyll, og siden det ikke kom fra omverden, så begynte jeg å se meg rundt… I tillegg har jeg nok en gang i livet søkt meg tilbake til hest og ridning. Nesten hver eneste dag drømmer jeg meg bort til hvordan det ville vært å ha egen hest. Men vet du hva det krever? Det krever masse penger, forutsigbar hverdag og mye tid. Et liv med hest innebærer at jeg tar en “vanlig” jobb, og at jeg ikke bare kan reise på innspilling når som helst, og kreativiteten i meg ville drukne av å være så dypt inne i en slags boble.

I det siste har jeg fått en slags tanke om at jeg kanskje bare skal gi meg snart? Man tjener ikke sykt fett av blogging, og det krever at man har mye selvdisiplin og kreativitet. Det er derfor jeg har tenkt at jeg må mer over på andre plattformer, for jeg tenker at blogging på en måte holder på å dø litt ut. Men om du lurte… Nei, jeg kommer ikke til å slutte. Jeg er veldig glad i denne hverdagen og rollen, men jeg må utvide kanalene mine og flytte litt på hvor jeg legger mest energi. Planen er egentlig å reise på en ferie og være “borte” i én uke, men dere vet jo at det ikke går, for det er frarådet å reise om dagen. Jeg har ikke hatt ferie på ett år nå, så det hadde vært nydelig å bare lade seg selv. Det er ikke ferie for meg å tusle rundt hjemme, det gjør meg rastløs og tar fra meg inspirasjonen. Jeg er ALLTID inspirert når jeg reiser bort. Jeg har så lyst til å kunne ta litt fri på et inspirerende sted og bare samle sykt mye idéer, for så å bare lage sykt mye bra materiale når jeg er tilbake.

Tanken på en A4-hverdag skremmer livet av meg, og det kan vel være at jeg aldri ender opp med å kjøpe meg hest eller få barn – og sånne ting. Jeg er for rastløs og fri i sjelen min, og jeg har det til og med med å flykte fra det jeg er glad i og mennesker jeg liker, bare fordi jeg fort kan følge meg bundet fast og fanget. Jeg aner ikke hvorfor jeg er blitt sånn, jeg bare har lært å lese mine egne mønstre.

 

Og her sitter jeg… Sykt melankolsk på en fredag kveld og vil ingenting.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Som person har jeg helt siden jeg var litt hatt mye begjær i meg. Jeg skiller veldig veldig sterkt mellom hva som er viktig for meg og ikke. Dette kan være enkle ting som hva jeg orker å ha en samtale om helt til mer viktige temaer slik som veivalg i livet når det angår karriere eller å ende relasjoner.

Jeg har alltid hatt sterke magefølelser på ting, og jeg er ikke skapt for å være misfornøyd, men jeg har en flamme på innsiden som skriker etter de tingene som er viktig for meg. Hver gang det er noe som mangler i livet er det som at denne flammen tar over kroppen og er villig til å kjøre over hva som helst for å få viljen sin. Jeg savner denne flammen når jeg skal ta valg som ikke er omfattet av ting jeg brenner for. Når valgene jeg skal ta ikke er viktige for meg, er det som om flammen ikke finnes, og derfor har jeg hardt for å ta beslutninger rundt bagateller. Ofte bare avventer jeg ting og følger dem ikke alltid opp,

I det siste har flammen min våknet igjen, og jeg har nesten følt meg tvunget eller fortapt om jeg ikke skal lytte til den. Jeg kan vel kalle flammen for intuisjonen min? I alle fall har den de siste ukene gjenopptatt ønsket om å drive med hest. Jeg har jo hatt en periode fra sommeren 2018 til høsten 2019 der jeg drev aktivt igjen. I 2018 var jeg sykt heldig, for jeg klarte å møte en hest som jeg hadde veldig god kjemi med, og jeg fikk trent kjempemye. Da jeg ikke skulle ri den mer ble jeg faktisk ganske knust, men det var noe jeg valgte selv. Deretter red jeg en hest til, men uten samme kjemi. Store deler av 2019 red jeg derfor en annen hest som jeg synes var ganske ok, men det klaffet ikke hundre prosent der heller, men jeg hadde en fin situasjon med tilgang på dyktig trener og gode fasiliteter, så jeg ga det en sjanse. Dette ble avsluttet i oktober, og etter det har jeg ikke ridd aktivt.  For en stund tilbake oppdaget jeg at hesten jeg tidligere hadde ridd (den jeg likte så godt) var til salgs. Dette passet ikke, og jeg er fortsatt oppgitt over at den ikke kom til salgs på et punkt der det passet bedre. Nå har en dødsheldig person kjøpt hesten, hehe.

Jeg tror det var der oppvekkeren kom… Jeg har de siste ukene drømt meg bort for hver eneste hest jeg har fått øye på. På Tenerife fikk jeg ri litt igjen, og det var dødsgøy. Det minnet meg på den store gleden jeg har av å drive med hest. Nå har jeg finkjemmet alle mulige kilder til å kunne drive med ridning igjen, og jeg har fått ett stort håp. Jeg har ikke anledning til å kjøpe en hest og ha den 100% selv slik det er nå, men jeg kan fint ri 3-5 ganger i uken, alt etter planene mine. Derfor skal jeg prøve en hest i morgen der eieren trenger forrytter! Jeg må le av meg selv, for jeg gleder meg ordentlig. Jeg håper virkelig at alt klaffer, og at jeg kan se frem til mer tid på hesteryggen. Av en eller annen grunn faller jeg alltid litt for prosjekthester som ikke er helt A4, og som har en annen historie. Det ville betydd enormt mye for meg å kunne begynne igjen.

Har du noen gang drevet med en aktivitet der bare alt føles ut til å gi mening, og der ingenting annet føles viktigere? Slik følte jeg det da jeg sist fant en hest jeg passet med, og der timene i stallen bare fløy. Jeg hadde kjærlighet i hele kroppen, og det føltes så sykt viktig – og det var som om det er “her jeg hører hjemme”. Det er en syk følelse, og jeg tror ikke jeg har funnet den i noe annet mer enn 2-3 ganger i hele mitt liv.

Når du føler det sånn må du aldri gi slipp. Jeg tror at hjertet vårt kan føre oss nettopp dit vi finner lykke om vi er villige til å lytte. Jeg kommer alltid til å ha hest nært, og skal aldri gi slipp på det, uansett om jeg kjøper min egen, eller om jeg bare rir et par ganger i uken.

Nå gleder jeg meg helt sykt til i morgen!

Dette er Jazzmin ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER