Det siste året har jeg måttet lære å prioritere meg selv. Alt i livet har periodevis handlet om andre og annet, og jeg har mistet meg selv litt i det. Jeg jobber enda med å løfte meg tilbake til noe hakket mer bekymringsfritt. Det som ofte er konsekvensene av at vi ikke har det bra, er at vi heller ikke behandler oss deretter. Det er nesten som om vi i samråd med følelsene bestemmer oss for at vi heller ikke trenger å bli behandlet bra, når vi ikke har det bra… Det er kanskje logisk? I hvert fall har dette året bydd på mye rart, og den eneste grunnen til at jeg ikke ser tilbake på det som et dårlig år, er fordi det også har skjedd veldig mye bra.

Jeg opplevde store utfordringer i privatlivet en periode, som gjorde at jeg selv ble nedprioritert. Jeg måtte utsette eksamener, trene mindre, og generelt bekymre meg for problemer som ikke var mine. Jeg gikk rundt med en klump i magen, og håpte på at ting skulle ordne seg. Ting stabiliserte seg litt i høst, og jeg fikk også mulighet til å reise på en tv-innspilling som ga meg tidenes pause fra alt som var negativt. Jeg takket ja nesten uten å blunke, for jeg visste at jeg virkelig trengte den pausen… I tillegg kan jeg kort si at jeg elsket menneskene og energien jeg var rundt periodevis på innspilling, og jeg ville nesten ikke hjem igjen.

Ettersom jeg har fått det bedre, så har jeg innsett det… Jeg har sikkert gått opp 5-10 kilo det siste året, fordi jeg har vært stresset, sovet dårlig og spist dårlig. Mon tro om den kvisete huden var det siste som kom til meg som et resultat av stress og dårlig mat? Uansett, så sank så klart selvbildet til helvete da jeg begynte å se på bilder at jeg ikke var helt lik lenger. Jeg er VIRKELIG min største kritiker, og jeg ser det med en gang, om det skjer en endring jeg ikke er stolt av. Så klart jeg ikke kan snakke på vegne av hva andre synes om mitt utseende, men jeg vet det når jeg ikke føler meg bra nok.

Og i dag så jeg det…. Kroppen min begynner å få en feminin form som jeg faktisk kan leve med. Jeg har bare trent i to og en halv uke + sunnere kosthold, og jeg ser at kroppen min ikke trenger noen extreme makeover, men rett og slett kjærlighet. Etter sååå kort tid ser jeg at musklene former kroppen, og at jeg ser sunnere ut. Og gjett hvor mange kviser jeg har? Jeg har én…. Jeg er lei meg for det om noen synes dette innlegget bare har fokus på kropp, isåfall må jeg beklage. Det jeg ønsker å si, er at man må behandle seg selv bra for å ha det bra både mentalt og fysisk. Å trene og kjenner jeg blir sterkere, spise sunt og variert… Disse tingene gjør faktisk at jeg føler meg mer verdt, flottere å se på, og jeg føler jeg kan mestre det meste som kommer – for endorfinene gjør meg glad.

Så… Love yourself ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Denne uken har bydd på mange utfordringer. Jeg har spekulert rundt det dårlige humøret mitt, og funnet opp en teori… Jeg går på p-piller som så og si fjerner menstruasjon helt. Det er virkelig en mirakelpille, og den gjør at jeg er mer stabil, og ellers merker jeg ingen bivirkninger, så jeg er fornøyd. Greien er at i og med at jeg “aldri” har disse følelsesmessige breakdownsene som mange opplever i forbindelse med tante rød, så tror jeg at humøret mitt rett og slett faller innimellom fordi jeg er alt for stabil, og følelsene trenger å komme ut. Skjønte dere? Jeg får liksom ikke anledning til å få ut masse jeg gnager på, og derfor får jeg plutselig dårlige dager fordi hjernen vil jeg skal føle på ting i større grad.

Uansett, denne uken har vært veldig krevende, og derfor tar jeg et valg for dagen som skal gi med en pause. Jeg drar på spa! Det finnes ikke noe annet i verden jeg vil nå enn å bare legge meg ned i vann, badstue, og i fred og ro. Det er ren terapi! Jeg tar meg en skikkelig pause… Jeg kommer nok til å blogge senere i kveld, men dagen forblir i fred og ro. Jeg slenger med noen rolige bilder fra jeg var på Kragerø Resort i juni.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram

Facebook

YouTube

2019 har lært meg mye, og jeg blir jo klokere for hver erfaring jeg får. I 2019 har jeg fått erfare både meg selv om mange andre fra en side jeg ikke har vært særlig begeistret for. Jeg har selv vært mye sint og negativ, som følge av for mye negativitet. Jeg har ikke likt den negative Aurora noe særlig, den positive er ganske mye bedre å være rundt. Året har heldigvis også tilbudt noen helt vidunderlige ting, slik som et par deltakelser i tv-programmer, lansering av Youtube, nye bekjentskap, personlig utvikling, vi har kjøpt hus, og  mye mer jeg trodde jeg bare kan drømme om. Dette innlegget skal handle om de personene du ikke vil ha i livet ditt, fordi de regelrett skader deg med sin væremåte og handlingsmønster. Jeg har selv på hode og kropp opplevd å bli manipulert til det måtte si stopp, det samme har personer jeg er glad i. Dette har lært meg at man må fjerne slike fra livet sitt før de rekker å gjøre skade. Derfor har jeg skrevet om de kjennetegnene jeg vet om, som du må være obs på når du går inn i nye relasjoner.

BESATT AV PENGER NED TIL HVER KRONE

De menneskene som har vært dårlige mot meg eller noen jeg bryr meg om, har til felles å være veldig opptatt av økonomisk fortjeneste i det de gjør. På den ene siden kan personen være en svindler, ved å prøve å loppe deg for hvert eneste øre h*n kan. Jeg ble selv lurt til å bare betale mer og mer, helt til jeg skjønte at det handlet om utnyttelse av min økonomi. I et annet eksempel ser jeg at disse personene ofte sitter i kniper som de har forårsaket selv, og de trenger å komme seg ut, men har ikke selv penger til det. Om du for eksempel dater noen, og de begynner å spørre om å låne penger etter kort tid, kan dette være en varsellampe du må ta på alvor.

LYVER OM ALT MULIG

En person som ikke bryr seg om stort annet enn seg selv, er villig til å lyve ganske mye. Mangel på moral og rettferdighetssans er en rød tråd i punktene jeg skriver. En giftig person vil lyve om alt bare for å få viljen sin. Dette kan være utroskap i et forhold, økonomi, alder, rene fakta og små detaljer. Dette kan henge sammen med dette med penger. Personen vil ikke at du skal vite hva slags knipe h*n er, og kan for eksempel gjemme regninger, gjenstander eller informasjon. Merker du at personen unngår å svare deg når du lurer på noe? Et dårlig tegn. Jeg prøvde selv å spørre en slik person om en kjempeliten ting, men fikk ikke svar i løpet av de månedene dette var aktuelt å få svar på. Om du ikke får naturlig respons på helt vanlige spørsmål eller temaer, kan det være noe som holdes skjult.

GJØR SEG SELV TIL OFFER

ALLTID er det andre som er helt gale, forvridde, tankeløse, onde og dårlige mennesker. Alltid blir personen offer for nådesløs ondskap og forferdeligheter. Det heter at h*n alltid har hatt så uflaks med de menneskene som dukker opp i livet sitt. Tenk litt etter… Det er jo litt vel rart at denne personen de siste 20 årene har nesten utelukkende blitt dårlig behandlet av alle som har vært i en nær relasjon med personen. Personen kan fortelle om å ha blitt utsatt for utroskap, hat, mobbing eller frekkhet – men er dette vanlig å alltid bli? Mennesker du trodde var gode viser seg i følge den giftige personen å være helt forferdelige mennesker. “Å, jøss! Har du en bror, og han vil ikke hjelpe deg når du trenger det som mest?”. Hva om broren har måttet tåle ganske mye gift i årene som har gått i en slik relasjon?

HAR MANGE UVENNER

De fleste styrer unna giftige personer etter å ha måttet lære hvordan de er. Jeg selv har alltid tenkt at mennesker er i stand til å forandre seg, men hos enkelte sitter destruktiv personlighet så dypt at det ikke er verdt forsøket. Er det ikke rart hvordan ALLE som kjenner til denne personen “tilfeldigvis” har kranglet med h*n, og at ingen har noe til overs? Personen gjentar igjen hvor dårlige mennesker alle rundt er, og at h*n har mistet troen på folk, fordi de gang på gang skuffer. Det er veldig viktig å forklare at “Det er ikke meg, det er deg”, om sine fiender… Du kan også se at personen ofte er i krangel og konflikt med sine nære, slik som familie og venner.

SNAKKER OFTE STYGT OM ANDRE

Dette henger selv sagt sammen med å ha uvenner og å gjøre seg selv til offer. Du kan spørre vedkommende om en person i samme krets eller miljø, og det er ingenting positivt for øre, det er alltid noe stygt å si. Personen er ekspert på å ha noe negativt å si om de fleste, og du blir positivt overrasket når det er noen de faktisk snakker pent om. Nok en gang er personen “omgitt av idioter”, og er jo den eneste fornuftige og snille her i verden. Jeg husker så godt at en slik person en gang sa at “Siden alle andre er så frekke, så kan jo jeg også være det…”, men det slo meg ikke da at dette var noe jeg selv skulle lide under.

 

En ting er soleklart, og det er at du ikke ønsker personer som skader deg og drar deg ned i livet. Det er når de først har fått innpass at de drar deg ned til helvete sammen med seg. Det vi har godt av er mennesker som gjør oss glade, snakker andre opp, er omgjengelige og gode. Om du har en svakhet for å hjelpe de som det ser ut til at verden har snudd ryggen til, tenk deg litt om først… Det er noen der ute som ikke kan reddes, og om du prøver, blir du sugd inn i noe svært ubehagelig og belastende – i verste fall kommer du deg ikke ut av det. De som kommer seg ut, kan omsider gå videre, men det er ikke å forvente å komme seg ut uten stor motstand, irrasjonelle tanker og handlinger, drittslenging og utspekulerte taktikker for å vippe deg av pinnen. Vær forsiktig!

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram

Facebook

YouTube

Kreft

Som noen vet, døde pappaen min av kreft. Ikke nok med dette, men store deler av hans familie har gjort det samme. Av utseende og noe personlighet ligner jeg mest på ham. Dermed er jeg redd for å ha anlegg for kreft, og i ung alder. Det er nesten så jeg er forberedt på at jeg plutselig en dag blir alvorlig syk. Jeg har også en søster som har vært utsatt for hudkreft. Kreft er en forferdelig sykdom…

Miste noen

Jeg har ikke opplevd å miste så mange, men jeg mistet som sagt pappa. Etter en sånn opplevelse har jeg tenkt at jeg ikke hadde tålt å oppleve det igjen. Å miste min mor, søsken, nære venner eller lignende, det ville knust meg. Jeg har ikke ord for hvor mye kjærlighet jeg egentlig har i meg, og den hadde ikke tålt å miste noen som står nær. En dag kommer det jo… dagen jeg mister noen, men jeg blir livredd av tanken…

Fjell

Denne idiotiske fobien har fulgt meg i flere år, og jeg skjønner meg fortsatt ikke på den. Hver gang jeg er blant store fjell, klikker det helt for meg. Jeg har som vane å ikke reise til fjellet når andre gjør det, for da mister jeg kontrollen. Hjertet begynner å hamre, irrasjonelle tanker dukker opp, og jeg får en enorm sorg over meg, som om noen har dødd. Det er helt grusomt. En dag skal jeg prøve å bli kvitt fobien, men det krever at jeg tilbringer mer tid med fjell, noe som ikke frister.

Et kjedelig liv

Jeg er nærmest besatt av at livet mitt skal være verdt å oppleve. Hadde jeg vært singel, hadde jeg sikkert vært på reisefot hele tiden. Det er vel på grunn av dette jeg har satset en litt annen vei enn mange andre. Jeg er helt avhengig av at ikke hver dag er lik, og at det stadig skal skje noe spennende. Jeg føler ikke at livet er verdt å leve om jeg blir fanget i et mønster der jeg tenker, handler og gjør som alle andre.

Bli gammel

Så var vi der igjen… Jeg har en barnslig idé om at jeg ikke vil bli gammel. Jeg ønsker ikke at kroppen min skal bli svakere og hodet tregere, jeg ønsker å alltid være ung. Å være ung er så spennende og frigjørende. Tanken på å ikke lenger ha et stort mål eller en drøm, føle man er til bry for andre, og tanken på å ikke kunne alt lengre. Også er man jo nærmere døden… Det frister ikke, selv om det definitivt bør være bedre å dø gammel enn ung.

 

Er du redd for det samme som meg? 

Min vise mor ville ta opp et emne i går, som jeg ikke har tenkt så mye over, men som helt klart fortjener oppmerksomhet. Mamma spurte meg så fint: «Hva er et normalt underliv?». Det lurer søren meg jeg på også… “Normalt”, også et underliv? Jeg har ikke nok erfaring med å se andres underliv til å vite hva jeg definerer som normalt. Allikevel vet jeg at de fleste underliv jeg har sett ikke er helt like, og det har jeg bare tatt som en selvfølge. Akkurat som vi ikke er like i ansiktet, så har jeg tenkt at man ikke er lik ellers på kroppen. Men så er det slik… Det finnes de som skaffer seg et underliv de mener ser bra ut, eller er optimalt. Jeg har full forståelse for at man operer seg om man har smerter i underlivet, eller noe som ikke fungerer under samleie, da setter det jo en grense for livskvalitet… Men når man til og med får komplekser for underlivet og dets utseende, så mener jeg virkelig at ting er gått for langt.

For det første, så er det jo få som ser oss nedentil, med mindre vi er hos legen eller er med en vi skal ligge med. Folk får komplekser for nesen og puppene sine fordi andre kan se dem, imens underlivet er skjult for folk flest. Jeg husker at jeg allerede på barneskolen lærte en eller annen gang at det er helt naturlig at underliv ser forskjellige ut. Jeg synes virkelig ikke at man skal være klar over at et underliv ikke er nødt til å være så forbanna vakkert, for det er meningen å bruke det til ting som å tisse, ha sex og slikt… Ikke gidd å fokusere på hvordan det ser ut, med mindre du har smerter, eller det er vanskelig å bruke det til sitt formål.

Amen.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Jeg finner glede i å utfordre meg selv, og har derfor fortsatt prosjektet Haakon og jeg satt i gang sammen, som var å ha en utfordring hver uke. Jeg føler meg klar til å gjøre flere ting enn én, og har derfor satt meg tre mål denne uken, som jeg håper vil gi sunne resultater for hodet og helsen. Jeg har på bare noen få uker fått det hakket bedre med meg selv, etter jeg ble mer helsebevisst. Jeg er i en veldig sensitiv periode nå, og derfor er det viktig at jeg jobber for helsen min, og ikke gjør meg like sårbar som jeg er når helsen heller ikke er på topp. Neste mandag har jeg legetime på grunn av at jeg må sjekke huden min, og forhåpentligvis få en slags kur.

Haakon har hatt mye å tenke på, og derfor var det kanskje ikke en perfekt anledning for ham å lage seg så mange utfordringer, da fokuset hans trengs andre steder akkurat nå. Derfor har jeg satt meg noen mål alene, og håper jeg har viljestyrke nok til å klare det. Dette er målene jeg har for denne uken:

♦ Holde meg unna karbohydrater.

Jeg føler meg så sykt mye bedre i kroppen når jeg unngår dette, da jeg blir fort slapp og oppblåst av det. Jeg føler også at jeg i lengre perioder har vært ubevisst avhengig av dette, og spesielt til middag. For eksempel har jeg alltid trodd at jeg er nødt til å ha typ poteter, brød eller pasta til mat. Det er jo bare tull, jeg blir fint mett på andre ting.

♦ Finne et treningssenter å begynne på. 

Dette var et mål jeg tidligere ikke nådde. Greien er at jeg bor langt unna de treningssentrene som jeg egentlig ønsker å gå på. Jeg har tittet på et par andre, men det er enten slik at jeg synes de ikke har bra nok tilbud, eller at de ligger dårlig plassert for min del. Jeg skal ikke flytte med det første, så jeg tenker at jeg bare er nødt til å velge ett, og det fort. Nå er det lenge siden jeg har trent ordentlig, så jeg må begynne igjen før musklene forsvinner helt.

♦ ZEN

Denne uken har jeg satt som mål å meditere hver dag. Jeg har hatt veldig stressende perioder, og jeg er nødt til å prøve å enten føle på alt som er på innsiden min, eller klare å slappe av ordentlig. I disse dager våkner jeg stresset hver dag, og dette mønsteret må virkelig brytes. Jeg skal også via meditasjon prøve å få mer kontakt med disse tingene jeg har følt og sett i forbindelse med engler. Jeg håper jeg kan finne ut mer av hva som skjer med meg om dagen, og om jeg har evne til å se ting klarere.

Slik ser altså målene mine ut denne uken! ♥ For uten om dette har jeg en middels timeplan, og jeg skal fokusere på å være produktiv. Det er et par ting jeg ikke har hatt hode til å gjøre fordi andre ting har tatt opp tiden, så nå må jeg få i gang selvkontrollen, slik at alt går som det skal.

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Hodet mitt er i utvikling om dagen. Jeg aner litt hvorfor, samtidig som om ting raser så fort gjennom hodet mitt at jeg ikke lenger klarer å følge helt med. Jeg er full av inspirasjon og mot, noe som gir meg mye energi, men også tapper meg. Jeg blir litt handlingslammet, fordi idéene mine løpet fortere enn jeg selv klarer. I tillegg er jeg utålmodig med å få igang ulike prosjekter, og tenker lengre frem i tid enn nødvendig. Derfor glemmer jeg litt her og nå. Hjernen min er en virvelvind om dagen… jeg håper og tror dette er en bra ting, for jeg føler at jeg har så mye giv, og jeg har godt med energi til å gjennomføre det jeg ønsker for hver dag.

Jeg skal forklare enda mer av hva jeg har opplevd når tiden er inne for det, men de siste månedene har jeg opplevd å få kontakt med noe som jeg tror er min form for sjette sans. Jeg tror det kan ha blitt utløst på grunn av mye følelser og tanker i hodet, om det gir noen mening? Da jeg var bortreist på innspilling i august, fikk jeg den mest ekte uforklarlige opplevelsen som jeg noen gang har hatt. Jeg opplevde flere ting, og dette var det som skulle til for å overbevise meg om at det er noe på “den andre siden”, eller faktisk midt i blant oss. De to siste månedene har jeg følt og opplevd rare ting. Stadig opplever jeg å se former og bevegelser i hvitøyet, og jeg har sett mønstre i luften som ikke kan forklares. Jeg har også hatt perioder der jeg våknet midt på natten av stemmer eller lyder rundt meg. Jeg har alltid sovet godt, men plutselig kan jeg våkne midt på natten av disse tingene.. Alt startet da jeg var på innspilling.

Jeg har alltid vært opptatt av det vi ikke kan se eller vite at finnes, og har derfor heller vært nysgjerrig på opplevelsene mine enn redd. Jeg har fått et ønske om å kontrollere mer hva jeg kan se og føle av åndelige ting, og gjorde derfor litt research. En venn av meg mener at hen har engler.. Da jeg satt og googlet rundt dette med åndelige opplevelser, fikk jeg nyss på at det kan være engler eller “hjelpere” man har rundt seg, som til tider viser seg på de måtene som jeg har opplevd. Jeg leste litt om engler, og at hvite fjær kan dukke opp på ulike steder om de er i nærheten. I går da vi holdt på å tapetsere, fant jeg en liten hvit fjær… Det var kun én fjær, og ikke flere. Jeg følte med en gang at det er nødt til å være et tegn. Jeg er fra nå av veldig bevisst, og ikke minst iakttar jeg i større grad det jeg ser i hvitøyet til en hver tid.

Noen mener vel at jeg har gått fra vett og forstand, men dette føles som noe ekte, og det kjennes så riktig. Jeg har i det siste fått mye uforklarlig kjærlighet i hodet når jeg tenker, noe som også indikerer at det føles som at noe godt er nær og passer på meg… I det siste har også ting gått i riktig retning, og jeg har hatt mye hell med meg.

Tror du på engler eller hjelpere?

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Jeg er en skikkelig lykkejeger om dagen. Jeg jobber hardt med å finne ut akkurat hvilke ting som gjør meg lykkelig, og hva som kan gi meg en boost i hverdagen. Jeg har fulgt en del gale veier en liten stund, og har derfor måttet jobbe med å finne tilbake til den ekte Aurora. Det er litt spesielt, for 2018 var et ganske kjipt år, imens 2019 har vært helt fantastisk. Livet har så klart kontraster, men av mine egne ønsker, så har mye gått i oppfyllelse. I går vil jeg si at jeg oppdaget en veldig viktig brikke til lykke. Å være på Tusenfryd brakte frem barnet i meg – og barnet Aurora, hun var ganske lykkelig. Jeg følte meg så sykt bra i går. Jeg smilte og lo hele tiden, og jeg følte plutselig at det ikke fantes noen grense for glede.

Vi mennesker er egentlig ganske enkle, på den måten at barndommen vår ofte gjør oss til den vi er på mange måter. Derfor kan en veldig enkel kilde til lykke være å finne tilbake til barnet i oss – i hvert fall det lykkelige barnet. Hva gjorde deg glad da du var liten som du også kan gjøre nå? Prøv det nå, og se om det kan ligge noe i det. Jeg har funnet ut at adrenalin kan få frem veldig mange gode følelser i kroppen min, så jeg kommer til å oppsøke mye mer fart og spenning i fremtiden.

Noen ting du kan gjøre for å oppleve spenning:

♥ Dra på Tusenfryd! (Eller en annen fornøyelsespark). Dette kommer til å være min ungdomskilde for alltid. Jeg skal aldri slutte å dra dit, og jeg skal alltid tørre å ta de sykeste attraksjonene.

♥ Dra på VR-verden. Det er blitt veldig populært å dra på sentere der du får på deg VR-briller og får oppleve alt fra å spille spill, kjøre racerbil, ta berg og dalbane og så videre. Jeg har ikke prøvd dette enda, men herregud, jeg har så lyst!

♥ Lacerworld! Om du er med noen venner er det sykt gøy å dra på Lacerworld. Du får på deg en drakt, også får du et laservåpen. Man deler opp i lag, og det er om å gjøre å skyte hverandre i en mørk labyrint. Dette vekker virkelig opp pulsen.

♥ Go-kart! Jeg har ikke prøvd dette enda, men alle som har gjort det, elsker det jo. Jeg tror virkelig man kan få litt fart i kroppen ved å sette seg ned og kjøre.

♥ Hoppe i strikk eller fallskjerm. Jeg vet faktisk ikke om jeg er så tøff at jeg hadde tatt sjansen på dette, men en side av meg roper JA. De som har gjort dette sier jo at det virkelig er en opplevelse, og at det gir et sykt kick. Jeg tror jeg må prøve det en dag!

I hvert fall synes jeg det er gøy å kjenne på at man lever, for det setter litt farge på hverdagen å føle på kroppen at den er i stand til mer enn å se på tv, gå på treningssenter og jobbe. Om vi utsetter den for litt spenning, kan vi kjenne på følelser vi ellers ikke får, og det kan gjøre at vi lærer litt mer om oss selv. I tillegg er det fint å gjøre slike ting med en partner eller venn, fordi vi knytter sterkere bånd ved å oppleve ting der følelsene våre er veldig sterke.

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Klokken var mulig rundt 11 da jeg og venninnen min lurte oss til å snu midt i skituren med de andre barna. Langrennski var ikke noe for meg, men jeg likte derimot å stå på slalom. Jeg følte meg fri som en ørn da jeg suste nedover bakkene sammen med pappa og Fleur i Lillehammer. Allerede på denne tiden var konkurranseinstinket mitt sterkt. Jeg hadde alltid som mål å nå enden av bakken først. På denne dagen var det kaldt. Vi lengtet tilbake til det varme klasserommet, og jeg ville heller sette meg ned og tegne. Jeg tegnet gjerne hva som helst, men helst hester. Pappa hadde lovet å kjøpe en hest av rasen Rocky Mountain til meg om han ble frisk en dag. Å få egen hest var min største drøm på den tiden. Omsider kom venninnen min og jeg tilbake til skolen. Vi satt oss trygt inn i klasserommet, og snakket om hva vi skulle gjøre på skolens talentkonkurranse, og hva vi skulle øve på etter skolen. Vi skulle danse, men jeg husker ikke hvordan dansen gikk eller til hvilken sang. Denne dagen ble oversvømt av en annen hendelse. Døren på klasserommet gikk brått opp, og der stod rektor. Vi begge var nok redd for at vi skulle få kjeft for å ha skulket skituren. Fokuset på skituren forsvant brått da jeg fikk beskjed om å gå ut til parkeringen, der mamma visstnok ventet på meg. Jeg gikk ut, og fikk øye på mammas bil. Jeg hadde alltid likt mamma sin bil, for den var kulere enn mange av de andre foreldrene sin, og den hadde fin farge. Jeg åpnet døren, og skulle til å minne mamma på at jeg skulle bli med venninnen min hjem etter skolen. Jeg fikk beskjed om å sette meg i bilen. Jeg satt meg inn. Tre ord som mamma uttalte har gjort at jeg ikke enda kan fortelle om denne dagen uten at det brister på innsiden av kroppen. “Pappa er død”. Hva tror du skjer med et ti år gammelt hode når det får vite at den tryggeste personen i livet er borte for godt? Ti tusen hester galopperte gjennom kroppen min, og det var som om de fortsatte inn i hjertet mitt, og ønsket å tråkke ned alle minner fra barndommen.

Han er død, på ekte. Han lever ikke lenger. Han kommer aldri tilbake. Uansett hvor mye du makter å håpe på at han kommer tilbake, så vil det ikke gjøre en forskjell. Du vil aldri se ham igjen. Aldri vil du holde den varme hånden hans igjen. Aldri kommer du til å høre stemmen. Det er gått så lang tid at jeg ikke lenger vet om stemmen jeg hører dypt inne i hodet er ekte eller ikke. Og hvem ville han vært for meg i dag? I følge mamma var dette hennes livs kjærlighet, så antakelig ville jeg hatt to foreldre som stod støtt sammen, om ikke pappa hadde blitt syk. Pappa ble syk, og under ett år senere var han død. Om du ikke har opplevd å miste noen som står deg nært enda, så er det umulig å forestille seg hvordan det er når en av dine bærebjelker blir borte. Verden føles som om den ikke lenger gir mening, tid har ingenting å si, og det føles så forferdelig urettferdig, og du tror aldri du vil slutte å sørge. Aldri igjen i mitt voksne liv har jeg erfart noe så tungt og vondt. Dette har gjort at jeg sjelden tar ting tungt, og det skal mye til før jeg henger meg opp i småting. Jeg vet at ting kunne vært så betraktelig mye verre…

Som en erstatning har jeg lenge følt meg heldig som fikk en så stor del av pappa. Jeg ligner veldig på ham, og jeg har arvet en del personlighet også. Jeg husker barndommen jeg hadde med pappa som et fantastisk eventyr, der alt var mulig, og der kun fantasien satt grenser. Ingenting var for stort å se for seg, ingen drøm var uoppnåelig, og verden stod fremfor mine føtter. Jeg takker ham fortsatt for at jeg fikk lov til å få en del av ham. Hvor han er nå, det vet jeg ikke, men noe sier meg at den varme energien jeg husker fortsatt flyter i årene mine, og at han stadig trekker i noen tråder for meg når jeg trenger det som mest. Den indre stemmen og følelsen av å til tider ikke være alene, og der jeg finner frem til det dypeste i meg selv, da tror jeg at han er der og viser vei. Ingen er større enn seg selv, og på en hard måte lærte jeg at på bare et sekund, kan verden knuse deg. Derfor bør du være bevisst hva du har, for noe er virkelig uerstattelig. Jeg var selv bare et barn som virret rundt på lekeplassen, der problemene mine ikke var større enn frykten for å ikke få det jeg ønsket meg til jul. Nå er fryktene mine større, og jeg er ganske uredd. Det verste som kan skje meg er at de jeg bryr meg om forsvinner. Utenom det, så er livet en lek. Jeg vet heldigvis såpass at om pappa fortsatt levde, ville han vært glad. Jeg følger drømmene mine, er sammen med en kjempesnill person, tilbringer tid med de som betyr noe, og jeg tar vare på meg selv.

Om du synes dette innlegget var rart formulert eller vanskelig å lese, så er det fordi jeg prøvde å skrive rett fra hjertet, og ikke la meg stoppe av noe annet enn følelser.

 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Nå ligger jeg og koser meg i badekaret etter en helt middels god middag. Endelig har jeg fått fikset etterveksten min. Jeg har gått to måneder nå, og det har satt litt demper for såkalte good hairdays, da jeg de tre side ukene har følt at håret har vært et ras. Frisøren min fortalte meg at den lengden jeg hadde på etterveksten i dag var ganske ideell. Derfor belager jeg meg på å vente like lenge neste gang, noe som betyr at neste gang jeg skal til frisøren er i starten av desember, altså tett mot jul! Jeg gledes av tanken på at julen egentlig ikke er så langt unna som vi skulle tro. Julen er helt spesiell, og den føles så magisk. Jeg gleder meg til å handle masse julegaver!

Planene for kvelden er å la Haakon massere inn en fotmaske på føttene mine. Jeg kjøpte en sånn greie i dag som skal gjøre føttene silkemyke! Jeg har hatt mye tørr hud både her og der, siden denne årstiden fort tørker ut både hår og hud. Føttene og hendene synes jeg egentlig skal være myke… det er nesten litt ekkelt om de er tørre. Jeg vil ha myke føtter! Forresten, så må jeg beklage bildekvaliteten på bloggen til tider. Jeg har ikke noe profesjonelt kamera, og derfor blir ikke alle bildene helt som de skulle ha vært. Jeg venter på den nye iPhonen også, og håper dette kan hjelpe noe, for kameraet på den skal være veldig bra!

Når jeg ligger her i badekaret føler jeg meg takknemlig. Jeg er takknemlig både for alle de fine menneskene jeg har i livet mitt, men også får bevisstheten rundt å omgås positivitet. Jeg er takknemlig for at jeg har familie som støtter meg, og for at jeg faktisk har en mor, da det er ufattelig mange her i verden som egentlig er helt alene, og det er veldig vondt. Jeg er takknemlig for at jeg har så mange fine klær, og at jeg har tak over hodet. Livet mitt er et eksempel på at vi har deg ganske fint her i vårt trygge land, og det er også mange muligheter for de som er villig til å lete ordentlig.

Tusen tusen takk!