Hei!

Planen var å vise dere litt hvordan vippene ble, men jeg var ikke hjemme før mørket falt, og velger derfor å ta noen finere bilder i morgen når lyset er finere! Jeg er i hvert fall sykt fornøyd, så gled dere til å se!

Jeg satt og mimret på både facebook og instagram i dag, og det fikk meg til å tenke litt… Jeg tror at det er riktig at vi blir litt klokere med alderen, og det er lett å se tilbake og angre på ting. I dag har jeg kjent på anger på litt rare ting. Jeg har kjent på anger for hvordan jeg har tillatt meg selv å bli behandlet av andre. Jeg har sett at noen såkalte vennskap jeg hadde før, var ganske gjennomsiktige og lite bra for meg, og på en teit måte angrer jeg nå på at jeg gadd å gå inn i enkelte relasjoner. Jeg merker så syyykt forskjell på venneskapene der folk er ekte, og vennskap som finnes på grunn av… tja? Status, kontakter, taktikk. Jeg angrer så sykt på at jeg har brukt masse tid på personer som egentlig ikke har brydd seg om meg, og som bare har vært opptatt av seg selv, og jeg har bare vært en brikke i deres spill. Hvordan kan folk bruke andre sånn? Jeg er vanvittig menneskekjær, og ser alltid på de jeg møter som potensielle venner, i tillegg til at jeg oppriktig bryr meg om de som jeg kaller for venner. Jeg kommer ALDRI til å være villig til å tråkke på andre for å nå oppover selv.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg “EKTE VENNER SØKES” tidligere i litt samme kategori. Da hadde det hendt en enkelthendelse som skuffet meg veldig. Nå handler det vel mer om at jeg ser tilbake på mye tid jeg anser som litt bortkastet og meningsløs… Jeg er ikke i noen dårlig relasjon nå, og det er jeg veldig veldig glad for, da det nærmest er giftig. Jeg hadde for eksempel en venn tidligere der jeg gikk annenhver måned og stresset fordi jeg ikke visste om h*n var vennen min eller ikke, fordi det var så lite og rar kommunikasjon. La oss si det slik at dette ikke lenger er en venn i mine øyne.

Hva skal egentlig til for at noen kalles venn? I mine øyne er det noen jeg bryr meg om, det er en viktig forutsetning. Sååå, om du går rundt og sier du er min venninne, men samtidig snakker stygt, snakker aldri med meg eller ikke lurer litt på hvordan det går med meg i blant, da er vi ikke venner. Jeg er sååå sykt lei av overlate-relasjoner, og kommer selv til å være mye mer bevisst på hvordan jeg behandler andre, for jeg er overhodet ikke plettfri selv, men jeg skal i det minste jobbe for å være den vennen jeg selv ville hatt ♥

SPØR DEG SELV… ER DU EN GOD VENN?

 

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Reklame | NA-KD

I går var en vanskelig dag. Grunnen til at dagen var vanskelig, er faktisk ganske absurd. Dagen i går ble tilbragt hjemme. Hjemme foran en tv-skjerm med masse usunt tilskudd, slik som ostepop og iskrem. For noen er vel dette den perfekte lørdagen?

Solbriller her

Problemet mitt er bare blitt større de siste årene. Jeg er besatt av å leve livet til det fulle, og derfor ser jeg på tiden i helgen foran tv som bortkastet. Dette har gått så langt nå at jeg i går kjente at et enormt stress bygget seg opp i kroppen min, og jeg måtte innrømme for meg selv at dette ikke er normalt eller sunt. Jeg ble ganske uvel, og måtte ta skikkelig nakkegrep på meg selv. Jeg valgte å ta meg en dusj, få av all sminke, deretter unngå mobilen litt, for å få litt ro i kroppen. Dette hjalp, men allikevel måtte jeg stadig jobbe mot følelsen av å kaste bort tid. Jeg lover at dette føltes skikkelig ille, men jeg var i stand til å stoppe det på et fornuftig nivå, før jeg ødela hele lørdagskvelden min.

Jeg tror dette syndromet kalles “fear of missing out”, om det ringer en bjelle? Jeg tror at jeg går glipp av ting i livet om jeg sitter for mye i ro. Men gjør man ikke det da? Det er en ting som har streifet tankene, og det er at denne formen for syndrom skyldes sosiale medier. Før i tiden visste vi aldri i øyeblikket hva andre drev med. Om det var lørdag kveld, visste man bare hva som skjedde der og da, og ikke rundt hos alle andre. Da er det vel lettere å nyte øyeblikket, og føle seg bekvem. Jeg har veldig fort gjort for å bla gjennom stories på snap eller instagram, og når jeg ser noen har det gøy, så kjeder jeg meg enda mer. Hadde jeg skånet meg for andres moro, kanskje jeg hadde kost meg litt mer i selskap med Haakon og tv´en? Haakon og jeg er så sykt forskjellige. Han kan fint sitte foran tvén i mange timer uten å føle at tiden er kastet bort, imens jeg føler at jeg må gjøre noe produktivt ganske fort.

Livet, altså. Jeg hadde nok aldri hatt livet som jeg har om jeg nøt en A4-hverdag, men samtidig skulle jeg noen ganger ønske at jeg hadde et litt mer avslappet forhold til livet. Jeg er den som fort tenker “Hva om jeg hadde dødd i morgen?”, også føler jeg meg presset av meg selv til å utnytte hvert minutt på denne planeten. Jeg har en følelse av at jeg alltid kommer til å jage meg selv i en eller annen retning og sannsynligvis aldri slå meg til ro. Fordelen er enormt med personlig utvikling, men jeg vet ikke helt hvor lett det blir for meg å ikke løpe fra omverdenen min. Jeg tenkte ta opp disse tankene med en psykolog, for jeg har mer enn godt av å slå meg litt mer til ro, og i alle fall lære at det ikke alltid mååå skje noe. Herregud.

Er du sånn som meg?

Solbriller//  solpudder// Rød leppestift

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Haakon gjorde virkelig et helhjertet forsøk i å overraske meg. Han begynte å kjøre i retning Oslo, noe som gledet meg. Jeg er den siste tiden blitt litt bitt av Oslo-basillen, til tross for at jeg hater å være for lenge i store folkemengder. Det er bare så hyggelig å være der, men det henger vel sammen med at jeg har venner i Oslo, og det er alltid i Oslo møter og diverse foregår. En liten stemme i hodet vil faktisk flytte til Oslo. UANSETT. Det første stedet vi dro til var The Hub. Haakon hadde kjøpt et rom for natten, så vi måtte få lagt fra oss tingene. Etter det dro vi laaangt østover, og endte opp på Stovner senter. Der har jeg aldri vært, men jeg har hatt lyst til å dra dit for å spille VR. De har nemlig et lite område der du kan kjøre både karuseller, spille spill og så videre i VR. Det var faktisk dødsgøy å prøve, og det gøyeste var å kjøre berg og dalbane. Hele greien snurret opp ned, og det føltes nesten ekte.

Omsider dro vi tilbake til sentrum. Vi hadde bord på Baltazar, et sted jeg aldri har spist før. Der valgte jeg ut en rett som vi faktisk lagde på CK, nemlig fersk pasta med salsiccia. Det var skikkelig godt, og jeg drakk et glass vin til maten. Det var et vellykket måltid. Riktignok savnet jeg litt selskap. Alle var jo på Vixen  eller opptatte i går, så jeg forventet på en måte ikke å få hengt med noen. Meeen. Da vi kom tilbake fra hotellet møtte jeg fire ansikter jeg virkelig ble glad for å se! Der var nemlig søsteren min og kjæresten pluss Sofie og typen. Det var så hyggelig å se dem, virkelig! Sofie ofret flere timer av Vixen for å henge med meg, det setter jeg stooor pris på! Hun dro omsider tilbake for å feire noen priser som gikk i boks.

Nå har jeg nettopp spist frokost, og det frister å komme seg ut og shoppe. I kveld skal jeg i bursdag til en venninne, og håper det blir en fin kveld. ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Er det noe som er viktig for meg, så er det andre mennesker.

Alt jeg har av venner betyr sykt mye for meg, og jeg hadde ikke vært meg selv uten dem. De beste øyeblikkene i livet mitt har vært sammen med personer som gjør hele livet mitt fargerikt. Takket være personene i livet mitt føler jeg på enormt med takknemlighet. Men vet du hva som er så rart? Jeg er jo egentlig en sykt utadvendt person, men til tider blir jeg innadvendt. Jeg er på en eller annen måte redd for å si høyt de fine tingene jeg føler for andre, fordi jeg er redd for å bli skuffet et eller annet sted bak i hodet mitt. Jeg har observert meg selv over en lengre periode, og kan se at jeg er dårlig på å gi andre ros, gi komplimenter og generelt vise andre at de er viktige. Det er som om jeg tror at de bare skal skjønne alt jeg føler på innsiden, men det er tross alt en umulig oppgave for mange. Da skal du være glup.

Denne observasjonen gjør at jeg føler meg som en dårlig person. Jeg har jo lyst til å si til de jeg bryr meg om alt jeg synes er fint, men det knyter seg liksom på innsiden, og jeg får ikke ut et pip. Jeg har derfor begynt å jobbe hardt med meg selv for å få ut følelsene og ordene. Jeg selv blir jo helt satt ut når folk er fine mot meg, og jeg vil jo kunne gi samme følelse ut til andre. Å få sagt alt jeg føler ville vært veldig befriende, og jeg ville nok fått mer igjen hos andre også, når de ikke lenger tror jeg er så hard og kald. Sannheten er jo at det nærmest brenner av kjærlighet på innsiden hos meg, men dette hjelper lite om ikke folk får varme seg litt i flammene.

Jeg tenker at vi alltid må jobbe med oss selv. Bare da kan vi bli bedre. Det krever noen ganger mye ekstra å orke å se oss selv fra fugleperspektiv, men det er mye å lære om vi tar oss bryet. Om jeg føler så mye fint for andre, fortjener de jo å få vite om det.

Er du selv god på dette?

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Forholdet til Haakon og meg har stort sett vært preget av ro. Det har aldri vært sånn at den ene eller andre kjører avgårde i all hast og hyler og skriker. Noen diskusjoner vil alltids dukke opp, men er det noe jeg virkelig har lært her i livet, så er det at fokus på relasjon og tilstedeværelse ofte er nøkkelen til god kommunikasjon Jeg synes det virkelig er på tide at vi legger fra oss mobilen, både i forhold, vennskap og andre relasjoner. Mobilen hører hjemme til jobb og alenetid.

Jeg skal  bruke et argument som mange ikke nødvendigvis kjenner seg igjen i, men som er mitt største grunnlag for å si det jeg sier. Jeg har nå vært med på to store tv-produksjoner der mobil ikke er tillatt. Dette gjøre noe med kommunikasjonen. Vi hadde bare hverandre å underholdes med, og ingen forsvant inn i en annen verden midt i en samtale. Samtalene vi hadde var fine, genuine og meningsfulle. Diskusjoner var det også, men ingen hadde noe sted å rømme. Mobilen er i mine øyne en dum måte å fjerne seg fra virkeligheten på, og det er synd at vi ikke klarer å verdsette det som er rett foran øynene våre hele tiden, enten om det er barnet vårt, en vakker blå himmel, et dyr eller kanskje en nydelig matrett. Hvor ofte ser man ikke at folk tar opp mobilen før de i det hele tatt tar inn sanseinntrykket? Hvordan skal fremtidens personligheter og vaner dannes om dette er blitt standarden…?

Jeg hadde en venninne en gang som ikke en gang var i stand til å lytte til meg når jeg snakket om ting som var viktige for meg, fordi hun forsvant ned i mobilskjermen. Jeg satt og fortalte om en opplevelse rundt eksamen og hvilken karakter jeg hadde fått, og hun fulgte ikke med i det hele tatt. Dette var viktig for meg, men jeg ble ikke hørt, fordi en mobiltelefon opptok hennes oppmerksomhet. Selvsagt er ikke mobilen synderen alene, men poenget er hvordan det føles å snakke til en vegg om noe du bryr deg om.

For en god stund siden hadde jeg en venn som alltid satt med mobilen limt til ansiktet, og alt han sa i samtalene våre var “åja”, “ja,” og “ikke sant”. Jeg visste alltid når han ikke fulgte med, og valgte ofte kutte midt i en setning for å teste. Aldri la han merke til at jeg simpelthen sluttet å fortelle noe.

Det er mange eksempler på hvordan mobiltelefonen får mennesker til å føle seg usynlige. Jeg tåler selvsagt at noen har vanlig aktivitet, som å svare på meldinger her og der, og sjekke epost. Men helt ærlig, så synes jeg at man kan spare “scrolling” og utgående aktivitet til en tid man er alene, med mindre det er jobb eller viktige ting. Vi lever bare én gang, og jeg synes man skal gi hverandre mer tid. Være tilstede, ha fine samtaler, kjenne på alt rundt, nyte omgivelser man ellers ikke tenker like mye over.

Om det var din aller siste dag med en du er glad i, ville du brukt mobilen like mye?

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Noen ganger har temaet slått meg… Kommer jeg til å forbli barneløs? Det finnes dessverre personer der ute som ikke er i stand til å få barn. Personer som kunne gjort hva som helst for å få bære fram, for så å holde sitt eget lite barn, se det vokse opp, og ha en familie. Når jeg skriver om dette, blir jeg trist. Det kunne fort vært meg selv som ikke var i stand til dette. Det sies at et barn forandrer alt, og det er vel nettopp dette jeg er redd for.

Hva om jeg ville blitt en dårlig mor? Hva om det hender noe fælt? Hva om jeg ikke får realisert mine egne ønsker? Å få barn er et sykt stort ansvar, og jeg vet at jeg måtte gitt opp veldig mye om et barn skulle dukke opp i min verden. For eksempel har jeg en drøm om å kjøpe egen hest, noe som jeg ikke hadde følt jeg hadde tid til med et barn og jobb. Jeg har også lyst til å leve et ungt liv der ting kan skje sporadisk, og ikke krever så mye planlegging. Jeg er veldig eventyrlysten av natur, og er redd for å fange meg selv i et liv jeg ikke ønsker meg. På sett og vis har jeg ganske egoistiske tanker, men jeg har også mulighet til å tenke mer egoistisk, siden det ikke er et barn inne i bildet.

På den andre siden… Hvordan ville livet sett ut om jeg aldri får et barn? Vil jeg som gammel føle at det alltid manglet noe? Vil jeg lengte tilbake til å kunne endre på det? Å få et eget barn må være helt fantastisk, for bare det at man bærer det med seg over så lang tid er utrolig. Hva skal det hete? Er det jente eller gutt? Hvordan blir personen som voksen, hva vil hen jobbe med? Da jeg selv var liten føltes livet som et eventyr, fordi mamma og pappa tok meg med på eksotiske reiser, behandlet meg som en prinsesse, og fikk verden til å være interessant. Hva om jeg selv kunne gjøre livet til noen på samme måte? Akkurat det ville være fantastisk.

Hva om jeg egentlig bare er redd? Hva om jeg selv blir syk en dag, og må etterlate barnet mitt i en slik verden som er nå alene… En verden der vi holder på å utrydde oss selv, sprenge hverandre til fillebiter og opererer oss til det ugjenkjennelige? Hvordan vil mitt barn takle disse tingene, og i verste fall uten meg? Jeg har full kontroll på meg selv og eget liv, men å skulle være en mor med ansvar for et annet individ, det er faktisk litt skremmende.

Om jeg velger å ikke få barn, har jeg i alle fall ikke feilet, og i verste fall ikke etterlatt noen en dag. Men om jeg får barn, da åpner en hel ny verden seg, og en slags mini-meg skal bli til. En person jeg kommer til å elske av hele mitt dype hjerte, som kommer til å bli meningen med livet mitt… En person som også kan knuse hele hjertet mitt i en million små biter, og de vil bli umulige å putte sammen igjen.

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Jeg er desidert mer positiv enn jeg pleier om dagen. Jeg mistenker at dette har noe å gjøre med det nydelige “vårværet” vi har fått. Det er lyst, mildt og en frisk duft av 2020 i luften. Helt ærlig synes jeg at det virker som at menneskene rundt meg også er litt lettere. Det skal lite til å stjele et smil fra en forbipasserende, og jeg kan merke hvordan fuglene synger. Jeg digger denne stemningen, og jeg ser virkelig positivt mot fremtiden.

Er det én ting jeg lot ligge igjen i 2019, så var det negative og skadelige mennesker. Om det finnes en person som er ute etter å snakke stygt, ødelegge livet ditt eller en som direkte påvirker deg negativt… Kutt personen ut. Det er virkelig det beste du kan gjøre. I fjor hadde jeg to psykoer i livet mitt – som faktisk har lovt å ødelegge for meg. Disse finnes ikke i livet mitt, og jeg kommer ikke til å slippe dem inn igjen. I fjor var jeg i tillegg mye mer tilgjengelig for negativ energi, og det slet meg ganske mye ut. I år er jeg fast bestemt på å ikke ta inne energi som bare er negativ og ikke utviklende. Jeg trenger all positivitet som jeg kan få, om dette året skal bli så bra som jeg tror det skal bli. Planen er å studere masse, delta på litt TV, jobbe med bloggen og eventuelt ha en deltidsjobb om det dukker opp noe kult.

Hvorfor er det egentlig sånn at det finnes personer som er mer opptatt av at andres liv skal være kjipt, enn at sitt eget liv skal være bra? Jeg tror faktisk at enkelte personer dessverre innehar en del ren ondskap. Hvor denne ondskapen kommer fra, det aner jeg ikke, men jeg anbefaler både deg og meg å holde oss unna personer som er slik. Ikke alle mennesker bør være sammen til en hver tid, og i hvert fall ikke om noen ønsker å skade hverandre. Personlig prøver jeg alltid å se det beste i folk, men jeg har lært det siste året at jeg er alt for naiv, og bør passe meg for hvem jeg stoler på og omgås. Plutselig er man en del av noe man ikke har ønsket… Husk at man bør behandle andre mennesker med respekt, og at kjærlighet er det beste valget. Har du en dårlig dag? Ikke la det ødelegge for mennesker du bryr deg om… Det er lett å glemme hvordan man påvirker andre rundt seg, men forsøk å vær bevisst på dette. En hyggelig setning, melding eller beskjed kan muntre opp dagen til en du bryr deg om, om du bare gir litt ekstra.

Jeg fungerer best når andre rundt meg drar meg opp. Jeg kommer dette året til å bevisst kun gi energi til mennesker som fortjener det. Jeg kommer omhyggelig til å ta avstand fra negativitet, for det har jeg ikke plass til. ♥

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

I disse tider hvor psykisk helse står i fokus, tenkte jeg selv å være åpen rundt psykisk helse. I dag har jeg vært hos legen, og jeg har bedt om hjelp.

Jeg er “egentlig” frisk. Jeg gjør alle tingene som kreves av meg, både jobb, studier, husarbeid, 4 hunder, trening, kjæreste og så videre. Jeg fungerer, og har ikke ønske om å løsrive meg fra ansvaret mitt. Alle tingene jeg gjør er det som holder meg gående. Skulle jeg blitt sittende uten å gjøre noe – altså sykemeldt, så ville jeg gått på veggen. Jeg trenger ansvar for å ha det bra. Betyr dette at alt under frontallappen fungerer 100%, og at jeg ikke trenger hjelp? Vel, neppe. Jeg har hatt en oppvekst der jeg ble utfordret ekstremt. Å miste faren sin som 10-åring snudde livet på hodet. Ungdomstiden min bar preg av sorg ved siden av skole, lekser, venner, ridning og fritid. Og vet du hva jeg var ekspert på? Fortrengning. Jeg ville ikke røre ved de vonde følelsene, så jeg gjemte dem så langt bak i hodet som jeg bare kunne. Vet du hva jeg er ekspert på i dag? Fortrengning. Jeg vil helst flyte på en rosa sky og bare nyte livet. Nedganger vil jeg helst ikke ha. Så derfor går jeg faktisk enkelt forklart rundt med en verkebyll som det bare så vidt tyter ut av. Dette kan resultere i kjipe ting, og jeg har begynt å merke at det er visse ting som har lyst til å få komme ut. Om jeg ikke tar tak i dem, vil de gjøre vondt verre.

Du trenger ikke være hundre prosent frisk bare fordi du fungerer. I disse tider håper jeg at alle som har noe de grubler på tar seg selv på alvor. Ofte har jeg inntrykk av at man må være faretruende psykisk syk for å bli tatt seriøst. Jeg er av den typen som er opptatt av å ta ting ved roten. I mange år har jeg tenkt at jeg ikke vil belaste samfunnet, i og med at jeg fungerer supert i jobb, skole og hverdag… men man skal bli tatt seriøst, og det ble jeg i dag. Jeg har åpnet meg opp om hva jeg har på innsiden – og har blitt forstått. Vi er alle ulike, og når jeg selv sliter med noe, er resultatet at det kommer ut i form av tvangsaktige mønstre, rare følelser og ekstra rar energi. Jeg har lært meg en teknikk fra jeg var barn, der jeg vet at jeg “må” gjøre de tingene jeg skal. Jeg må innrømme at jeg er virkelig takknemlig for at jeg ikke har lett for å droppe jobb, studier og andre forpliktelser, men jeg hadde helt ærlig satt pris på å bearbeide følelsene mine mer da jeg var barn, for da ville jeg sikkert sluppet unna en del som voksen. Enda godt er det at jeg har innsikt nok til å lese meg selv. Psykisk helse er dødskomplisert, og ofte vet vi ikke selv hvor kjernen i ting ligger. Det er ikke alltid vi heller vet nok om oss selv, men dette kan man lære om man tar steget ut og spør om en hjelpende hånd. Du må ikke ha selvmordstanker for at problemet ditt skal være “ille nok”. Vi mennesker er så sykt forskjellige, og vi har hver vår historie. Kanskje kjærligheten til det rundt oss er motivasjonen for at vi holder ting gående, og er villig til å kjempe for oss selv, slik at andre kan få lov til å se deg blomstre og bli den du ønsker å bli for andre rundt deg.

Husk at du ikke trenger å være usynlig. Dine følelser og tanker er viktige, og du fortjener å bli hørt. Vi tror gjerne at vi må være synlig berørt av det psykiske, men slik fungerer det ikke alltid. Det er viktig å ha evne til å analysere seg selv og sine egne mønstre, for da vet du når du må ta deg selv på alvor. Noen ganger trenger vi en ferie, imens andre ganger kan det behøves en å snakke med… 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER

Jeg har selvsagt mange jeg er takknemlig for at er i livet mitt. Jeg tenkte plukke opp de som jeg tror har påvirket og hjulpet meg mest på ulike måter. Noen av dem er nye bekjentskaper som jeg er sykt glad for å få ha fått, imens andre har vært der for meg ganske lenge. Dette året har vært veldig spesielt, og jeg føler for å hedre de som har gjort litt ekstra for at jeg skal ha det bra.

Joachim

Dette fantastiske mennesket kom inn i livet mitt i 2014 og gjorde alt bedre. I 2019 har vi vært mye mer sammen, og det er jeg så glad for. Dette er en person som ALLTID spør om tingene som bør snakkes om, og som husker alle detaljer, og følger opp deretter. I tillegg har vi hatt mye gøy. Man skulle nesten tenke at vi var et par, men vi er bare verdens beste venner. I 2019 har det vært avgjørende for meg å ha en venn som er flink til å spørre og grave litt ekstra i hvordan jeg har det, og jeg er virkelig så takknemlig. Vi har også vært på noen festligheter sammen, der det både har vært kleint og kjempegøy. Jeg håper at 2020 bringer oss inn i enda flere fine eventyr, og at alle våre drømmer blir oppfylt!

Sofie

Dette er at av mine nye bekjentskaper som jeg ikke så komme, men som jeg er veldig glad for. Sofie og jeg er på mange måter ulike, men om man graver litt, så har vi funnet frem til noe spesielt og vakkert – og virkelig unikt. Jeg digger denne jenta, og jeg håper hun også digger meg. Vi møttes på Camp Kulinaris, og fant virkelig tonen. Sofie er nesten som en storesøster. Jeg kan snakke med henne om alt, og i tillegg er hun veldig underholdende – hun er tross alt komiker. Jeg har også lov til å ikke le av alle vitsene hennes, men det er også noen av vitsene hun forteller som får meg til å ligge på bakken og le meg ihjel. Nhnh. Tusen takk for at jeg fikk bli kjent med deg, Sofie!

Erlend Elias

Enda en person som ikke kom unna hjertet mitt, er Erlend Elias. Vi møttes også på Camp Kulinaris. Hvem skulle trodd at et kjøkken på Portør kunne skape så fine relasjoner? I alle fall har Erlend og jeg sykt mye til felles. Vi har opplevd noen ting som bragte oss sammen da vi begynte å bli kjent. I tillegg er vi begge litt av noen divaer, selv om Erlend er en av de få som er enda råere på dette enn meg, så er han bare en dødskul person som er stolt av sin identitet, og som i mitt tilfelle inspirerte meg til å være mer meg selv. Han er virkelig en nydelig fargeklatt som ikke er redd for å skille seg ut. Jeg er sykt takknemlig for å ha blitt kjent med ham, og gleder meg til nye eventyr i fremtiden!

Haakon

Haakon har virkelig vært min bauta dette året.  Året har hatt mange opp- og nedturer, og uten Haakon hadde virkelig ikke ting vært de samme. Takket være ham har jeg jeg kunnet følge drømmene mine, ha en skulder å gråte på når ting er vanskelig, og jeg har hatt en person som støtter opp når ting er avgjørende. Dette er et av de mest tålmodige menneskene jeg vet om, og han ønsker meg virkelig det beste. Vi har vært sammen en stund nå, og vi jobber mye som et team, og jeg håper det i 2020 vil gjøre oss uovervinnelige. Fremtiden vil vise hvor vi bor, hva vi jobber med og hvem vi er. I alle fall er vi enige om at 2020 skal bli fantastisk. Jeg gleder meg!

Ann Kristin

Vi knyttet bånd helt fra første uken vi jobbet sammen i januar 2019. Det er over et år siden jeg hilste på denne jenta første gang. Ann Kristin traff meg på mange måter. For det første er vi veldig like, og har mange av de samme verdiene og holdningene. Vi er også glad i å være i rampelyset, da Ann Kristin jobber som skuespiller. Det mest fantastiske var at jeg fant ut etter en måneds bekjentskap at hun tilfeldigvis hadde hovedrollen i hestefilmen “Trigger”, som jeg digget da jeg var liten(!). Vennskapet var altså meant to be, hehehe. I hvert fall har vi opplevd mye av det samme, og vi har mye å relatere til hverandre. Jeg tror at vi kommer til å være venner for alltid, for en så fantastisk jente har jeg ingen planer om å gi slipp på. Hun er helt nydelig.

 

Som sagt har jeg flere som kunne vært nevnt her fordi de er fantastiske individer. De jeg har nevnt er de som spesielt dette året har hatt innvirkning. Tre av fem er nye bekjentskaper, og jeg håper på at disse forblir i livet mitt. Jeg håper også at jeg opprettholder relasjon til de jeg har i livet mitt akkurat nå. Nå har jeg ingen i livet mitt jeg ikke har stor kjærlighet til, og derfor er det ekstra viktig for meg å holde på de jeg har. Jeg skal skrive et innlegg med nyttårsforsettene mine senere, men ett av dem er å være mer med menneskene i livet mitt, for de er gull verdt ♥

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

Facebook: HER