Bildene tatt i dette innlegget er fra onsdag. På onsdag nøt jeg livet skikkelig i solen. Jeg tok på meg en kul badedrakt, hørte på musikken jeg digger og drakk masse vann! Vann er viktig i varmen, hehe. I tillegg elsker jeg vann, og drikker mer enn de fleste – så vann er ikke et problem i min verden.
Meeen…. I går våknet jeg og ante fred og ingen fare. Tror du ikke jeg plutselig fikk fem nye kviser??? Det dere ser på bildene under er arr etter de som var der sist + eventuelt føflekk. Så jeg fikk altså fem kviser på under ett døgn. Hva i alle dager skjedde? Først og fremst vil jeg få sagt at jeg digger p-pillene mine, og jeg bruker disse. Jeg har prøvd andre piller for å fjerne kviser, men til ingen nytte. Altså tror jeg ikke problemet er hormonelt, men enten psykisk eller fra mat. Dagen før kvisene kom brukte jeg både en foundation jeg ikke bruker så ofte + at jeg spiste litt ekstra fet snacks og drakk vin med mamma og en venninne. Kan jeg være så sensitiv for mat og alkohol?
Dere som sliter med kviser/acne, vet jo hvor slitsomt det kan være… Mitt preparat mot kviser (reseptbelagt), kan dere lese om her. Jeg fikk det av legen for en stund tilbake. Jeg bruker det kun når jeg får utbrudd som det jeg har nå. Disse utbruddene går gjerne over etter noen dager med den gelen. Allikevel vil jeg ikke gå på den for lenge, da huden fort blir tørr, og jeg må være forsiktig med sol.
Jeg vil snart finne en løsning som ikke bare hjelper fra utsiden, men fra innsiden. Har noen der ute en lignende opplevelse: Altså at huden helt plutselig får utbrudd, og vet du hva det skyldes? Tåler jeg ikke alkohol eller snacks? Eller er det noe annet? Om det er stress, hvordan får jeg kontroll på kvisene?
Livet er så rart. Jeg skifter hele tiden fokus. Egentlig er fokuset om dagen på de større tingene, slik som salg av hus og kjøp av nytt hjem – store handlinger fra min mor som gjør alt for at jeg skal ha det bra. På den andre siden har jeg fokus på trening og kosthold – og kviser… Rart hvordan alt mulig betyr noe.
Jeg antar at huset blir lagt for salg i løpet av neste uke, antakeligvis slutten. Da vil jeg dele annonsen slik at de som er oppriktig interessert kan komme på visning.
I mellomtiden, vet dere hva som feiler meg siden jeg får et helt stjernekart med kviser på samme natt?
Jeg skulle virkelig følt meg bedre, hadde jeg kunne lagt bort skammen. I håp om å kunne si at de som føler det samme ikke er alene om det, skriver jeg dette innlegget. Kanskje jeg selv snart kan bli kvitt følelsen jeg har på venteværelset…
På venteværelset går jeg inn ett minutt før tiden, forteller jeg har kommet, deretter går jeg rett til toalettet for å eventuelt tisse og så klart vaske hendene mine. På vei mot toalettet unngår jeg all blikkkontakt, og jeg tar gjerne opp mobilen for å ha et sted å se. Hva tenker de andre om meg siden jeg er her? Kanskje de kjenner meg igjen fra tv? Tankene flyr gjennom hodet hver gang. Det eneste trøsten er egentlig noe fornutig: Alle er der av samme grunn. De er modige fordi de har tatt ansvar for sitt eget hode, og alle er i samme bås. Det er ikke noen galt ved å være på dette stedet, men vi er uheldige nok til å ha en grunn til å komme. Hvor snakker jeg om? Jeg snakker om hos psykologen.
Hvilke grunner jeg har til å møte opp i ny og ne er ikke noe jeg skriver om her, men i bunn og grunn er jeg der fordi jeg må få hjelp til å sortere tankene og følelsene mine, og få noen til å hjelpe meg til å tenke rasjonelt når følelsene dytter i feil retning. Alt vi tenker og gjør har sin bakgrunn, og jeg har tilfeldigvis hatt mer turbulens i livet enn de som har det forholdsvis normalt.
Så hvorfor opplever jeg dette som en skam? Kanskje fordi jeg er over gjennomsnittet pliktoppfyllende, og derfor synes det er vanskelig å innrømme at jeg har noen bulker i panseret mitt? Er det fordi jeg er redd for akkurat hva slags teori andre kan ha? Jeg er mest redd for at noen tror jeg har problemer med rus, eller at jeg typ hører stemmer. Så prøver jeg å tenke da… Hva tror jeg om de andre der? Helt ærlig tror jeg at de er der av en privat grunn som jeg ikke trenger å bry meg så mye om, og jeg synes heller de er flinke som tar ansvar for sin psykiske helse, for vi lever bare én gang. Vi må også ta ansvar for oss selv om vi skal være bra personer rundt andre. Enkelte ting kan vi ikke styre alene… Noen ganger må andre ta roret for oss, og vi må la oss lede, selv om det kan gjøre litt vondt.
Det jeg prøver å si er at man ikke skal føle seg så alene, og ikke være så redd for hva andre tenker. Det er i motvind vi blir sterkere, og vi må ikke alltid tror at andre ser det verste i oss, selv om vi selv kan finne på å gjøre det. Vi må akseptere at ting er som de er noen ganger, og at så lenge intensjonen vår er godt og hjertet rent, så er det mer enn bra nok. Det er ikke flaut å ha hindere i psyken vår. Kanskje det føles sånn, men det er faktisk ganske normalt. Kanskje har du opplevd noe vondt, eller tenkt deg over i feil retning? LIvet skjer, og ting kan gjøre vondt og endre seg plutselig. Take care ♥
Jeg tror at jeg hele livet har tenkt at det er viktig å finne seg selv. Det har allikevel tatt lang tid før jeg har skjønt med på konseptet, og det kan være vanskelig å finne seg selv om man ikke vet hvor man skal lete. For å forklare begrepet mener jeg at å finne seg selv betyr at du finner ut hvor du hører til, hva du skal drive med, hvor du er lykkelig og hvem du er som person. Så hvor finner du dette?
Først og fremst har jeg troen på kontraster i livet, og at disse hjelper oss til å vite hvor vi vil. Misforstå meg rett, det er ingen fordel å ha opplevd et traume, men samtidig åpner det øynene for at livet er kortere enn man tror, og at forskjellen mellom himmel og helvete er enorm, og at det er himmelen man vil være i (metafor). De vonde tingene vi opplever hjelper oss gjerne å se hva som gjør oss glade, og hva vi trenger i livet. For eksempel føler vi ofte at vi savner noe når det ikke er der – og kanskje tar det for gitt når det er som vanlig. Dette kan gjelde både forhold, aktiviteter, plasser eller andre ting. “Only miss the sun when it starts to snow”.
En annen ting vi trenger for å få mer i innsyn i vårt eget følelsesliv er utfordringer. Å utvikle seg som menneske er ofte dit vi må prøve å gå for å finne lykken. Det er derfor filosofer har lett etter noe helt og fullkomment og forsøkt å komme frem til hva som er det perfekte. Det er nemlig slik at vi mennesker blir lykkeligere av å oppleve mestring eller lære nye ting. Mennesker er vanedyr, og vi skaper ubevisst begrensninger hos oss selv ved å følge samme spor for lenge – da blir vi litt robotaktige, og det kan gå så langt som at vi skaper oss underbevisste frykter for enkelte ting, isteden for å være nysgjerrige og åpne. Derfor mener jeg at vi er nødt til å alltid prøve å gå ut av komfortsonen vår, for å ikke havne i en evig sirkel. Når du utfordrer deg selv vil du etter hvert oppleve nyanser, mestring og følelsen av å være fri – og du vil til og med kunne oppleve å se en ny retning du kunne tenke deg å gå i – altså begynne å finne deg selv. Utfordringer må ikke være å hoppe i fallskjerm eller bli testet i kunnskap. Det kan være å gå ut av et forhold selv om du er redd, reise til et land langt borte, begynne en ny utdanning, en ny idrett, møte mennesker som er annerledes, gjøre noe du vanligvis ikke ville gjort eller bare så enkelt som å si ja når du egentlig vil si nei. Komfortsonen må brytes om vi skal utvikle oss, og det bør være noe ubehagelig, for da vet vi at vi trosser fryktene våre.
Vi må heller ikke glemme hjertet vårt. Når kjenner du virkelig lykke eller flow? (Flow betegner en tilstand der man blir så oppslukt av en aktivitet at man glemmer tid og sted kilde). Har du en drøm? Da jeg var liten var drømmen min faktisk å være på tv, enten som skuespiller, komiker eller noe innenfor underholdning. Hadde jeg ikke latt drømmen få plass, hadde jeg ikke drevet med de tingene jeg gjør i dag. Du må tørre å gjøre noe annet enn hva mange ser som fasiten. Ofte får vi råd som kun er ment for å gjøre oss trygge, men ikke lykkelige. Hvor vil hjertet ditt? For eksempel er jeg i flow og lykke når jeg rir på hest. Det er et element der jeg kjenner i hele hjertet at jeg hører til. Hvor er ditt sted? For å oppleve lykke må vi gjøre annet enn å gå i de evige sirklene. Det kan være at man får lykke gjennom idrett, aktivitet eller å kjenne på følelsen av å tale foran noen, skrive poesi eller gå en tur i skogen. Finn ut hvor hjertet ditt snakker til deg! Ikke vær redd for å kjenne etter og erkjenne at du hører til der hjertet vil. Hva er vel et liv levd uten å ha prøvd å gå den veien du drømte om?
Jeg mener helt og holdent at du må bruke disse tre virkemidlene om du skal finne deg selv: Kontraster, utfordringer og hjertefølelse. Ved å vite hva som er vondt, men også hva som er gått, å tørre å ikke følge strømmen, gå utenfor komfortsonen og ved å kjenne skikkelig etter. Den eneste som kan finne deg er nettopp deg – fordi intuisjonen og hjertet er guiden din. Vi har mange i livet som ønsker diverse veier for oss, men hvilken taler egentlig sant? En forelder vil ønske at du er trygg og ikke havner i trøbbel. En venn vil kanskje det samme, men er mer åpen for å gi råd på veien heller enn å bestemme? Noen vil faktisk ikke at du skal skille deg ut, fordi janteloven sitter hardt i oss. La deg selv ha den avgjørende stemmen i ditt liv, og husk at å finne seg selv er en reise, og det kan hende du må bruke litt tid. Når du mister deg selv, altså opplever å ikke kjenne deg igjen der du er, at du ikke har det bra – kom deg ut og videre.
Håper dette innlegget kan hjelpe til de som kanskje skal ta ulike veivalg eller føler de har gått seg vill! Personlig utvikling er et av mine favorittområder å snakke om og fundere rundt. Vi lever bare én gang, så gjør det beste ut av deg og ditt liv! ♥
Legger ved bildet av en av de vennene jeg har som er flinkest til å lede meg i retninger der jeg vil. Uten han her ville jeg nok gått meg mye mer vill enn nødvendig. Noen ganger lurer jeg på om noen personer er kommet inn i livet nettopp for å hjelpe oss og lede oss i riktig retning – og at de kommer på et helt perfekt tidspunkt.
Selv om jeg i dag er ett år eldre, føler jeg meg faktisk yngre enn hva jeg har gjort på lenge… Jeg er aktiv og sprek, jeg har sunn og frisk hud, jeg lever etter hva hjertet mitt forteller meg, og jeg er på et sted der jeg ikke føler alder har så mye å si. Jeg merker jo at klokken går litt fra meg, og det frister egentlig å gå litt tilbake i tid noen ganger, samtidig har jeg aldri heller vært så nær å finne meg selv som det jeg er nå, og det ville jeg aldri vært uten.
I dag kom en litt kjip beskjed… Jeg visste jo at ting ikke var permanent, men jeg har satt stor pris på det. Det er nemlig sånn at hesten jeg har ridd i det siste skal flyttes på. Dette betyr at jeg nok en gang starter litt på scratch. Jeg har brukt mye tid på denne hesten, og det knyttes selvfølgelig et bånd. Nå vet jeg at jeg ikke ser ham igjen med det første, og det føles litt tungt… Det har så mye å si for meg å kunne være med dyr, virkelig. Spørsmålet er nå om jeg skal tygge ordentlig på dette med hest og ridning, eller om jeg skal kaste meg fort rundt og se etter en ny hest å ri på. Jeg må snart finne ut om jeg bare skal spare opp og kjøpe egen en vakker dag, eller om jeg skal være av og på med andre sine hester.
I morgen skjer noe bra, og timingen sånn sett kunne ikke vært bedre. Treningssentrene åpner igjen! Jeg har jo ikke trent annet enn ridning i det siste, så det er en god nyhet for meg at disse dermed kan overlappe hverandre. Istedenfor å ri kan jeg altså trene på senter igjen. Trening er den beste mentaltreningen etter min mening, for jeg har det sååå mye bedre når jeg holder meg sunn og i form.
Helt siden jeg begynte å blogge på fulltid har jeg hatt både opp- og nedturer.
…. men aldri før har jeg slitt så mye med kreativiteten som jeg gjør nå. Jeg har som mange andre fått en slags depresjon av å være stucked i denne corona-boblen, og det går ut over humøret, hjernekapasiteten og følelsen av mening og hensikt. Jeg har søkt meg til ting der jeg kan utfolde meg og der jeg er “best”. Jeg har endt med å male nesten hele etasjen vår, og i tillegg har vi fått helt nye møbler. Den kreative siden min trengte påfyll, og siden det ikke kom fra omverden, så begynte jeg å se meg rundt… I tillegg har jeg nok en gang i livet søkt meg tilbake til hest og ridning. Nesten hver eneste dag drømmer jeg meg bort til hvordan det ville vært å ha egen hest. Men vet du hva det krever? Det krever masse penger, forutsigbar hverdag og mye tid. Et liv med hest innebærer at jeg tar en “vanlig” jobb, og at jeg ikke bare kan reise på innspilling når som helst, og kreativiteten i meg ville drukne av å være så dypt inne i en slags boble.
I det siste har jeg fått en slags tanke om at jeg kanskje bare skal gi meg snart? Man tjener ikke sykt fett av blogging, og det krever at man har mye selvdisiplin og kreativitet. Det er derfor jeg har tenkt at jeg må mer over på andre plattformer, for jeg tenker at blogging på en måte holder på å dø litt ut. Men om du lurte… Nei, jeg kommer ikke til å slutte. Jeg er veldig glad i denne hverdagen og rollen, men jeg må utvide kanalene mine og flytte litt på hvor jeg legger mest energi. Planen er egentlig å reise på en ferie og være “borte” i én uke, men dere vet jo at det ikke går, for det er frarådet å reise om dagen. Jeg har ikke hatt ferie på ett år nå, så det hadde vært nydelig å bare lade seg selv. Det er ikke ferie for meg å tusle rundt hjemme, det gjør meg rastløs og tar fra meg inspirasjonen. Jeg er ALLTID inspirert når jeg reiser bort. Jeg har så lyst til å kunne ta litt fri på et inspirerende sted og bare samle sykt mye idéer, for så å bare lage sykt mye bra materiale når jeg er tilbake.
Tanken på en A4-hverdag skremmer livet av meg, og det kan vel være at jeg aldri ender opp med å kjøpe meg hest eller få barn – og sånne ting. Jeg er for rastløs og fri i sjelen min, og jeg har det til og med med å flykte fra det jeg er glad i og mennesker jeg liker, bare fordi jeg fort kan følge meg bundet fast og fanget. Jeg aner ikke hvorfor jeg er blitt sånn, jeg bare har lært å lese mine egne mønstre.
Og her sitter jeg… Sykt melankolsk på en fredag kveld og vil ingenting.
Som person har jeg helt siden jeg var litt hatt mye begjær i meg. Jeg skiller veldig veldig sterkt mellom hva som er viktig for meg og ikke. Dette kan være enkle ting som hva jeg orker å ha en samtale om helt til mer viktige temaer slik som veivalg i livet når det angår karriere eller å ende relasjoner.
Jeg har alltid hatt sterke magefølelser på ting, og jeg er ikke skapt for å være misfornøyd, men jeg har en flamme på innsiden som skriker etter de tingene som er viktig for meg. Hver gang det er noe som mangler i livet er det som at denne flammen tar over kroppen og er villig til å kjøre over hva som helst for å få viljen sin. Jeg savner denne flammen når jeg skal ta valg som ikke er omfattet av ting jeg brenner for. Når valgene jeg skal ta ikke er viktige for meg, er det som om flammen ikke finnes, og derfor har jeg hardt for å ta beslutninger rundt bagateller. Ofte bare avventer jeg ting og følger dem ikke alltid opp,
I det siste har flammen min våknet igjen, og jeg har nesten følt meg tvunget eller fortapt om jeg ikke skal lytte til den. Jeg kan vel kalle flammen for intuisjonen min? I alle fall har den de siste ukene gjenopptatt ønsket om å drive med hest. Jeg har jo hatt en periode fra sommeren 2018 til høsten 2019 der jeg drev aktivt igjen. I 2018 var jeg sykt heldig, for jeg klarte å møte en hest som jeg hadde veldig god kjemi med, og jeg fikk trent kjempemye. Da jeg ikke skulle ri den mer ble jeg faktisk ganske knust, men det var noe jeg valgte selv. Deretter red jeg en hest til, men uten samme kjemi. Store deler av 2019 red jeg derfor en annen hest som jeg synes var ganske ok, men det klaffet ikke hundre prosent der heller, men jeg hadde en fin situasjon med tilgang på dyktig trener og gode fasiliteter, så jeg ga det en sjanse. Dette ble avsluttet i oktober, og etter det har jeg ikke ridd aktivt. For en stund tilbake oppdaget jeg at hesten jeg tidligere hadde ridd (den jeg likte så godt) var til salgs. Dette passet ikke, og jeg er fortsatt oppgitt over at den ikke kom til salgs på et punkt der det passet bedre. Nå har en dødsheldig person kjøpt hesten, hehe.
Jeg tror det var der oppvekkeren kom… Jeg har de siste ukene drømt meg bort for hver eneste hest jeg har fått øye på. På Tenerife fikk jeg ri litt igjen, og det var dødsgøy. Det minnet meg på den store gleden jeg har av å drive med hest. Nå har jeg finkjemmet alle mulige kilder til å kunne drive med ridning igjen, og jeg har fått ett stort håp. Jeg har ikke anledning til å kjøpe en hest og ha den 100% selv slik det er nå, men jeg kan fint ri 3-5 ganger i uken, alt etter planene mine. Derfor skal jeg prøve en hest i morgen der eieren trenger forrytter! Jeg må le av meg selv, for jeg gleder meg ordentlig. Jeg håper virkelig at alt klaffer, og at jeg kan se frem til mer tid på hesteryggen. Av en eller annen grunn faller jeg alltid litt for prosjekthester som ikke er helt A4, og som har en annen historie. Det ville betydd enormt mye for meg å kunne begynne igjen.
Har du noen gang drevet med en aktivitet der bare alt føles ut til å gi mening, og der ingenting annet føles viktigere? Slik følte jeg det da jeg sist fant en hest jeg passet med, og der timene i stallen bare fløy. Jeg hadde kjærlighet i hele kroppen, og det føltes så sykt viktig – og det var som om det er “her jeg hører hjemme”. Det er en syk følelse, og jeg tror ikke jeg har funnet den i noe annet mer enn 2-3 ganger i hele mitt liv.
Når du føler det sånn må du aldri gi slipp. Jeg tror at hjertet vårt kan føre oss nettopp dit vi finner lykke om vi er villige til å lytte. Jeg kommer alltid til å ha hest nært, og skal aldri gi slipp på det, uansett om jeg kjøper min egen, eller om jeg bare rir et par ganger i uken.
Er det ikke rart hvordan vi mennesker alltid kjemper for å passe inn? I studiene mine har jeg nettopp skrevet en oppgave om ulike teorier rundt dannelsen av identitet. Mye peker på at vi danner en identitet ut fra der vi ønsker å høre til, ønsker å prestere og hvilke personer vi ønsker å være som. Altså kan det nesten se ut som at vi er nødt til å la oss rive med av saueflokken – i alle fall til å begynne med. Et eller annet sted har vi derimot et valg, men å ta et helt bevisst valg om å ikke prøve å være som andre krever mye selvtillit og mot. Alltid blir man pekt på om man ikke er som alle andre, men det hender at det ikke er så dumt å svømme mot strømmen, for det er da det ofte skjer magiske ting.
For å være tydelig. Da jeg var ungdom brukte jeg mye tid på å lete etter hvilken gruppe jeg hørte til. Fordi jeg hadde brukt noen år på sorgen etter å ha mistet pappa, så glemte jeg å “henge med” i hvilken gjeng jeg skulle høre til og hvem jeg passet inn sammen med. Faktumet var at jeg ikke følte at noen var som meg, for det var ingen å snakke med om å miste pappaen sin, og det var heller ingen som ville diskutere filosofi eller sorg, for de andre på skolen var mer opptatt av sminke, fotball eller karakterer. Jeg levde i min egen boble og var alene om mye følelser og tanker.
Etter hvert begynte jeg å gjøre mer som de andre. Jeg kjøpte klær som var kule, brukte samme språk, gjorde de samme handlingene, kopierte humor… Altså alt. Plutselig var jeg en del av fellesskapet, og jeg ble plutselig tatt inn i varmen. Allikevel ble det vanskelig. Vi hadde ulike grupper på skolen. Emoer, sosser, røykere/unnasluntrere og nerder. Jeg likte alle sammen og kunne relatere noe til hver gruppe – problemet var at det ble forventet at jeg skulle velge, for jeg kunne ikke ha sosseklær og henge med emoene eller røyke og få gode karakterer…. Jeg stod altså midt i en rollekonflikt der jeg følte at jeg var en mix av alle de ulike typene personer som jeg ville henge med, men de tilhørte ulike grupper, så jeg ble aldri 100% del av noen av gruppene, men jeg kunne vingle fra gruppe til gruppe basert på hva som passet.
Litt etter litt ble jeg lei av grupperingene på skolen, og jeg ble mer påvirket av internett og andre referansepersoner, slik som bloggere, musikk og andre påvirkere. Jeg begynte å danne en identitet uten å være med gruppene jeg ville tilhøre. Personene på skolen var ikke spennende nok, og jeg ville bli noe ingen andre var, for hva var vel mer spennende enn det? Jeg gikk på en del rare trender jeg skapte for meg selv i form av holdninger, ord og uttrykk, klesstil og så videre. Plutselig hadde jeg snudd alt opp ned, for i mitt hode var det jeg selv som bestemte hva som var kult å si og gjøre, og ikke de rundt meg. Selvtilliten suste til himmelen, for jeg trengte ikke lenger samme type anerkjennelse.
Poenget mitt er at du må gjøre det du kan for å bli det du vil. Det er ikke alltid riktig å se opp til andre rundt seg, av og til bør du prøve å finne ut av det selv. Vi vil alltid ta inn informasjon rundt oss og la oss påvirke, men prøv å kjenn inn i hjertet ditt på hvem DU er, og ikke hvem du tror andre mener du er eller skal være. Jeg er så vanvittig glad for at jeg ikke er som alle andre, og at jeg i det minste er original. Det fineste i verden der mennesker som våger å være seg selv, og som ikke fotfølger og prøver å kopiere av andre. Vi skal alltid kunne lære og inspireres av hverandre, men innerst inne har vi en kjerneperson som kan komme frem, og når du klarer å finne den personen vil du både oppleve økt selvtillit og selvbilde. Med en gang vi mister kontrollen på den vi er og lar andre bestemme, så er vi miserable…. Når du elsker deg selv, det er da du er perfekt. Perfekt finnes i mine øyne, og det perfekte er jo det uperfekte: Det rare, det snåle, det forunderlige.
I disse coronatider har mange av oss mer tid til å stoppe opp og tenke. Hvem er jeg? Hvem vil jeg være? Hvem prøver andre å få meg til å være? Hvem føles det rett å være? Vi kan vokse på oss selv, utvikle oss i en sunn retning og få frem all kjærligheten vi innehar. Hver gang jeg klarer å være 100% meg selv er det som om hele kroppen kribler av kjærlighet og energi, for da innser jeg at jeg selv faktisk er ganske bra, og jeg ser det vakre i alle rundt meg, og jeg ser så tydelig sannhetene, nemlig at jeg må lytte til hjertet mitt.
Neste gang du lurer på om du skal begynne å gjøre som den “kule” gjengen, spør hva du selv har lyst til. Velg deg selv og let etter det du har i hjertet ditt, ikke hva du tror andre synes er best. Det er hos deg selv du finner selvtillit, og du er selv din største konkurrent. Se heller opp til deg selv og dyrk dine gode egenskaper og feltene du kan forbedre. Om du prøver å være en annen, så vil du bare bli sittende igjen som et spørsmålstegn
Haakon er en stor del av livet mitt, men samtidig er vi litt som Mars og Venus.
♥ Haakon og jeg er født med bare én ukes mellomrom, så vi feirer ofte bursdagene våre sammen. Begge er født i tvillingenes tegn.
♥ Vi har helt forskjellige jobber. Haakon jobber som selger i Tesla, imens jeg har blogg og tv. Haakon har altså en mer A4 hverdag enn meg, og vi har derfor ulike dager og liv.
♥ Vi har egentlig veldig lite til felles, og vi liker forskjellige ting. Sammen gjør vi mest vanlige ting, slik som å spise på restaurant, se film, handle. Ellers er jeg skikkelig rastløs, imens Haakon er mer rolig og bedagelig.
♥ Vi møttes via jobb og hadde samme stillingstittel, “Teamleder” i en salgsbedrift. Jeg var ny, og det tok ikke lange tiden før det kom følelser. Etter hvert sluttet vi å jobbe sammen, og det var nok det rette for forholdet.
♥ I forholdet vårt er Haakon den mest tålmodige og snille. Han henter ting for meg, takler mine dårlige dager og han vet når han skal ta ting jeg sier og gjør med en teskje.
♥ Haakon er 190 høy, så det betyr at vi har en svær høydeforskjell da jeg bare er 159. Vi ser litt morsomme ut ved siden av hverandre når jeg ikke har høye heler på.
♥ Haakon forbyr meg å ha en annen farge på håret enn blondt. Jeg er egentlig enig, for jeg kunne aldri hatt brunt hår.
♥ Vi bor sammen, og vi har jo fire hunder ilag. Jeg hadde Goose og Holly da jeg møtte ham, men Diaz og Toby har vi fått i etterkant.
Jeg har vært hjemme fra Tenerife i over én uke, og helt siden jeg kom hjem har energinivået, motivasjon og følelser vært skikkelig ustabilt. På Tenerife våknet jeg på sett og vis på ny, og jeg følte meg endelig litt som meg selv igjen. Jeg kledde meg i klær jeg liker, lo mer, smilte mer og generelt fikk jeg mer kontakt med gode følelser i meg selv. Å komme hjem var nesten som å få en dør slengt i ansiktet, for Norge kan til tider være alt annet enn fint. Været har vært helt idiotisk, og for det meste bestått av regn eller snø, kanskje én soldag (i går). På grunn av Coronaviruset er det som at menneskeheten har gått under bakken, og det er ikke helt det samme å dra på offentlige steder.
I går hadde jeg så sykt mye energi. Jeg fikk trent, vært på negltime, studert, blogget, laget god middag, gått god tur med hundene og generelt gikk alt så det sang etter. I dag våknet jeg derimot med veldig lite inspirasjon til noe som helst, annet enn at jeg kunne tenke meg å sove litt lengre (noe jeg ikke gjorde). Forksjellen på i går og i dag er VÆRET. I dag er det overskyet, kaldt og regn. Altså er jeg det man kaller for “værsyk”. Dagen min kan altså delvis bli ruinert av dårlig vær og løftet opp på grunn av godt vær. Jeg er heldigvis veldig bevisst på at følelseslivet mitt kan bli sterkt påvirket av været, men det er allikevel veldig tungt å stå i på de verste dagene, spesielt om det har vært dårlig vær over lengre tid.
Jeg er garantert ikke alene om dette fenomenet, og derfor tenkte jeg å strekke meg ut og høre om noen har gode råd? Jeg har ikke anledning til å flytte til et varmere og mer solfylt sted, men jeg kommer til å prioritere å reise mer i fremtiden. I disse Corona-tider er det kanskje ikke så lurt, men i fremtiden bør jeg komme meg bort fra dette mørke og triste landet. Har du noen gode råd for å takle fysisk og psykisk form som påvirkes av vær?
Om du ikke har sett kveldens episode av Camp Kulinaris, så tar jeg dere gjennom et hendelsesforløp i dette innlegget
Jeg blir rett og slett skuffet og lei meg av å se hvordan enkelte taklet Erlends forsøk på å gjøre noe fint, minnes pappaen sin, og ikke minst i god tro om at han gjør noe som er bra for alle rundt. Åpenhet om sorg og å miste noen er helt avgjørende for prosessen med å takle sorgen, og jeg synes det var utrolig tøft av Erlend å tørre å være så åpen, og være villig til å be om støtte.
DETTE SKJEDDE:
Erlend ber alle ta med en pute og bli med inn
Erlend spurte om alle kunne være med og sette seg i en ring, med utgangspunkt i å støtte ham siden det var ett år siden pappaen hans døde. Alle var nysgjerrige og villige til å ta med seg en pute inn, og å bidra der de kunne. Hittil visste ingen hva Erlend ønsket alle skulle være med på.
Erlend ber alle sette seg i ring, lukke øynene og holde hender.
Vi satt oss alle ned på hver vår pute og holdt hverandres hender. Erlend har en helt magisk energi, og jeg kjente alle følelsene hans strømme gjennom kroppen. Jeg begynte å gråte selv, for jeg vet hvor forferdelig det er å miste pappaen sin. Tanken på at det bare var ett år siden Erlend mistet sin var helt forferdelig.
Reaksjonene kommer
Det er helt tydelig at Abu har fanget grunnelementene i det som foregår. Selv om han selv ikke ville valgt å gjøre noe slikt som Erlend valgte, forstår han at det i øyeblikket er viktigere å tenke på hva Erlend går gjennom enn at han selv synes det er litt teit… Johanna derimot viser tydelige tegn på at hun misliker det som foregår og omtaler det som “tåpelig”. I tillegg (dette ser vi ikke på tv) sier Mikael at han ikke er komfortabel, og trekker seg fra hele greien, og vil ikke ta del i det vi driver med.
Erlend ønsker å ta et initiativ
Det vi ikke ser på tv er at Erlend ønsker at alle skal si noen ord om noen de savner som har gått bort, eventuelt noen andre de savner. Personlig følte jeg at det ble veldig viktig å si noen ord om min egen pappa, da jeg håpte det kunne hjelpe Erlend å kunne dele sorg over å miste en far. Erlend og jeg er de eneste som sier noen ord om de vi savner. Dette er for så vidt ok, for det er ikke alltid så lett å være åpen og dele ting som er veldig personlig.
Runar ber “Fader vår”
Det er vanlig at minnesermonier foregår i kirken, og jeg antar at det var derfor Erlend ønsket at Runar skulle si fader vår. Personlig er jeg ikke kristen, men jeg følte det var riktig om Erlend hadde behov for dette. Vi var også heldige som hadde en tidligere predikant tilstede som kunne hjelpe til da Erlend trengte det som mest.
Reaksjonen fortsetter
Dette er her jeg reagerer. Det er tydelig at alle ikke var 100% komfortable med det Erlend ønsket, men det er visse ganger man bare bør vise litt respekt for andre og det de går gjennom.
Jeg synes det er respektløst av Johanna å ikke bare holde munn, selv om hun ikke digger opplegget. Det er sykt viktig å snakke om følelser, og det er nettopp dette Erlend gjorde så riktig. Jeg kan selv avsløre at jeg opplevde en mye tøffere og vondere sorg etter å ha mistet pappa, FORDI jeg var redd for å vise følelser og snakke om det som hadde skjedd. Hva slags budskap sender man ut ved å gjøre narr av en minnesmarkering? I lille Norge der vi er så redd for å snakke høyt, vise oss frem, skal vi også være redd for å åpne oss rundt sorg? Dette er et alvorlig tema, og jeg synes det er forferdelig at det ikke får mer fokus.
Jeg vil at alle som leser dette innlegget skal tenke seg om to ganger før dere oppfører dere som Johanna i lignende situasjoner. DETTE ER FAKTA:1.Erlend prøver å minnes sin avdøde far, og ber alle om psykisk støtte. 2. De fleste respekterer at Erlend trenger å gjøre det på sin måte, men det er én person som nekter bidra, og én person som faktisk mener hele greien er tåpelig. Tåpelig? Jeg klarer ikke legge fra meg ordet… Er det TÅPELIG å sørge? ALLE som har mistet noen ved hvor instendig vondt det føles, og om vi skal bli fortalt at det er TÅPELIG å uttrykke hva vi har på innsiden, så blir det mange mennesker som vil slite. Det er superviktig å snakke om det vonde vi bærer på, og det er helt forkastelig at noen nærmest står og spytter på noen som tør å be om kjærlighet, som tør å åpne seg og som forsøker å dele hva de har på innsiden.
Erlend Elias Bragstad er et fantastisk menneske med så vanvittig mye godt i seg. At han legger fra seg så mange barrierer og er villig til å dele noe så sterkt med både oss som var med ham, men i tillegg alle seerne, det krever MOT. Det er slik ting bør være. Vi skal ikke være redd for å snakke om det vonde, men vi skal heller være redd for å tie. Vi må begynne å tørre å åpne oss, gi hverandre kjærlighet og håp ♥
Vær så snill, husk å ha respekt for det andre rundt deg går gjennom. Kjemp alltid for å forstå, og ta imot med åpne armer når noen er så modige at de åpner seg for deg ♥
