Store nyheter!

I går var en nydelig dag. I Tønsberg er det veldig stille for tiden, og det er lite mennesker på en brygge som ellers pleier å bugne av folkeliv både med båtene sine langs havnen og stappfull uteservering så fremt solen glimter til. I går var det som å besøke en spøkelsesby. Jeg hadde snappet opp på Facebook at Peppes Pizza smått holder åpent, og ingenting fristet mer enn å få servert et måltid på restaurant igjen. Haakon og jeg tittet inn døren, og det var så og si ikke mennesker der. Helt ærlig var jeg forberedt på et stappet lokale, men til min lettelse følte jeg at det var ganske så rolig og trygt å sette seg og spise litt. Det var merkbart at de ansatte hadde strenge rutiner, og at det meste ikke ble gjort tilfeldig. Jeg selv var også varsom med renhold og antibac både før og etter jeg kom inn. Det var helt fantastisk for kroppen å gjøre noe som virket litt normalt… Allikevel kunne jeg ikke gjort de med god samvittighet om reatauranten hadde vært full av mennesker, men der var vi heldige. Etter mat ruslet vi langs bryggen og så på solnedgangen – derav bildene i dette innlegget. Svanene var så sykt vakre, og jeg fikk masse ny energi av å se dyr, og ikke minst kommunisere litt med dem.

Over til overskriften… Selv om det er coronapandemi, så skjer det mye om dagen. Den siste måneden har det vært helt stille både i mail og telefon, men den siste tiden har ting begynt å våkne opp igjen. Jeg hadde egentlig en liten innpspilling nå i Mai, men det kan se ut til at jeg må omrokkere helt, og at jeg faktisk må si nei til mye den neste tiden, for det har dukket opp et mulig stort prosjekt som jeg ikke kan si nei til. Ingenting er avklart enda, men om dette skjer, så kommer dere til å hoppe i taket, for jeg tror det blir dødsbra. Jeg hadde en liten knapp på at 2020 skulle bli det beste året på lenge, og jeg tror faktisk at det stemmer… Dette året kommer nok til å virkelig overraske og forbløffe meg. Jeg gleder meg så vanvittig til å se hvilken vei alt sammen går, men det går inntil videre i rakettfart i en retning jeg virkelig vil at det skal gå, og jeg må nok snart begynne å klype meg i armen og sjekke om det faktisk er ekte….

I skrivende stund skal jeg kaste meg rundt og finne antrekk til grilling og en mini-bursdag. Jeg er veldig glad for å se litt familie igjen, for jeg har vært veldig lenge uten den siste tiden. Vi alle trenger noen som støtter oss, gir oss ros, komplimenter og gir oss følelsen av å være verdifulle. I alle fall jeg er avhengig av dette. Haakon er veldig flink til det, så der er jeg heldig. Ellers må jeg prøve å se familie litt mer, for de har mye glede å by på, virkelig.

Jeg håper alle får en fin søndag! Det skal i alle fall jeg ha ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Har jeg ikke sett det verste?

Her om dagen lagde jeg en matrett som bestod av kylling, kalkunbacon, parmesan og hjertesalat.

La oss si det slik at hver gang jeg spiser kjøtt, er det en liten stemme i hodet som spør meg om jeg gjør det rette. For eksempel synes jeg det er vanskelig å spise reker, fordi hver eneste lille reke på loffskiven er ett liv…. Man ser øyne dems, og må ta av skallet. Reker er noe jeg spiser sjeldent, men det hører liksom sommeren til… Ellers spiser jeg veldig lite og nesten ingen svin uten om litt her og der, og når jeg er på restaurant eventuelt. I fjor fikk jeg en ordentlig oppvekker da jeg så dokumentaren om griseindustrien. Herregud, jeg var faktisk vegetarianer i én uke, og tanken på kjøtt var bare kvalmt. Sakte, men sikkert falt jeg tilbake til vante vaner, for uten om at jeg kuttet gris godt fra kostholdet, og opprettholder dette nogenlunde. Jeg spiser per i dag mye kylling, både i pølser, skinke, burger, taco og så videre. Det er da en stemme i hodet mitt som hvisker til meg grusomme bilder av kyllinger som vandrer rundt på en trang plass og er redde, og ikke minst flere som faller og skader seg underveis.

Problemstillingen min er om jeg rett og slett ikke har sett nok til å skjerpe meg? Jeg elsker jo dyr, til og med krabber, og ikke minst reker, kuer… Alt så og si. (Krabbe har jeg riktignok holdt meg langt unna en stund nå).Hvorfor sitter jeg allikevel og lefser det i meg som om alt er i orden? Jeg hadde jo aldri spist en ku eller kylling om jeg måtte slakte den selv… Er det slik at jeg er nødt til å oppsøke et slakteri og faktisk få det inn med teskje at det jeg driver med er selvmotsigende, og at jeg rett og slett er for naiv? Jeg er stygt redd for at det jeg driver med er å spare meg selv for det verste, og derfor kan jeg leve i min egen naive boble. Her kan vi egentlig dra inn hulelignelsen til Platon – på en måte… fordi jeg rett og slett har lenket meg fast, og vet faktisk null og bada om hva som venter meg. På Camp Kulinaris fikk jeg noen smakebiter på hvordan det kan se ut på ekte, og det ga meg skikkelig avsmak. Allikevel fortsatte jeg å spise kjøtt.

Jeg spiser lite rødt kjøtt, mye fordi det ikke er bra for helse eller miljø. Fremover må jeg lære meg å kutte enda mer ned på kjøttet – frem til jeg faktisk har kunnskap nok til å ta standpunkt i om jeg bør spise kjøtt eller ikke. Kanskje jeg skulle sjekket mulighetene for å oppsøke et slakteri eller en gård der de avler til slakt? Kanskje jeg kunne fått mer innsyn og virkelighetssyn på hvordan maten havner på bordet vårt….

Hva tenker du?

Jeg må følge hjertet mitt…

Som person har jeg helt siden jeg var litt hatt mye begjær i meg. Jeg skiller veldig veldig sterkt mellom hva som er viktig for meg og ikke. Dette kan være enkle ting som hva jeg orker å ha en samtale om helt til mer viktige temaer slik som veivalg i livet når det angår karriere eller å ende relasjoner.

Jeg har alltid hatt sterke magefølelser på ting, og jeg er ikke skapt for å være misfornøyd, men jeg har en flamme på innsiden som skriker etter de tingene som er viktig for meg. Hver gang det er noe som mangler i livet er det som at denne flammen tar over kroppen og er villig til å kjøre over hva som helst for å få viljen sin. Jeg savner denne flammen når jeg skal ta valg som ikke er omfattet av ting jeg brenner for. Når valgene jeg skal ta ikke er viktige for meg, er det som om flammen ikke finnes, og derfor har jeg hardt for å ta beslutninger rundt bagateller. Ofte bare avventer jeg ting og følger dem ikke alltid opp,

I det siste har flammen min våknet igjen, og jeg har nesten følt meg tvunget eller fortapt om jeg ikke skal lytte til den. Jeg kan vel kalle flammen for intuisjonen min? I alle fall har den de siste ukene gjenopptatt ønsket om å drive med hest. Jeg har jo hatt en periode fra sommeren 2018 til høsten 2019 der jeg drev aktivt igjen. I 2018 var jeg sykt heldig, for jeg klarte å møte en hest som jeg hadde veldig god kjemi med, og jeg fikk trent kjempemye. Da jeg ikke skulle ri den mer ble jeg faktisk ganske knust, men det var noe jeg valgte selv. Deretter red jeg en hest til, men uten samme kjemi. Store deler av 2019 red jeg derfor en annen hest som jeg synes var ganske ok, men det klaffet ikke hundre prosent der heller, men jeg hadde en fin situasjon med tilgang på dyktig trener og gode fasiliteter, så jeg ga det en sjanse. Dette ble avsluttet i oktober, og etter det har jeg ikke ridd aktivt.  For en stund tilbake oppdaget jeg at hesten jeg tidligere hadde ridd (den jeg likte så godt) var til salgs. Dette passet ikke, og jeg er fortsatt oppgitt over at den ikke kom til salgs på et punkt der det passet bedre. Nå har en dødsheldig person kjøpt hesten, hehe.

Jeg tror det var der oppvekkeren kom… Jeg har de siste ukene drømt meg bort for hver eneste hest jeg har fått øye på. På Tenerife fikk jeg ri litt igjen, og det var dødsgøy. Det minnet meg på den store gleden jeg har av å drive med hest. Nå har jeg finkjemmet alle mulige kilder til å kunne drive med ridning igjen, og jeg har fått ett stort håp. Jeg har ikke anledning til å kjøpe en hest og ha den 100% selv slik det er nå, men jeg kan fint ri 3-5 ganger i uken, alt etter planene mine. Derfor skal jeg prøve en hest i morgen der eieren trenger forrytter! Jeg må le av meg selv, for jeg gleder meg ordentlig. Jeg håper virkelig at alt klaffer, og at jeg kan se frem til mer tid på hesteryggen. Av en eller annen grunn faller jeg alltid litt for prosjekthester som ikke er helt A4, og som har en annen historie. Det ville betydd enormt mye for meg å kunne begynne igjen.

Har du noen gang drevet med en aktivitet der bare alt føles ut til å gi mening, og der ingenting annet føles viktigere? Slik følte jeg det da jeg sist fant en hest jeg passet med, og der timene i stallen bare fløy. Jeg hadde kjærlighet i hele kroppen, og det føltes så sykt viktig – og det var som om det er “her jeg hører hjemme”. Det er en syk følelse, og jeg tror ikke jeg har funnet den i noe annet mer enn 2-3 ganger i hele mitt liv.

Når du føler det sånn må du aldri gi slipp. Jeg tror at hjertet vårt kan føre oss nettopp dit vi finner lykke om vi er villige til å lytte. Jeg kommer alltid til å ha hest nært, og skal aldri gi slipp på det, uansett om jeg kjøper min egen, eller om jeg bare rir et par ganger i uken.

Nå gleder jeg meg helt sykt til i morgen!

Dette er Jazzmin ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Planene gikk i dass + rabattkode

Reklame | Bubbleroom

Planene gikk virkelig i dass i dag… Haakon og jeg tenkte vi skulle gjøre noe annet enn å gå tur, for det gjør vi hver eneste dag. Derfor fikk jeg idéen å ta med hundene i en park, slik at de kunne ha sosialisert seg litt. Tanken slo meg at det var stengt, men så tenkte jeg at folk sikkert holder avstand, så det går nok greit. Vi kjørte til Tønsberg og ble møtt av tydelige skilt som fortalte at det var stengt inntil videre på grunn av corona-viruset. Jeg ble ordentlig oppgitt, men skjønte jo at det bare er sånn. Vi endte isteden opp med å gå en runde ved messeområdet isteden, men der var det sykt mye mennesker – mer enn det ville ha vært i en hundepark. Uansett fikk vi i det minste gått en tur, og hundene var fornøyde. Toby fikk hilst på en enorm hund, og han var ganske modig til tross for sine to kilo.

Resten av dagen vet jeg ikke hva skal gå i…. Det er ikke mye utvalg i aktiviteter, så vi ender nok opp foran tven. Vi har nettopp sett ferdig “Locke and Key” på Netflix – den var SYKT bra. Sterkt anbefalt for oss som liker litt magi. Nå kan det hende vi skal gi “The Society” en sjanse. SKRIK UT om du har serieanbefalninger. Jeg liker sci-fi, eventyr og typ Gossip Girl og Pretty Little Liars + skrekk.

 

En opptur er at jeg fikk en pakke fra Bubbleroom med nye klær! Kjolen under kan dere kjøpe her. Du får den også i lysegrønn og mørkeblå. Min favorittfarge er gammelrosa, så er det sagt, hehe. BRUK KODEN “GUDE10” FOR 10% RABATT PÅ ALT HOS BUBBLEROOM! ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Sinte folk i skogen

Omg, dere skulle vært vitne til hva som hendte da jeg var ute og gikk tur her om dagen.

Jeg går tur hele tiden, for det er strengt talt det eneste jeg gjør uten om blogg, studier og maling. Jeg har lært meg turstier der jeg kan gå og virkelig tømme hodet og føle på at jeg ikke blir gal av alle tankene om hvor trist denne corona-situasjonen er. Jeg går den samme turen hver eneste dag til cirka samme tid. Jeg har valgt denne tiden og runden fordi jeg aldri møter på andre. Du kan jo se for deg hvordan det er å gå tur med en flokk chihuahuaer som bjeffer på hver minste ting fordi de er tøffe sammen.

Men selvfølgelig måtte det komme en dag der min fred skulle bli avbrutt. Jeg vet at skogen er for alle, men vi kan alle være enige om at natur oppleves best når det ikke er andre mennesker til stede. Jeg gikk i min egen boble og ante fred og ingen fare. Bak meg gikk lille Toby som alltid henger i føttene mine fordi han ikke tør å gjøre noe annet. Foran hadde jeg Diaz som er en skikkelig villstyring, og som bestikkes med godteri fordi det er det viktigste som finnes i livet hans. Vi var langt nede i en bakke – Diaz var på toppen. Plutselig ser jeg at Diaz spisser ørene betraktelig og forsvinner ute av syne. Jeg løpet oppover bakken for å se hva som kan ha fanget oppmerksomheten hans. Det var en annen diger hund og eieren dens. Diaz synes den andre hunden er stor, og bjeffer på den. Jeg løper bort og tar ham i bånd, imens eieren av den andre hunden passer godt på sin hund, en ganske rolig rottweiler som ser ut til å ikke ha brydd seg mye om Diaz.

I det jeg sier “beklager” utspiller handlingsforløpet seg på følgende måte: 

-“Du må ha bikkkkkkjja di i bånn!!”

-“Beklager, jeg så ikke at du kom”, svarte jeg.

-“Nei, jæ mærka det! Fy søren! Du må ha bikkkkkjjja di i bånn!”, sa hun sint.

-“Beklager, altså… Jeg går her hver dag, og møter aldri på noen akkurat her”, sa jeg.

-“Nei, men det kanke du forvente i disse dager! Det er jeg som hadde fått skylda om noe sku skjedd de fine småbikkjane dine!”

-“Ja, det er jeg inneforstått med, men jeg hadde ikke gitt deg skylden om noe hadde hendt… Beklager igjen”. Svarte jeg igjen.

-“Jeg har sagt fra til SÅ MANGE som drivær på som du gjør! Ingen som hørær!”. Ropte hun.

Som dere skjønner var ingen beklagelse god nok for denne kvinnen, og hun fortsatte lenge å gjenta de samme setningene og kjefte og smelle. Til slutt ønsket jeg henne en god tur videre, men da svarte hun ikke, men gikk sint avgårde. Rottweileren snudd seg rolig og så ut til å gjerne bli med Diaz på løpetur i skogen.

Jeg har ikke grått spontant i skogen siden jeg var liten, men etter å ha fått så sykt mye kjeft måtte jeg felle noen tårer. Ikke fordi jeg ikke skjønte at jeg fra nå av må være mer forsiktig, men fordi jeg ikke skjønte grunnen til at damen var så sint og ufin. Jeg ville aldri skjelle noen ut på en sånn måte, men heller rolig sagt det jeg mente. Det er ikke båndtvang enda, og som nevnt går jeg samme runde hver dag og møter ikke folk, så jeg trodde ikke faren var der. I alle fall har jeg bevisst hatt hundene mer i bånd etter denne hendelsen, og har heller faste steder med mer oversikt der jeg tør å ha 1-2 løs. Jeg lover dere at den gleden Diaz har i øynene og i kroppen når han løper rundt i skogen, den gleden skulle gjerne du og jeg hatt og, for han er faktisk lykkelig…. Jeg gruer meg til første april når båndtvangen inntreffer igjen, men har selvsagt respekt for at det er slik som det er.

Men hallo. Neste gang du vil gi noen en heads up på at du er imot noe de gjør, ikke kjeft på dem! Å kjefte hører ikke hjemme noe sted, men det er heller rom for å snakke konstruktivt til andre isteden for å hyle og skrike. I disse dager skulle man tro at det var mer rom for å være litt koselig, men den gang ei. Husk at ingen lytter ekstra bare fordi du kjefter og smeller! Er det en norsk greie å kjefte på andre?

Et av de nydelige stedene vi passerer på tur ♥

Jeg elsker ham så høyt

For hver gang jeg får feire bursdagen hans er jeg så lykkelig…

Det er faktisk 11 år siden min beste venn på hele kloden ble født. Jeg fikk ham til meg i juni 2009, og var verdens lykkeligste jente. Jeg hadde ham med meg over alt, inkludert skolen, jobbintervju og som gjemt gjest på café og restaurant. Dere skulle bare visst hvor mye Goose betyr for meg… Tenk at jeg har kjent ham og eid ham i 11 år!!?? Jeg hadde aldri blitt så glad i hunder om jeg ikke hadde startet med å få lille Goose. Han har en helt sykt sterk personlighet, og er en enmannshund som velger den han liker med omhu. Å bli “valgt” av Goose er så utrolig kos. En funfact om Goose er at han har klart å manipulere seg til å være den eneste hunden av alle fire som sover i sengen min om natten. Han har en fast plass oppe ved hodet mitt. Om han ikke får sove i sengen hyler/gråter han helt til jeg gir opp. Vi prøvde å avvenne ham en gang, men det var en umulighet å få sove da. En annen ting er at han og Tobu (eldst og yngst) er de største mammadaltene i flokken. Goose er virkelig alltid der jeg er, og det føles faktisk bare fint.

Alle som har en hund vet  hva slags fantastisk bånd vi får til dem. Jeg er alltid redd for at Goose ikke skal få bli hos meg like lenge som jeg ønsker. Det siste året har han derimot vist tegn til å bli både piggere og gladere, og det er så fint å se. Han har fått tilbake en livsgnist jeg var redd han en periode skulle miste. Chihuahua blir i gjennomsnitt 15-18 år, og jeg håper Goose blir hos meg så lenge som overhodet mulig.

Han er virkelig det nydeligste som finnes på denne jord. Da jeg skulle dra og se på valper i 2009 kunne jeg veldig lite om hund. Jeg valgte rett og slett den hunden jeg mente var søtest av alle, og var ikke klar over at man skal velge den hunden som er mest sosial og utadvendt. Goose var ganske sjenert, og hans opprinnelige navn var Ferdinand.

Alt i alt er hundene en del av meg og min identitet. De lærer meg å elske hver eneste dag, og de gir meg noe som ingen mennesker klarer – ubetinget kjærlighet. Disse dyrene bærer ikke nag, er ikke langsinte og er overstadig beruset av lykke hver gang man ser dem♥

Husk å gi hunden eller dyret ditt mye kjærlighet. Hva ville vel verden vært uten dem?

 

♥ GRATULERER MED DAGEN, GOOSE! ♥

 

JEG GJORDE DET!

Siste dag med innspilling er vel overstått, og det føles helt merkelig skulle hjem i morgen. Frykten for Corona har roet seg ned, og det føles greit.Formen min er eeeendelig bra, og det er typisk at jeg skal hjem når jeg endelig fysisk kunne vært mer klar for eventyr. Allikevel, dere skulle bare visst hva slags artige påfunn det har vært, virkelig.

I kveld sier jeg yolo, og spiste derfor en svært bombe av karbohydrater til middag, nemlig en hjemmelaget Calzone. I tillegg bøtter jeg ned Pringles i skrivende stund. Planen er nemlig å skjerpe meg greit når jeg kommer hjem igjen… En annen ting er at jeg ikke helt har gitt opp å være vegetarianer, for jeg har ikke ren samvittighet på kjøtt, selv om jeg prøver å ikke tenke sånn. Det er jo riktignok bare en bra ting, samtidig som jeg har lett for å gi meg selv alt for mange prosjekter på én gang, siden jeg elsker å ha mange baller i luften. Jeg skal prøve å lage meg et prosjekt i forhold til kjøtt når jeg kommer hjem, i alle fall… I kveld håper jeg at jeg får tatt meg noen glass vin, for jeg har vært ganske rolig på mengdene her nede. Det hadde kanskje vært fint å slå ut håret siste kveld.

MEN EY! Jeg gjorde det…. Jeg fortalte dere at jeg vurderer å merke meg for livet, ikke sant? Nå er det gjort!!! Jeg har tatt en liten chihuahua-tatovering på det andre håndleddet mitt, og er sykt fornøyd! Jeg fikk inn mange kule forslag på instagram, og ble sykt inspirert. Valget falt på denne under fordi mine hunder er langhårs, og jeg ville det skulle synes på tatoveringen. Denne ligner mest på lille Toby, faktisk! Det er meningen at tatoveringen skal gi meg kjærlighet i stunder der jeg trenger det som mest. Hundene er ekstremt gode på å vise følelser, og de betyr sykt mye for meg. Jeg kommer nok alltid til å ha en chihuahua i livet mitt, og derfor passer denne tatoveringen bra.

OMG! Hva synes dere???

Jeg gråt i to timer

Jeg har ikke lov til å avsløre så alt for mye innhold når vi spiller inn Charterfeber, men jeg er bare nødt til å gi dere litt innsyn i et sted vi var i går, nemlig K9 Tenerife. Dette er et drevet av frivillige med hjerte for hunder. Jeg skal ikke si så mye om hva vi gjorde på dette stedet, det må dere vente med å se på TV. Allikevel vil jeg bare gi dette stedet den oppmerksomheten  som det fortjener. Tenk at noen vier livet sitt til å hjelpe dem som trenger det mest? Jeg begynte seriøst å gråte med en gang vi kom dit. Det ble så sykt overveldende for meg. Tankene fløy, og både tanken på hvor fint dette er fikk meg til å gråte, men også at det finnes mennesker som er slemme mot dyr… På bildene kan dere se tre valper. Disse hadde blitt etterlatt til seg selv bak et skur. Hva slags mennesker gjør sånt? Er det rart det skjer forferdelige ting i verden når det finnes sånne folk?

Dyrene har ikke samme mulighet til å be om hjelp som vi mennesker har. Med dette innlegget vil jeg snakke på vegne av hundene på K9 Tenerife. Jeg håper de som har mulighet til det vil hjelpe med en støtte, kanskje fortelle om dette stedet til andre, eller til og med adoptere en hund ♥ Disse hundene har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det var også vanvittig rørende å se alle de frivillige som kom for å hjelpe til på shelteret. Takk Gud for snille og gode mennesker. Man kommer langt i livet ved å være god ♥

Et siste pust…

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

På tur med det kjæreste jeg har

Jeg er så uendelig takknemlig for været som vi har om dagen. Hundene og jeg går lange turer daglig, og det er så sykt deilig at det ikke er iskaldt, vått og sølete. Det er rett og slett perfekt vær for tur!

Vanligvis går vi kortere turer på vinterstid fordi det blir kaldt på potene og kroppen til hundene – chihuahua er jo en rase som kan fryse lett, for de er både nærme bakken, og har ikke samme fettlag i huden som andre hunder har. Allikevel ser jeg at for eksempel Diaz ikke bryr seg om vær i det hele tatt. Han er litt kraftigere og robust bygget enn de andre, så han trenger sjelden ekstra klær, og han ligger sjelden under pledd inne. De tre andre elsker å gjemme seg under pledd og i fanget mitt for å få varme, og de ligger mer enn gjerne foran peisen på kalde dager.

Når været er slik som nå, er det gøy å ta litt bilder. Hundene kan være litt vanskelige å få bilder av fordi de ofte er i bevegelse, men med litt godbiter hjelper det veldig! Jeg har alltid med godbiter på tur, for da får jeg ekstra lydige hunder, hehe. Diaz (7 år, hvit med flekker) er en duracellkanin, og kan gå i flere timer. Goose (tricolore), som er 10 år, trenger litt pauser innimellom, for han har en kneskål som ikke er helt på plass, altså patella. Derfor plukker jeg ham opp og bærer i noen minutter om jeg merker han er veldig treg. Holly (8 år, kremfarget) er i veldig god form om dagen, og løper litt foran med Diaz. Hun hadde en periode da hun var litt for tjukk, og da var hun ikke like sprek i det hele tatt. Vekt har MYE å si for at hundene skal ha det bra. Den siste hunden vår, Toby (1 år, hvit) går alltid litt bak, og helst sammen med meg. Han er veldig fin og lett i kroppen, og kan derfor gå langt uten å bli særlig sliten. Jeg jobber med at han skal få mer selvtillit, og ha de eldre hundene som forbilder for å ikke være redd for å utforske litt mer. Han er virkelig søt, og trenger å føle seg trygg.

På tur i går hadde vi en aldri så liten fotosession, sjekk disse bildene:

Dette er den type tur jeg ELSKER! Ingen mennesker på mils avstand, og masse terreng å løpe i for hundene.

Diaz er en duracellkanin, og det synes så godt på ham at han har det direkte GØY!

Her synes jeg Toby ligner litt på en mus, haha. Han veier bare 2 kilo, og gir hele sitt hjerte til meg. Jeg er uendelig glad for at jeg kunne få ham i sommer ♥

Noen aldri så små triks ute i skogen!

Goose har jeg hatt i snart 11 år!! Han er det mest dyrebare jeg har, og har vært ved min side så sykt lenge. Han henger litt med leppen fordi noen tenner er fjernet. Det hender at tungen også er langt på utsiden, hehe.

Han er virkelig vakker ♥

Toby og Holly prøver å stille seg opp for shoot.

Diaz fotobomber Holly…

Dette er et artig fenomen, men Diaz er virkelig ikke fotogen. På alle bildene gjør han noe rart..

Holly setter seg pent for å bli tatt bilder av ♥

Ut i det fri!

 

Dyr er virkelig noe magisk, og jeg ville aldri levd uten dem. Jeg elsker å bruke tid sammen med hundene, de er det som står mitt hjerte nærmest. ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER