Jeg gråt i to timer

Jeg har ikke lov til å avsløre så alt for mye innhold når vi spiller inn Charterfeber, men jeg er bare nødt til å gi dere litt innsyn i et sted vi var i går, nemlig K9 Tenerife. Dette er et drevet av frivillige med hjerte for hunder. Jeg skal ikke si så mye om hva vi gjorde på dette stedet, det må dere vente med å se på TV. Allikevel vil jeg bare gi dette stedet den oppmerksomheten  som det fortjener. Tenk at noen vier livet sitt til å hjelpe dem som trenger det mest? Jeg begynte seriøst å gråte med en gang vi kom dit. Det ble så sykt overveldende for meg. Tankene fløy, og både tanken på hvor fint dette er fikk meg til å gråte, men også at det finnes mennesker som er slemme mot dyr… På bildene kan dere se tre valper. Disse hadde blitt etterlatt til seg selv bak et skur. Hva slags mennesker gjør sånt? Er det rart det skjer forferdelige ting i verden når det finnes sånne folk?

Dyrene har ikke samme mulighet til å be om hjelp som vi mennesker har. Med dette innlegget vil jeg snakke på vegne av hundene på K9 Tenerife. Jeg håper de som har mulighet til det vil hjelpe med en støtte, kanskje fortelle om dette stedet til andre, eller til og med adoptere en hund ♥ Disse hundene har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Det var også vanvittig rørende å se alle de frivillige som kom for å hjelpe til på shelteret. Takk Gud for snille og gode mennesker. Man kommer langt i livet ved å være god ♥

Et siste pust…

Selv om jeg selv har nytt helgen, vet jeg om en som absolutt ikke har hatt det enkelt. Moren min har sittet fastlåst sammen med katten sin, som ble akutt dårlig, og som har vært i hennes eie i ganske mange år. Katten heter Lukas, er av rasen hellig birma, og er en kosete innekatt som hat nytt sine late dager med en bred meny, enormt med kjærlighet, stor hage og alt en katt måtte ønske seg. Han har hatt et liv mange katter bare kunne drømme om, og jeg har i visse stunder sett at all kjærligheten katten har fått, nesten har gjort meg sjalu… Moren min har alltid viet mye tid og kjærlighet til dyrene sine, og har alltid hatt noen å stelle med.

Hver gang vi har hatt dyr som skal avlives, har jeg sneket meg unna situasjonen. Da hunden vi hadde før, en samojed ved navnet Dina skulle avlives var jeg ikke tilstede, for jeg bodde ikke hjemme hos mamma. Da perserkatten Rosita skulle si farvel, kom jeg hjem og møtte synet av en død katt i en eske, og jeg gjorde alt jeg kunne for å ikke ha noe med det å gjøre. Mitt forhold til døden er rett og slett elendig, og jeg klarer som regel ikke face det. Det er for hardt og brutalt, rett og slett.

Da jeg i stad fikk se Lukas som kjempet for sine siste pust, gikk det opp for meg hvor viktig det er å kunne si farvel. Det var forferdelig vondt å konfrontere at det ikke er lenge igjen, men samtidig fikk jeg i det minste felt noen tårer og vist kjærlighet til et individ jeg aldri mer skal få lov til å kjenne. Å skulle ikke ta farvel er jo egentlig ikke riktig. Man må stå i det, for det er det som er det rette.

Å se mamma så knust satt en kniv i brystet mitt. Det går allikevel opp for meg hvor mye vi er i stand til å elske både dyr og mennesker. Noen mener jo at dyr ikke har like stor verdi, men om man knekker det ned, så er et liv et liv, og jeg synes virkelig at det står stor respekt i å eie og behandle et dyr bra, og ikke minst akseptere at vi er i stand til å elske uavhengig av dyr, menneske, rase eller utforming. Så fremt det finnes en sjel og et liv, så kategoriseres det som levende. Hvorfor skal noe levende ikke ha betydning? Katten til mamma er noe av det kjæreste hun har, og derfor behandles den jo deretter, uansett om det ville vært en katt eller et menneske. Jeg vet med meg selv at den dagen en av mine fire hunder skal ta farvel, så kommer min verden til å gå i grus, og det vil være noe av det vondeste jeg skal igjennom.

Etter å ha sett det jeg så, tenker jeg mye på at vi må verdsette de og det vi er glad i, både mennesker og dyr. Vi vet aldri hva morgendagen bringer, men én ting er sikkert, og det er at kjærligheten vil bestå. Grip øyeblikket, ikke kast bort tid, den er alt vi har ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

På tur med det kjæreste jeg har

Jeg er så uendelig takknemlig for været som vi har om dagen. Hundene og jeg går lange turer daglig, og det er så sykt deilig at det ikke er iskaldt, vått og sølete. Det er rett og slett perfekt vær for tur!

Vanligvis går vi kortere turer på vinterstid fordi det blir kaldt på potene og kroppen til hundene – chihuahua er jo en rase som kan fryse lett, for de er både nærme bakken, og har ikke samme fettlag i huden som andre hunder har. Allikevel ser jeg at for eksempel Diaz ikke bryr seg om vær i det hele tatt. Han er litt kraftigere og robust bygget enn de andre, så han trenger sjelden ekstra klær, og han ligger sjelden under pledd inne. De tre andre elsker å gjemme seg under pledd og i fanget mitt for å få varme, og de ligger mer enn gjerne foran peisen på kalde dager.

Når været er slik som nå, er det gøy å ta litt bilder. Hundene kan være litt vanskelige å få bilder av fordi de ofte er i bevegelse, men med litt godbiter hjelper det veldig! Jeg har alltid med godbiter på tur, for da får jeg ekstra lydige hunder, hehe. Diaz (7 år, hvit med flekker) er en duracellkanin, og kan gå i flere timer. Goose (tricolore), som er 10 år, trenger litt pauser innimellom, for han har en kneskål som ikke er helt på plass, altså patella. Derfor plukker jeg ham opp og bærer i noen minutter om jeg merker han er veldig treg. Holly (8 år, kremfarget) er i veldig god form om dagen, og løper litt foran med Diaz. Hun hadde en periode da hun var litt for tjukk, og da var hun ikke like sprek i det hele tatt. Vekt har MYE å si for at hundene skal ha det bra. Den siste hunden vår, Toby (1 år, hvit) går alltid litt bak, og helst sammen med meg. Han er veldig fin og lett i kroppen, og kan derfor gå langt uten å bli særlig sliten. Jeg jobber med at han skal få mer selvtillit, og ha de eldre hundene som forbilder for å ikke være redd for å utforske litt mer. Han er virkelig søt, og trenger å føle seg trygg.

På tur i går hadde vi en aldri så liten fotosession, sjekk disse bildene:

Dette er den type tur jeg ELSKER! Ingen mennesker på mils avstand, og masse terreng å løpe i for hundene.

Diaz er en duracellkanin, og det synes så godt på ham at han har det direkte GØY!

Her synes jeg Toby ligner litt på en mus, haha. Han veier bare 2 kilo, og gir hele sitt hjerte til meg. Jeg er uendelig glad for at jeg kunne få ham i sommer ♥

Noen aldri så små triks ute i skogen!

Goose har jeg hatt i snart 11 år!! Han er det mest dyrebare jeg har, og har vært ved min side så sykt lenge. Han henger litt med leppen fordi noen tenner er fjernet. Det hender at tungen også er langt på utsiden, hehe.

Han er virkelig vakker ♥

Toby og Holly prøver å stille seg opp for shoot.

Diaz fotobomber Holly…

Dette er et artig fenomen, men Diaz er virkelig ikke fotogen. På alle bildene gjør han noe rart..

Holly setter seg pent for å bli tatt bilder av ♥

Ut i det fri!

 

Dyr er virkelig noe magisk, og jeg ville aldri levd uten dem. Jeg elsker å bruke tid sammen med hundene, de er det som står mitt hjerte nærmest. ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

Dette gjør at jeg gruer med til nyttårsaften

Da jeg var liten var nyttårsaften en dag jeg elsket. Pappa kjøpte alltid så sykt mye raketter, og vi synes det var så kult og spennende med alle de fine lysene. Jeg tror helt ærlig at pappa synes det var minst like gøy! I tillegg spise vi alltid god mat, og vi fikk være våkne kjempelenge. For barn tror jeg denne dagen er nesten like bra som julaften, for det er så spennende og fint. Ofte er man sammen med familie og venner, og selvfølgelig er det hyggelig!

Det er bare ett problem… Dette tenkte jeg ikke på noen gang da jeg var liten, med det har blitt sykt aktuelt for meg den siste tiden. Det er nemlig sånn at jeg har fire individer her hjemme som virkelig ikke liker nyttår, og ikke uten grunn…. Se for deg om du selv ikke ante hva fyrverkeri er, og at du bare hører masse høye smell, ser rare lys på himmelen, og at det lukter rart. Hadde vi selv opplevd den samme følelsen, ville vi antakelig tro at en terroraksjon var på gang. Jeg får tårer i øynene bare av tanken på hvordan hundene har det på innsiden når de er så redde… De går og gjemmer seg, og tør ikke komme frem. Selv om jeg prøver å late som ingenting, sitter de og skjelver…

Mitt ønske til alle som leser, er at dere i det minste tenker dere om når det gjelder oppskyting. IKKE fyr av noe før klokken 12! Det er alltid mange som ikke holder seg til å kun fyre av ved midnatt, og dette gjør situasjonen enda verre for alle dyrene som er redde. Jeg kan alltids klare å gjøre noen tiltak her hjemme for at hundene skal ha det så bra som mulig, men det blir vanskelig når jeg risikerer at det blir skutt opp tidlig på dagen og kvelden. Vær så snill, ta litt hensyn! Jeg skjønner folk ikke kan nektes å fyre opp raketter, men det er lov å bruke sunn fornuft, slik at dyrene ikke lider til fordel for mennesker.

Amen.

Dette har jeg ikke gjort på lenge


I dag er det fredag, og fredag er som regel en nydelig dag. Planen var egentlig å studere litt, trene og vaske huset. I kveld kommer søstrene mine på besøk, så det må se nogenlunde greit ut her. Planene er ellers endret, for i går ble jeg spurt om å gjøre noe jeg har hatt lyst til å få gjort igjen! Jeg skal passe en hest! Dette er en hest jeg har ridd en del tidligere, og som jeg faktisk likte veldig godt. Noen hester har sannelig stor personlighet, og akkurat som med oss mennesker, så er mye av suksessen og oppskriften god kjemi. Jeg er supertakknemlig for å få dele dagen med en så vakker personlighet – om jeg kan si det slik. Å sette seg på hesteryggen igjen skal bli helt nydelig. Det er mulig at jeg skal passe denne hesten igjen i helgen. Jeg må bare se an hva jeg faktisk får tid til, da jeg har litt studier og slikt å prioritere.

Nå gleder jeg meg bare skikkelig til å komme meg avsted. Mange av dere har jo fulgt meg litt på grunn av ridning som felles interesse, så her får dere litt smak på at jeg fortsatt er en hestejente. Jeg skal legge ut litt snapper og slikt i løpet av dagen ♥

Slik gikk det hos dyrlegen


Jeg hadde med meg Goose til dyrlegen i går, fordi han den siste tiden har vært veldig hissig og irritert. Han har spesielt knurret på den yngste av hundene her. Jeg håpte på at bare kan være at kastrat-chipen går ut, og at det ikke handlet om store smerter, og i verste fall en oppdagelse av noe jeg ikke visste om. Goose er 10 år, og har tidligere vært litt stiv i kroppen, i tillegg til at han har patellaluksasjon i knærne bak. Han har levd fint med dette, og heldigvis sluppet operasjon. Dyrlegen har riktignok nevnt at det kan oppstå fare for at Goose deler av livet sitt kan bli avhengig av smertestillende, da knærne ikke kommer til å bli bedre, i verste fall verre.

Jeg hadde heldigvis ingen vond magefølelse da jeg gikk inn til dyrlegen. Jeg hadde med meg Toby også, fordi jeg synes Goose er et bra forbilde for ham når det kommer til å ta det med ro hos dyrlegen. Toby kunne erfare at det ikke bare er kjipt hos dyrlegen, i og med at han bare var med som gjest. Goose var kjempesnill med dyrlegen, og lot henne tøye og bøye på rygg og nakke. Hun nevnte at han kanskje et litt stiv i nakken, men ikke noe som skulle være av alvorlig grad.

Heldigvis fant ikke dyrlegen noe umiddelbart. Jeg var jo ikke selv 100% sikker på at det virkelig er noe galt, men det et fint å være på den sikre siden. For å se om det har noe for seg, har Goose fått en litt sterk smertestillende kur som han skal gå på. Forhåpentligvis er det bra for ham, og det tar bort eventuelle vondter i kroppen hans. Det et også betennelsesdempende, om han har noe slikt på gang. Goose fikk sin første kur i går, og virket veldig rolig og fornøyd. Jeg merket spesielt at han ikke var så hissig, og at han var rolig og ikke spent i kroppen.

Jeg krysser fingrene for at Goose er god som ny i løpet av dagene som kommer. Skulle det ikke hjelpe, må jeg vurdere større utredninger i form av blodprøver, røntgen og så videre.

Til dyrlegen…

Dere er nok hundre prosent klare over at hunden min, Goose, det er min hjertesten. Goose er ekstra spesiell for meg, siden jeg har hatt ham helt siden jeg var 17 år. Goose har på en måte vokst opp med meg, fra jeg var tenåring til jeg ble voksen. Han kjenner meg bedre enn mange andre. Fordi Goose er så spesiell, blir jeg alltid nervøs om han skal til dyrlegen. Jeg er ekspert på å overtenke. I sommer var jeg redd han hadde kreft, fordi han hadde en kul i nakken. Dette så ut til å gå bra, og jeg pustet lettet ut.

I dag skal vi til dyrlegen igjen… Goose har den siste tiden vært veldig hissig mot den nyeste og yngste hunden, Toby. Alt gikk egentlig bra, til Goose i det siste har vært veldig sint. Jeg tenkte først at kanskje den unge hunden har blitt mer hormonell og tester grenser, men så har jeg også merket at Goose er generelt i dårligere humør. Han spiser og slikt, men i perioder i løpet av dagen kan han være ganske gretten. Jeg fant også ut at kastrat-chipen hans går ut i januar, og at det kan være at denne må fornyes. Kanskje han har vært hissig fordi hormonene bobler på vei tilbake, hehe.

Det jeg ikke håper, er at han har vondt et sted, og at det dukker opp noe jeg ikke så komme… Jeg håper at jeg som vanlig overtenker, og at alt har en logisk løsning og forklaring. Jeg synes det er så vondt når dyrene har vondt, for de kan jo ikke si fra på samme måte som oss mennesker. Dyr er også veldig gode på å skjule smerte, og det er veldig leit. Jeg skulle ønske de bare kunne sagt det rett ut.

Ønsk oss lykke til hos dyrlegen! Jeg oppdaterer når jeg vet mer. ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

En nydelig høstdag for hundene

Det er virkelig et must å komme seg ut i den friske høstluften om dagen. Plutselig står vinteren for døren, og da er det ingen vei tilbake! Derfor er jeg flink til å nyte været, gå lange turer og kjenne på den siste varmen. Hundene elsker også denne tiden av året. Det er tørt, de blir ikke overopphetet av varme, og det er mange lukter. Jeg elsker alle de fine fargene, og det gjør nok dere også! Jeg har tatt masse fine bilder som jeg vil vise dere i dag. Det er i all hovedsak av alle hundene, og litt omgivelsene vi går tur i om dagen, jeg håper det kan bidra til å få dere i fin høststemning!

GOD HØST ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Vi kan ikke sende ham tilbake…

 

Jeg kan bekrefte for meg selv at jeg er ganske glad i det meste som lever. Jeg er fascinert av det meste for uten om insekter. Jeg er til og med begeistret for krabber og reker, men øverst på ranken av kjærlighet, så finner du hester og hunder. Jeg tror at jeg binder meg sånn til disse dyrene fordi de er så vakre, hengivne, trofaste og imøtekommende. Hunder spesielt har så mye ekstra kjærlighet å gi, og de viser meg hver eneste dag at jeg er verdifull, viktig og av stor betydning. Hester er også utrolig varme, trygge og gøyale dyr, og de har så sykt ulike personligheter. Jeg ser sykt forskjell på alle mine hunder også, til tross for at de bor i samme hjem, og de er oppdratt nogenlunde likt.

Men så var det dette da… Da Haakon fikk høre at det var snakk om å ha en hund nummer 4 på prøve, så var han litt skeptisk. Vi hadde jo tre stykker fra før, og de kan være en håndfull. Spesielt den ene har sykt mye energi. Derimot er den eldste 10 år, og jeg aner ikke om jeg har ham 1 eller 7 år til, for helsen hans har vært litt av og på. Han kan ikke gå like lange turer som før, og generelt passer jeg ekstra på at han ikke overbelaster seg. Han er en lykkelig hund, men har i tillegg en bilyd på hjertet (les innlegget om da han var syk sist), som skremmer meg om han er nødt til å gå i narkose. I hvert fall tenkte jeg som så at en ny og ung hund kan gi noe positivt til den yngste hunden i flokken. De to eldste leker ikke så mye, og derfor blir den yngste litt alene, og kjeder seg til tider. I vår/sommer ble vi altså spurt om vi kunne tenke oss å ta imot en chihuahua som het Toby på 1 år. Vi ante ikke hvordan dette skulle gå i forhold til de andre, men da jeg så bildene og fikk høre litt om ham, så hadde jeg virkelig lyst til å prøve…

Toby viste seg å være en sjenert liten gutt på 1,9 kilo, og han var ganske nervøs da vi fikk ham. Han satt under ting og gjemte seg veldig mye, men med tiden ville han bare sitte i fanget mitt og være der jeg var. Etter lengre tid ble det bedre. Hele august var jeg bortreist på innspilling, og derfor ble den en unik mulighet for Haakon å bli kjent med Toby på. Jeg gruet meg skikkelig, for tanken på at Toby skulle være redd, var ikke noe hyggelig. Heldigvis gikk det motsatt vei, og det endte med at Haakon og Toby ble godt kjent. Jeg var SÅ glad for det! Da jeg kom hjem trodde jeg kanskje Toby hadde glemt meg, men det hadde han overhodet ikke. Han var rett tilbake til å være en mammadalt.

Jeg hadde helt glemt at Toby på en måte ikke var vår. Han har jo bodd hos oss siden juli, og blitt en del av vår spesielle familie. Han sitter hver morgen i fanget mitt sammen med Goose, og han viser så mye kjærlighet hver eneste dag. Hun som egentlig eier ham, spurte meg om vi hadde besluttet om vi ville beholde ham eller ikke her om dagen… “Herregud!”, tenkte jeg… Han er jo blitt min lille diamant… Jeg kan umulig sende ham tilbake. Jeg snakket masse med Haakon, og det var ikke noe alternativ å ikke ha ham. Derimot ønsket Haakon at vi fra nå av ikke får flere hunder. Hehehe. “Greit”, sa jeg.

Så nå er han endelig vår! Lille Toby på ett år og 1,9 kilo! Dette fantastiske lille dyret skal få lov til å tilbringe sin evighet her hos oss. Jeg føler meg så heldig som får ta imot en så vakker liten sjel. 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Jeg har bestemt meg for at han overlever

Jeg har måttet ta et tøft valg.

Husker dere at jeg fant en kul på Goose? Goose er hunden dere ser på bildet. Han er 10 år og jeg har hatt ham i alle disse årene. Jeg elsker ham virkelig. Goose var i første omgang hos en dyrlege i nærheten av dit vi har flyttet. Jeg har aldri vært der før, så er jo typisk at jeg måtte til en ny dyrlege når det var noe så skummelt som en kul. I hvert fall anbefalte disse dyrlegene å fjerne Goose sin kul ved å legge ham i narkose. Han har en suselyd på hjertet, og det innebærer derfor en viss risiko med narkose… Som dere husker var jeg helt fra meg. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle tenke. Dyrlegen jeg var hos fikk det faktisk til å virke som at Goose hadde kreft i kulen sin. Jeg så for meg noe skikkelig fælt, og at Goose ikke skulle bli mer enn 10 år.

Men så…. Der jeg rir hest er jeg i daglig dialog med treneren min, siden hun har to hester selv og drifter stallen. Jeg fortalte henne om Goose sin situasjon og hvor bekymret jeg var. Hun synes det jeg hadde opplevd virket veldig rart. Hun jobber tett sammen med en dyrlege til vanlig, og hadde lyst til å forhøre seg med ham slik at jeg kunne få mer innspill. Jeg ble lettet, for bare etter en telefonsamtale mente han at det ikke skulle være nødvendig med full narkose + at sånne kuler dukker opp hele tiden på hunder på Goose sin alder. Her om dagen fikk jeg endelig et møte med denne dyrlegen. Han kjente på kulen til Goose og spurte om litt forskjellig. Han mente at jeg ikke trenger å stresse med dette, og at vi kan avvente et par måneder om nødvendig. Jeg kunne få den fjernet i forbindelse med tannrens.

Så her har jeg tatt et valg basert på magefølelse og tillit. Jeg velger å høre på dyrlegen som er nærmest meg og mitt, og som virket veldig trygg og sikker i sine ord. Her har vi altså to ulike personer med samme utdannelse, men med litt ulike meninger. Jeg prøver ikke henge ut noen, men mener at det er dårlig gjort og ikke minst kynisk å skremme folk til å bruke mer penger og tid. Om jeg skulle hørt på de første jeg var hos ville jeg brukt nesten 20k totalt for å fjerne kulen. Dette er litt vanvidd. Jeg hadde selvsagt bare betalt, men det er veldig ille om dette handler om penger og ikke hva det smarteste og enkleste er. Nå har jeg ro i magen, og sunn fornuft har tatt over tankene mine. Jeg var virkelig livredd for ikke lenge siden, imens nå er jeg trygg på at Goose skal være hos meg i enda flere år! Han er helt seg selv, har ikke vondt, og han er i god form om dagen. Takk, gud! Jeg har bestemt meg for at han overlever.

 

PS: JEG HAR KONKURRANSE PÅ INSTAGRAM (REKLAME)!

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude