Slik gikk det hos dyrlegen


Jeg hadde med meg Goose til dyrlegen i går, fordi han den siste tiden har vært veldig hissig og irritert. Han har spesielt knurret på den yngste av hundene her. Jeg håpte på at bare kan være at kastrat-chipen går ut, og at det ikke handlet om store smerter, og i verste fall en oppdagelse av noe jeg ikke visste om. Goose er 10 år, og har tidligere vært litt stiv i kroppen, i tillegg til at han har patellaluksasjon i knærne bak. Han har levd fint med dette, og heldigvis sluppet operasjon. Dyrlegen har riktignok nevnt at det kan oppstå fare for at Goose deler av livet sitt kan bli avhengig av smertestillende, da knærne ikke kommer til å bli bedre, i verste fall verre.

Jeg hadde heldigvis ingen vond magefølelse da jeg gikk inn til dyrlegen. Jeg hadde med meg Toby også, fordi jeg synes Goose er et bra forbilde for ham når det kommer til å ta det med ro hos dyrlegen. Toby kunne erfare at det ikke bare er kjipt hos dyrlegen, i og med at han bare var med som gjest. Goose var kjempesnill med dyrlegen, og lot henne tøye og bøye på rygg og nakke. Hun nevnte at han kanskje et litt stiv i nakken, men ikke noe som skulle være av alvorlig grad.

Heldigvis fant ikke dyrlegen noe umiddelbart. Jeg var jo ikke selv 100% sikker på at det virkelig er noe galt, men det et fint å være på den sikre siden. For å se om det har noe for seg, har Goose fått en litt sterk smertestillende kur som han skal gå på. Forhåpentligvis er det bra for ham, og det tar bort eventuelle vondter i kroppen hans. Det et også betennelsesdempende, om han har noe slikt på gang. Goose fikk sin første kur i går, og virket veldig rolig og fornøyd. Jeg merket spesielt at han ikke var så hissig, og at han var rolig og ikke spent i kroppen.

Jeg krysser fingrene for at Goose er god som ny i løpet av dagene som kommer. Skulle det ikke hjelpe, må jeg vurdere større utredninger i form av blodprøver, røntgen og så videre.

Til dyrlegen…

Dere er nok hundre prosent klare over at hunden min, Goose, det er min hjertesten. Goose er ekstra spesiell for meg, siden jeg har hatt ham helt siden jeg var 17 år. Goose har på en måte vokst opp med meg, fra jeg var tenåring til jeg ble voksen. Han kjenner meg bedre enn mange andre. Fordi Goose er så spesiell, blir jeg alltid nervøs om han skal til dyrlegen. Jeg er ekspert på å overtenke. I sommer var jeg redd han hadde kreft, fordi han hadde en kul i nakken. Dette så ut til å gå bra, og jeg pustet lettet ut.

I dag skal vi til dyrlegen igjen… Goose har den siste tiden vært veldig hissig mot den nyeste og yngste hunden, Toby. Alt gikk egentlig bra, til Goose i det siste har vært veldig sint. Jeg tenkte først at kanskje den unge hunden har blitt mer hormonell og tester grenser, men så har jeg også merket at Goose er generelt i dårligere humør. Han spiser og slikt, men i perioder i løpet av dagen kan han være ganske gretten. Jeg fant også ut at kastrat-chipen hans går ut i januar, og at det kan være at denne må fornyes. Kanskje han har vært hissig fordi hormonene bobler på vei tilbake, hehe.

Det jeg ikke håper, er at han har vondt et sted, og at det dukker opp noe jeg ikke så komme… Jeg håper at jeg som vanlig overtenker, og at alt har en logisk løsning og forklaring. Jeg synes det er så vondt når dyrene har vondt, for de kan jo ikke si fra på samme måte som oss mennesker. Dyr er også veldig gode på å skjule smerte, og det er veldig leit. Jeg skulle ønske de bare kunne sagt det rett ut.

Ønsk oss lykke til hos dyrlegen! Jeg oppdaterer når jeg vet mer. ♥

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

En nydelig høstdag for hundene

Det er virkelig et must å komme seg ut i den friske høstluften om dagen. Plutselig står vinteren for døren, og da er det ingen vei tilbake! Derfor er jeg flink til å nyte været, gå lange turer og kjenne på den siste varmen. Hundene elsker også denne tiden av året. Det er tørt, de blir ikke overopphetet av varme, og det er mange lukter. Jeg elsker alle de fine fargene, og det gjør nok dere også! Jeg har tatt masse fine bilder som jeg vil vise dere i dag. Det er i all hovedsak av alle hundene, og litt omgivelsene vi går tur i om dagen, jeg håper det kan bidra til å få dere i fin høststemning!

GOD HØST ♥

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Vi kan ikke sende ham tilbake…

 

Jeg kan bekrefte for meg selv at jeg er ganske glad i det meste som lever. Jeg er fascinert av det meste for uten om insekter. Jeg er til og med begeistret for krabber og reker, men øverst på ranken av kjærlighet, så finner du hester og hunder. Jeg tror at jeg binder meg sånn til disse dyrene fordi de er så vakre, hengivne, trofaste og imøtekommende. Hunder spesielt har så mye ekstra kjærlighet å gi, og de viser meg hver eneste dag at jeg er verdifull, viktig og av stor betydning. Hester er også utrolig varme, trygge og gøyale dyr, og de har så sykt ulike personligheter. Jeg ser sykt forskjell på alle mine hunder også, til tross for at de bor i samme hjem, og de er oppdratt nogenlunde likt.

Men så var det dette da… Da Haakon fikk høre at det var snakk om å ha en hund nummer 4 på prøve, så var han litt skeptisk. Vi hadde jo tre stykker fra før, og de kan være en håndfull. Spesielt den ene har sykt mye energi. Derimot er den eldste 10 år, og jeg aner ikke om jeg har ham 1 eller 7 år til, for helsen hans har vært litt av og på. Han kan ikke gå like lange turer som før, og generelt passer jeg ekstra på at han ikke overbelaster seg. Han er en lykkelig hund, men har i tillegg en bilyd på hjertet (les innlegget om da han var syk sist), som skremmer meg om han er nødt til å gå i narkose. I hvert fall tenkte jeg som så at en ny og ung hund kan gi noe positivt til den yngste hunden i flokken. De to eldste leker ikke så mye, og derfor blir den yngste litt alene, og kjeder seg til tider. I vår/sommer ble vi altså spurt om vi kunne tenke oss å ta imot en chihuahua som het Toby på 1 år. Vi ante ikke hvordan dette skulle gå i forhold til de andre, men da jeg så bildene og fikk høre litt om ham, så hadde jeg virkelig lyst til å prøve…

Toby viste seg å være en sjenert liten gutt på 1,9 kilo, og han var ganske nervøs da vi fikk ham. Han satt under ting og gjemte seg veldig mye, men med tiden ville han bare sitte i fanget mitt og være der jeg var. Etter lengre tid ble det bedre. Hele august var jeg bortreist på innspilling, og derfor ble den en unik mulighet for Haakon å bli kjent med Toby på. Jeg gruet meg skikkelig, for tanken på at Toby skulle være redd, var ikke noe hyggelig. Heldigvis gikk det motsatt vei, og det endte med at Haakon og Toby ble godt kjent. Jeg var SÅ glad for det! Da jeg kom hjem trodde jeg kanskje Toby hadde glemt meg, men det hadde han overhodet ikke. Han var rett tilbake til å være en mammadalt.

Jeg hadde helt glemt at Toby på en måte ikke var vår. Han har jo bodd hos oss siden juli, og blitt en del av vår spesielle familie. Han sitter hver morgen i fanget mitt sammen med Goose, og han viser så mye kjærlighet hver eneste dag. Hun som egentlig eier ham, spurte meg om vi hadde besluttet om vi ville beholde ham eller ikke her om dagen… “Herregud!”, tenkte jeg… Han er jo blitt min lille diamant… Jeg kan umulig sende ham tilbake. Jeg snakket masse med Haakon, og det var ikke noe alternativ å ikke ha ham. Derimot ønsket Haakon at vi fra nå av ikke får flere hunder. Hehehe. “Greit”, sa jeg.

Så nå er han endelig vår! Lille Toby på ett år og 1,9 kilo! Dette fantastiske lille dyret skal få lov til å tilbringe sin evighet her hos oss. Jeg føler meg så heldig som får ta imot en så vakker liten sjel. 

HUSK Å FØLGE MEG:

Instagram HER.

SNAPCHAT: auroragude

Facebook HER

Jeg har bestemt meg for at han overlever

Jeg har måttet ta et tøft valg.

Husker dere at jeg fant en kul på Goose? Goose er hunden dere ser på bildet. Han er 10 år og jeg har hatt ham i alle disse årene. Jeg elsker ham virkelig. Goose var i første omgang hos en dyrlege i nærheten av dit vi har flyttet. Jeg har aldri vært der før, så er jo typisk at jeg måtte til en ny dyrlege når det var noe så skummelt som en kul. I hvert fall anbefalte disse dyrlegene å fjerne Goose sin kul ved å legge ham i narkose. Han har en suselyd på hjertet, og det innebærer derfor en viss risiko med narkose… Som dere husker var jeg helt fra meg. Jeg visste virkelig ikke hva jeg skulle tenke. Dyrlegen jeg var hos fikk det faktisk til å virke som at Goose hadde kreft i kulen sin. Jeg så for meg noe skikkelig fælt, og at Goose ikke skulle bli mer enn 10 år.

Men så…. Der jeg rir hest er jeg i daglig dialog med treneren min, siden hun har to hester selv og drifter stallen. Jeg fortalte henne om Goose sin situasjon og hvor bekymret jeg var. Hun synes det jeg hadde opplevd virket veldig rart. Hun jobber tett sammen med en dyrlege til vanlig, og hadde lyst til å forhøre seg med ham slik at jeg kunne få mer innspill. Jeg ble lettet, for bare etter en telefonsamtale mente han at det ikke skulle være nødvendig med full narkose + at sånne kuler dukker opp hele tiden på hunder på Goose sin alder. Her om dagen fikk jeg endelig et møte med denne dyrlegen. Han kjente på kulen til Goose og spurte om litt forskjellig. Han mente at jeg ikke trenger å stresse med dette, og at vi kan avvente et par måneder om nødvendig. Jeg kunne få den fjernet i forbindelse med tannrens.

Så her har jeg tatt et valg basert på magefølelse og tillit. Jeg velger å høre på dyrlegen som er nærmest meg og mitt, og som virket veldig trygg og sikker i sine ord. Her har vi altså to ulike personer med samme utdannelse, men med litt ulike meninger. Jeg prøver ikke henge ut noen, men mener at det er dårlig gjort og ikke minst kynisk å skremme folk til å bruke mer penger og tid. Om jeg skulle hørt på de første jeg var hos ville jeg brukt nesten 20k totalt for å fjerne kulen. Dette er litt vanvidd. Jeg hadde selvsagt bare betalt, men det er veldig ille om dette handler om penger og ikke hva det smarteste og enkleste er. Nå har jeg ro i magen, og sunn fornuft har tatt over tankene mine. Jeg var virkelig livredd for ikke lenge siden, imens nå er jeg trygg på at Goose skal være hos meg i enda flere år! Han er helt seg selv, har ikke vondt, og han er i god form om dagen. Takk, gud! Jeg har bestemt meg for at han overlever.

 

PS: JEG HAR KONKURRANSE PÅ INSTAGRAM (REKLAME)!

Husk å følge meg:

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Dårlig ånde, skjerp dere!

Jeg er en person som er ekstremt følsom for sterke lukter. Jeg elsker gode lukter fra såper, kremer og parfymer, men hater spesielt vonde kroppslukter, søplelukt og offentlige toaletter. Jeg tar det egentlig som en selvfølge at de fleste kjenner seg igjen i dette. Vond lukt er ikke godt, ferdig snakket!

I går befant jeg meg i en situasjon der jeg ble utsatt for noen med ekstremt dårlig ånde. Dette var virkelig ektefølt tortur, for jeg hadde ikke anledning til å forlate stedet. Dette var både pinlig og ukomfortabelt, og jeg hadde det veldig ubehagelig. Moralpolitiet i hodet mitt slo til og sa at jeg må forstå at ikke alle kan noe for dette, og at de ikke alltid vet det selv. Jo, jeg er vel klar over det, men jeg synes faktisk at de pårørende til disse bør begynne å si noe. Det er faktisk dårlig gjort å ikke gjøre folk obs på dårlig ånde om de ikke aner noe selv, stakkars. Dårlig ånde kan jo være avgjørende for mye rart, til og med i jobbintervju. Om man kjenner noen med dårlig ånde bør man kunne si fra på en pen måte, også kanskje de ikke trenger å gjøre annet enn å ta en tyggegummi eller munnskyll. I noen tilfeller vet jeg at det kan være vanskeligere, men i det minste kan man høre med en lege om det er noe å gjøre.

Så poenget er bare at vi av og til kan si fra til de vi er glad i om litt kleine temaer om det kan føre med seg noe bedre. Jeg led seriøst maksimum da jeg ble utsatt for en ånde i over én time i går. Dette var ingen jeg kjente, så jeg kunne ikke si så mye, og jeg var innestengt. Stakkars person, det var jo ikke sikkert vedkommende visste om dette en gang… Huff!

Og dere? Sjekk hvem jeg har fått inn i hjemmet mitt i dag. Jeg dåner! Han er så skjønn.

Han skal operere

Denne uken skjer det noe som jeg både har gledet og gruet meg til. For en stund tilbake fikk mange med seg at min elskede lille Goose har fått en kul – og det er inntil videre ikke påvist hva som er inne i den, bare at det ikke var en fettkul… jeg er kommet over sjokket nå, men det er fortsatt ubehagelig å tenke på. Goose betyr så mye for meg, det har dere nok skjønt etter alle innleggene her som har handlet om ham. Han lyser virkelig opp dagene mine. Nå til torsdag skal han operere bort kulen. Forhåpentligvis blir den borte, og mer skjer ikke. Om det skulle fortsette å dukke opp kuler kan det være skummelt. Slik tilstanden er nå så spiser han, går tur og er seg selv, noe jeg ser som det neste tegnet som kunne vært. Dette gjør at jeg lever litt på troen at allmennhelse kan avsløre hva som skjer på innsiden hans. I hvert fall må jeg prøve å ikke være redd før det er noen vits i å være det. Goose er i hendene på mennesker jeg har tillit til, og som jeg vet hvem er. I siste liten endret jeg nemlig hvem jeg skulle gjøre inngrepet hos,

Grunnen til at jeg skiftet mottak var fordi jeg ikke ønsker å legge Goose i narkose, for han har en suselyd på hjertet, og jeg har ikke sjekket dette grundig nok til å fastslå om det er trygt å legge ham i narkose. Han skal derfor få beroligende og lokalbedøvelse. Takk Gud, for dette var en faktor som skremte meg veldig! Jeg skal selvfølgelig fortelle dere om hvordan alt sammen går på torsdag. I dag skjer det noe ganske artig, vi får nemlig en ekstra hund i hus som heter Toby! Jeg skal introdusere dere for ham senere.

Som et slag i ansiktet

Var det noen av dere som så at jeg var hos dyrlegen i går? Jeg var i alle fall det, og jeg hadde med meg Goose for å finne ut av kulen som plutselig dukket opp i nakken hans. Jeg skrev et vondt innlegg om frykten min for kreft på hunden min HER. Det er skikkelig vondt å være redd for dyrene sine, og spesielt for Goose som var min første egne hund, og som fylte ti år nå i år.

Og nå har jeg vært hos dyrlegen. Jeg hadde et innlegg ute på gruppen “Chihuahuaforum”, og før timen var det mange som motiverte meg med at man ikke skal ta sorgen på forskudd, og at det er vanlig at huner kan få fettkuler, spesielt litt opp i årene. Jeg var veldig rolig da jeg ankom dyrlegen, og tenkte at jeg bare skal ut og inn, uten noe alvor. Dyrlegen var mild og varsom mot Goose, og han skalv en del, men oppførte seg veldig pent. Dyrlegen tok prøver av kulen til Goose, og ble borte noen minutter. Fantasien min gikk løpsk i mellomtiden, og jeg kjempet mot tårene i frykt for å få et dårlig svar. Jeg roet meg selv ned flere ganger, og prøvde å tenke på noe annet. Omsider kom dyrlegen inn igjen, uten noe særlig smil på munnen, men et rolig blikk. Hun var rask med å si at det ikke var en fettkul, men at hun kunne se noen ulike celler, og at hun var usikker på om det var farlig eller ikke. Det kunne også være en skade, men fra alt jeg vet har han ikke sloss med noen i det siste. For å vite hva som var i kulen måtte det altså undersøkes nærmere i et laboratorium. Jeg fikk to valg: Enten ta flere prøver og sende inn eller å operere bort kulen og sende hele inn til prøver. Jeg var usikker, for jeg er ingen dyrlege, og fikk for anbefalingen som var å fjerne kulen. Jo kortere den får være der, jo bedre. Senere vil laben avgjøre om det er noe ondartet i kulen… Jeg håper det ikke er noe farlig, for da er denne bekymringen over for en stund. Goose skal opereres neste torsdag.

Enda skumlere må det bli, for Goose har også en bilyd på hjertet.. Dette betyr at det innebærer høyere risiko å legge ham i narkose enn hva det er hos helt friske hunder. Jeg orker ikke tenke så negativt, men jeg må også ta imot veiledningen fra dyrlegen, og da kan jeg ikke ignorere de alvorlige faktaene. Men jeg må ikke grave meg, men det føles bittegrann umulig, for jeg elsker dette dyret, og det tømmer meg for energi å være redd at det er noe alvorlig med helsen hans.

FØLG MEG I SOSIALE MEDIER

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude

Det kan være kreft

Jeg ble mildt sagt livredd i går da jeg skulle kose med den ene hunden min og oppdaget en kul under huden i nakken hans. Jeg har jo hørt at hunder også kan få kreft, men takler ikke tanken på at noe slikt skal ramme en som står meg nærmest. La meg fortelle dere om Goose… Jeg fikk lille Goose da jeg selv var 16 år. Jeg visste ingenting om hunder, men jeg visste at jeg hadde elsket å få meg en livspartner på ti kilo. Jeg valgte nok rase litt bare etter utseende, men har i etterkant lært at det er en veldig sunn og frisk hunderase som lever lenge. På grunn av min manglende kunnskap valgte jeg valpen i kullet som var mest sjenert og satt for seg selv. Det skulle vise seg at lille Goose var redd og engstelig for ganske mye, og er derfor ikke en som liker alle rundt seg, men velger helst ett menneske han gir hele sitt hjerte til. Han har alltid stått meg utrolig nær, og jeg verdsetter hvert sekund jeg kan sove ved siden av ham med hodet hans i armkroken. Denne lille rusken betyr hele verden for meg, og å miste ham er utenkelig. Han har gitt hele sitt hjerte til meg, og jeg har gitt mitt til ham. Han er trofast, kjærlig og utrolig sær. Han biter barn og fremmede om de er uforsiktige, og han knurrer gjerne litt ekstra når noen nærmer seg og han vil være i fred. Han er så utrolig egen, og det tar veldig lang tid å bli kjent med ham.

Og nå er jeg så redd.. Han skal til dyrlegen denne uken, og da får jeg se hva de sier for noe. Antakelig må han ta en prøve av kulen for å se om den er godartet eller ondartet. Han er jo 10 år, men Chihuahua blir i gjennomsnitt 15-18 år, så han skal potensielt ha en god stund igjen. Jeg bare håper virkelig at alt er i orden.

FØLG MEG I SOSIALE MEDIER

INSTAGRAM: HER

FACEBOOK: HER

SNAPCHAT: auroragude