Camp Kulinaris Behind the scenes: Spøkelser!

Camp Kulinaris var veldig mye mer enn mat. Vi brukte store deler av tiden vår på hytten, og det var ikke rart noen av oss ble sterkt knyttet og gode venner. Personlig ble jeg best venn med Anna, Erlend, Sofie og Abu, og i tillegg likte jeg Pia veldig godt. De jeg kanskje var minst med var Michael, Runar og Johanna. Dette har sikkert noe med alderen å gjøre, for vi hadde ikke like mye å snakke om.

Er det én person som påvirket meg mye under oppholdet, så var det Erlend Elias. Jeg har alltid trodd at det finnes noe mer mellom himmel og jord, men han overbeviste meg skikkelig. Ikke fordi han prøvde så hardt, men jeg tror oppriktig energier følger etter ham… Han fikk meg til å tro på engler fordi jeg i etterkant av å ha vært mye med ham begynte å føle på energier jeg ikke har følt før, og jeg fant stadig små fjær her og der, spesielt om jeg nylig hadde vært i kontakt med ham.

Det jeg skal fortelle dere nå er helt sant, og ikke minst har jeg aldri vært så nær noe overnaturlig før. Erlend Elias og jeg delte rom etter Anna dro. En natt da vi skulle legge oss hadde jeg kommet meg til sengs, og lyset på rommet var på, for jeg ventet på Erlend. Det var like før han skulle legge seg at persiennen foran vinduet i rommet begynte å bevege seg…. Jeg så en form av en hånd som dro gjennom fra den andre siden. Jeg begynte å hyle til Erlend at han måtte komme! Erlend så akkurat det samme som meg, og han var minst like vettskremt. Formen på hånden bak persiennen fortsatte å rolig ta i persiennen. Til slutt tenkte jeg at det var nødt til å være noen som stod ute og tullet med oss, og som koste seg sykt med å skremme oss. Jeg begynte å rope “jeg vet du er der, nå kan du gi deg!”, men merket av en hånd forsvant ikke, og jeg kunne ikke høre noen som lo eller løp bort. Jeg mannet meg opp og gikk bort for å se bak persiennen. Til min store frykt oppdaget jeg at vinduet bak persiennen kun hadde en bitteliten gløtt og stod i låst posisjon. Altså kunne det ikke være noe som tullet med oss…

Erlend og jeg ropte på Abu. Abu rakk å se håndmerket, men han ble sykt oppgitt og mente det måtte ha en forklaring. Håndmerket sluttet å synes etter Abu så det, og Erlend og jeg fikk omsider sove.

Noen kvelder senere ved leggetid hadde Erlend sovnet. Jeg lå med øynene igjen, men kjente akutt en stor frykt som spant gjennom kroppen. Jeg åpnet øynene fordi jeg fikk en sykt ekkel følelse av å bli iakttatt. Jeg kunne ikke se noen i rommet, men merket at jeg festet meg på klesskapet i rommet, og at jeg mente noen stod der. Jeg prøvde snakke til Erlend, men han snakket bare rør tilbake i søvne. Jeg bestemte meg for å lukke øynene og finne et ord å tenke på som kunne distrahere meg. Jeg tenkte “hest”, men så skjedde noe helt utrolig… Jeg mistet faktisk kontroll på mine egne tanker. Uansett hvor mange ganger jeg prøvde å se for meg en hest, så klarte jeg ikke. Isteden så jeg en liten gutt med mørkt hår, og jeg kunne se antydningene til hav eller vann. Det var som om gutten prøvde å snakke til meg, men jeg skjønte ikke hva han prøvde å vise eller si… Omsider sovnet jeg.

Aldri i hele mitt liv har jeg hatt to slike opplevelser, men begge kom på kort tid under oppholdet på Camp Kulinaris. Jeg opplevde en stund etter oppholdet å se rare ting og høre stemmer i huset hjemme. Sakte har det roet seg betraktelig, men jeg observerer nå og da skygger og litt rare følelser. Dette er altså mine skumle – og sanne historier fra Portør!

Jeg ønsker egentlig å få mer kontakt med denne siden av meg, men det krever kanskje en del meditasjon? Gi gjerne tips! 

Disse bildene ble tatt etter jeg hadde en skikkelig breakdown, haha. Det er en lang historie, men den som tok bildene gjorde dagen så sykt mye bedre, dere skulle bare visst ♥ Bildene er tatt i restaurantsjefboligen som jeg var så heldig å få beholde fordi vi ikke fikk noen ny sjef etter meg – så jeg kunne bo med eget bad og sjøutsikt den siste tiden! Det var sykt deilig.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

3 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg