La egoismen ta slutt

I går gråt jeg.

Først klagde jeg på at neglene mine så helt forferdelige ut, deretter at jeg ikke har fått trent skikkelig etter Norge stengte alle treningssentre. Jeg var også misfornøyd med at det var sinnsykt mange mennesker på butikken, til tross for regjeringens råd om å ikke hamstre siste dag før helligdagene. Jeg selv var jo ikke noe unntak, men jeg skulle ikke ha så mye egentlig. Etter hvert klarte jeg å smile og heller fokusere på hva vi skulle handle, og vi kom hjem med det vi trengte. Utover kvelden satt jeg meg ned for å blogge. Jeg satt på min favorittartist, Lana Del Rey. Hun har sangtekster med veldig mye budskap, og i tillegg gir musikken en veldig genuin og egen stemning, gjerne av melankoli og lengsel, men også glede og drømmer. Hun setter ofte ord på alt det tause som stadig summer rundt oss, og som vi ellers ikke tenker på.

Først ble jeg lei meg fordi jeg følte på stemningen i sangene hennes, og synes det er virkelig leit at hun ikke kan ha konserter nå, og dermed ikke spre dette vakre rundt seg… Det gikk deretter opp for meg at jeg antakelig ikke får sett henne live i år, noe som egentlig var et mål jeg hadde. Deretter innså jeg noe. Jeg begynte å tenke på hva en så berømt artist gjør akkurat nå. Kanskje hun faktisk skriver sangtekster fordi denne krisen vekker mye følelser? Kanskje hun har mistet noen som står henne nær? Så gikk det opp for meg. I skrivende stund var jeg en naiv og blond jente som var lei meg for å ikke få stelle neglene og gå på konsert – og i mellomtiden har over 100.000 mennesker dødd på planeten vår. Aner dere hvor mange mennesker dette er?

Da ble jeg ordentlig lei meg. Jeg har selv mistet personer som står meg nær, og jeg innså at den sorgen jeg selv har følt – den er det vanvittig mange andre som føler nå. Mange har mistet besteforeldre, foreldre, søsken og barn. Jeg innså altså at det foregår noe helt grusomt, og jeg har på en måte fortrengt det, for det er for stort til å fatte… Enda mer ble jeg bekymret da jeg stod opp i dag og leste i VG at det var mange fester som ble holdt med mer enn 5 personer. Really? Hvorfor bryr ikke folk seg om smitten?

Er det noe jeg savner, så er det andre mennesker, men jeg vet bedre enn å dra på fest i disse dager. Om vi ikke tar sykdommen mer på alvor vil det gå svært mye verre med Norge enn hva det har gjort hittil. Vi er heldige som har klart å holde ting delvis i sjakk, og at vi ikke har mange tusen døde slik som andre land. Tenk at land som USA, Italia, Frankrike, Spania og Tyskland er på topp i hele verden!? Dette er alle land vi på ulike måter ser opp til, og som vi sikkert i våre små sinn har tenkt at klarer seg.

Er det menneskelige og naturlige i dette at vi faktisk blir materialistiske? Alt jeg har gjort siden pandemien oppsto er å fokusere på det jeg fysisk ser rundt meg. Jeg har malt og malt, og det er blitt kjøpt mer interiør. Er det sånn at ett menneskehode ikke klarer å ta inn at 100.000 er døde? Blir det for mye å fatte? Som sagt følte jeg meg helt knust i går da jeg begynte å tenke på alle som er rammet, både de døde og de etterlatte, og jeg slet skikkelig. Jeg tok en varm dusj og spiste en hyggelig middag med Haakon. Plutselig følte jeg meg fin igjen. Så kanskje jeg bare må fortrenge alt sammen?

Hva ville du gjort om noen av disse 100.000 menneskene var blant dine nærmeste? Uten de vi er glad i er det ikke stort igjen… I alle fall ville ikke jeg selv følt så mye grunn til å leve. Tenk litt over dette, da… At selv om du eller jeg ikke kjenner noen som er syke eller kan dø, så er det mange andre som gjør det, og som mister en stor del av kjærligheten i livet sitt om en av deres nærmeste skulle gå bort. Om vi tar enda litt mer ansvar og ikke driver å fester, farter rundt, og er hakket mer forsiktige, så vil vi kanskje ha unngått å være del i at noen blir syke og dør. Vi måååå slutte å tenke på oss selv. “Jeg vil ha besøk, for jeg kjeder meg”, funker ikke lenger. Vi må ta mer ansvar. Vi får heller ringe og ha hverandre på Facetime, for det er ikke verdt at folk blir syke eller dør, bare fordi vi er litt selskapssyke.

Jeg er lei meg, og synes dette er en tung prosess. Vi må minne oss på at dette er noe som vi ikke har noen vaksine mot enda, og det er ikke noe vi skal begynne å slappe av for. Regjeringen tillater at visse ting åpner i håp om at landets økonomi og samfunn skal klare å bære seg bedre, ikke for at ting skal tilbake til normalen enda. Det er lett å bli litt lei av alt “oppstyret”, men det ville aldri vært så strenge tiltak om ikke dette var noe helt uten om det vanlige.

Hold deg hjemme… er vel det jeg prøver å si.

 

FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

10 kommentarer
    1. Ja, dette er stort, skremmende og seriøst. Jeg likte ikke det jeg hørte på siste konferanse nå før påske.
      At skoler og barnehager starter opp etter hvert. At noe åpner litt igjen. Det burde ikke blitt fortalt FØR påsken mener jeg. For med en gang dette ble sagt, ble det mer gi f… holdning på enkelte. Det har vært mye festing i påsken. Spesielt unge har samlet seg å festet. Mange tett sammen! 👎 Syns heller de burde hadde kommet med evt. nye regler på Tirsdag over påske, slik at det hadde vært noe mer seriøst gjennom påsken. Klem! ❤️

    2. Sant så sant Aurora ! 😕👍 Folk må snart begynne og se realiteten i øynene og slutte og være så forbanna dumme ! Selv sitter jeg hjemme hele tiden, går kun på butikken om jeg absolutt må.

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg