5 Ting jeg er redd for

Kreft

Som noen vet, døde pappaen min av kreft. Ikke nok med dette, men store deler av hans familie har gjort det samme. Av utseende og noe personlighet ligner jeg mest på ham. Dermed er jeg redd for å ha anlegg for kreft, og i ung alder. Det er nesten så jeg er forberedt på at jeg plutselig en dag blir alvorlig syk. Jeg har også en søster som har vært utsatt for hudkreft. Kreft er en forferdelig sykdom…

Miste noen

Jeg har ikke opplevd å miste så mange, men jeg mistet som sagt pappa. Etter en sånn opplevelse har jeg tenkt at jeg ikke hadde tålt å oppleve det igjen. Å miste min mor, søsken, nære venner eller lignende, det ville knust meg. Jeg har ikke ord for hvor mye kjærlighet jeg egentlig har i meg, og den hadde ikke tålt å miste noen som står nær. En dag kommer det jo… dagen jeg mister noen, men jeg blir livredd av tanken…

Fjell

Denne idiotiske fobien har fulgt meg i flere år, og jeg skjønner meg fortsatt ikke på den. Hver gang jeg er blant store fjell, klikker det helt for meg. Jeg har som vane å ikke reise til fjellet når andre gjør det, for da mister jeg kontrollen. Hjertet begynner å hamre, irrasjonelle tanker dukker opp, og jeg får en enorm sorg over meg, som om noen har dødd. Det er helt grusomt. En dag skal jeg prøve å bli kvitt fobien, men det krever at jeg tilbringer mer tid med fjell, noe som ikke frister.

Et kjedelig liv

Jeg er nærmest besatt av at livet mitt skal være verdt å oppleve. Hadde jeg vært singel, hadde jeg sikkert vært på reisefot hele tiden. Det er vel på grunn av dette jeg har satset en litt annen vei enn mange andre. Jeg er helt avhengig av at ikke hver dag er lik, og at det stadig skal skje noe spennende. Jeg føler ikke at livet er verdt å leve om jeg blir fanget i et mønster der jeg tenker, handler og gjør som alle andre.

Bli gammel

Så var vi der igjen… Jeg har en barnslig idé om at jeg ikke vil bli gammel. Jeg ønsker ikke at kroppen min skal bli svakere og hodet tregere, jeg ønsker å alltid være ung. Å være ung er så spennende og frigjørende. Tanken på å ikke lenger ha et stort mål eller en drøm, føle man er til bry for andre, og tanken på å ikke kunne alt lengre. Også er man jo nærmere døden… Det frister ikke, selv om det definitivt bør være bedre å dø gammel enn ung.

 

Er du redd for det samme som meg? 

3 kommentarer
    1. Akkurat når det kommer til våre fremste frykter ser jeg her at vi to er ganske like. Jeg aner ikke hvor mange netter jeg har ligget våken, vridd meg frem og tilbake, mens jeg har tenkt på hvor skremmende fort tiden har gått siden det og det og det. At det nå faktisk er 5 år siden den hendelsen, 3 år siden det, 8 år siden det.. Også videre.

      Og det at jeg har brukt så store deler av livet mitt på å stort sett holde meg for meg selv, stadig ikke våge å gjøre ting jeg har hatt lyst til grunnet en angst for “men hva om det skjærer seg?”, “hva om det dukker opp noe uforutsigbart?”. Igjen: også videre.

      I de siste par årene har ting derimot bedret seg en del. I mars reiste jeg til Bergen. 12 timer med buss en vei. Jeg ante ikke om noen hadde tid eller mulighet til å møte meg der, på bussen til Bergen tenkte jeg at det var en viss mulighet for at jeg bare måtte gå rundt i Bergen i 3 dager alene, uten noe særlig å finne på. Men jeg SKULLE likevel prøve så godt jeg kunne, utfordre komfortsonen min best mulig, og gjøre det beste ut av en hver kinkige/ubehagelige situasjon som enn måtte poppe opp.

      Og i september gjorde jeg noe som skremte meg enda mer på forhånd. Noe jeg har hatt lyst til å gjøre siden jeg var 18 (er nå 28), men som jeg har utsatt og utsatt og utsatt i evigheter fordi jeg lenge har klart å overbevise meg selv om at jeg ikke ville fikse det: Jeg dro til Oslo. Og som ikke det var nok booket jeg meg denne gangen ikke inn på et hotell hvor jeg hadde eget rom som i Bergen – når jeg først skulle overvinne frykten min for Oslo (og Oslo S) så la jeg meg selv i tillegg inn på et vandrehjem, en sovesal hvor det for det meste var 7 ukjente menn fra syv helt forskjellige land den siste natten jeg var der. Gud bedre som jeg gruet meg og var nervøs på forhånd – men GUD BEDRE for noen herlige minner jeg fikk med meg hjem igjen. Ah, også møtte jeg forresten Staysman i tredje etasje på Oslo S en lite time før toget mitt hjem igjen ankom stasjonen ^^

      Men ja. Selv om det har skjedd store positive endringer i livet mitt den siste tiden, så hender det likevel at jeg ligger å tenker på hvor mye/lite tid jeg egentlig har igjen. Jeg gruer meg stadig til neste legesjekk i frykten for at de skal finne ut at jeg som så mange andre på denne planeten har fått kreft. Og når det kommer til alderdom.. Så er det noe jeg nærmest prøver å fornekte er en ting, rett og slett fordi jeg vil ikke bli gammel. Jeg vil leve lengst mulig, gjøre gøye ting, møte MASSE fantastiske, snåle, rare, spennende folk. Men gammel? Nei, det ønsker jeg ikke å bli.

      Så.. Med andre ord, og igjen: når det kommer til ting vi frykter, så virker det som vi har en del til felles.

      PS: Beklager for litt lang kommentar! xD

      1. Så hyggelig at du tok deg tiden! Fint at du deler, for det er viktige temaer som ikke alle snakker så mye om 🙂 Det er ganske utrolig hvordan det kommer en slik frykt for å bli eldre.. jeg er veldig redd for å stoppe å utvikle meg, og bli som mange jeg ser, som bare sitter hjemme og drikker kaffe og ser på Senkveld, omg.

    2. Ikke sant! ^^

      Hehe, hvis det går greit vil jeg forresten legge til en ting til. Jeg er ikke så nevneverdig redd for fjell, bor i Oppdal og her er det nesten bare fjell (og skog) uansett hvilken retning man vender seg.

      Men noe jeg plages litt av i stede er visse typer kroppsskunst. F.eks: det å se noen med en eller flere tatoveringer går fint, men det å være med inn å se på at noen skal ta en er helt uaktuelt for da blir jeg så svimmel og urolig at jeg mest sannsynlig besvimer etter noen veldig få minutter.

      Og enda særere: jeg har veldig problemer med å være i nærheten mens noen farver håret. Jeg har ingen problemer med å være blant folk som ikke har sin naturlige hårfarve. Men hvis jeg er til stede mens farvingen pågår, eller hvis jeg kommer inn hos noen som ikke enda har skyldt vekk farven og sånt no.. Ja også da blir jeg fort veldig omtåket, jeg begynner å høre en veldig ubehagelig freselyd i hodet, ser stadig flere hvite prikker/stjerner, også svimer jeg av/og eller kaster opp.

      Men når det derimot kommer til neglelakk eller folk som sminker seg, ja så går det helt greit. Der kan jeg til og med sitte rett ved siden av, ansikt til ansikt uten at det er noe utfordring i hele tatt.

      Hørt om noe lignende før? Hvis nei, ikke jeg heller (bortsett fra meg selv).

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg