Jeg sluttet å eksistere

En lang periode sluttet jeg å eksistere – trodde jeg.

Sist jeg delte et blogginnlegg var faktisk for en måned siden nå når jeg skriver dette innlegget. Det har tatt et par uker for meg å innse at jeg ikke har sluttet å eksistere bare fordi jeg ikke deler noe særlig i sosiale medier. Det var kanskje slik før jul at bloggen var noe av det jeg likte best å gjøre og bruke overskuddet av energi på, men nå er det snudd litt på hodet. Nå har jeg viktigere ting å gjøre, som har litt større effekt i samfunnet, og for min egen del. Jeg skal aldri slutte helt å dele med meg, men jeg beholder utvilsomt fokus på at jeg må gjøre en god jobb + at jeg må fullføre studiene mine. Bloggen og annet moro må komme  på andre plass. Det er faktisk slitsomt å skrive blogginnlegg, for man må ha noe å dele, i tillegg til at det skal være ganske greit relevant. Så vet du hva? Når jeg har lange dager med studier, jobb og trening, da orker jeg ikke sette meg ned for så å skrive om dagen min. Grunnen til at toppbloggerne orker og har energi til å holde en blogg gående er jo fordi det er nettopp det som er jobben deres, og ikke noe annet. De 8 timene man er på jobb, de bruker jeg rett og slett på jobb nå, og de andre timene i døgnet går for det meste i studier og trening. Ja, et tungt liv, hehehe.

Uansett, så vil jeg fortelle at det finnes viktigere ting i livet enn å få anerkjennelse for å skrive en blogg eller noe annet egosentrisk. Det er fantastisk når man bruker bloggen på en riktig måte og kan nå ut til mennesker som får god påvirkning, men igjen er det bare et lite fåtall av bloggnorge som får til akkurat det. Livet er så nyansert, og det er dumt om man kun skal lære seg selv at man er bra nok basert på et visst antall likes eller delinger. Det er stas, men vi bør respektere oss selv litt mer, for det blir veldig simpelt. Som jeg sier, så følte jeg et par uker at jeg ikke hadde stor betydning, og at jeg ikke bidro til noe produktivt – og trodde dette var fordi jeg ikke blogget.. Nei, det var fordi jeg ikke hadde en jobb jeg trivdes i – og bloggen fikk skylden. Nå som jeg har begynt i en utfordrende stilling med mye mer ansvar, mening og resultatbasert inntjening er saken en annen. Nå er det ikke like viktig å huske å blogge, men det er viktig at jeg gjør en god jobb og får gode karakterer når jeg leverer eksamen. Bloggen er en hobby, og en sunn plattform for meg når jeg ønsker å dele med dere. Og jeg setter så stykt pris på dere som alltid leser når jeg legger ut noe! Dere er gull.

Også var det livet ellers. 2018 var som tidligere nevnt en helt syk karusell – av den typen man til slutt helst vil ut av. En av mine nærmeste har hatt det forferdelig tungt, og dette har preget hverdagen. Først nå er det vel lov å si at det er lys i tunnelen – men med et kjipt og vondt kompromiss. I hvert fall skal elendigheten ta en ende. Akkurat nå tror jeg at 2019 skal bli helst sykt, jeg bare føler det i hele meg. Jeg er til og med så heldig at jeg snart skal på ferie! Turen går til varmere strøk, og det skal bli så godt å slippe litt vinter… Jeg reiser sammen med min mor og søster i slutten av neste måned. DIGGGGGGG!