Jeg skal på TV igjen

Det må jo deles når det skjer noe gøy.

2018 har egentlig vært ganske tungt. Jeg trenger ikke gå i detalj på hvorfor, da det er ting som har foregått og kranset seg rundt om andre jeg er glad i, og som har påvirket meg i svært sterk grad. Jeg skulle gjerne fortalt dere alt om dette, men da er det en eller annen som hadde ment det var feil av meg å fortelle sannheten. Av og til er folk redd for å vise andre sine svakheter, men det er forsåvidt ikke jeg. Etter å ha vist så mange av både mine svake og sterke sider på blant annet TV, så er jeg ikke noe redd for å virkelig blottlegge livet mitt. Jeg har ofte behov for å dele ting, og da kan det være verdifullt å dele det med fremmede som er nøytrale og kan se ting i perspektiv. Det som er så utrolig gøy, det er at nå på et par måneder føler jeg at livet har snudd på hodet. ALT som var negativt er på vei til å endre seg i en postiv retning. Jeg forstår at jeg ikke kan få både i pose og sekk, men jeg føler faktisk at det er en ganske fin deal jeg plutselig har fått når det kommer til sentrale punkter som er viktige for min trivsel og velvære.

Men akkurat som overskriften sier: Jeg skal på tv igjen! Og denne gangen tror jeg virkelig det vil kunne vise enda mer av meg og mitt liv, for dette blir virkelig spennende. Jeg håper mange av dere også synes det er spennende at jeg ikke forsvinner helt. Jeg har selvsagt et litt mer seriøst liv nå, så jeg kan ikke akkurat reise ned og joine gjengen i Ex on the beach, men jeg skal aldri slutte å ha det gøy, og jeg vil heller være spontant og si ja til mye enn å bare være helt firkantet, for slik er jeg ikke. Dette blir sinnsykt gøy, og jeg kan ikke vente med å fortelle mer om dette. Gudene vet når jeg har muligheten til å si noe særlig mer, men det kommer med tiden. Dette blir litt annerledes enn før, men på en bra måte. Jeg tror dere får se enda mer av den “ekte” meg, og kanskje både på godt og vondt, men jeg blir mer utfordret da jeg ikke vet helt hvor det bærer. Dere må bare glede dere, for det har risiko for å bli ganske hysterisk!

 

Dette er julen for meg

Jeg er ikke noe moralpoliti, snevere er jeg motsatt. Jeg elsker alt det materialistiske ved julen, men så elsker jeg jo også familien og vennene mine.

Jeg synes det er helt tåpelig at alle skal sitte og snakke om at gaver ikke er så viktig, for det er det faktisk, og vet du hvorfor? Jo, gaver er viktig fordi det er en sinnsykt enkel måte å glede noen vi er glade i på. Jeg har ikke evne eller kapasitet til å direkte involvere meg i noens liv til den grad at jeg kan coache og veilede dem gjennom hverdagen og utfordringene som finnes der. Jeg kan derimot symbolisere min kjærlighet til vedkommende ved hjelp av en gave, og gjerne en personlig gave som sier mer enn tusen ord. Nei, å kjøpe et par sokker på Cubus er ikke noen særlig kjærligheterklæring, men det er kanskje en bok man har lest som man mener personen man er glad i ville fått et rikt følelsesliv av å lese. Slikt liker jeg, gaver som har skjulte budskap.

Julen er jo blitt en ganske kapitalistisk høytid, men allikevel vil jeg kalle pengebruken vi nordmenn har for mer enn bare sløsing. Vi kjøper bøttevis av penger på mat, vin, gaver og pynt. Men hva er ikke mer magisk enn julen? Julen er min favoritthøytid – og jeg vet mange kan skrive under på det samme. I vår egen eventyrboble dekkes bakken av kritthvit sne, treet glitrer av alskens med pynt, ribben kiler oss i nesen og fantasien løper løpsk når vi titter på gavene under treet. Jeg elsker det! Julen minner meg om en fantastisk og magisk barndom der alt er lov. Spise godteri og se film midt på dagen, lage snemann, høre på sanger om kjærlighet og samhold og så videre… Ja, mulig julen er litt som i Juletragedien, men isåfall elsker jeg denne tragedien som vi holder på med hvert år. Mamma pleier å gå rundt og stresse og banne hver eneste julaften når hun lager mat og skal rekke sølvguttene som synger julen inn… hundene løper rundt og bjeffer fordi de kjenner all spenningen i luften og lukten av jul.. Også barna! Min søster har tre barn, og jeg elsker sånn å se hvordan julen er så magisk og verdifull for dem! Hva mer? Jeg minnes bare alt det vakre… Når roen senker seg rundt julemiddagen.. Pakkene åpnes med begeistring og forventning…

Ja, julen er virkelig magisk for meg. Slik ser julaften ut hos meg og mine:

Jeg våkner, ser ikke på klokken.. vandrer ned og stirrer på det vakre juletreet med alle gavene under.

– Jeg steller meg litt, dusjer og vasker håret.

– Jeg reiser til graven til pappa og setter ned lys. Også gråter jeg masse… 

– Jeg kommer hjem, sørger for at hundene får en god tur.

– Jeg ser på Disneys jul, og spiser godteri.

– Mamma begynner å stresse og sier jeg må stelle meg slik at badet er ledig til de andre.

– Jeg steller meg, og tar gjerne på en rød julekjole.

– Plutselig roper mamma at vi må skru på tv, for julen ringes inn.

– Vi drikker et glass sjampanje hver, og familie detter inn døren akkurat i tide.

– Julemat! Alle spiser og koser seg, snakker om hvor god maten er.

– Desserten kommer på bordet, og barna begynner å trippe.

– Etter litt om og men flytter vi oss til vinterstuen der juletreet står, og det er gaveåpning.

– Vi leser opp én og én gave, og prøver å få med oss hva alle får.

– Gavene er borte, mamma går rundt og rydder og slukker lys.

– Nesten alle går og legger seg, men jeg sitter gjerne oppe med familie og kjæreste for å oppleve julaften bare bittelitt til.

Det virker sikkert ikke som noe spesielt, men for meg er julen så fantastisk som at bak alt dette strømmer så mange gode følelser gjennom meg, og jeg kan nok forestille meg at det gjør akkurat det samme hos de andre som også feirer jul på sin måte.

Marerittet ved å være student

For bare et par (?) måneder satt jeg der. Jeg var dønn klar. Foran meg lå en haug helt nye pensumbøker som skulle bringe meg gjennom nok et semester som nettstudent. Bøkene ser så fine ut når de ligger der – helt ubrukte og klare for å dykke ned i hjernen min og forsyne meg med sine vakre og kunnskapsrike frukter. “Jeg skal bare” har vel vært en av mine mest brukte unnskyldninger til hjernen min. “Jeg skal bare lage litt mat”, “jeg skal bare gå en tur med hundene”, “jeg skal bare i stallen”, “jeg skal bare på jobb”, “Jeg skal bare på en fest” – dette fikser jeg. Og gudene skal si at jeg fikser det, for jeg er vel den jeg kjenner med best evne til å gjøre skippertak, og den som kan lese et par timer dagen før eksamen og få A – her er hun.. Men man kan ikke bare stole på at det er slik hver gang. Forrige eksamensperiode fikk jeg min første “dårlige” karakter. Det føltes som et slag i ansiktet, og jeg visste jo at jeg kunne ha lest mer. Dette var det man på høyskole får som heter “D”, og den tilsvarer en 3´er om man skal forstå den som VGS-karakter. Da jeg fikk en sånn karakter ble jeg flau og engstelig, for den ødela den nesten perfekte a- og b-rekken min. Ja, jeg er litt nørd – og jeg er uendelig takknemlig for at jeg er begavet i den forstand. Det er mange ting jeg ikke kan, men jeg er god på teori når jeg vil. Av og til skulle jeg ønske jeg var en mester i praksis og tok alt på strak hånd, men så heldig er jeg ikke. Jeg er riktignok flink til å ri på hest, men ikke stort mer.

Visste du at stress kan være bra, at det faktisk er noe som heter “sunt stress”. I dagens samfunn er stress blitt giftig for de fleste, og jeg tror noen ikke har forstått helt at man også må gi seg selv et spark i enden til tider. Man kommer ingen vei ved å snike seg unna eller ved å skylde på at man blir stresset.

Egentlig vil jeg bare si hei til virkeligheten med dette innlegget, og jeg vil si HEI til alle som sitter i samme smørje og jobber hardt som juling imens andre spiller FIFA eller reiser til Gran Canaria. Man kommer lengst med å ha litt selvdisipling, og jeg heier på alle som gruer seg til eksamen, de som tror de kommer til å stryke, de som fikk C og ikke A sist og alle studentene som tar ansvar for egen læring og fremtid! En dag er vi en gjeng som tilføyer samfunnet noe positivt i form av kunnskap, skatt og arbeidsplasser. Vi er mer enn vi tror.

Er det greit å være litt lykkelig?

Livet er virkelig en berg-og-dal-bane. 

I det ene øyeblikket har jeg kunnet føle at alt rundt meg raser sammen, ingenting er slik jeg forestilte meg, og kanskje det aldri vil bli det heller. Uken etter pipet telefonen min noen ganger, og livet kunne igjen bli snudd på hodet. Alle feltene jeg følte manglet, de skulle få muligheten til å rettes opp i. Alt jeg måtte gjøre var å ha litt troen på meg selv og at ting faktisk alltid kan bli bedre, så fremt jeg ønsket det. Det er noen omstendigheter rundt meg som mine nærmeste vet om som jeg ikke har vært direkte fornøyd med, og nå kan jeg si at det ser ut til å bli snudd på hodet. Totalt har jeg hatt FIRE problemer som har vært direkte avgjørende for mitt generelle velvære og trivsel, og på kun én dag har alt snudd. Jeg sier bare WOW. Det skal pekes nøye på at dette ikke handler om flaks eller karma, men om kloke valg som er blitt tatt i prosessen. Roma ble ikke bygget på en dag, men tenk om ingen hadde begynt å bygge. For de som ser etter muligheter, der finnes det håp.

Men så er det jo alltid sånn at ting ikke er perfekt. Det som jeg ofte opplever er at jeg selv har opplevd noe veldig gøy, bra eller positivt, men så er det noe eller noen i mine omgivelser som er dønn motsatt. Dette bidrar til å sette gleden min på prøve, for hvordan skal man nyte fullt av glede om de man er glad i ikke har det bra eller opplever noe vondt? Jeg tror dette er min life-curse. Hver gang det skjer meg noe ekstra bra, tror du ikke at noen andre IKKE har det bra… Og det å balansere glede og ulykkelighet er vanskelig. Jeg vil heller føle noe enn å ikke føle noe, men når glede og ulykkelighet utvanner hverandre er det fare for å sitte igjen som likegyldig. Dette er så synd, trist og leit, for det har tatt meg mye energi å velge å ha fokus på egen lykke, og igjen blir jeg sterkt utfordret når mine egne interesser blir overdøvet av andres. Så er det egentlig greit å prøve å være lykkelig selv om ikke andre er det? Ofte hører man om mennesker som ofrer alt de har av lykke for andre. Og da lurer jeg på en ting.. og det er om man dermed skal dumpe lykken man selv har gleden av å eie for å vise empati, eller skal man velge å støtte sin egen lykke? Hva er svaret? Er det “greit” av meg å være glad nå, eller bør jeg bare grave meg ned i alt jeg kan finne som er negativt?

Jeg er dårlig på å fordele følelser. Enten er jeg glad, likegyldig eller trist. Jeg klarer ikke balansere. Akkurat nå er jeg egentlig mest glad fordi jeg begynner i ny og spennende jobb til nyåret, men i morgen kan det hende jeg ikke er glad fordi noen jeg er glad i har det vondt.