“Stopp letting people walk all over you, you´re not a sidewalk”.
Er det et godt råd jeg har fått noen ganger i livet, så er det faktisk å ikke la andre kjøre over meg eller behandle meg dårlig. Den som i første gang bragte temaet på banen var mamma. Hun har gnidd inn med teskje at man verken skal akseptere å ha en dårlig kjæreste, arbeidsgiver, lærer eller venn. Enten så får man oppføre seg bra, eller så får det bare være. Det som er litt leit er at det finnes så mange som ser ut til å la seg bli kjørt over.. ikke fordi de er dumme, men fordi de er redde for å si noe, eller for å bli upopulære. Det er nok vanskelig, i og med at vi mennesker er flokkdyr, så det å stå ut fra mengden kan nok føles vanskelig når presset er høyt. Det er jo ikke alltid jeg selv er flink til å si fra når jeg føler meg urettferdig eller dårlig behandlet, men jeg har i hvert fall hatt motet til å fjerne meg fra negative situasjoner kun jeg selv kan komme meg ut av, og dette gjelder alt fra arbeidsforhold til parforhold. Man må lære å vite sin verdi, for når du vet den, da lar du deg ikke herse med. Hvorfor skal for eksempel en arbeidsgiver psykisk presse deg på jobb, selv om du er syk? Du har sikkert vært i samme situasjon som meg: Vært på jobb med feber, oppkast eller andre smerter… enten fordi du ikke har samvittighet til å bli hjemme, eller fordi du vet at sjefen din gir en negativ reaksjon ved fravær. Når ble dette greit? En gang jobbet jeg for en bedrift som brukte en egen strategi for å presse folk til å komme på jobb, selv om de var syke, og det er jeg overhodet ikke stolt av den dag i dag.
Når vi snakker om å bli herset med. Som sikkert en million andre har jeg kjøpt boken “Elsk meg” av Sophie Elise. Først må jeg bare skryte helt sinnsykt av hvor god boken er å lese. Jeg har hatt den i tre dager, og den blir ferdig lest i kveld. Hvordan kan vi IKKE kjenne oss igjen i noe det hun skriver om å være forelsket? Boken har tatt meg gjennom så mange følelser, og faktisk mest vonde – men jeg har også ledd hver gang det forklares en simpel liten handling vi alle har gjort, som vi selv bare trodde vi gjør. Jeg elsker den boken, virkelig. Men gud forby… For dere som har lest boken, så vet dere at hun lar seg torturere til det helt umenneskelige bare fordi hun er forelsket. Det er så sårt og skjønt, men også så vondt. Forhold og relasjoner der vi er sterkt knyttet til noen andre må være det vanskeligste å komme seg ut av. Men hvem bør vi høre på? I hvert fall ikke oss selv, men vi bør faktisk la noen som står på utsiden få lov til å gi noen tips på veien, for vi snakker ikke av fornuft når så mange følelser spiller inn. Dessverre ser vi at mennesker lar seg bli dratt ned i et dragsug fordi de er så følelsesmessig knyttet til noe, og det er forferdelig vondt.
Så tenk litt på det, du fortjener det beste.