Penger er ikke alt, det er bare 99%

For knapt fem minutter siden swipet jeg opp på en dame jeg følger på Instagram, da jeg så hun hadde skrevet et blogginnlegg om hvordan toppbloggere flasher hvor mye penger de har. Dette inspirerte meg til å dra frem macen og skrive et innlegg selv om dette, da det faktisk er noe jeg i pint stillhet har tenkt en del på, i tillegg til at det er et bra initiativ å la scenelyset stille seg inn på en slik type problemstilling. Det som har vært i vinden de siste årene er kroppspress og hva man skal legge ut av informasjon om operasjoner, bilder av forskjellige kropper og mat som spises. Tanken har vekket meg at det å kaste penger rundt seg på en slik måte som noen bloggere prøver å fortelle oss at de gjør, er faktisk både usmakelig og litt harry. Det er faktisk noen av disse bloggerne som ikke en gang har en egen bil – som faktisk koster ganske mye mer penger enn en Chanel-veske eller en tur til Dubai.

Mikela skriver på i sitt innlegg at blant annet flere av de som blir provosert og skriver hat i kommentarfeltene kan være mødre som knapt kan forsørge barna sine. Kanskje vi bør se dette i perspektiv? Når bloggere får det til å se ut som de er styrtrike imens “mannen i gata” gjør en titusener viktigere jobb, men allikevel mottar minstelønn, da kan man begynne å grave seg inn i hvor egosentriske topplokk disse bloggerne har. Hvor ofte ser vi leger og piloter som hele tiden har en tendens til å legge ut bilder av husene og bilene sine og fortelle hva det koster? Nei, mer oppegående mennesker har vett til å forstå at det er andre verdier man bør sende videre, selv om man har jobbet hardt og har vært flink. Jeg har ingenting imot at man er stolt av seg selv, det skal man absolutt være, men det er på tide at enkelte åpner øynene for at man kan påvirke andre negativt ved å bare tenke på seg selv. Det bør være lov å ha et kult bilde med et Gucci-belte eller en ny LV-veske , men du trenger ikke dra det lengre, alle tar hintet og vet det er en dyr veske. Jeg beundrer ingen for å forsøke å fremstå som millionærer og som faktisk er mer stolt av pengene alene enn jobben de gjør.

Enda en ting jeg er enig med Mikela på er at det er veldig synd hvordan innholdet hos enkelte bloggere ikke har en verdi annet enn å skape et perfekt bilde av virkeligheten. Det er ytterst få som skiller seg ut med ildtunge og peker på de viktigere tingene i livet og samfunnet. Enkelte eier faktisk ingen skam, og jeg kan faktisk fortelle at jeg vet om bloggere som forteller direkte løgnhistorier bare for å ha noe å skrive om som generer klikk. “Vil vi ha en bloggverden stappfull av bloggere som kun tjener penger på å provosere? Eller vil vi ha en bloggverden stappfull av inspirerende og ydmyke sjeler som faktisk gir oss noe? Jeg velger sistnevnte alle dager i uka!” – Som Mikela skriver på sin blogg. Jeg har selv kuttet helt ut å i det hele tatt gidde å trykke meg inn på enkelte blogger fordi jeg vet at alt handler om penger, og at jeg selv aktivt bidrar til å finansiere idiotien ved å trykke meg inn. Jeg håper at det i fremtiden skjer en radikal endring der vi får mer influencere som Ulrikke Falck og Kristin Gjelsvik. Begge er totalt annerledes enn de bloggerne som så desperat forsøker å fortelle at de har så mye penger hele tiden.

Med dette innlegget ønsker jeg også å peke på at det vi ser hos mange bloggere ikke er realistisk. De er faktisk ikke rikere enn gode advokater og leger, og flere av dem har heller ikke en sikker fremtid i det de driver med. Når plastikken går ut på dato og de opplever å få sunne verdier må de antakelig sette føttene på jorden og finne en vanlig jobb slik som andre dødelige. Og det er faktisk slik at rike mennesker bruker pengene sine hakket smartere enn å bare kaste det rundt seg. Det gjøres godt gjennomtenkte investeringer for fremtiden, og de har ofte hjem og familie rundt seg som er førsteprioritet. Et godt eksempel synes jeg faktisk er de som blogger mer om opplevelser enn hva det faktisk kostet. Man må selvsagt ha god økonomi for å reise på ferier og kjøpe seg dyre vesker, men det er faktisk ikke uoppnåelig eller noe kun superstjerner gjør. Når man er 15 år kan jeg se for meg at disse bloggerne fremstår som styrtrike og perfekte mennesker som lever et drømmeliv. Jeg vil bare knuse denne fantasien, for det stemmer ikke. Tenk også litt på at nesten alt av produkter, skjønnhetsbehandlinger og klær er sponset – som igjen gjør det hakket billigere enn for andre som ikke lever av blogging.

Fikk jeg frem et poeng, eller er jeg på villspor?

 

Jeg er familiens sorte får

Det er mange som synes episoden i går av Charterfeber var veldig morsom. Jeg gikk ut av min komfortsone og skaffet meg en enhjørning-tatovering. For dere som lurer mer på hva den betyr, les HER. Å ta en tatovering er en ting jeg har lovet meg selv å aldri gjøre, men her sitter jeg altså… Personlig utvikling handler om å forandre seg. Om man er den samme personen livet ut har man neppe lært noe særlig verken om seg selv eller andre. Jeg vet at som menneske kan jeg alltid forandre meg. Ingenting er skrevet i stein, men jeg må heller forsøke å ta valg som kan gjøre meg til en bedre person – om dette så er en tatovering eller å prøve noe jeg aldri har gjort før. Det er jo mange som opplever at jeg har forandret meg veldig siden 2014 – det er jeg veldig glad for, da dette snart er fem år siden… Jeg bør da ha lært noe på den tiden.

Men hva forteller jeg om meg selv i overskriften? Å være “det sorte får” er ikke alltid lett. Jeg har hatt en tendens til å gjøre alle de tingene man “ikke bør gjøre”. Mange av valgene jeg tok i oppveksten min var ganske dumme, men ett sted må man feile for å lære. Det startet med at jeg begynte å røyke og henge med det min mor kalte for taperne på ungdomsskolen. Plutselig befant jeg meg på fester der de drakk alt fra saft til hjemmebrent… (Er det rart jeg flyttet fra Holmestrand?). Jeg opplevde en glede, for jeg hadde ikke helt funnet plassen min, og kunne ikke selv være klok nok til å vite at dette var et dårlig miljø. Dette innså jeg da jeg ble hakket eldre, så jeg flyttet heller til Tønsberg, der jeg vil si jeg ble kjent med folk av litt tryggere kaliber. Neste synd var å ha jobber av lav status og lønn istedenfor å ta en utdannelse… og midt i dette deltok jeg i Paradise Hotel. Så hvordan skulle jeg forbedre meg til det positive, når jeg hadde gjort alle disse dødssyndene som jeg visste innerst inne at var galt eller feil i følge verdiene jeg er vokst opp med? Plutselig sluttet jeg å røyke, per i dag er jeg nikotinfri, jeg henger ikke i dårlige miljøer, men velger venner og mennesker jeg liker med omhu, jeg har begynt en utdannelse med en bra og trygg fremtid + at jeg får toppkarakterer, i tillegg til at jeg har tatt opp lidenskapen min for hest og ridning. På et eller annet punkt etter å ha måttet erfare “the dark side” har jeg utviklet meg og plutselig havnet i et bra spor. Men vet du hva jeg også lærte? At man skal ha det litt gøy også! Nå har jeg plutselig vært en kjapp tur innom Paradise Hotel i Januar, og i sommer var jeg jaggu med på Charterfeber også – og her sitter jeg igjen med et minne til å notere og en enhjørning-tatovering. Hurra! Man skal gjøre det man har lyst til, så lenge man ikke skader seg selv eller ande. Alt man kan gjøre er å lære av nye opplevelser i livet, for livet kan faktisk være en ganske ålreit lekeplass så lenge du ikke mister hodet eller havner på kjøret ♥

Det er i hvert fall viktig å senke forventningene vi har til oss selv. Nei, man skal ikke miste ambisjoner og mål, men man må ha litt mindre innskrenket perspektiv på enkelte ting, for vi kan faktisk hindre oss selv i å lære om oss selv og andre om vi bare følger oppskriften vi får fra familie, bekjente og venner hele livet. Til syvende og sist har vi et indre selv som er helt unikt og som må få lov til å lage sin egen historie. Skulle vi være så uheldige å falle utenfor må vi isåfall la våre nære og kjære få lov til å kaste ut en livbøye i ny og ne, og vi må ikke være redd for å gjengjelde tjenesten når det er nødvendig. Det er fort gjort å bli redd sint, sjalu eller skuffet over de vi er glad i, men av og til tror jeg det handler mer om å akseptere at ikke alle er like, og heller heie på hverandre, så fremt det er innenfor rimelighetens grenser. Jeg tror til og med at vi til tider må gi slipp på enkelte følelser og instinkter, både som søken, mødre, fedre, døtre eller sønner. Vi kan ikke alltid redde andre fra seg selv, det hender de simpelthen må finne ut av alt på egenhånd gjennom en lengre reise enn et par korte visdomsord.

Er du et sort får, eller er du egentlig en liten enhjørning?

 

 

 

Endelig Charterfeber

Endelig kan jeg få se turen Ann Marielle og jeg hadde på TV! Det føles så lenge siden det var sommer og vi pakket koffertene for å reise ned til Gran Canaria.. Men endelig er Charterfeber kommet for å bli på skjermen de neste ukene! For noen fantastiske mennesker jeg har rukket å møte – både foran og bak kameraet i år. Jeg synes det har vært en ære å få lov til å være med på dette!

Fotokreditt: Side2.no

Det er gøy å se deg selv på TV igjen, samtidig som det er skikkelig rart. Jeg var jo nesten ikke med på Paradise i år, så jeg fikk ikke smake på den samme følelsen da. Nå er jeg plutselig all over igjen og med god margin.

Inntil videre synes jeg at det gir et riktig bilde av hva vi gjorde, samtidig som jeg savnet å se fra da vi var hjemme før avreise og på Gardermoen.. målet mitt på turen var jo ikke å ta meg selv høytidelig, så om noen ikke synes jeg er classy nok må de vente til jeg er med på et annet program enn Charterfeber, for charterfeber handler om å vise seg selv på det menneskelige planet som vi alle har i oss. Jeg føler at jeg har fått vist litt av den mer selvironiske siden min, selv om jeg sikkert ikke fremstår sånn i alltid. Det er klart at det må tulles litt med Crocs, og ikke minst knall rosa topper med teksten «fuck the police»

Mange har kommentert at Ann Marielle sitter mye på mobilen. Jeg føler ikke helt det er min oppgave å svare angående dette; annet enn at hun satt mye på mobilen, og det hendte jeg synes det ble litt mye, da vi tross alt var på tur sammen. Men det gikk helt fint, og vi hadde det mye gøy allikevel. Jeg vet ikke om de tar med alt, men det er mye gøy vi gjorde som jeg gleder meg til å se! Angående syngingen min, så kan jeg flere sanger, hahah. Jeg elsker måten de har klippet programmet på og fått frem alt det rare man sier og gjør uten å tenke over det.

Fotokreditt: Side2.no

Jeg håper dere har det gøy med å se på Charterfeber, det er jo et vanvittig artig program med rom for alle typer mennesker! Jeg gleder meg spesielt til å se mer av Svein, da jeg har hørt en del syke rykter om hva han gjør på turen..

Mitt nye hår

Det er ikke lenge siden jeg fant ut jeg egentlig er ganske lei av håret mitt. Jeg er veldig glad i forandring, og derfor har jeg ofte nye ønsker for hver gang jeg skal gjøre noe med håret mitt. Denne gangen ønsker jeg meg mer liv, for jeg synes det har vært litt flatt og kjedelig den siste tiden.

Her kan dere se hvordan håret mitt var før:

Jeg hadde en del slitte tupper som også måtte bli fjernet. Jeg har pleid å ha baylage og med en ganske kald tone – men jeg har så mange varme undertoner, så det forsvinner ganske fort igjen og blir like «gul-blondt» som på bildet…

 

Men nå ser det slik ut:

Jeg elsker at håret har fått litt mer liv og dybde. Nå som høsten er her og jeg bare blir blekere og blekere ønsker jeg å ha en farve som kan gi litt varme til ansiktet og ikke minst være fin til alle de kjedelige høstfargene som er på klærne. Vi har det med å bli litt grå og kjedelige på høsten…

Håper i tillegg at dere alle gleder dere til premiere på charterfeber 17.september, altså til mandag! Jeg tror det blir kjempegøy!

 

Xoxo

Jeg vil aldri tilbake til London

Det er i skrivende stunder som dette at jeg begynner å stille spørsmål til om jeg ikke bare er høysensitiv, men også mer introvert enn hva jeg trodde om meg selv. Etter noen dager nå var det på tide å oppdatere litt om London-turen jeg hadde. Det er så typisk meg å gjøre det mer på min måte, og dermed sørge for at det kanskje andre synes jeg har gjort det litt feil eller ikke har nok grunnlag for min mening. Men her sitter jeg, altså… med en ganske slitsom tur bak meg, og med tankene ganske mange veier. Jeg dreit meg ut på denne turen og hørte for mye på hva andre mener. Egentlig var planen å booke noe som lignet et lite slott langt unna byen, slik at jeg kunne få en sær opplevelse og fri for trafikk og mas rundt hvert hjørne. Da jeg tok bilde sammen med den røde telefonautomaten var jeg fortsatt full av energi, og jeg trodde jeg kom til å elske alt jeg så rundt meg, og virkelig sluke byen slik som jeg har hørt andre gjør.

Jeg starter med å si at jeg droppet Big Ben, London Eye, London Zoo, Madame Tussauds, Buckingham palace og så videre. Hvorfor? Fordi jeg ikke kan fordra å føle meg som sild i tønne. Jeg blir mildt sagt aggressiv av å lukte, berøre og bli presset av fremmede mennesker. Jeg visste at de overnevnte tingene er turistfeller der det garantert er et forferdelig helvete å befinne seg. Det jeg derimot ikke ville gå glipp av var Oxford Street og Bond Street. Det var helt ok. Det viktigste for meg var Victoria´s secret, i og med at vi kun har popup-store i Oslo. Jeg hadde veldig lyst på litt nytt undertøy. Dette var mitt høydepunkt på turen, og jeg kom hjem med blant annet 11 nye truser, så noe glede ble det. I tillegg var jeg på Primark, der var det også gøy, for alt er sinnsykt billig, og de har så mye rart. Der kjøpte jeg enhjørning-tøfler. Ellers var utvalget restauranter veldig stort, og det ble derfor vanskelig å velge. Det ble tilfeldig valg basert på TripAdvisor sine høyest rangerte. Typisk meg var at frokosten ble på SubWay. Jeg elsker seriøst Sub, det er livet. Underveis på turen ble det både testet transport med gange, buss, tog og drosje. Jeg foretrakk definitivt drosje. Undergrunnen minnet meg om de skumle actionfilmene som ofte tar for seg terrorister. Det luktet i tillegg helt forferdelig. Hotellet var sentralt plassert i området City of London, og det var kjempegod service – helt upåklagelig.

Så hvorfor ikke noen høydare? For å si det slik London, det er ikke deg; det er meg.

Jeg liker som tidligere nevnt svært lite å gå som sild i tønne most sammen med andre mennesker jeg ikke kjenner. Å bli gått på, tråkket på, sparket til, dyttet til og hostet på vil jeg helst ha meg frabedt. London var for meg en hektisk dag i Oslo Sentrum – noe jeg virkelig hater. Det var i tillegg fullt av søppel i gatene, og det fantes nesten ikke søppelbøtter (om noen kan forklare dette, spytt ut. Er det på grunn av rotter?). Det kom tiggere og spurte om å få hamburgere, det var kø overalt, og jeg mistet nesten pusten da jeg skulle forsøke å velge ut en BH på VS, da jeg nærmest ble taklet fra siden av en dame. Folk er gale. Og bare for å snakke om hvor lang tid det tar før det blir grønt lys, og at man nærmest blir drept om man sjanser på å få gått over når det er “ledig”. Nei, Aurora Gude trivdes ikke med dette. Og vet du hva, det går helt fint. Jeg har tidligere vært litt redd for at jeg ikke er en person som liker byferie, og det kan hende jeg har fått dette bekreftet for meg selv. Neste gang er planen å reise til Skottland og bo på et slott. I fred og ro og med god mat og vin. Jeg forstår at mange liker London, men jeg er for sær. Jeg elsker evige sandstrender med få mennesker og med særegen kultur jeg ikke kan smake på i Norge. Det er da jeg føler at jeg er på ferie, og da klarer jeg å koble helt ut og gripe øyeblikket. Jeg har slengt ved noen bilder fra turen til London, så kan dere som elsker London drømme dere bort ♥