I kveld er det finalefest for sesong 10 av Paradise Hotel. Jeg vil våge å se at dette har vært den beste sesongen siden sesong 7. Det er kult at det ble laget en så sykt fartsfylt sesong etter to litt trege. For å ha det sagt, så er det sånn at jeg mer har likt deltakere i seg selv i sesong 8 og 9, imens selve sesongen i helhet har vært seig. Men som jeg har tenkt over før: Gud så heldige de som bare koste seg på «ferie» på Paradise. Det skulle jeg ønske jeg selv fikk oppleve, da min sesong var umettelig tung og psykisk krevende..
Så hvorfor vurderer jeg å ikke stille på kveldens finalefest? Jo… først og fremst så skal ikke Ann Marielle, og der er slik at man ikke blir «the classy girls» med kun én av oss. Vi hører liksom sammen, og jeg føler meg som en rosa elefant i rommet uten henne på sånne tilstelninger.
Men vet du hva? I tillegg føler jeg at dette ikke er min kveld. Jeg hadde mitt gyldne øyeblikk i 2014, da var kvelden bare min, og det var så sykt for meg å sitte med alle jeg hadde hatt en syk opplevelse sammen med og se på finalen. I kveld er det noen andre som skal skinne, og jeg unner dem virkelig det. Samtidig ønsker jeg virkelig å se hvordan det er for dem å ha en opplevelse slik som jeg hadde, for den er jo helt unik! Det er en så magisk reise å være med på, og jeg unner de som har opplevd den å virkelig nyte kvelden, for plutselig er alt over, og det kan føles veldig rart. Et eventyr skal avsluttes både for deltakerne og seerne.
Jeg håper alle som skal se finalen i kveld synes likeså som meg: at denne sesongen har vært veldig bra!
Det er helt sykt å kunne si, men det er helt sant. Jeg skal på tv igjen! ♥
Nå har jeg jo gjort to sesonger av Paradise Hotel – der den siste ble et særdeles kort innslag, så da er jeg heller klar for noe nytt og spennende. Dette er jo typisk i bloggverdenen, men jeg kan bare si A, men ikke B. Jeg gleder meg så utrolig mye, og det tror jeg det er grunn til at dere som skal se på også gjør! Jeg kan spå at dette blir både morsomt, kleint, utfordrende og kult! Jeg kommer til å kose meg GLØGG! Herregud, jeg kan vel ikke si jeg har gledet meg så mye til noe siden jeg reiste til Mexico. Det som er artig denne gangen er at jeg bare blomstrer, og jeg er ikke så redd for konsekvensene, jeg bare er klar for eventyr. Om ikke dette er nok, så har jeg en helt syk nyhet som inkluderes med dette, og det er at Ann Marielle også er involvert. Dette kommer til å ta helt av! Jeg er så sykt takknemlig for at jeg har en jente som Ann Marielle i livet mitt. Alle fortjener en slik venninne! Vi skal forressten få lagt ut videobloggen vi lagde sammen til helgen! Som tidligere nevnt kommer vi til å si en del om årets Paradise Hotels deltakere + at vi ler og tuller mye. Jeg tror dere kommer til å digge det.
♥♥♥
Dette ble et litt kort innlegg, men jeg har siste eksamen dette semesteret på mandag, så planen er å ta med hundene til stranden og lese der, for været er jo helt sinnsykt! Jeg skal skrive et innlegg snart om eksamen og studier, for jeg vet mange av dere lurer litt på disse tingene!
Dette har vært den beste helgen jeg har hatt på lenge! Som jeg fortalte om tidligere, så har jeg hatt besøk av Ann Marielle! Det er særdeles få som får meg til å føle meg så bra som hun gjør og hvert minutt med henne har vært en fryd!
Vi hadde to events å dra på. Det ene var en liten innspilling, og det andre var Børsballet i Drammen. Vi koste oss gløgg, lo, tøyset og bare var oss selv på godt og vondt. Det var jo egentlig helt krise, for innspillingen tok sykt mye mer tid enn vi trodde, og dermed ble vi to timer forsinket til Børsballet. Det ble faktisk slik at vi egentlig fikk melding om at det var for sent for oss å komme… Vi ble helt stresset, for vi stod midt på gaten i Drammen og visste ikke opp eller ned. Vi tok risken i å gå bort og se om noen åpnet for oss. Da kom det en hyggelig servitør og fulgte oss til bordet. Da vi satt oss hadde alle allerede drukket velkomstdrikke, spist forrett + hovedrett, og underholdningen var allerede i gang. Vi fikk servert en herlig middag – kalvefilét med gulrotpuré og pannacotta til dessert. Det var sykt godt! Ellers fikk vi servert en nydelig rødvin som jeg ikke husker hva het.
Men herregud! Midt i alt blir en mann provosert noe enormt da vi fortalte at vi blogger. Ann M fortalte ham at bloggere gjerne provoserer med sterke egne meninger, og dette reagerte han kraftig på. Han mente at man skulle gjøre noe annet enn dette, og at man ikke tar ansvar. Situasjonen ble faktisk så spesiell at jeg tok en tur på toalettet for å tenke litt over hva som var rett handlingsmetode. Da jeg kom tilbake satt han og virket ganske sint – og en annen dame på bordet endte med å be han om å skjerpe seg, for han var ganske ufin. Og vet du hva han gjorde resten av kvelden? Jo, han saumfarte bloggen til Ann Marielle, satt sammen med andre og lo… Det var faktisk veldig ufint og stygt gjort. De synes vi var litt unge og mindre reflekterte enn dem, så da var det lov å bruke “voksen”-kortet. Man skulle nesten tro at vi ser ut som vi er 18 år, men så er vi egentlig 28 og 25… Vi er per definisjon voksne.
Senere på kvelden møtte vi en helt fantastisk venn av Ann Marielle som sprudlet, lo og passet på at vi hadde det fint. Det kom også en tryllekunstner som ble helt besatt av Ann Marielle. Han kysset henne på kinnet, satt og stirret henne ned, tryllet masse og han sa at han var forelsket. Han skulle bare visst at denne damen har så høye standarder at han må trylle ganske godt for å ha en sjanse. Vi kom oss hjem til slutt, og konkluderte med at vi hadde hatt det veldig fint!
Men over til noe helt annet! Vi har spilt inn en videoblogg dere bare kommer til å elske! Den handler om årets sesong av Paradise Hotel, men det er også en stor nyhet vi vil dele, så følg med, den kommer snart!
It is better to be absolutely ridiculous than absolutely boring.
– Marilyn Monore
Slik som flere av mine beste venner er jeg en drømmer… Jeg klarer ikke klamre meg fast til a4-livet, jeg higer alltid etter noe nytt å utforske. Jeg kunne aldri bare fått barn, stasjonsvogn og hund. Jeg respekterer at dette passer for noen andre, bare så det er sagt. Når jeg snakker om å drømme, så betrakter jeg verden som en lekeplass der man bygger sandslottene sine helt selv. Noe av det jeg liker best ved livet er at man til syvende og sist kan få absolutt alt man peker på, så lenge man tror det er mulig, og jobber for å få det til. Det er faktisk sånn at mange ikke er villige til å gjøre hva som skal til. Når jeg drømmer on tibg, så kan det være så mange. Egentlig alt fra hest, slott og til små ting som vesker og ringer. Men for meg er alt jeg ønsker meg så stort. Jeg har så mye takknemlighet i meg for hver eneste ting jeg elsker – uansett om det er en person eller en liten diamantring. Man må gjøre det man vil, livet er for kort til å gjøre noe annet. Kort sagt:Drit i alle som misliker deg, bruk heller tid på de som drar deg opp. Ikke lev etter hva andre forventer, søk lykken for deg selv. ALDRI slutt å drømme.
Uken som gikk fikk meg nesten til å bli litt negativ. Jeg var mye syk, jeg skulle øve til eksamen, jeg spiste mye usunt og livet virket ikke helt på stell. Bare en uke senere kjenner jeg nå at jeg er så sykt positiv til alt som skal skje fremover. Jeg har såvidt begynt å ta ridetimer, og jeg elsker det! I tillegg skjer det noe sykt vittig fremover! Dette skal jeg fortelle mer om når jeg kan, men et hint er mer tv og moro. Jeg skulle ønske jeg bare kunne skrike det ut til alle, men det er jo klart at da ville det ikke blitt en overraskelse. Jeg kan bare gjenta og si at det garantert blir morsomt – i hvert fall for meg. Alle vet at jeg elsker å finne på ting jeg aldri har gjort før, og nå er jeg helt klar for å “take a walk on the wild side”. Seriøst, jeg gleder meg!!! ♥♥♥
APROPO GLEDE: EN AV MINE FAVORITTPERSONER KOMMER TIL MEG PÅ LØRDAG!!! KAN DERE GJETTE HVEM? DET ER ANN MARIELLE! ♥ VI SKAL PRØVE Å LAGE EN VIDEOBLOGG TIL DERE OM VI REKKER! OM DERE HAR NOEN SPØRSMÅL TIL OSS, SKRIV DET I KOMMENTARFELTET ♥
Dette startet på lørdag kveld. Jeg fikk en snapchat av en god venninne om at jeg plutselig dukket opp på God Kveld Norge på Tv2. Jeg hadde ikke hatt noe intervju den siste tiden med Tv2, så jeg fikk litt panikk innvendig. Venninnen min skrev at det var fra premierefesten og noe med “jura”. Videre at Kristin Gjelsvik var uenig i hva vi sa. Omg, tenkte jeg… Jeg kom på at jeg hadde blitt spurt om hva jeg synes om kroppspress på premeirefesten, og det slo meg at det muligens var dette som nå ble vist. Jeg husker at jeg hadde svart ganske bra for meg, og at det skulle vel ikke være mulig å sette meg i et dårlig lys? Åjo. Alt ble rett og slett klippet til for at jeg skulle fremstå som et mindrevitende førkje som oppfordrer alle til å bare legge seg inn og fikse puppene sine.
Seriøst. Jeg skal fortelle hva jeg egentlig sa. Egentlig forklarte jeg dem hvordan det var for meg å ta silikon. Jeg forklarte hvor enkelt hele prosessen var, for det er den dessverre. Men først og fremst fikk jeg spørsmål om hva jeg synes om kroppspress og så videre, slik som det er i dag. Jeg startet svaret mitt med at jeg synes det er vanskelig å diksutere, men at det er så vanvittig vondt at så mange unge der ute skal bli påvirket til å ikke være fornøyd med seg selv, for at bloggere og influencere skal tjene penger på det. Det er helt kvalmt. Jeg fortalte dem også hvordan jeg selv antakelig er påvirket underbevisst til å ta silikon og restylane, og at det er leit, da jeg i utgangspunktet var fornøyd med både pupper og lepper. Dette er som sagt blitt gjort om til noe helt annet.
Det verste av alt. Hva med alle de stakkars andre av årets Paradise-deltakere som ikke engang har fikset på så mye som et øyebryn? Jeg mener det er veldig dårlig av Tv2 å sette Paradise Hotel og programmets deltakere i dårlig fokus for å lage en sak sånn sporadisk på en lørdagskveld. Jeg vet at flere av årets deltakere har reagert negativt på å skulle bli involvert i en sak om operasjoner og så videre, når de ikke hadde noe med saken å gjøre. Jeg ble selv helt satt ut, for jeg visste ikke at dette var måten de skulle bruke det “bra” jeg sa. Folk har tidligere snakket om for eksempel VgTv og Se og Hør, men det er tydelig at Tv2 er de som bør få høre at de må skjerpe seg. Paradise Hotel har jo et nydelig mangfold av personligheter med forskjellig utseende med i hver sesong, og så skal de bli stemplet som verstinger for å skape kroppspress? Til dere som ikke vet det: Kristin Gjelsvik var med på Paradise i 2012, og hun er jo for søren en av de viktigste stemmene vi har i dagens sosiale medier…
Det er viktig for meg å kommentere denne saken. Jeg er jo så opptatt av nettopp de verdiene Kristin G står for. Mulig jeg ikke er like flink til å uttale meg om dem eller signalisere det, men det er slik jeg mener det. Det er så mye jeg kunne sagt om denne saken, for det er noe som brenner i meg når jeg tenker på det. Jeg kan gjenta meg selv til jeg blir grønn, men jeg mener at man trenger ikke være barn eller ungdom for å bli påvirket, man kan være i hvilken som helst alder. SoMe er så vanvittige fulle av makt nå, at ingen klarer å ikke bli noe påvirket. Og NEI, det er jo selvfølgelig ikke bare ens eget ansvar å sørge for å dempe eksponeringen for det man ikke har godt av. Jeg mener det største ansvaret ligger hos influencerne. Det er ille å si det, men det er nesten sånn at de som ikke er kjente ansikter står fritt frem til å operere seg, imens de som alle følger med på skulle latt være… men kun fordi påvirkningskraften er noe annet.
Da takker jeg for meg, nå orker jeg ikke skrive mer.
Dette har jeg ventet lenge med å si til dere, for jeg har ikke helt skjønt det selv! HELT UT AV DET BLÅ for noen uker siden, fikk jeg en vill idé. Jeg er en veldig spontan person, og jeg trenger ofte ikke ha tenkt veldig mye på en beslutning før jeg tar den, jeg vet som regel hva som er rett for meg. Allikevel har jeg denne gangen gått langt inn i meg selv, for denne beslutningen handler ikke bare om meg, men om et levende vesen. Vet du hva? Jeg skal kjøpe meg hest. Du hørte HELT RIKTIG, jeg skal kjøpe meg hest!!! Dette skal ikke skje i umiddelbar fremtid, men så fort tid, jobb og økonomi klaffer godt sammen. Slik dagene mine er nå, har jeg faktisk tid til hest. Jeg vet det er et enormt ansvar, og jeg tar det ikke før jeg vet veldig godt at jeg ikke støter på problemer. Allikevel har jeg allerede fått øye på en aktuell hest, pratet med min beste venninne som også vil ri, og enda morsommere: Jeg skal melde meg på ridekurs! Man blir ikke en god rytter av å finne ut alt selv, så jeg må få i gang kroppen min, for den er ikke like rutinert lenger. For å orke å ri hver eneste dag må man ha veldig mye muskler. Jeg drev med ridning fra jeg var 6 til jeg ble 18. Det var da jeg sluttet at jeg virkelig skulle ha satset. Jeg hadde verdens beste forutsetninger: En helt super trener, et ridesenter med alle nødvendige fasiliteter og jeg hadde lært sykt mye den siste tiden. Så da sluttet jeg… Haha. Jeg var dum, men man er aldri for dum til å angre, slik som jeg gjør nå. Jeg er fortsatt ung, og jeg kan lage en ridekarriere om jeg bestemmer meg for det, men det krever sykt mye.
Jeg har faktisk vært på min første ridetime allerede. Det var så gøy å sette seg i salen og se hvordan jeg ligger an etter så mange år uten instruksjon og fast trening. Jeg vet at jeg kan mye, men det er nok mye småpirk jeg må skjerpe meg på. Jeg skal ikke kjøpe hest før jeg vet at jeg er i fysisk stand til det, det ville vært dumt.. Så sykt giret som jeg er, så har jeg nye ridebukser, genser og sporer. Man føler seg så bra i nye ting!! man føler seg mindre flink om man kommer i utslitte klær fulle av hull og løse tråder. Jeg trenger riktignok ny ridehjelm – og kanskje støvler, men det jeg har får duge inntil videre. For dere som ikke visste det, så er ridning en veldig dyr sport, og det er ikke bare å kjøpe et par støvler til 200 kroner, de koster ofte en del mer. I tillegg kan en bukse fort koste alt fra 500 til flere tusen basert på merke og kvalitet. Det er en dyr sport, men den er så enestående at det absolutt er verdt det!
Min første ridetime på lenge gikk bra, men jeg har fortsatt ikke bestemt meg for selve rideskolen. Jeg skal sjekke litt rundt og snakke med de jeg stoler på, så finner jeg nok ut hvilken rideskole som er aller best for meg. Dere som driver med hest og ridning må gjerne komme med gode anbefalninger. For meg er det viktig med litt kvalitet på rideskolehestene, og at jeg får nok utfordringer i sprang og dressur. Om jeg skal bli en god rytter igjen kan jeg ikke bare “kose-ri”.
Ønsk meg lykke til! Tenk om dette i fremtiden skal bli en blogg som også handler masse om hest og ridning!? ♥
Dette er det mest personlige innlegget jeg noen gang har skrevet.
Jeg har lyst til å fortelle dere en historie. Ikke egentlig fordi jeg har lyst på oppmerksomhet. Det er uansett for sent å rette opp i noe av dette. Jeg har simpelthen lyst til å fortelle denne historien fordi det ikke er noen som fortjener å ha det sånn, og jeg håper at det kan få folk til å tenke seg litt ekstra om, spesielt dere som er veldig unge. Når man er mellom kanskje 10 og 18 er man full av hormoner, og det er så mye rart som foregår i hodet, og det er jo da ikke så lett å ha full kontroll.
Da jeg var liten gikk jeg på en helt fantastisk barneskole. Slik jeg husker det var mobbing noe man sjeldent så, lærerne var omsorgsfulle og alle lekte med alle. I hvert fall husker jeg min klasse som helt fantastisk å gå i, for det var liksom ingen som var ordentlig slemme med hverandre. Da jeg var ti år skulle det som jeg trodde var umulig skje, jeg mistet et av de viktigste menneskene i mitt liv, pappaen min. Min fantastiske superhelt som lærte meg så vanvittig mye, og som aldri i verden kommer til å bli glemt. Hele min hverdag ble snudd på hodet. Min pappa som var den tøffeste og tryggeste personen jeg hadde ble bare borte. Aldri skulle jeg få klemme ham igjen, aldri skulle jeg få høre ham kalle meg “roren” igjen, og aldri igjen skulle vi på telttur sammen. Hele barnet i meg ble røsket bort, og livet ble satt på vent. Ikke lenger var det naturlig å bare være i øyeblikket. Hver eneste dag i flere år fremover skulle de fine øyeblikkene minne meg på at pappa ikke var der lenger. Jeg gråt hver bursdag, julaften, nyttårsaften – og dagen han døde. Plutselig betød hele mars-måned at jeg skulle grave meg inn i et sort hull. Å se andre jenter på ridningen ha med pappaen sin som tilskuer skulle for meg gjøre så inderlig vondt. Hvordan kunne dette være rettferdig, hvorfor skulle nettopp Jeg miste min pappa?
Jeg begynte på ungdomsskolen etter å ha hatt noen vanvittig fine siste år på barneskolen. Jeg hadde gledet meg veldig til å bli kjent med en helt ny klasse og få nye venner. Dette ble på en måte stedet der jeg ikke lenger bare var “hun jenta som mistet pappaen sin”. Jeg følte at den siste tiden på barneskolen var preget av at jeg var så vanvittig sårbar. Nå ville jeg starte på blanke ark og vise de nye klassekameratene og lærerne hva jeg var flink til, at jeg var morsom og at jeg kunne le og smile ganske mye. Jeg husker at det første halvåret startet ganske bra. Jeg ble kjent med noen veldig søte jenter i klassen min, og jeg følte at jeg da allerede hørte til på et vis. Ettersom jeg ble kjent med skolen og miljøet, lærte jeg veldig brått at det fantes ungdom med trøblete bakgrunn som valgte å ta ut ting på de som var “svakere” – litt som i en amerikansk high school-film. Det var spesielt en gutt jeg husker godt. Han pleide å mobbe en person som var psykisk utviklingshemmet… lite visste jeg at han skulle begynne å si stygge ting til meg også, men det var ikke bare stygge ting om meg, men også om faren min. Selv om jeg bare var 13-14 år forsto jeg hvor vanvittig sykt det er å si stygge ting om noens avdøde familiemedlem. Jeg kan fortsatt ikke den dag i dag forstå hvordan man kan dra det så langt. Da jeg skulle begynne på et nytt trinn begynte ting å skjære seg. Hele det første året hadde vært så sykt fullt av spennende og nye ting, som gjorde at sorgen i meg ble litt fortrengt. Ting skulle bare gå nedover. Jeg husker at jeg gråt hver eneste dag. Jeg var helt utømmelig for tårer, og det var som om tiden stod stille. Dette gjorde meg så vanvittig sårbar. Om noen sa noe stygt til meg var jeg dobbelt så rappkjeftet tilbake, og jeg forsvarte meg ved å enten fjerne meg fra situasjonen eller ved å være like dårlig tilbake. Alt jeg ville var å passe inn, men sorgen jeg bar på var så stor at den ikke passet inn noe som helst sted… Hvor pleier det å passe inn å sitte og gråte når man er 14 år? Når jeg tenker over situasjonen i dag, kan jeg ikke fatte hvordan alt gikk så bra som det gjorde for meg. Jeg var beinhard og klamret meg fast til de snille og gode jeg var venn med i klassen min, mine bestevenner utenfor skolen og ridningen – hest var min terapi, der kunne jeg gråte så mye jeg ville, og hesten sa aldri noe slemt til meg.
Dette er den snille versjonen av hvordan ting var- Jeg vet fortsatt ikke om jeg kan si at jeg opplevde mobbing eller ikke, og jeg tar ikke den virkelige offerrollen når jeg fortsatt er usikker. Jeg ble faktisk slått i armen, tvunget til å spille en lek der man slo en mynt på knokene til man begynte å blø, jeg kalt tjukk og brilleslange og sikkert mer jeg ikke kan huske, og det er jeg glad for… Det var riktignok kun én person som fortsatte å være stygg mot meg, men han var stygg mot mange andre, og det endte med at vi sammen overvant ham ved å bruke samme mynt tilbake. Jeg ble aldri ordentlig såret av måten han oppførte seg på, jeg ble heller mer sjokkert og vantro når jeg tenkte på hva slags hjem han sikkert kom fra, siden han kunne oppføre seg slik som han gjorde mot andre. Jeg ble mest såret av alle de små kommentarene som sikkert ikke var ment som slemme. Jeg var så sinnsykt sårbar, og det skulle ingenting til for at jeg begynte å gråte – og dette endte med at jeg igjen skrudde tilbake til de forferdelig vonde tankene rundt min fars bortgang. Jeg husker en dag da jeg så helt svart. Jeg lå i flere timer på en sofa og bare gråt – og jeg ville ingenting annet, jeg hadde låst meg helt. Den dag i dag husker jeg ikke hva som skjedde og hvordan jeg fikk flyttet på meg, men jeg husker hvor forferdelig dette føltes – og spesielt når andre gikk forbi og slang en nedlatende kommentar, for de visste jo sikkert ikke hvordan jeg hadde det, jeg gjemte selvfølgelig tårene og det ildrøde og nedgråtte ansiktet mitt. I dag forstår jeg ikke at et menneske er i stand til å føle noe så vondt, men det er vi visst.
Poenget mitt, kjære deg som leser dette… det er at vi aner ikke hva menneskene rundt oss føler og tenker. Tenk litt over hva du sier til andre, for de ordene du tror er helt ok å si – de kan ødelegge hele dagen for en annen. Husker du hva du egentlig lærte som barn? “Gjør mot andre det du vil at de skal gjøre mot deg”. Noen av oss er ikke like heldige, og som barn ungdom hadde jeg ti tusen ganger flere bekymringer enn de fleste. Allikevel har jeg klart meg, men jeg ble tvunget til å vokse opp litt fortere enn hva jeg hadde trodd, og jeg lærte tidlig at de forferdelige tingene vi trodde ikke er mulig, de er faktisk mulige. De kan komme så vanvittig brått på, og det er ofte ingenting du kan gjøre med det, utenom å være så sterk som du aldri før har måttet være.
Jeg vet ikke om det er våren, temperaturen eller om jeg bare har hatt flaks og skutt gullfuglen. Akkurat nå er det mange ting i livet mitt som bare har gitt meg sykt mye motivasjon, jeg går rundt i en rosa boble og gleder meg skikkelig til ting jeg til og med ikke vet om skjer eller ei. Og i det ene øyeblikket, jo da blir jeg sugd inn i andres negative spiral, og jeg tror vel aldri jeg har svømt så fort ut fra farlig farvann. Jeg HATER at andre begynner å syte om bagateller når jeg er i lykkerus! Det er som å dra på Tusenfryd, men så er det ti tusen barn foran deg i køen som griner og hyler… Hvem vil vel på Tusenfryd da? Jeg er rett og slett så glad i å være lykkelig, at jeg ikke orker å la noe som kan ødelegge stemningen komme i veien. “Don´t kill my vibe”.
Så hva er disse tingene som gir meg så mye glede? Det er så typisk meg, for ingen av tingene er en realitet enda, men allikevel har jeg en så stor glede i meg allerede! For å si A men ikke B, så er det ene en ting jeg har drømt om helt siden jeg var en liten jente. Jeg er blitt helt besatt av en skikkelig drøm – en sånn drøm som du bare kan skape når du er liten, og som kun et barnesinn kan tro at på magisk vis går i oppfyllelse. Helt siden jeg var liten har jeg lært at drømmer kan gå i oppfyllelse. Jeg er antakelig det mange vil definere som bortskjemt. Her kan janteloven kose seg, for jeg har faktisk lært veldig mange bra ting av å være det man kaller bortskjemt: Jeg har høy selvtillit, jeg har troen på at jeg kan få det jeg vil ha og jeg tør å strekke meg lengre, for jeg vet at det er mulig å oppnå det man ser for seg og drømmer om. Da jeg var yngre var dette noe så simpelt som en leke jeg ønsket meg til jul, nå som jeg er voksen er dette opplevelser, biler og jobber. Herregud, verden er jo fortsatt en lekeplass… Ting nummer to som jeg håper er faktisk noe som har med tv å gjøre, men som jeg selvfølgelig ikke forteller. Jeg kan bare si at det kan bli vanvittig gøy, og jeg tror dere ville elsket det, haha!! Jeg er jo egentlig født for å bare være meg selv, og det finnes ting man kan gjøre der ute som gir meg sjansen til å akkurat være det.
Budskapet med dette innlegget er nødt til å være at man skal ri på bølgen når den kommer. Drøm stort og mye, og ikke la tvilen overvinne deg, for når man fjerner begrensningene, da skjer det noe magisk ♥
Nå begynner årets sesong av Paradise Hotel å nærme seg slutten. Det har gått sykt fort, og jeg har fått med meg nesten alt. Tidvis gjennom sesongen har jeg både hatt Erik, Newa, Julie og Karoline som favoritter utenom legendene. Når man ikke er deltaker selv, blir man ikke like påvirket av at man kjenner de som er med, man følger bare spillet og dets
gang. Derfor liker jeg aller best dem som lager action og har sterke personligheter.
Det som er så rart, er at denne sesongen ikke ligner på noe av det jeg så for meg da jeg selv skulle reise ned til Mexico. Jeg trodde den skulle være mye mer preget av at dette var en såkalt legendesesong, og at legendene skulle stjele showet, slik som den forrige sesongen av Paradise Hotel Sverige. Det skal sies at selv om det ikke ble som forventet, er denne sesongen sykt bra. Den har drama, spill og intringer – nettopp det jeg som seer ønsker å se på. Akkurat nå savner jeg riktignok to mer tydelige allianser som hakker løs på hverandre og ikke kan tåle synet av hverandre – litt som det har vært tidligere i PH. Da er det lettere å “velge side” når man ser på, og man blir enda mer revet med. Noen har spurt meg hvilken deltaker jeg vil ha ut. Akkurat nå ville jeg hatt ut Leo. Grunnen er fordi han tror at han er på badeferie, og han forstår ikke at det er et spill. Når man melder seg på jubileumsseongen av PH, så må man nesten forvente et renspikket helvete der kun de sterkeste overlever. Riktignok ser det ut som at han er en veldig god og snill person, men det så man allerede tidlig i sesongen at ikke skulle lønne seg.
Sånn ellers må jeg si meg skuffet på et punkt. Dette blir å henge seg opp i konseptets helhet, men hadde dette vært sesong 5,8,9,11,12 osv, så hadde jeg sagt at dette bare var syyykt bra, og en av de beste sesongene hittil – noe den faktisk også er etter min mening. Men det er en ting jeg føler er blitt satt i skyggen, og som ikke fikk nok oppmerksomhet. Hallo, dette er sesong 10, jubileumssesongen… Hvor er all glitteren og glamouren rundt at denne sesongen var en legendesesong som skulle gi oss gåsehud når Kristian René og Petter Pilgaard sjekker inn sammen med Christian Svingen? Jeg savner alle tingene som gjør Paradise til Paradise. Jeg var som tidligere nevnt sikker på at dette skulle være en reunionsesong tilbake på et av de første hotellene, tilbake med “Welcome to paradise” og med gode gammeldagse tvister og mye nostalgi. Men herregud, det er jo overhodet ikke jeg som er eksperten, jeg bare sier hva jeg håpet på å se. Produksjonen har jo lagd en sykt bra sesong hittil, så om det jeg snakker om ikke var aktuelt, kan det jo hende de lager det i neste sesong? hehehe. I´m in!