Hei, alle sammen!
Denne helgen har passert fort og sporadisk. Den er blitt brukt på ting som er minst mulig stressende, og den har definitivt hittil gitt meg energi, slik at jeg er klar for en ny uke på jobb, og forhåpentligvis blir ikke neste helg slitsom, selv om jeg skal være i Tynset på lørdagen i sammenheng med Keep On Trying. Dette er siste konsert som blir holdt på en god stund, og det blir spennende å komme til enda et nytt sted. Jeg har aldri vært så flink i norsk geografi som jeg er etter å ha reist så mye rundt!
Denne søndagen skulle faktisk vise seg å bli ganske spesielt, men dette var på grunn av én liten setning. Jeg har tilbragt et par timer i dag på kino med nevøen min for å se på “Kaptein Sabeltann -Lama Rama”(???). Dette fordi jeg rett og slett glemmer litt av og til at jeg er tante, og det var på tide å gjøre en liten fin gest for min lille nevø. Min nevø, Noah er helt spesiell. Han er veldig smart, karismatisk og full av tanker og innspill. Om dette skyldes at han går på Montessori-skole, har jeg ingen anelse om. Alt jeg vet, er at han i dag minnet meg på en veldig viktig ting, og dette foregikk slik:
Vi sitter på kinoen, reklamene spiller, og plutselig kommer det opp en reklame for Brun og Blid her i Tønsberg. Det blir så og si matet inn hvor fint det er å ha en gylden glød i huden, og at Brun og Blid kan gjøre dette for deg. Når reklamen er ferdig, spør Noah meg: “Hvorfor må man være brun?”…. Ja, hva skal jeg si? Jeg svarte veldig dårlig med: “Noen synes det er fint”.. Noah fortsetter: “Man trenger ikke være brun for å være fin”.. Jeg svarte bare: “Nei, det trenger man absolutt ikke”…
Dette kom fra en barnemunn. Min lille nevø har fortsatt ikke blitt dratt inn i en tullete verden der utseendefiksering eksisterer. For Noah handler det antakeligvis om hvem som er snille, mer enn om noen er pene eller stygge. Jeg kjente at jeg følte meg ganske idiot der jeg satt med silikon i puppene og restylane i leppene. Av og til skulle jeg ønske at jeg var et lite barn fortsatt, som ikke kan finne på å dømme en person ut fra utseende, men heller hvordan personen er på innsiden. Så naiv er verden blitt, dette er jo meg, deg og samfunnet vi lever i. Jeg sier ofte at jeg er fornøyd med meg selv, og at det viktigste er hvem jeg er.. Allikvel, så ser jeg at jeg faktisk ikke gjennomfører denne tankegangen på overflaten.. Men er dette egentlig rart? Jeg har jo tross alt vokst opp i en verden hvor eventyrene til og med forteller at prinsessene var vakre. Se for dere Snehvit: “Speil, speil på veggen der, hvem er vakrest i landet her?”, eller Askepott som fikk fine klær, og da følte hun seg godtatt? Er det egentlig rart jeg er hjernevasket inn til hver minste hjernecelle?
Hvordan skal dette endres? Jeg tror ikke det kommer til å endres. Det er slik verden er blitt! Vi er besatt av alt det fine og flotte rundt oss, og slik kommer vi til å fortsette. Jeg tror ikke at verdenen vår plutselig endres, og at alle går rundt uten sminke, med naturlig hårfarge og rynker.. Nei, vi kommer til å ville være presentable, og vi kommer til å strekke oss etter det estetiske rundt oss. Hvis vi ser det fra naturens side: Hva med påfuglene, sommerfuglene og hestene? Mange dyr fungerer slik at de skal se bra ut på utsiden for å imponere motsatt kjønn.. Kanskje dette faktisk er en naturlig del av oss?
For å skape et lite håp, og for å prøve å finne en gylden middelvei i denne merkelige verdenen vi lever i… Det skal være lov å bry seg om utseendet sitt, operere seg, kjøpe fine klær, lengte etter det vi synes er vakkert: Men.. HEI, folkens! Prøv å vær pene på innsiden også. Vær dere selv, og la det lyse gjennom sminken, klærne og løshåret!
AMEN!