eh.. JEG VANT, JEG VANT, JEG VANT, JEG VANT, JEG VANT!!!!

Hellige moses, gud, abraham, jesus, allah!!!

DEN følelsen var helt ubeskrivelig. Tenk at etter alt som hendte, så endte jeg opp med seieren? Det var kult nok da jeg faktisk skjønte at jeg hadde vunnet sammen med Nicolai, men guuuud, denne kulen! Det er ganske skummelt hvordan utfallet kunne ha blitt. Jeg var egentlig fast bestemt på å ikke slippe kulen, for jeg synes det var så forferdelig slemt og egoistisk. Siden jeg synes det var slemt og egoistisk, så trodde jeg Nicolai tenkte i samme bane, og hadde samme moral som meg.. Men nei; det hadde han ikke. Like før kuledramaet skulle begynne begynte jeg å åpne tankene. “Aurora, hvis du skulle valgt; ville du delt pengene med Nicolai eller Ann Marielle, evt Gabriel? Hvem av disse har gjort mest for deg inne på hotellet?”. “Ann Marielle og Gabriel advarte deg om at Nicolai skulle slippe kulen. Stoler du mest på dem eller Nicolai?”. Disse tankene var avgjørende, og fikk meg til å ta valget. Det eneste som gjorde vondt, var tanken på om Nicolai ikke skulle slippe kulen. Da hadde jeg følt meg grusom! 

Jeg bestemte meg med en gang for å slippe på 100.000, rett og slett for å være sikker på at Nicolai ikke slapp den før meg. Planen var egentlig 50.000, men jeg tenkte at Nicolai synes det ble for feigt. Heldigvis.. Det som skjer er at BEGGE slipper på 100.000. Jeg hørte kun min kule gå i tusen biter(jeg fikk enda et lite kutt på foten). I det jeg snudde meg ventet jeg på at “slemmegjengen” skulle klikke i vinkel. Alle er helt stille, jeg forsto ingenting. Plutselig går det opp for meg at Nicolai heller ikke har noen kule i hendene sine. Jeg husker at jeg ikke skjønte noe som helst.. Plutselig får Labi et sinneutbrudd og Triana må kjefte på ham. For et øyeblikk… Labi, altså.

Crewet løper opp for å se på målfoto. Det tar lang tid før noe som helt skjer. Triana får en melding på øret, og vi er klare for å sette igang igjen. Jeg var skjelven i hele kroppen da jeg stod og nistirret på Triana… Tiden gikk sakte, men der kom det “AURORA”. Jeg hoppet i været, klemte min herlige Ann Marielle og min fantastiske Gabriel og resten av de snille som hadde stemt på meg og stått ved min side. Ærlig talt husker jeg ikke så mye av øyeblikket, for når du får et sjokk, så glemmer du liksom ting. Jeg vet i hvert fall at jeg var i lykkerus! Og tenk det: 3 MILLIMETER var forskjellen på kulene…

Det er fortsatt litt vanskelig å ta inn… MEN jeg vant søren meg hele dritten! TAKK til PARADISEGUDEN, takk til ANN MARIELLE og GABRIEL, takk til ALLE som stemte på meg, takk til PRODUKSJONEN som lot meg bli med på dette eventyret, og TAKK til VENUS!!!


Finaleplass!

ETT skritt nærmere seier. 

Kveldens episode var #rough. Jeg og Ann Marielle valgte Mats istedenfor Christer, og da var helvete nok en gang løs. Hadde jeg vært der i dag, så hadde jeg ikke giddet å forsvare meg en gang, for det blir for dumt. Jeg og AM skulle ta et valg, ikke noen andre. Da må de andre bare akseptere situasjonen, og ikke minst være takknemlig for at de er i finalen. Gud, så oppgitt jeg var. Mats fortjente jo faktisk å stå i finalen han også, selv om vi ikke digget ham. Christer har spilt skittent til tider han også, men på en veldig skjult måte som ikke er blitt sett. Derfor mente jeg at Mats var en mer verdig vinner til tross for sitt spill.

Det var en vond følelse å se Ann Marielle dra, for de andre var jo ikke akkurat blide. Etter vi var ferdig med sermonien satt vi og ventet på at vi skulle ned i Loungen. Da måtte jeg ha en lang prat med produksjonen fordi jeg følte meg så nedverdiget av de andre, og jeg følte meg så utrolig alene, og følte at alle de andre var kjempesinte på meg. Produksjonen var helt fantastisk støttende. Jeg hadde det tøft mot slutten, og jeg var så glad for at produksjonen tok seg tid til å prate med meg når jeg følte meg utstøtt eller presset opp i et hjørne. De hjalp meg til å klarne tankene og holde meg sterk. I tillegg tok de en liten prat med de andre slik at folk var litt roligere.

Det var veldig godt å gå ned i loungen å vite at spillet nesten er over. Kun finalen igjen, og da ender alt. Vi hadde en hyggelig fest kvelden før kvelden. Alle var blide og fornøyde, og det var mye mindre taktikk enn hva jeg trodde det skulle være. Det var godt og fredlig.

 

Hva skjer i morgen?

Shine bright like a diamond

Jeg stod opp sent i dag…

 

Det var sikkert ikke noen stor nyhet. Min dag i dag: Våkne, intervju med Side2, dra og shoppe kjole og sko til finalefesten, gå tur med hundene, se onsdagens PH på viaplay; slappe av.. DONE. Tenk at nå er Paradis snart over på tv.. Alt vi sitter igjen blir minner. Tenk på alt som er hendt..

 

Kjolen jeg kjøpte er kjempefin, og jeg gleder meg sånn til å bruke den på finalefesten! Jeg kommer til å slenge ut bilder fra festen på fredag. På finalefesten skal vi se selve finalen klokken 21.30 på storskjerm, og deretter feire vinnerne. Jeg gleder meg masse til å se resten av gjengen igjen, det blir fantastisk! Forhåpentligvis har jeg også fått med Ann Marielle og Marius på å bli med til Tønsberg i helgen, slik at vi kan kose oss. Vi bor jo så langt fra hverandre, så det er fint å samles når alle er i Oslo. Jeg forventer en bra helg. Dere som har mulighet kan komme på Mona Lisa fra klokken 23 hvis dere vil feire finalen med oss.

Ellers? Joda. tipp topp, tommel opp! 

Det jeg er mest nysgjerrig på, er hva dere seere tror kommer til å skje under torsdagens finale?

Kveldens episode – Første dag i finaleuken

“Wise men talk because they have something to say. Foolish men talk because they have to say something”

– Platon


Selv om alt jeg ser på tv tilhører fortiden, så er det som å gjenoppleve alt når jeg ser det på tv. Det jeg ikke har opplevd enda er hva som blir sagt når jeg ikke er til stede, og hele sannheten. 

Kveldens episode starter med at jeg faktisk har det hyggelig. Jeg mimrer tilbake til hvordan mitt syn på Nicolai var da jeg møtte ham første gang. Det som var litt morsomt, var at det faktisk ble mye moro rundt alle de dårlige østkant-vitsene mine. Etter jeg ble kjent med ham, så fikk jeg liksom et annet inntrykk. – Det er jo slik det er her i verden, vi alle forhåndsdømmer til en viss grad, og intrykket vårt endres ettersom vi blir kjent med vedkommende.

Under frokosten sitter Mats i sin egen verden full av frustrasjon over meg og Ann Marielle. Alle har ikke samme humor, så jeg kan forstå at han ikke likte tannbørste-scenen. Men men.. Etter alt han hadde sagt og gjort mot oss, så ble det vår måte å avreagere på. Vi hadde jo ingen sjanse til å sende ham ut forrige uke, så da ble det pranks. Mats sier også at “E hatar Aurora, e hatar Ann Marielle”. Det er her jeg egentlig reagerte litt, med tanke på at det skal (i min verden) utrolig mye til for å klare å hate et menneske. For å hate noen, så skal de ha gjort noe helt grusomt.. Per dags dato hater jeg ikke et eneste menneske i verden. Det blir surrealistisk for meg når andre sitter på et så enormt sinne.

Jeg og Ann Marielle bodde så godt som i badekaret på Venus den siste tiden. Der ble det mye prat om alt og ingenting. Jeg kjenner at jeg følte meg litt teit her, siden vi var litt dømmende. Allikevel, jeg tror at vi reagerte som vi gjorde fordi vi hadde hatt så mye motgang. Da er det lett å dra frem det negative hos andre. Men slik er verden bygget; ikke alle kan like hverandre like godt, og vi mennesker kan av og til være litt egoistiske og kun se det beste ved oss selv hele tiden.

Mats og Kine drar på date. Jeg hadde en mavefølelse på at det var likesågreit å ikke dra. Dette er jeg veldig glad for. Jeg skal si at jeg ble veldig imponert over at disse to valgte å ta sjansen på å stole på hverandre etter så kort tid. Det var en veldig fin scene. Da de kom tilbake fra date, trodde vi ikke våre egne øyne. Dette viser jo at uansett hvordan folk av og til fremstår, så har de fine sider også. Her så jeg en side av Mats som jeg ikke hadde sett på hotellet siden uke 2.

Måtte bare slenge inn dette: VENUS ALENE?? Jeg var virkelig i lykkerus! Jeg kunne kose meg som et lite barn inne på mitt fantastiske rom. Jeg var heldig og fikk beholde blomster på rommet etter Sekt-uken, og jeg benyttet anledningen til å pynte opp mitt bittelille slott. Venus var fantastisk…..! 

Kvelden kommer, og juryen samles for å stemme inn en av sine egne. Det som sjokkerte meg her: Nesten alle er bitre, hevnlystne, egoistiske og setter seg selv mye høyere enn alle andre. Dette gjelder spesielt Lene Angelica, Christer og Simone. Labi reagerer jeg ikke noe særlig på, for han har tendenser til å bli revet med. De andre overser totalt sine roller i spillet. Jeg kan godt forstå at det er surt å sitte i en jury; men folkens: Er dere virkelig så mye mer verdige enn meg og Ann Marielle? For min del var nesten alle på hver sin måte verdige vinnere. Det hadde aldri fallt meg inn å si ting på måten som det ble sagt i kveldens episode.. I dag bærer jeg ikke GNAG for hvordan juryen opptrådte, men jeg synes at det er en del dobbeltmoral og mangel på selvinnsikt på tv. 

Juryen sender til slutt ned Lene Angelica for å bli kvitt meg eller Ann Marielle… Det er en bra taktisk tanke, men jeg undres fortsatt om det faktisk kun dreiet seg om taktikk, eller om det til slutt handlet om sjalusi og dobbeltmoral.

Lene Angelica holder en svært angripende tale om at ingen i juryen har så mye som et hårstrå igjen for oss.. Klart vi trodde på det, for i denne boblen tenker du ikke alltid like klart som du gjør i dagliglivet. Hadde jeg åpnet tankene mine, så hadde jeg innsett at det var Christer, Lene A, Labi og Simone som hadde så utrolig sterke meninger. Grunnen til at jeg og Ann Marielle ikke forsvarte oss alt for mye, var fordi vi ble avbrutt av Lene Angelica (Vi har nemlig lært fra vi var små å ikke prate i munnen på andre….) 

Slik jeg ser det, så har Nicolai selvinnsikt nok til å innrømme at han og resten av gjengen faktisk har spilt rimelig skittent, og at det har skjøvet bort hver gang. Det er veldig godt å se at han nesten forstår at jeg og Ann Marielle ikke har spilt noe verre enn noen andre på hotellet. Vi er rett og slett blitt stemplet som “De slemme”. Det er nok lett å ha noen som kan være offere, slik at en selv kan føle seg bedre.

Mats og Lene Angelica oppsummerer den såkalte konfrontasjonen, og de synes det er “jævelig lættis, woooow, og shiiit”. Det er rimelig spesielt at de kan se på det som en god ting å bruke hersketeknikker mot meg og Ann Marielle. Det er faktisk ikke noe jeg tar seriøst, og jeg klarer ikke respektere en samtale som består av kun én et menneske imens andre er tause.

Jeg kunne blitt lei meg, men jeg ble mer oppgitt over at juryen og Lene A faktisk ikke kunne forstå at de selv ikke hadde spilt noe mindre skittent. Jeg gikk nesten i veggene fordi jeg var så oppgitt. Det er jo faktisk et spill, og jeg følte at ingen hadde selvinnsikt nok til å forstå at det ikke var kun et par stykker som var verdige vinnere. Du er rimelig desperat når du ber til høyere makter (spesielt jeg som ikke i utgangspunktet er religiøs)…

Èn ting skal sies, og det er at det er tøft inne på Paradise Hotel. Det er veldig tøft når du har “gruppen” i mot deg, for da føler du deg veldig lett tråkket på og nedverdiget. Om jeg ikke husker feil, så gråt jeg vel også denne kvelden.. Det er en grunn til at jeg har kalt det for “Galskapens Hotell”. Du blir hjernevasket, frustrert, kreativ, naiv, presset, trist, overfølsom og paranoid. For å være helt ærlig, så hadde jeg det ganske vondt.


Det skal sies: jeg liker fortsatt de fleste av disse menneskene, men i en situasjon som på PH, så kommer det frem veldig mange dårlige sider. Ikke bare hos andre, men også hos meg selv. Plassér deg selv foran kameraet ditt i 24 timer, si høyt hva du føler og mener gjennom dagen; du vil se at du rett og slett er menneskelig. Noe jeg har lært av PH: Selvinnsikt. Jeg tror at hvis én kan klare å lese seg selv inn til dyperste tanke, så blir du et godt menneske. Jeg føler at jeg begynte å lære en del om meg selv denne finaleuken. Jeg så mine egne feil, men jeg så også andres feil…

NMVA – Dette ble min død

Happy sunday!

I går var jeg på Nordic Music Video Awards. For å være ærlig, så var nok ikke jeg den beste kandidaten til et slikt opplegg; det ble litt tørt for meg. Alikevel hadde vi det hyggelig, og det var en ny type inspirasjon for min del. 

MEN, én ting skulle sette stopper for harmonien denne kvelden.

Tilbake fra arrangementet satt vi på en buss. Jeg hadde gledet meg til en rimelig avslappende reise hjem i fred og harmoni, og ante fred og ingen fare. Denne ambisjonen ble straks slaktet fra den eksistensielle verden i det en haug med overstadig berusede unge mennesker gikk på bussen. Det gikk i full allsang, og jeg gjorde et helhjertet forsøk i å korse meg selv, slik at de alle sammen skulle sovne. Etter å ha bedt til hellige makter i en halvtimes tid, tenkte jeg at jeg måtte gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg plugget i handsfree´en på telefonen, og satte på “Let i go”. Jeg havnet i en beroligende tilstand fyltt med fred.. Dette varte i fem minutter. Midt i det jeg var i ferd med å finne sjelen min igjen, hørte jeg en skjærende lyd som minnet om et scenario fra “The last exorsism”. En stemme så grusom at mine oldeforeldre snudde seg i graven. Jeg taklet ikke kombinasjonen av Let it go og eksorsismen, så jeg koblet ut øreproppene for å finne ut hvor den heselige lyden kom fra. Og der stod hun:

Riv røskende full, en shorts som knapt rakk over tarmen hennes og topp som hadde vært fin til en varm sommerdag i Groruddalen (okei, jeg tar litt i her.. Men når du er sint ser du feil i alt). I hvert fall. Det var én jente alene som sørget for at jeg fryktet øresus som jeg ikke ville bli kvitt før om 35 år, 2 dager og 1 time. Jeg så for meg et scenario hvor jeg måtte møte dette mennesket i retten, men at hun ville vunnet saken fordi jeg var rett og slett lagt inn på mentalsykehus etter den traumatiske bussturen.

Jeg er det mest tålmodige mennesket jeg kjenner: jeg ser det positive i alt, og jeg forsøker å se det beste i alle mennesker rundt meg. Men denne kvelden fikk jeg faktisk nok. Jeg satt og hørte på en uendelig skriking (som skulle være sang) i to timer.. tilfeldigvis skulle dette mennesket av i Tønsberg som var siste stopp. Jeg angrer gruelig på at jeg faktisk ikke reiste meg opp, gikk direkte bort og sa akkurat hva jeg mente.. Men nei.. Hun var fullere enn alle i The Hangover til sammen. Hun vrælte ut. Jeg er sikker på at hun hadde en demon i seg i disse timene. Derfor valgte jeg å bruke min tålmodighet, og heller få skrevet DETTE blogginnlegget for å få ut agressjonen etter i går..

Takk.. GOD SØNDAG!!