Hvorfor jeg ikke drar på fjellet i påsken

Hvorfor farget jeg ikke håret slik som dette for 10 år siden? Er det bare jeg som ser at dette er ti ganger penere enn hva jeg hadde før – altså platinahår? Jeg er virkelig glad jeg en dag slang meg i frisørstolen hos House of Hair i Tønsberg, og ønsket noe som dette. 

Men over til en annen sak… Jeg blir så misunnelig på dere som er på fjellet i påsken. Jeg har hittil en veldig koselig hjemmepåske, men jeg ser jo at jeg det er enda morsommere å reise avgårde sammen med venner eller familie, jeg skulle ønske dette var mulig for meg, men det er det faktisk ikke, og jeg skal fortelle dere hvorfor. Slik som dette har det vært nesten så lenge jeg kan huske, utenom da jeg var kanskje 9 år.

Jeg husker ikke hvor gammel jeg var eller når jeg oppdaget det, men jeg husker det en dag gikk opp for meg hvor livredd jeg er fjell. Jeg ble sittende og tenke på fjell og fjellheim, og jeg kjente at en stor frykt boblet i hele kroppen, akkurat som når du virkelig gruer deg til noe. Den første gangen jeg måtte konfrontere meg selv med denne angsten, var i 2011, da jeg skulle få min hund nummer to. Hun måtte bli hentet i Vestre Gausdal, som ligger i nærheten av Jotunheimen, Dovre og andre steder med tonnevis av fjell og daler. Ettersom vi begynte å komme høyere og høyere opp, og fjellene ble større, fikk jeg så og si panikk. Jeg begynte å se ned i fanget istedenfor ut av bilruten, og jeg følte bare at jeg ble livredd – og det var fjellene jeg var redd, men jeg forsto virkelig ikke hvorfor. 

En annen gang var jeg på samling med min tidligere arbeidsplass på Beitostølen. Alle hadde gjort klar for å fremføre en oppgave vi fikk tildelt noen uker før. Jeg hadde alt i hodet, men det som tok fokuset mitt var fjellene. Jeg satt rundt bordet før det var min tur og anstrengte meg for å ikke begynne å gråte, og det var fryktelig for meg. Jeg var så og si helt ny i jobben, og ønsket å vise at jeg hadde forberedt meg godt. Jeg hadde informert andre om den rare fobien min, i tilfelle noe skulle gå galt. Da det var min tur til å fremføre skalv jeg over hele kroppen, og fokuset på oppgaven jeg hadde skrevet forsvant helt. Jeg hadde faktisk blackout, og husket ingenting av presentasjonen min da jeg var ferdig. Jeg forlot rommet der alle satt i panikk. Jeg endte med å sitte gråtende i et hjørne på soverommet mitt, i frykt for ingenting. Jeg forsto jo at fjellene ikke var i stand til å løpe og ta meg. Men allikvel var det så skummelt.

Dette skjer altså når jeg er i nærheten av fjell. Jeg takler det ikke, og jeg velger å ikke oppsøke dem.. Jeg vil så gjerne, men jeg kjenner min egen begrensing, og i dette tilfellet vinner fjellet.

 


FØLG MEG:

Snapchat: auroragude

Instagram: auroragude

FacebookHER

7 kommentarer

Siste innlegg